Etter en nesten fire uker lang sykepleierstreik spilte NHO ut trumfkortet sitt og vedtok en lockout som de visste kom til å tvinge regjeringen til å erklære tvungen lønnsnemnd. Sykepleiere i den private sektoren streiket for likelønn. Sykepleiere i det private tjener rundt 30 000 kr. mindre enn i det offentlige, og det er klart og rimelig at likt arbeid bør betales likt. Dette var en desperat handling fra NHO sin side, men samtidig velkalkulert da de har en borgerlig regjering i ryggen, som i verste fall fra NHO sitt ståsted kun vil føre til en symbolsk økning i sykepleierlønnen.

Som vanlig setter NHO arbeidere opp mot hverandre og toppbyråkratene i fagbevegelsen er minst like ivrige deltakere i dette maskeradespillet. Fungerende NHO-sjef Ole Erik Almlid sier til FriFagbevegelse at “lønnsoppgjøret på våren skal være førende for alle. Da kan vi ikke la Sykepleierforbundet kreve at en gruppe på 500 ansatte skal få spesialbehandling, når vi har blitt enige i et samlet lønnsoppgjør for en halv million ansatte.”

Almlid refererte til at Fagforbundet kom i overenskomst med NHO i årets lønnsoppgjør. Almlid mener også at kravene fra Norsk Sykepleierforbund utfordrer modellen for lønnsdannelse, som i de siste årene har fungert på en måte der det stort sett har vært slik at LO har måttet velge mellom hvilke grupperinger i arbeiderbevegelsen som skal settes opp mot hverandre.

I møtene med direktører fra NHO og andre bedrifter sitter fagforeningens forhandlingsledere og peker ut hvilke grupperinger de kan nedprioritere. Toppbyråkratene i LO og andre fagforeninger er kry som haner når de får opptre på samme bord som NHO- og andre næringslivstopper. Der fagforeningene og NHO kommer til enighet, ikke på grunnlag av arbeidernes beste, men nasjonens og den nasjonale økonomien sitt beste. Mantraet er at vi må beholde konkurransefortrinnet vårt, eller verre at vi må tilpasse oss konkurransen og øke konkurranseevnen vår. Disse store realistene i LO-ledelsen prøver å forklare oss at vi sitter alle i samme båt, dvs. at vi alle har samme interesser i hva som ofte kalles AS Norge. Norges lønnsdannelse er i særklasse skriver Adresseavisen i en lederartikkel og viser til at kontrakten mellom fagbevegelsen, arbeidsgiverne og staten er stabil og roser fagbevegelsen for at de har stått for en ansvarlig lønnspolitikk i flere tiår og at lønnsmoderasjon også har vært viktig for fagbevegelsen.

På grunn av vår manglende konkurranseevne får vi høre at vi må belage oss på noen magre år, i 2016 gikk reallønnen ned med 1,8 prosent og ifølge SSB var lønnsutviklingen i 2016 den svakeste på 70 år. I tillegg var reallønnsveksten i 2017 ubetydelig, den hadde en økning på bare 0,2 prosent fra 2016. Noe som antakelig var for mye for Stein Lier Hansen, administrerende direktør i Norsk Industri. I februar 2017 sa han til VG at lønnsdannelsen må ta utgangspunkt i hva industrien tåler og at vår konkurranseevne fortsatt er betydelig dårligere enn våre handelspartnere.

“Våre lønnskostnader ligger fortsatt godt over nivået i våre viktigste konkurrentland, og det er viktig at den gode utviklingen vi har sett de senere årene i Norge, fortsetter. Det er best for norsk industri med reallønnsnedgang også i år.”

Det er ikke bare direktører i NHO som mener at lønnsnivået er for høyt, Ådne Cappelen leder i Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene (TBU) sier seg enig med Stein Lier Hansen da han klager over at timelønnskostnadene i Norge ligger 32 prosent høyere enn handelspartnerne i EU, men han ser imidlertid noen lyspunkt; at selv om timelønnskostnadene fortsatt er høye går de rette veien, i 2012 var forskjellen på 57 prosent, men på grunn av at kronen har svekket seg i forhold til euroen er timelønnen gått ned i forhold til andre EU-land.

Vi er i kommet inn i en fase der ingen kutt er store nok for kapitalistene, akkurat som Norsk Industri krever lønnskutt i Norge krever industrien i Tyskland og i resten av EU lønnskutt for sine arbeidere, der konkurransen med lavkostland og spesielt Kina fremheves. Det vi bevitner er en nedadgående spiral der kapitalistene er i en konkurranse med hverandre om å nå bunnen. Som vi vet innebærer ikke bunnen for arbeidere bunnen for kapitalistene. I løpet av oljekrisen med arbeidsledighet og mindre lønn for arbeidere i oljenæringen i Stavanger og Vestlandet økte sjefene inntektene sine med 72 %.

Det viser helt klart at alle ikke befinner seg i samme båt og at det gang på gang blir påvist at arbeidernes lønn og kapitalistenes profitt er to motstående størrelser. Derfor er lønn og andre goder, arbeiderne har opparbeidet seg, under et stort press og fagforeningene må være beredte til å forsvare dem.

I flere år har toppbyråkratene i fagforeningene klaget over en mindre og mindre organisasjonsgrad. I motsetning til hva de tror er det ikke på grunn av en manglende kampvilje, men fordi det har blitt betraktet som en økonomisk belastning å være med i en fagforening som virker apatisk i lønnsforhandlinger og som gir etter i streik på streik. Det er ledelsen som har vært og er problemet. Dersom ledelsen viser handlekraft og reell vilje til å ta opp kampen vil situasjonen snu og vi vil se at arbeiderklassen er den sterkeste klassen. Når den med et resolutt lederskap er kommet i bevegelse vil ingenting kunne stanse den fra å fullføre sin historiske oppgave.