På samme tid som kapitalismen skaper ufattelige mengder med verdi, der flere av verdens største selskaper sitter på milliarder av ubrukte dollar, lever flere millioner mennesker under de mest prekære forhold. Fattigdommen har hele tiden fungert som et vedheng til kapitalismen. Sult, hungersnød, kriger, og økonomiske kriser har fulgt kapitalismen siden dens eksistens. Men ikke nå lenger, sies det. I euforien etter stalinismens fall fikk kapitalismen større tro på seg selv, og med brask og bram samlet 186 av verdens stater seg sammen i Roma i en konferanse om verdens matsituasjon. Kapitalismen måtte for sin eksistens berettigelse vise for verden at den kunne hamle opp med fattigdommen og føre menneskeheten videre. Det ble enighet om å oppnå matsikkerhet for alle og å sette i gang et arbeid for bekjempelse av sulten, det ble satt et mål om at antallet fattige skulle halveres innen 2015.
I utgangspunktet et ganske beskjedent mål, spesielt med tanke på at det er nok mat til alle. For å oppnå en halvering innen 2015 måtte antallet fattige reduseres med knappe 3,58 prosent årlig. Men etter bare fire år, i år 2000 viste det seg at selv dette beskjedne målet ble for vanskelig, og målet ble utvasket. Et nytt mål ble med pomp og prakt publisert, i Milleniumsmålet var det ikke lenger antallet fattige som skulle halveres, men proporsjonen fattige med mindre enn 1 dollar å leve for om dagen. Forholdet mellom antall fattige og verdens befolkning. I og med at verdens befolkning var satt til å være 20 prosent større i 2015 enn i år 2000 ville det være ekvivalent med å redusere antall fattige med 40 prosent.
Målet gikk i absolutte tall fra å redusere antallet fattige med 50 prosent til å redusere den med 40 prosent. I den senere tid har også dette målet blitt utvannet, FN tolker ikke målet lenger som å halvere andelen fattige av verdens befolkning, men å redusere andelen fattige i utviklingsland og tidsrommet har blitt forskjøvet fra å gjelde 2000 til 2015 til tidsrommet mellom 1990 og 2015. Et ganske bekvemt tidsintervall da Kina allerede hadde løftet flere millioner mennesker ut av fattigdommen og alene bidratt til at målene hadde blitt nådd. I 1999 før prosjektet hadde blitt satt i gang kunne Kofi Annan proklamere at målene var nådd.
Ettersom befolkningsøkningen er større i utviklingslandene enn i verden som helhet, ble det nå bare nødvendig å redusere antallet fattige med 27 prosent, som tabellen under viser. Målet ble praktisk talt halvert i prosent. Fra å redusere antallet fattige i første omgang med 835 millioner ble det med det siste målet nødvendig å redusere den med kun 345 millioner.
| Referanse år | Antall fattige i referanse året (i millioner) | Lovet reduksjon | Målet for antall fattige i 2015 (i millioner) | |
| Verdenskonferansen | 1996 | 1672 | 50% | 836 |
| Milleniumsmålet 2000 | 2000 | 1673 | 40% | 1004 |
| Revidert Milleniumsmål | 1990 | 1817,5 | 27% | 1327 |
Tabell 1: Tabell over de forskjellige målene for fattigdomsbekjempelse, lånt og tilpasset av Pogges “How World Poverty is Measured and Tracked”.
Målet ble langt enklere å oppnå, og i de siste årene har vi fått høre i presse og av samfunnsvitere at utviklingslandene har halt innpå industrilandene, at Milleniumsmålet er nådd og at fattigdommen er nesten utryddet. Problemet er at det er nesten ingen som har observert denne reduksjonen, derfor har samfunnsvitere og andre forskere sett seg nødt til å gå ut i media der de i nesevis beundring over kapitalismen utbasunerer hvor effektiv det frie markedet er i å eliminere fattigdom og nød.
Her i Norge har vi blitt godt kjent med svenske Hans Rosling, kjendis og favoritt-forsker nummer én for mange. Med sine utmerkede forelesninger har han trollbundet Skandinavias og Vestens befolkning med hvor godt det egentlig står til med verden. Med tabeller, grafer og bilder har han vist hvordan kapitalismen har fått millioner av Afrikas og Asias befolkning ut av en grufull fattigdom. Det mangler ikke på bøker over hvor godt verdens befolkning nå har det, som Roslings “Factfulness” og Steven Pinkers “Enlightenment Now”. På show etter show har Rosling fortalt hvor feil Vestens befolkning tar om fattigdommen. Om vi ikke er fordomsfulle er det fordi vi er uvitende eller ignorante at vi ikke har fått med oss at fattigdommen er nærmest utryddet. I august kom turen til VG og nå sist var det NRK sin tur til å fortelle om nordmenns uvitenhet i en tilrettelagt quiz.
