Det er et ordtak som sier at det er feilene man lærer av, derfor er utviklingen og nederlaget i den spanske borgerkrigen særs viktig å studere for marxister. Ettersom revolusjonen og borgerkrigen utviklet seg, oppstod det flere muligheter der arbeiderklassen kunne ta makten i egne hender. Men som vi skal se her, i denne teksten om den spanske revolusjonen grep ikke arbeiderklassen mulighetene.

Det 19. århundre

Spanias historie i det 19. århundre var blodig og svært preget av spenningen mellom monarkiet og republikanske strømninger. Det kom av sterke militære nederlag, slik som under kampene mot Napoleon i 1808 og de økonomiske og politiske krisene som fulgte.[1] Samtidig som de andre europeiske stormaktene dro stor nytte av den industrielle revolusjonen, kom Spania til å slite på grunn av en langsom omstillingsprosess fra manuell arbeidskraft, til maskineri drevet av kull og damp. Proteksjonismen kom til å sitte sterkt, og hadde en lammende effekt både økonomisk og sosialt, som førte til et sterkt klasseskille mellom majoriteten av jordarbeiderne, den nye industrielle arbeiderklassen og den jordeiende borgerklassen.

Spania i det 19. århundre var preget av imperiets fall etter mislykkede kriger imot selvstendighetsbevegelser i Amerika, Karibia og Nord-Afrika. [2] Behovet for et liberalt demokrati var blitt stort, og klassemotsetningene var nære bristepunktet. Dette førte til den spanske revolusjonen i 1868 der dronning Isabella II ble sent til eksil og hennes styre ble erstattet med en svak provisorisk regjering som skulle innsette Amadeo I som konge av Spania.

I 1873 tok det spanske parlamentet makten, og proklamerte den første spanske republikken. Republikken kom til å bli et kortvarig eksperiment med liberalt demokrati som kom til å ende med en gjenopprettelse av den spanske tronen under Alfonso XII. Allikevel viste den første spanske republikken sitt potensial for demokrati og sosial framgang, spesielt under Francesco Pi i Margall som var leder for føderalistbevegelsen og innførte lover mot barnearbeid, samt reguleringer mellom stat og bedrift. De progressive elementene i republikken var for radikalt til at borgerskapet kunne tillate eller kontrollere det. Margall var tilhenger av anarkismens far, Pierre-Joseph Proudhon og kom senere til å oversette og popularisere hans verk som kom til å spille en viktig rolle for utviklingen av anarkismen i Spania.[3] Til tross for undertrykking, arrestasjoner og forfølgelse fra staten, klarte anarkistene i Spania å få fotfeste. Staten, sammen med kirken og borgerklassen, representerte de tre store motsetningene til den spanske arbeiderklassens selvstendighet for anarkistene.

Internasjonalens ideologiske splittelse

Med revolusjonene i Europa på midten av 1800-tallet dukket arbeiderklassen endelig for alvor opp på historiens scene, klassebevisstheten tok form og de revolusjonære strømningene hadde  en enorm innflytelse og fremvekst. Sosialismen som ideologi vokste fram sammen med arbeiderbevegelsen, men bar et begrenset, utopisk preg.[10] Skiftet fra utopisk sosialisme, til en mer revolusjonær sosialisme i arbeiderbevegelsen, ble ført fram av Friedrich Engels og Marx. Spesielt kom dette frem i den første internasjonalen som ble grunnlagt i 1864, som en internasjonal organisasjon for venstreorienterte grupper og fagforeninger.

Marx forklarte i det kommunistiske manifestet hvordan kapitalismens utvikling gjorde klassemotsetningene mye klarere, samfunnet utkrystalliserte seg i to motstridende poler, arbeiderklassen og borgerskapet. Som begrep omfavner arbeiderklassen alle som ikke eier produksjonsmidlene (eiendom, industri osv.). Deres interesse som klasse står i motsetning til borgerklassens interesser. Borgerskapet eier produksjonsmidlene og approprierer det arbeiderklassen produserer. Marx forklarer hvordan dette motsetningsforholdet mellom arbeiderklassen og borgerklassen er essensielt for en analyse av historiens framgang som en klassekamp. Den tyske filosofen Georg Wilhelm Friedrich Hegel utviklet konseptet om en dialektikk som viste til at alt er betinget av en kontinuerlig prosess av forskjellige motsetninger som møtes og blir til noe nytt. Marx sin materialistiske tilnærming til Hegels dialektikk lå til grunne for hans politiske teori. Istedenfor å legge vekt på ideers påvirkning slik som Hegel, viste Marx til den materielle verden.[16] Marx så på motsetningsforholdets  framgang i historien (f.eks.: bonde mot føydalherre) som veien mot et klasseløst, pengeløst og statsløst samfunn: kommunismen.

Anarkistene, ledet av Bakunin på den tiden, var enige med Marx angående sluttproduktets form, det klasseløse samfunn, men de var uenige om mye annet. Mange av uenighetene rettet seg rundt synet på staten. Anarkismens syn på staten er som en hierarkisk og sentralisert institusjon, karakterisert av overklassens voldsmonopol. På dette punktet er marxismen enig med Bakunin, at staten fungerer som et maktinstrument, ledet av en klasse ovenfor en annen og kunne ta forskjellige former, både demokratisk og totalitær, sentralisert og desentralisert. I motsetning til Bakunin som mente at staten var en faktor til utviklingen av klassesamfunnet, argumenterte Marx mot dette ved å si at det var utviklingen av klassesamfunnet og de tilhørende klassekonfliktene som gjorde statens opprettelse nødvendig. For Marx og Engels så ville det fortsatt eksistere klasser etter den borgerlige statens fall, der restene av borgerskapets klasser ville samle seg og kjempe for å ta tilbake privilegiene sine. Derfor er det nødvendig at arbeiderklassen skaper sin egen stat til forsvar for egne interesser.

Diskusjonene mellom Bakunin og Marx preget mye av tiden til den første Internasjonalen. Bakunin representerte den anarkistiske fløyen som sto i opposisjon til marxismen som var dominerende i internasjonalen. Han opprettet den internasjonale alliansen av sosialister og demokrater i 1868 som opposisjon mot internasjonalens støtte av den fransk-prøyssiske krig, men kom til å oppløses like etter. Den anarkistiske trenden i internasjonalen vokste og førte med seg nye problemstillinger. Generalrådet ledet av Marx ønsket at kommunistiske partier skulle ta makten og føre fram et «proletariatets diktatur» der partiet skulle føre fram en overgangsfase fra kapitalismen over til sosialismen. Anarkistene ønsket å avskaffe staten til fordel for føderasjoner av selvstyre som en slags snarvei til kommunismen.[12] Under Haagkongressen i 1872 var de strategiske motsetningene mellom kommunistene og anarkistene nådd et punkt etter at Bakunin som den ledende skikkelsen for anarkistene ble utvist etter å ha forsøkt å kuppe internasjonalen. Bakunin og anarkistene startet en rivaliserende konferanse og hevdet at generalrådet hadde misbrukt makten sin. Dette kom til å lede til den første internasjonalens nedgang ettersom mange seksjoner tilsluttet seg Bakunin og hans anarkistiske ideologi.[13] Selv om internasjonalen ble oppløst i 1876 var innflytelsen på den spanske arbeiderklassen der majoriteten forble anarkister selv under kommunismens frammarsj i perioden etter første verdenskrig.[14]

Som et av de mest ustabile landene i Europa på 1800-tallet var det ikke rart at revolusjonære idéer fikk fotfeste i Spania, og akkurat som for andre revolusjonære i Europa ble også Spanias revolusjonære påvirket av diskusjonene som foregikk mellom de sosialistiske partiene. Både de sosialistiske, kommunistiske og anarkistiske strømningene i Spania hadde svært forskjellige syn på hvordan det nye samfunnet skulle oppnås og hvordan det ville se ut, men generelt sett var det lite opposisjon mot Marx sin økonomiske analyse av kapitalismen, samt hans filosofiske fundament.

I Spania var det i første omgang anarkismen som ble den dominerende revolusjonære tendensen, og mye av æren for det må tildeles den italienske anarkisten Giuseppe Fanellis besøk i Spania på 1870-tallet. Fanelli begynte å spre idéene til Mikhail Bakunin og hans syn på staten og kirken der den eneste løsningen var anarkisme, føderalisme og antiklerikalisme.[11] Fanelli klarte til tross for å ikke kunne et ord spansk å opprette en spansk seksjon i internasjonalen.

De spanske anarkistene gikk mot en mer internasjonalistisk retning og deres seksjon vokste raskt i Barcelona og Madrid. De mente at arbeiderklassens frigjøring gjennom revolusjon ikke kunne være et isolert fenomen, men heller et omfattende internasjonalt, solidarisk samarbeid.

Diktatur og imperiets fall

Spenningene etter fallet av Spania som imperium førte til politisk ustabilitet langt ut på 1900-tallet, i 1923 tok den konservative generalen Miguel Primo De Rivera makten, og opphevet grunnloven. Kong Alfonso XII prøvde å sikre sin posisjon ved å legitmere Primo De Riveras coup d’état. Sammen med et lite knippe militære ledere styrte Primo De Rivera helt uten konge, men uten allmenn støtte fra verken militæret eller folket, som kom til å bli kritisk i diktaturets fall.

Primo De Rivera sin reise til makten kom som følge av at industriekspansjonen tok slutt sammenfallende med første verdenskrigs avslutning i 1918, da de tapte markeder til fordel for de store imperialistmaktene. I tillegg ble hjemmemarkedet tatt mer og mer over av utenlandsk industri. For å motvirke dette ble tariff innført mot Frankrike og Storbritannia, noe som førte til mottiltak mot det spanske jordbruket og at det interne industrimarkedet kollapset.

Primo De Rivera ble nødt til å ta opp store lån i perioden for å bygge ut økonomien og forbedre kårene til arbeiderne som førte til høy inflasjon. I et forsøk på å skape legitimitet byttet Primo De Rivera ut militærledelsen fra maktposisjonene til fordel for sivile. Samtidig var det mye press fra monarkister som ønsket kongen tilbake, samt arbeiderklassen som ønsket å gjeninnføre grunnloven.

De mest radikale blant arbeiderklassen var den syndikalistiske konføderasjonen CNT (Confederación Nacional del Trabajo) som Primo De Rivera sin regjeringen slo hardt ned på. Syndikatene ble løst opp og mange av de ledende arrangørene for CNT ble fengslet eller flyktet til syd-Frankrike der de jobbet i eksil helt fram til 1927. Til tross for kongens fallende legitimitet var Primo De Rivera også blitt upopulær og gikk av i 1930 etter å ha mistet det han hadde igjen av støtte fra monarkistene og militæret. Hans arv ble igjen og krøplet den spanske økonomien (Sønnen José Antonio Primo de Rivera kom til å starte opp fascistgruppen Falange i 1934).

Året før proklamasjonen av den andre republikken, dukket CNT opp igjen i Spania etter mye arbeid fra deres mer militante motpart i den iberiske anarkistiskføderasjonen FAI (Federación Anarquista Ibérica).[4] Disse to gruppene kom til å utgjøre den største anarkistbevegelsen i verden.

I 1931 ble den andre spanske republikken proklamert for å bringe tilbake konstitusjonell stabilitet. Det kommunale valget som ble holdt viste et klart skille mellom de monarkistiske tilhengerne og majoriteten av befolkningens støtte for republikanisme. Kong Alfonso XIII risikerte borgerkrig hvis han ikke abdiserte, men ønsket å bli holde på makten sin. Da han mistet hærens støtte var han nødt til å abdisere, som førte til en enorm optimisme blant republikanerne. Optimismen rundt republikken var kortvarig og førte til større problemstillinger. De virkelig radikale reformene arbeiderklassen forventet uteble, og kom til å fremmedgjøre og skape motsetninger mellom det gamle Spania preget av monarkisme, konservatisme og katolisisme, og det nye Spania preget av demokrati, sosialisme og separatisme.[5] Her må det sies at de to sidene som kom til å føre fram borgerkrigen hadde liten politisk enhet og svært få fellesinteresser. Spesielt hos republikanerne var dette et problem for kampen mot nasjonalistene ettersom regjeringen ledet av radikalpartiet (Partido Republicano Radical) og sosialistpartiet (Partido Socialista Obrero Español) manglet politisk og økonomisk kontroll over områder der anarkistene hadde maktmonopol.[6] Separatistene som proklamerte selvstendighet i Baskerland og Catalonia, samt CNT-FAI kom til å utnytte regjeringens inkompetanse og kompromisser rundt starten av konflikten. Denne kampen for interesser resulterte i et strategisk skifte for sentralregjeringen med fokus på enhet. Maktvakuumet som anarkistene i CNT fylte var ulikt nesten alle tidligere revolusjoner der politisk sentralisert makt var målet.[7] Målet for CNT var samarbeid av regionale og lokale fagforeninger, komiteer og føderasjoner.[8] Alle medlemmer og organisasjoner innad CNT hadde fri assosiasjon i den forstand at arbeiderne kunne slippe lønnsarbeid som de så på som utnyttende. Arbeiderne ble brukt som et middel for sjefene istedenfor et mål i seg selv. Deres velvære og frihet ble aktivt nedprioritert til fordel for sjefens profitt. Et av premissene i den anarkistiske ideologien er Karl Marx sin arbeidsverditeori, som går ut på at all verdi blir skapt av arbeid, enten av arbeidere eller indirekte av maskiner. CNT ønsket at makten skulle komme til de som skapte verdi og ofte fikk lite igjen for deres strev. Prinsipielt fikk alle representative likt betalt i CNT, med rett tilbakekalling for å unngå hierarki og byråkratisering. Økonomisk overvelting av samfunnet var en selvfølge for CNT som hadde sett hva som skjedde da Hitler tok makten i Tyskland på tross av 6 millioner organiserte arbeidere og dobbelt så mange i den politiske opposisjonen.[9] Revolusjonen i Sovjetunionen hadde også tatt en annen vei da Josef Stalin tok makten og førte en mer totalitær politikk. For anarkistene i Spania viste dette inkompetansen til de kommunistiske partiene og forsterket deres anti-autoritære syn. Kollektiviseringen som anarkistene førte frem spredte seg raskt i landsbyene som spontant styrtet den kapitalistiske samfunnsmodellen. Selv om sosialismen var utbredt blant republikanerne var det sterk uenighet og store kontrarevolusjonære strømninger som kom til å være fatal for den anarkistiske kollektiviseringen. Da borgerkrigen brøt ut i 1936 etter kuppforsøket av generaler ledet av Francisco Franco, ble Spania splittet som nasjon og det ble en nødvendighet for samarbeid mot den nasjonalistiske fienden til tross for ideologiske skillelinjer. Alliansen (folkefronten), som ble opprettet mot nasjonalistene, hadde ikke samme enhet som Francos hær, som førte til det katastrofale sentraliseringsprosjektet til statsminister Juan Negrín fra sosialistpartiet (Partido Socialista Obrero Español).