Ifølge de offisielle tallene til Verdensbanken har f.eks Pakistan nå bare 7,9 prosent fattige, i Bangladesh er andelen fortsatt over ti prosent, på 14,8 prosent. I Sri Lanka er den tro det eller ei bare på 0,7 prosent. Selv om det ser “lyst” ut for de sør-asiatiske landene har ikke Verdensbanken like oppløftende tall for Afrika sør for Sahara, der er fattigdomsraten totalt på 42,3 % mot Sør Asias 15,1 %. Raten i f.eks. Nigeria er på 53,5 prosent og i Kamerun på 23,8 prosent. Allikevel er det noen land som viser fremragende fremgang der også, f.eks Gambia som hadde en fattigdomsrate på 70,5 % i 1998 har nå en rate på bare 10,1 %.
Noe av det som har overskygget dette “kapitalistiske mirakelet” var flyktningkrisen fra 2015, da Europa ble overlesset med flyktninger, primært fra krigsherjede land som Syria, Afghanistan og Irak, men også fra land som Pakistan og Gambia som hovedsakelig kommer for økonomiske årsaker. USA har også i de siste årene opplevd en større og større influx av innvandrere fra Latin Amerika,primært fra land i Mellom Amerika som Honduras og El Salvador. Det viste seg at det ikke bare er i Vesten at befolkningen ikke har fått med seg fattigdomsreduksjonen.
Samfunnsvitere som Rosling og Pinker forklarer oss at vi må gå forbi de sensasjonelle nyhetene i presse og TV. De positive nyhetene selger ikke like bra som tragediene, vi må gå dypere til verks og studere tallene. Det er nettopp statistikken til Verdensbanken Rosling og Pinker har benyttet seg av, når de forklarer oss den store utviklingen som har skjedd for verdens fattigste. Til tross for at den økonomiske krisen i 2008 har ført til økende økonomiske forskjeller overalt og store protester mot fattigdom og økonomiske kutt har fattigdommen visstnok avtatt.
Før vi bortforklarer flyktningkrisen med at det er den relative fattigdommen man flykter fra skal vi gå nærmere inn på hva som ligger bak tallene og hvem som betegnes som fattige.
I det man skal kartlegge antall fattige må man først og fremst ha en definisjon på fattigdom.
Et kriterie de fleste kan si seg samstemte i er det å få i seg nok næring, og ha tilgang til et visst antall varer nødvendige for ett menneskes eksistens. Men det er ikke akkurat slik Verdensbanken går frem, i stedet har man satt en viss andel penger til månedlig eller daglig disposisjon som grense. Denne mengden har fått betegnelsen fattigdomsgrense, eller på engelsk “international poverty line” (IPL). Denne ble først satt i 1990 til å være på 1,0 PPP dollar per dag i 1985 verdi, ved at Verdensbanken gikk gjennom fattigdomsgrensene til 32 land og regnet dem om til kjøpekraftsparitet (PPP) dollar. Verdien egentlig på 1.02 PPP dollar ble satt fordi åtte av de fattigste landene hadde en fattigdomsgrense nær dette tallet (satt av regimenes egne byråkrater i samråd med Verdensbanken). Denne ble raskt satt ned til 1.0 PPP dollar. En PPP dollar tilsvarer den mengden varer man får kjøpt i et lands valuta man kan kjøpe for én dollar i USA.
IPL’en ble senere justert til 1.08 PPP dollar (i 1993 verdi) per dag da det var medianen til de ti landene med lavest fattigdomsgrense. I 2008 ble den igjen justert til å være 1.25 PPP dollar (i 2005 verdi), ettersom det var gjennomsnittet til de nasjonale fattigdomsgrensene til 15 av de fattigste landene. I oktober 2015 siste gang den ble justert, ble den satt til å være 1.90 PPP dollar (i 2011 verdi) per dag.