Arbeiderbevegelsens framvekst i Spania

Når man tar for seg forholdene som ledet til borgerkrigen og revolusjonen i 1936 er det viktig å først redegjøre for de materielle forholdene og samfunnets utvikling opp mot krigen. Motsetningsforholdet mellom livegne bønder og jordeiende adel i føydalsamfunnet bærer likhet til de materielle forholdene i Spania i perioden før borgerkrigen. Bøndenes samlede enhet i lauger fungerte for å forhindre konkurranse som fremveksten av kapitalismen brakte med seg.[15] Laugen var en slags forløper for fagforeningen og ga et frampek på arbeiderklassens utvikling i økonomien.  Fremveksten av arbeiderbevegelsen i Spania utover 1900-tallet slo sine røtter i fagforeninger, derav den største var UGT (Unión General de Trabajadores). Fagforeninger dukket raskt opp i løpet av det 19. århundre og jobbet i hovedsak for å ivareta arbeidernes økonomisk interesser. Dette betydde ikke nødvendigvis at alle fagforeningene var revolusjonære.

Streiker, lockouts og ustabilitet kom til å prege arbeiderbevegelsen i Spania helt fram til borgerkrigen. Spesielt streiken som tok sted i Barcelona i 1909 mot kolonialisme som førte til at politiet drepte nesten 150 personer.[17] Undertrykkelse av sosialistiske og anarkistiske grupperinger skapte begrensninger. Når det er sagt kom ideene om anarkisme og syndikalisme i den første internasjonalen til å bli bevart i den spanske føderasjonen som på midten av 1870-tallet hadde over 20.000 medlemmer.[18]

Bygdekollektivene og industriarbeiderklassen

Kapitalisme som økonomisk system hadde fått en enorm oppdrift under den industrielle revolusjon som startet i Storbritannia og spredte seg raskt til Tyskland og Belgia. Spania var senere ute, men i Barcelona og Madrid samt et par andre byer var allikevel den industrielle prosessen i gang og førte til store strømninger av bønder inn i storbyene. En stor del av disse arbeiderne var tidligere bønder fra fjellbyer i Andalucía der fattigdommen var stor. Allikevel nøt mange av disse bøndene til stor grad selvstendighet fra regjeringen. I bygdesamfunnene var selvorganisering en del av den før-kapitalistiske tradisjonen som ble ført videre i form av sosialisme.[19] Denne kjernen var bygd opp av samvirker av bønder som styrte lokalsamfunnet med direkte demokrati. Samfunnet i disse landsbyene gikk ut på å stemme frem delegater etter arbeidstimene. Uten formelt lederskap var introduksjonen av anarkistisk ideologi godt tatt imot av bøndene. I bøndenes komiteer begynte radikaliseringsprosessen og studeringen av anarkistisk teori. I følge den amerikanske anarkisten Murray Bookchin var dedikasjonen til ideologien så stor hos disse bøndene at det var nærmest blitt en livsstil.[20] Det er da forståelig at revolusjonen først tok sted i de mindre landsbyene og ikke i storbyene.[21] Bygdeanarkistene ønsket ikke at man skulle returnere til et mer primitivt system, men heller at gjennom teknologi og vitenskap skulle det være mulig å redusere arbeidsdagen og øke levestandarden uten statlige inngrep. Bøndene i Spania motsa Marx sin idé om at en revolusjon utelukkende kunne bli ført fram av industriarbeidere.[22] Anarkistene i Spania prøvde også å finne fram en mulig løsning på forholdet mellom bøndene og industriarbeiderne, et problem som partiene ikke vurderte. Rundt førti prosent av anarkistføderasjonens 57.000 medlemmer var i 1882 jordløse bønder. Kollektivene på landsbyen konstituerte nitti prosent av de fattigste bøndene i Spania.[23] Industrikapitalismens utvikling i Spa­­­­­nia var relativ ny mot 1900-tallet og hadde på mange måter ikke hatt tid til å endre det sosiale og politiske livet til mange av arbeiderne slik som i Tyskland, England og Frankrike. Krisene som kom på 1930-tallet ble sett på som kroniske kriser av kapitalisme blant spanske arbeidere og bønder. Reformpolitikken som ble ført av regjeringen var til liten nytte for den desperate arbeiderklassen. De liberale i regjeringen var mer opptatt av å straffe kirken for tidligere undertrykkelse enn å demme opp for økonomiske problemer. Dette gjaldt også de sosialistiske i regjeringen som jobbet mer med å få UGT til å vokse på bekostning av CNT. Klasseskillet var klart og de jordeiende borgerlige hadde liten makt til å kjempe imot bøndene. Kollektivene som ble stiftet i denne perioden var en videreføring av tidligere tradisjonelle jordbrukskollektiver.[24] På 1700-tallet var det mange landsbyer i nord-Spania som delte opp det landet de hadde mellom innbyggerne. Denne kollektivismen var ikke utelukkende blant jordarbeidere, men også blant gjetere og fiskere. Her får man også et kollektivt ansvar i form av Lauger som tok hånd om syke og gamle, samt koordinert produksjon av enkle verktøy og andre nødvendigheter.[25]

De anarkistiske prinsippene som fikk fotfeste i Spania ble først gitt ut av Bakunin sin allianse av sosialister og demokrater.[26] Alliansen ble opprettet som en ateistisk gruppe med et klart mål om å forkaste klasser, politisk og økonomisk urettferdighet og bringe fram likestilling for kjønnene. Denne omveltningen av samfunnet gikk i hovedsak ut på ekspropriering av privat eiendom til fordel for arbeidernes kollektiver. De statlige institusjonene skulle også bli byttet ut med verdensomspennende organisering av fri assosiasjon, jordbruk og industriproduksjon. Resolusjonene i internasjonalen kom til å ha enorm innflytelse på de spanske anarkistene som holdt fast til de frihetlige sosialistiske tradisjonene lenge etter at internasjonalen var oppløst. Internasjonalen og dens medlemmer representerte en helt annen maktstruktur enn den av en stat.[27] CNT som organisasjon var todelt i lokale fagforeninger (Secciones de oficio) og større regionale føderasjoner (Federaciones locales) for å ivareta en desentralisert struktur uten byråkrati.[28] Den iberiske anarkistføderasjonen FAI ble opprettet sommeren 1927 i Valencia som en samling av affinitetsgrupper innad CNT med hovedmål å forene tendensene av frihetlig sosialisme i en og samme organisasjon. Den italienske anarkisten Errico Maltesta advarte mot byråkratisering av CNT, samt videreføring av de reformistiske elementene i konføderasjonen. FAI som var en rendyrket anarkistorganisasjon radikaliserte CNT og gjorde den til en revolusjonær syndikalistisk gruppe. Dette kom til å føre til at de reformistiske syndikalistene forlot CNT og startet syndikalistpartiet i 1932. FAI sin avis Terra y Libertad ble en del av sammensmeltningen av de to organisasjonene. FAI klarte aldri å rense CNT for reformister ettersom at fagforeningene stadig var disponert til å samarbeide med regjeringen og borgerklassen. Militantfetisjisme var også et problem for CNT-FAI. Spesielt blant yngre medlemmer som favoriserte direkte aksjon over teoretisk skolering.[29]

Det gamle og det nye Spania

Hatet mot religiøse institusjoner sto sterkt i Spania før borgerkrigen brøt ut. Selv om monarkiet falt i 1931, var alle de konservative institusjonene fortsatt tilstede. Ledere og byråkrater for kirken, hæren, landeierne og finansbaronene forble under den andre spanske republikken og representerte de konservative kreftene i spill. Tilhengere av Alfonso XIII ønsket fortsatt å gjeninnføre monarkiet, dette gjaldt også karlistbevegelsen som tidligere ønsket et medlem av Bourbon-dynastiet som konge av Spania. Monarkistene og de senere fascistiske falangistene viste en klar verdikonservativ og reaksjonær linje som kom til å skape polarisering.[30] Biskoper fryktet sekularisering under republikken som kunne føre til kirkens tap av innflytelse og makt. Monarkiet hadde samarbeidet med kirken og bevart dens privilegier. Republikken på den andre siden representerte modernisering og sosial progresjon med en moderat sosialistisk karakter. Ikke bare kirken bekymret seg for denne utviklingen, men også landeiere fryktet reformer og høyere lønninger. Den store depresjonen som spredte seg til Spania brakte også med seg problemstillingen om hvordan å forbedre situasjonen for majoriteten av befolkningen. På tross av regjeringens reformistiske tendenser var den andre spanske republikken en reell trussel mot det ‘gamle Spania’.[31]

Den andre spanske republikkens framvekst

De som tidligere hadde samlet seg for å skape en provisorisk regjering var alle enige om å styrte monarkiet, men med lite enighet om hvordan utfallet ville se ut. Tidligere statsminister og første president av den andre republikken, Niceto Alcalá Zamora var katolsk og så på proklamasjonen som en revolusjon i seg selv. Lederen for det radikale republikanske partiet og statsminister Alejandro Lerroux fulgte også den parlamentariske revolusjonære tankegangen, men med et lang mer radikalt, antiklerikalt syn på kirken. Ingen av partiene hadde flertall i forsamlingen, men sosialistpartiet forble det største. UGT kom til å bli den uoffisielle fagforeningen for regjeringen og kom til å styrke sosialistpartiet og det anarkistene så på som et stadig voksende byråkrati. CNT holdt seg utenfor regjeringen og stiftet ikke et parti, allikevel var deres innflytelse over bøndene og industriarbeiderne stor og kom til å sette mye press på UGT og sosialistpartiet. For anarkistene var republikken allerede fra starten av et mislykket forsøk på å skape en ny samfunnsorden. Som svar på proklamasjonen holdt CNT sin første åpne kongress i 1931 for å ta avstand fra regjeringen og for å oppfordre til å boikotte valget til fordel for revolusjon.[32]

Den katolske republikanismen ledet av Alcalá Zamora manglet folkelig støtte og var på mange måter fanget mellom det nye og det gamle Spania. Den katolske innenriksministeren Miguel Maura ba alle biskoper om å forlate Spania ettersom det antiklerikale sentimentet vokste seg større. Sivilgarden slo hardt ned på de katolske gruppene som protesterte i Madrid mot regjeringen. Som svar på protestene i Madrid ble det satt fyr på kirker som førte til at nonner og prester måtte flykte. Regjeringen gjorde lite for å stoppe angrepene på kirken.

I 1931 startet de sosiale reformene, og det ble innført stemmerett for kvinner, sivilt ekteskap og skilsmisse som mange av de konservative så på som en tvangssekularisering av Spania. Catalonia fikk mer autonomi og landreformene ble satt i gang fra 1932 som førte til ekspropriering av land som ble gitt til 12.000 landløse bønder. Samme år førte misnøyen blant de konservative fram til et mislykket statskuppforsøk iverksatt av general José Sanjurjo.[33]

Selv om den republikanske-sosialistiske regjeringen på overflaten kunne se ut til å gå i retningen av nasjonalisering og sosialisme, gir ikke det et korrekt bilde. Regjeringen som besto av liberale viste seg raskt ute av stand til å løse befolkningens problemer, hvis løsninger krevde virkemidler utover kapitalismens rammer. Regjeringen vedtok nye lover som undertrykket arbeidernes rett til å streike. Dette førte til en anarkistisk generalstreik som resulterte i 30 døde. Demonstrasjoner og streiker ble brutt og brutalt undertrykket av sivilgarden.

Lev Trotskij ønsket at spanjolene dannet en venstreopposisjon, ikke ulikt det som var forsøkt i Sovjetunionen i 1923-27 for å slå tilbake på det reformistiske byråkratiet som befant seg i de venstreorienterte partiene. For Trotskij kunne kun en venstreopposisjon ledet av revolusjonære anti-stalinistiske marxister føre fram en suksessfull revolusjon med et langt større potensial for å realisere sosialismen enn i Russland.[34]

De sorte årene 1934-35

Misnøyen med regjeringen styrket reaksjonen, noe som viste seg ved valget i 1934. De som kom best ut av valget var José María Gil-Robles y Quiñones fra den konservative koalisjonen CEDA (Confederacion Espanola de Derechas Autonomas) og Alejandro Lerroux som førte en mer reaksjonær politikk som annullerte de sosiale reformene fra den tidligere regjeringen. Gil-Robles ønsket å skape et fascistisk Spania modellert etter Benito Mussolinis Italia. Gjennom sterk sentralisering ønsket han å knuse arbeiderbevegelsene slik som Adolf Hitler og Benito Mussolini hadde gjort.