I første omgang kan dette se ut som en kontinuerlig økning av fattigdomsgrensen, men det er vanskelig å sammenlikne priser ved forskjellige år, noen lands konsumprisindekser øker eller avtar mer enn andres. I en artikkel av Sanjay og Pogge ble det bemerket hvor stor forskjell 92 lands nasjonale fattigdomsgrense ville være fra den internasjonale 1993 satsen om man beregnet det fra landenes inflasjon eller konsumprisindeks. For 77 av landene ville det innebære en nedgang i fattigdomsgrensen, at den er satt for lavt for disse. Sanjay og Pogge regnet for eksempel fram til at Mauritania sin fattigdomsgrense burde vært 157 ganger større om den nasjonale konsumprisindeksen hadde blitt fulgt (det største avviket). Nigeria som hadde den største nedgangen av de få landene med nedgang, skulle reelt sett hatt en 30% mindre fattigdomsgrense. Det er også verdt å merke seg at dersom man bruker USA sin konsumprisindeks (som tross alt er referanse landet) burde den nye IPL satsen i 1993 vært på 1,35 PPP dollar (1993). Tilsvarende burde fattigdomslinjen fra 2008 vært på 1,85 PPP (2005) dollar, og i 2015 burde den ha vært satt til 2,13 PPP (2011) dollar om referanse landet, USA, sin inflasjon siden 1985 hadde blitt brukt. I tabellen under er IPL til de forskjellige årene sammenlignet med 1985 verdien målt etter inflasjon.
| År | IPL | IPL i 1985 dollar |
| 1985 | 1,02 | 1,02 |
| 1993 | 1,08 | 0,80 |
| 2005 | 1,25 | 0,69 |
| 2011 | 1,90 | 0,90 |
Tabell 2: IPL i forhold 1985 verdi.
Selv om man strengt tatt ikke kan sammenlikne konsumprisindeksen i USA med andre land gir dette en pekepinn på at fattigdomsgrensen i realiteten er blitt redusert, som tross alt er den enkleste måten å redusere antallet fattige på. Det siste eksakte tallet på antallet fattige i verden i henhold til Verdensbanken er fra 2013 som stadfetster at det nå “bare” er 767 millioner som lever i ekstrem fattigdom, 10,7 prosent av verdens befolkning mot 1,29 milliarder og 22 prosent av verdens befolkning i 2008.
Kontradiktive data
Om vi går nærmere inn på enkelt land finner vi mange motsetninger som for eksempel det at Verdensbanken bare anser 0,7 prosent av Sri Lankas befolkning som ekstremt fattige, samtidig som Global Hunger Index viser til en underernærings rate på 25,5 prosent for Sri Lanka. Det å lide av sult regnes ikke nødvendigvis som å være fattig av Verdensbanken.
Videre har FAO anslått at 815 millioner på verdensbasis går sultne mot Verdensbankens 767 millioner fattige. Denne forskjellen på rundt 50 millioner er kanskje ikke like ille som det ovenstående eksemplet, men her må det også poengteres at det ikke alltid er like lett å tolke tallene til FAO. I midten av 2009 kom FAO med en alarmerende rapport som informerte om at antall sultne mennesker ville for første gang overstige én milliard, samtidig som det ble forklart at nedgangen i antall sultne mennesker mellom 1980 og 1990 hadde blitt reversert og at det har forekommet en økning i antall sultne fra 2004 til 2008. Syv år senere, i 2016 hevder samme organisasjon i en annen bekymringsmelding at antallet sultne nå øker etter over ett tiår med nedgang og forteller at det bare har vært nedgang i antall sultne siden 2004 og fram til 2014 og at det ikke er før nå i de siste par årene at det har forekommet en økning i sult fra 775 millioner i 2014 til et estimert antall på 815 millioner i dag.
Enda et dilemma finnes i valuta konverteringen til PPP dollar, i denne beregningen sammenliknes konsumprisindeksene til USA og det andre landet. Man ser på alle varer under ett. Som Pogge forklarer i “How World Poverty is Measured and Tracked” kan varene deles inn i tre kategorier, nødvendige, ikke essensielle (elektronikk, osv.) og service. Fattige har stort sett et større forbruk av nødvendige varer i forhold til de andre kategoriene enn ikke fattige. I USA kan det fort hende at de nødvendige varene er billigere i forhold til service sammenliknet med for eksempel Kina. Dermed må man i Kina betale forholdsvis mer for nødvendige varer enn i USA og derfor gir hverken kjøpekraftspariteten eller fattigdomsgrensen et riktig bilde.