Fascismen som bevegelse i Europa vokste direkte ut av de økonomiske krisene som de svake liberale demokratiene ikke var i stand til å håndtere. Dette gjorde at ideologien kunne få fotfeste, ikke ved å kritisere systemet som fører til disse krisene, men å sikte til en fremmed “inntrenger”. Denne fremmede fienden kom i mange varianter, enten om det var jøder, kommunister, innvandrere eller homofile spilte ikke så mye rolle for fascismen er i seg selv subjektiv og inkonsistens. Dette var et nødvendig ideologisk verktøy for fascismen for å danne støtte blant de kriserammede massene slik at det var mulig å bygge en konservativt, ultranasjonalistisk, militaristisk og totalitær stat.

Før valget hadde CNT-FAI gitt ut et manifest der de advarte om en mulig høyrevending i regjeringen og understreket faktumet at det å stemme ville være nytteløst.[35] Arbeiderne måtte isteden gjøre seg klar for revolusjon. Selv venstrevingen i sosialistpartiet oppfordret til gatekamp om CEDA vant valget. Da regjeringen til Lerroux startet regjeringssamtaler med fascistlederen Gil-Robles førte det til protester. Spanias arbeidere hadde vært vitne til Mussolinis og Hitlers maktovertakelse i Italia og Tyskland og var ikke innstilt på å la det skje i Spania også.

Da Gil Robles til slutt kom inn i regjeringen, mobiliserte CNT-FAI og UGT en generalstreik som begynte å ligne på et større opprør. En av de mest innflytelsesrike i sosialistpartiet, Largo Caballero, forkastet reformisme til fordel for revolusjon, og det ble forsøkt å erklære et selvstendig sosialistisk Catalonia som feilet. Arbeider- og bondekomiteer spredde seg raskt og utførte ulydighetsaksjoner mot regjeringens institusjoner. Spesielt i den nordlige provinsen Asturia samarbeidet CNT-FAI og UGT for å gjøre opprør med gruvearbeidere. Uten våpen ble opprøret raskt nedkjempet og førte til mer undertrykkelse av sosialister og anarkister i området. Det var også forsøkt av sosialistpartiet og UGT å starte en allianse av forskjellige sosialistpartier og fagforeninger. Dette resulterte i at statsminister Lerroux innkalte general Francisco Franco og den profesjonelle hæren som var etablert under kolonikrigen i Marokko for å nedkjempe de revolusjonære. Largo Caballero ble fengslet, og rundt 3000 opprørere ble drept og 7000 skadet. Lerroux mistet raskt legitimiteten som kom til å føre til oppløsningen av radikalpartiet. For å sikre seg mer makt begynte Gil-Robles å innføre krigsrett i flere deler av Spania. Den høye inflasjonen gjorde at den andre republikken var i en svært sårbar posisjon med et enormt behov for handling. Motsetningsforholdet mellom de konservative og de sosialistiske grupperingene radikaliserte og svekket de liberale partiene. Alle på venstresiden, inkludert reformistiske republikanere var assosiert med opprør og revolusjon, mens høyresiden ble sett på som reaksjonære fascister.

Et av problemene for borgerskapet var at deres politiske representanter på republikanernes side var fullstendig diskrediterte etter koalisjonsregjeringen fra 1931, de hadde ingen til å forsvare kapitalismens interesser. Det var en helt annen maktfaktor som kom inn og reddet den spanske kapitalismen. Stalinismen, det stalinistiske byråkratiet i Sovjetunionen ønsket absolutt ikke en spansk revolusjon. De fryktet dens ringvirkninger innad i Sovjetunionen. De ga de liberale en reddende hånd ved å gå inn for en anti-leninistisk allianse med det liberale borgerskapet. En allianse de ga navnet «folkefront», en valgallianse med Manuel Azaña etter at Alcalá Zamora hadde oppløst regjeringen for å kalle til nytt valg, ble opprettet. De «sorte årene» 1934-35 hadde ført til fallende lønninger og høy arbeidsledighet. CEDA-regjeringen tapte valget i 1936 mot folkefrontens valgallianse med sosialistpartiet i spissen.

Allikevel gikk ikke sosialistpartiet inn i regjeringen på grunn av motstanden fra Largo Caballero. Folkefrontens valgallianse var splittet i regjeringen, og gjorde lite med den desperate situasjonen arbeidere og bønder befant seg i. Bøndene startet raskt med å ekspropriere eiendom, noe som regjeringen overså.[36] Folkefronten bestod hovedsakelig av sosialistpartiet, kommunistpartiet, UGT og det anti-stalinistiske partiet POUM (Partido Obrero de Unificación Marxista). Etter regjeringsskiftet begynte CEDA og falangistene raskt å mobilisere til gatekamper. På grunn av mangel på tro på den politiske prosessen ble fokuset blant de konservative å mobilisere hæren. Den konservative militærforeningen UME begynte å mobilisere imot republikken. UMRA ble også opprettet som et anti-fascistisk og republikansk alternativ til UME. Gateslagsmål og skuddvekslinger resulterte i mord på flere politikere.[37] Det planlagte statskuppet av Francisco Franco tok sted i alle storbyene i Spania og splittet landet i to. Til tross for Francos overlegne militærstyrke ble kuppet stanset i Madrid, Barcelona og Malaga.[38]

Borgerkrigen bryter ut

Før borgerkrigen brøt ut 17. juli hadde regjeringen forsøkt å bygge bro med CNT-FAI ettersom at de ikke kunne risikere å kjempe imot dem. Mange i både den sentrale regjeringen i Valencia og den i Barcelona fryktet en revolusjon mer enn en militær seier til Franco, og jobbet aktivt imot revolusjonære grupperinger. CNT-FAI sto sterkest i Catalonia med mye støtte fra lokale arbeidere og politikere i UGT og sosialistpartiet. Den semi-autonome regjeringen ledet av president Luís Companys viste at de ikke kunne forsvare seg mot nasjonalistene uten anarkistenes hjelp. Til tross for dette faktumet hadde regjeringen i Catalonia to dager før kuppforsøket bannlyst CNT-FAI sin avis Solidaridad Obrera på grunn av publiseringen av et manifest som tok for seg forsvaret av Barcelona som kalte på arbeiderne til å organisere og forsvare byen.

Kuppforsøket i Barcelona tok sted 19. juli, og det ble inngått en forent front av anarkister og sosialister mot nasjonalistene. Den kortvarige forente fronten representerte arbeiderklassen og sto til motsvar til folkefronten som aktivt samarbeidet med liberale og republikanske konservative. [39] Regjeringen i Catalonia nektet å gi ut våpen til arbeiderne, og etter at arbeiderne stjal våpen fra regjeringens kampskip for å kjempe mot fienden ble disse raskt konfiskert. Politiet og sivilgarden ble prioritert selv om CNT-FAI hadde organisert selve forsvaret av Barcelona med Buenaventura Durruti i spissen (Durruti ble anarkistenes martyr etter at han ble drept under beleiringen av Madrid). Durruti gikk hardt ut mot Companys for å nekte arbeiderne våpen og konfiskere det lille de klarte å få tak i ettersom at Barcelona kom til å bli angrepet av ca. 35.000 godt utstyrte nasjonalister. [40]

Nasjonalistene ble drevet ut av Barcelona den 21. juli på grunn av stor anti-nasjonalistisk deltagelse blant arbeiderene som i stor grad ble mobilisert av CNT-FAI. I praksis hadde arbeiderne tatt over makten i Catalonia og det gjenstod bare for Caballero og sosialistpartiet å organisere arbeiderne i komiteer og råd i fabrikker, nabolag og regionsvis. Det gjorde de ikke, i stedet kapitulerte Caballero for det stalinistiske presset og gikk inn i regjeringen og med det ga en livreddende line til kapitalismen i Spania.

Anarkistenes ledere var ikke mye bedre, og gikk imot så å si alle av anarkismens prinsipper da de gikk inn i regjeringen. De fikk senere følge av POUM som heller ikke klarte å spille en selvstendig rolle. I ettertid har anarkister sett på dette som ren opportunisme og et svik mot anarkismens prinsipper ved å delta i en borgerlig institusjon. Tanken her var at regjeringen i Catalonia kom til å forsvinne ettersom kollektivene vokste raskt frem i landsbyene ved hjelp av UGT.[41]

Den sosiale revolusjonen

Aragon og Levanten ble raskt erobret av anarkistene som kollektiviserte og tok i bruk den kunnskapen de hadde lært i komiteene. En intensifiert organisering, skolering og spredning av propaganda satt anarkismen på dagsorden i Spania. Mens sosialistene og kommunistene lovet revolusjon (stadieteorien) etter borgerkrigen var anarkistenes revolusjon vel på gang. [42] Der regjeringen var svakest og CNT-FAI hadde størst innflytelse ble pesetas (Spanias valuta) byttet ut med en standardisert «familielønn». Regjeringens manglende økonomiske maktmonopol førte til en rekke monetære eksperimenter. Pesetaen ble fortsatt brukt kun for regional handel med de områdene som ikke var kollektiviserte. Bondeføderasjonen i Aragon innførte et standardisert rasjonshefte, lokale valutaer ble innført og i enkelte mindre kommuner forkastet man penger fullstendig til fordel for resiprositet. Kommunestyrene som la om økonomien bestod av fire medlemmer fra CNT og fire fra UGT, der lokale komiteer hadde full innkallingsrett slik at nesten alle skulle ha muligheten til å sitte i styret. Dette var det nærmeste anarkistene kom en regjering ettersom at kommunestyret mobiliserte militser, innvilget penger og transport for de som skulle utenfor kollektivene, og samlet statistisk informasjon for lokal produksjon.[43] Kun produkter ble solgt i kollektivene ettersom produksjonsmidlene var eid av folket.[44] Det som tidligere var luksus slik som kjøtt, ble tilgjengelig for de fleste da det var tilgjengelig.[45] Generelt sett var disse systemene basert på behovene til familiene og individene, og i tider med overskudd av brød, vin og andre varer, ble det delt ut fritt. Perioden kom uansett til å bli preget av enorm knapphet av dagligvarer, spesielt mot slutten av krigen. Til tross for dette nøt arbeiderne i kollektivene mer autonomi og økonomisk gevinst enn resten av Spania under krigens begynnelsesfase.[46] Ut fra Augustin Souchys (tysk anarkist og journalist) estimat var det rundt 500 kollektiver på det meste, med over 5 millioner hektar ekspropriert land og rundt 433.000 medlemmer.[47] Kollektiviseringen hadde en indirekte påvirkning på store deler av Spanias befolkning.[48] Den positive utviklingen kom til å være kortvarig ettersom at krigen trengte enorme ressurser og at støtten fra utlandet gikk utelukkende til regjeringen.

Et av problemene rundt CNT-FAI sin sosialisme var mangelen på en bank de kunne bruke for å skaffe krigsmateriellet som trengtes. Diego Abad de Santillian (CNT-FAI-medlem og økonomiminister i Catalonia) ønsket å opprette kredittkomiteer og bytte for å møte disse målene uten spekulasjon og privat profitt. Det var selvsagt liten støtte i CNT-FAI for en nasjonal bank, men mangelen på kredittkomiteer gjorde utenlandshandel umulig for militsene. I Madrid ga statsminister José Giral våpen til anarkister og sosialister, men i resten av Spania var det knapphet av våpen for militsene. I de delene av Spania der kuppet lyktes ble det raskt satt i gang voldelig undertrykkelse av alle som identifiserte seg med republikken eller anarkistene. Sosialister og anarkister hadde kontroll over gatene i de republikanske territoriene og begynte å mobilisere revolusjonære komiteer som utgjorde et kortvarig de facto voldsmonopol.[49]

Stalinismen, Folkefronten og Sovjetunionen

Før krigen brøt ut hadde sosialistpartiet prøvd å skape mer enhet blant republikanerne ved å slå sammen sitt eget ungdomsparti med kommunistpartiets ungdomsparti, samt sammenslåingen av fagforeninger. Caballero hadde gode relasjoner til kommunistpartiet og deres leder José Díaz, som gjorde at han inviterte sosialister og kommunister til regjeringen i august 1936. Ledere i sosialistpartiet brukte denne samlingen til å svekke CNT-FAI sin revolusjon. De to partiene ønsket også å ta over industri og jordbruk fra CNT-FAI som startet i mars 1937 da de sendte sivilgarden og angrepsstyrker for å knuse kollektivene som lå rundt Valencia. Kommunistpartiet var medlem i Komintern (tredje internasjonalen), som etter Stalins maktovertagelse fungerte som det sovjetiske byråkratiets forlengede arm. Stalinismen kjennetegnes av framveksten av et privilegert byråkrati som satt sin egen makt ovenfor arbeidernes gjennom autoritære og ikke-demokratiske tiltak, slik som under utrensningen av venstreopposisjonen i Sovjetunionen. [50]

Trotskister og anarkister hadde begge sin egen tilnærming på den autoritære utviklingen i Sovjetunionen. For CNT-FAI ble Sovjetunionen betraktet som statskapitalistisk fra starten av, under antagelsen av at kommunistpartiet intensifierte kapitalismen.[51] Enkelte POUM-medlemmer fulgte Trotskijs syn på Sovjetunionen som en degenerert arbeiderstat, kuppet av Josef Stalin. Forskjellen her ligger i at anarkistene hevdet at Sovjetunionen var autoritær og antidemokratisk fra starten av. Trotskistene på den andre siden sikter vanligvis til de fremskrittene Vladimir Lenin hadde fått igjennom, samt arbeiderdemokratiet (sovjetene) og partikuppet til Stalin.