Et annet paradoks i denne fattigdoms kartleggingen er at fattigdomsgrensen som er satt ikke er i stand til å tilfredsstille de nødvendige behovene for et individ i referanse landet USA. Selve definisjonen på kjøpekraftsparitets dollar er hva du må betale i lokal valuta for å kunne kjøpe det samme som i USA. Hvis jeg for ti kroner kan kjøpe det samme i Norge som det jeg kan kjøpe for én dollar i USA er 1 PPP dollar lik 10 Kr. Til sammenligning er 1 PPP dollar lik 28,7 pakistanske rupee (fra 2016) mot en valutakurs på rundt 104 PKR i 2016.
Det vil si at fattigdomsgrensen på 1,90 PPP dollar ikke er istand til å tilfredsstille en persons nødvendige behov. US Department of Agriculture kommer månedlig ut med hva det koster for forskjellige dietter per person eller familie. I 2011 ble den minimale dietten “Thrifty Food Plan”– antatt adekvat for en kortvarig stund– estimert til å ha en kostnad på mellom 4,5 og 5,14 dollar per person for en familie på fire, avhengig av barnas alder. Kostnaden for den minimale dietten er over to ganger større enn fattigdomsgrensen på 1,90 PPP dollar, og da tas det ikke hensyn til utgifter som for eksempel til medisin, strøm, oppvarming og andre bokostnader.
I en tid der teknologi og roboter kan lette arbeidet, blir arbeidslivet i stedet hardere, vi har massearbeidsledighet og de heldige som har jobber å gå til opplever en økt arbeidsbyrde. Samtidig som det er overflod av mat, viser de siste tallene at over 10 prosent av verdens befolkning lider av sult og fler og fler stiller spørsmål til systemet. Derfor er det kanskje ikke så rart at en latterlig lav fattigdomsgrense blir brukt, det kan virke som at den reelle grunnen er for å skjule kontrastene og fremfor alt vise at systemet virker.
Med en mer realistisk fattigdomsgrense blir tallene snudd på hodet og kapitalismens sanne realiteter kommer frem. Med en fattigdomsgrense på 2,50 PPP dollar viser Hickel til at antallet fattige faktisk har økt til 3,1 milliarder mennesker og utgjør 50 prosent av befolkningen. Dette innebærer en økning på 353 millioner fattige mennesker siden 1981 og om Kina ekskluderes fra statistikken er økningen på hele 852 millioner mennesker. I samme artikkel viser Hickel til at enkelte økonomer argumenterer for en fattigdomsgrense på 10 PPP dollar, det ville innebære at 80 prosent av verdens befolkning må anses som fattige.
Må det være sånn?
Selv om tallene ser dystre ut, viser den revolusjonerende utviklingen av produksjonsmidlene kapitalismen har frembrakt, menneskehetens potensiale. Det er nok av ressurser til verdens befolkning flere ganger, problemet er distribusjonen. Det er systemet der arbeideren blir utbyttet og profitten fra et sosialt fremstillet produkt havner i private hender som skaper fattigdommen, og anarkiet i markedet forårsaker økonomiske kriser som sender folk ut i uvisshet og nød.
Tidligere var kapitalismen produktiv, den brakte sivilisasjonen videre fra middelalderen og føydalsamfunnet, men nå har den kommet til et veiskille. I stedet for å investere i nødvendig produksjon sitter verdens største konglomerater på fjell av penger fordi de ikke anser det som profitabelt nok å investere i produksjon. I stedet ser vi at en større andel av investeringene går inn i spekulasjon i søken etter rask profitt. I tillegg har vi klimakrisen ingen vil ta ansvar for, da ethvert tiltak går utover kapitalistenes profitt.
Derfor er det ikke rart at mange nå sier at verden går i feil retning og at det ulmer under overflaten, en prosess Trotskij poetisk omtalte som “verdens revolusjonens molekylære prosess”. I USA er ikke sosialist lenger et skjellsord. Flere meningsmålinger utført av “Victims of Communism Memorial Foundation” viser at sosialismen blir mer og mer populær. I en ny måling sier 44 prosent av de unge at de vil foretrekke å bo i et sosialistisk land mot 42 prosent som sier de foretrekker et kapitalistisk land. Overalt ser vi den samme tendensen, folk trekker konklusjonen om at vi ikke kan fortsette på samme måten.
Vi marxister påpeker at kampen for sosialismen er den eneste veien som kan bringe verden fremover, som kan ende fattigdommen og løse alle de problemene kapitalismen bringer med seg.