Spania i 1936 lignet på mange måter Russland i 1917, ettersom det var en dobbelmakt mellom den svake provisoriske regjeringen og sovjetene som resulterte i oktoberrevolusjonen der bolsjevikene tok makten. Tsarister, jordeiende og andre konservative, med støtte fra de fleste av Europas stormakter, begynte raskt å mobilisere for å kjempe imot bolsjevikene i det som resulterte i en blodig borgerkrig som varte helt til 1923.

Stalinistene spilte en direkte kontrarevolusjonær rolle under den spanske revolusjonen, for byråkratiets del ville en revolusjon i Spania virke svekkende og styrke venstreopposisjonen både globalt og i Sovjetunionen. Det var ikke tilfeldig at Moskvaprosessene sammenfalt med høydepunktene i den spanske revolusjonen. Enhver figur som potensielt kunne virke som et samlingspunkt for massene ble ansett som en trussel som måtte ryddes av veien. Mensjeviktaktikken med å inngå i allianse med det liberale borgerskapet, som Lenin kritiserte og tok et oppgjør med i Apriltesene, ble tatt opp. Folkefronten skulle ifølge  kommunistpartiet være nøkkelen til seieren over Franco og revolusjonen de hadde planlagt å føre frem etter krigen.[52] Stalinistene førte en komplett motsatt politikk av hva bolsjevikene under Lenin gjorde i 1917 og under den medfølgende borgerkrigen. Dette la grunnlaget til motrevolusjonen som folkefronten kom til å føre fram mot slutten av borgerkrigen, der anarkister og marxister som ikke fulgte Moskvas linje, men som prøvde å ta opp Lenins bolsjevikiske arv ble likvidert og torturert av stalinistiske agenter, som POUM lederen Andrés Nin.

For kommunistpartiet i Spania var POUM verre enn anarkistene ettersom at de representerte en klar anti-stalinistisk linje som kunne fungere som en opposisjon i folkefronten.[53] Trotskij kritiserte POUM og oppfordret dem til å gå imot ledelsen i folkefronten og fordømme deres maktkamp til fordel for å bygge en massebevegelse utenfor de parlamentariske grupperingene.[54] Folkefronten var et feilsteg fra starten av, og brøt med marxistisk teori. Det å alliere seg med grupperinger av liberale, som var langt større en kommunistene og sosialistene, ble sett på som den verst tenkelige samarbeidet på tross av klasser. Utfallet av en seier i borgerkrigen ville betydd en ny republikk dominert av moderate sosialister og liberale republikanere. Caballero ønsket å jobbe mot en arbeiderstat, som ble avvist av Negrín, og sosialistpartiets president Indalecio Prieto som ønsket å redde demokratiet. Istedenfor å skape opposisjon i partiet støttet Caballero denne utviklingen etterhvert og brøt med venstrefløyen i sosialistpartiet. For CNT-FAI og andre venstre-sosialister ble dette sett på som en allianse med borgerklassen som ønsket å undertrykke den revolusjonære massebevegelsen. Til tross for kommunistpartiets minimale innflytelse var det deres samarbeid med sosialistpartiet, Komintern og Sovjetunionen som kom til å styrke deres posisjon. Uten noen reell opposisjon i folkefronten kom den til å være i stalinistene og de liberales favør.

Trotskij kritiserte også hvordan CNT-FAI håndterte revolusjonen som isolert gruppe. I stedet for å vinne favøren til de større fagforeningene var de for opptatt med sine egne. Det desentraliserte nettverket de hadde bygget av lokale og regionale fagforeninger, og komiteer fungerte effektivt økonomisk sett, men hadde større politiske begrensninger.[55] Tilhengere av POUM hevder også at da revolusjonen brøt ut at CNT-FAI kunne lede fram revolusjonen hvis de ikke hadde kastet ut de parlamentariske syndikalistene og forkastet deres klare anti-politiske linje. POUM og CNT-FAI samarbeidet fra starten av når det gjaldt å forsvare kollektiviseringen og etablere revolusjonære militskomiteer. Det at CNT-FAI ikke tok den politiske makten fra regjeringen i Catalonia da krigen brøt ut var et feilsteg som kom til å lamme revolusjonen.[56]

Ingen krig, og spesielt ikke en borgerkrig kan kun utspilles på det militære plan, den må også føres på det politiske plan. Det å koble revolusjonen sammen med borgerkrigen ville ganske sikkert ha ført til at den nasjonalistiske hæren raknet. Ved å ekspropriere jord å dele det ut til jordløse og fattige bønder kunne det ha splittet Francos tropper langs klasseskillene, hvis menige hovedsakelig bestod av eller var i familie med fattige bønder, og ved å garantere selvstendighet for de Nord-afrikanske koloniene kunne de mauriske troppene ha desertert eller ha gått over til de revolusjonæres side. Ved å ekspropriere banker og fabrikker kunne ressurser ha blitt kanalisert til å produsere våpen og annet krigsutstyr. Men ingenting av dette kunne få innpass i en koalisjon med borgerskapet.

Det internasjonale aspektet i borgerkrigen

Det ble forsøkt av utenriks og krigsministeren i sentralregjeringen å få støtte av England og Frankrike. Selv om et fascistisk Spania ikke var noe hverken England eller Frankrike higet etter, var det å foretrekke fremfor alternativet– et republikansk og sosialistisk Spania. Samtidig som nasjonalistene fikk lovnader om bombefly av både Hitler og Mussolini [57], ble eksport av våpenmateriale fra Frankrike og England (inkludert private selskap) til Spania bannlyst fra 9. august. Republikken kom til å bli svært avhengig av sovjetiske våpen selv om de også fikk et lite antall tilsendt fra Mexico.[58] Imidlertid kom ikke de sovjetiske våpnene uten betingelser; at sosialistene allierte seg med det liberale borgerskapet og at revolusjonen skulle utsettes til etter krigen. Negrín tok stillingen som finansminister og sendte det republikken hadde av gullreserver til Sovjetunionen i bytte mot våpen, tanks og flyvåpen. Internasjonale brigader bestående av rundt 35.000 menn ble opprettet av Komintern og sendt for å kjempe i Spania.[59] Folkefronten ble tilsendt sovjetiske rådgivere og krigsmateriell, mens bondemilitsene kun hadde utdaterte pistoler og jaktrifler. Det var klart at folkefronten planla å sabotere og ta makten fra kollektivene for å skape den enheten de trengte for å styrke byråkratiet i Sovjetunionen og dens innflytelse i Europa. Spesielt tatt i betraktning av den enheten Franco klarte å føre frem ved å inkorporere visse elementer fra falangistene og monarkistene.[60] Sovjetunionen sin imperiebygging i Spania var viktig for å motarbeide fascismens voksende tilstedeværelse, samt de gamle liberale demokratier, ikke for spre sosialisme og revolusjon, men for å stabilisere det stalinistiske byråkratiet.

Maidagene i Catalonia og kollektivenes fall

Det store vendepunktet for de anti-nasjonalistiske grupperingene under borgerkrigen skjedde i mai 1937. Etter angrepet på kollektivene ble det inngått en kortvarig våpenhvile, men spenning mellom anarkister og kommunister så ut til å stadig vokse seg større med jevnlige skuddvekslinger i Barcelona.[61] Catalonias kommunistparti (Partit Socialista Unificat de Catalunya) var klar for å knuse anarkistenes økonomiske maktmonopol i Catalonia. Det ble startet en kontrarevolusjonær koalisjon imot CNT-FAI og POUM. Companys sin regjering svek CNT-FAI, og sendte sine styrker for å angripe dem. De svikfulle «maidagene» 3-8. mai kom til å skape stor forvirring i Barcelona og kritisk svekke både CNT-FAI og POUM. Angrepsgarden tok over telefonsentralen som anarkistene hadde kontrollert siden starten av krigen. Kontoret der POUM sin avis ble skrevet ble ransaket. POUM og CNT-FAI ventet fem tusen menn fra militsene for å støtte dem i Barcelona, men forsterkningene kom aldri.[62] Militsene som kjempet i fronten visste ikke hva som foregikk i Barcelona ettersom at regjeringen brukte mye ressurser på å sensurere de største avisene. Kommunistpartiet tok kontroll over politiet og satt inn Joan Comorera fra det catalonske sosialistparti inn i regjering som økonomiminister. Comorera begynte å misbruke makten sin ved å sabotere for kollektivenes produksjon og skylde på CNT-FAI. Det ble ført kraftig propaganda fra regjeringen om at CNT-FAI og POUM samarbeidet med nasjonalistene og planla å kuppe Barcelona. En bølge av massearrestasjoner uten rettssak fulgte raskt og det var stor usikkerhet blant CNT-FAI og POUM om hvordan å håndtere disse provokasjonene. CNT og POUM lederne manet troppene sine til å trekke seg tilbake. Mangelen på organisert motstand mot regjeringen fra militsene sikret revolusjonens undergang.[63] Jordbruksminister Vincente Uribe fra kommunistpartiet kalte på bønder til å forlate kollektivene og ønsket å gi eiendommen tilbake til landeierne. Landeiernes føderasjon i Levanten ble gjenopprettet og kommunistpartiets ungdomsparti dannet sjokkbrigader for å infiltrere og ødelegge kollektivene. Den største av offensivene mot kollektivene startet juni 1937 i Aragon under innhøstingen, da sjokkbrigader kommandert av kommunistpartiet konfiskerte råvarer og verdisaker av bøndene etter ordre fra krigsministeren.[64] Dette førte til store tap av avlinger og senere i juli samme år ble kollektivene angrepet av folkefrontens hær som førte til at rundt 30 prosent av kollektivene ble ødelagt og administrasjonen fengslet. Denne undertrykkelsen av kollektivene var så stor at den truet republikken med sultkatastrofe.[65] Sabotasjen og sentralisering som kommunistpartiet førte frem demoraliserte arbeidere og bønder, kom til å svekke republikken og knuse det revolusjonære potensialet.

Francos seier

Fra 1938 var det meste av håpet om demokrati knust. Selvstendighetsbevegelsene i de autonome provinsene Baskerland og Catalonia, samt CNT-FAI var lammet. Over 400.000 flyktninger flyktet til Frankrike sammen med president Azaña og resten av regjeringen, samtidig som Franco førte fram en kraftig offensiv ved elven Ebro som kom til å være det siste store slaget for republikken. Juan Negrín og en del andre dro tilbake senere for å fortsette krigen som de var dømt til å tape. Den 27. februar 1939 anerkjente Storbritannia og Frankrike Francos regjering, og dagen etter gikk Azaña av som president. Likevel stoppet ikke selve krigføringen før 1. april samme år.[66]

Konklusjon

Undertrykkelsen av CNT-FAI før borgerkrigen skapte fraksjoner som kom til å gjøre behovet for enhet enda større. Selv om maidagene viste regjeringens svik mot militsene, så man også CNT-FAI sine organisatoriske og strategiske mangler. Korrespondansen mellom frontlinjen og kollektivene var svært dårlig. Dette, sammen med den desentraliserte maktstrukturen, gjorde at mange av militsene og kollektivene måtte klare seg i stor grad på egenhånd. Militsene var desentraliserte, hadde lite militær opplæring og var naturligvis ikke i stand til å kjempe mot regjeringens stående og sovjetiske utstyrte hær.

Arbeiderklassen i Spania, gjennom CNT-FAI og POUM kunne ha tatt makten fra de sekteriske republikanerne og kommunistene. Potensialet for å videreføre revolusjonen var tydelig etter nasjonalistenes kuppforsøk som ble slått ned av en skolert, organisert og revolusjonær masse arbeidere og bønder. Problemet her har to forskjellige forklaringer: Begge forklaringene tar utgangspunkt i det at makten først og fremst måtte bli tatt fra regjeringen[e] i Valencia og Barcelona. Marxister hevder at mangelen på politisk makt og et revolusjonært parti med et resolutt lederskap var årsaken til revolusjonens nedgang ettersom at en løs sammensetting av fagforeninger, samt regionale og lokale føderasjoner ikke var i stand til å føre fram en revolusjon.[67] Det var også klart for anarkister i ettertid at det å ikke felle regjeringen i Catalonia var et feilsteg. Ødeleggelsen av staten var målet for CNT-FAI fra starten av, men når det målet kunne oppnås, slik som i Catalonia, var organisasjonen splittet.[68] Forholdet mellom krigsinnsatsen og revolusjonen var uklart. Her kan man spekulere på nettopp dette: Hvis de revolusjonære tok makta i Catalonia, fikk kontroll over våpenlagrene og ressurser nok til å opprette finanskommiteer for kjøp av krigsmaterie utenlands så kunne de hatt en sjanse til å knuse regjeringen i Valencia.

Organisasjon var ikke forberedt på å føre fram revolusjonen til hele Spania. Mangelen på ressurser vises spesielt godt i det faktumet at kun Baskerland korresponderte med forventningene formulert av anarkistene i 1870-årene. Dette viser til begrensningene i kartlegging og strategisk planlegging hos en gruppe som unngår demokratisk sentralisme.

Krigen gjorde at ledelsen i CNT-FAI ikke alltid ble byttet ut når det trengtes, noe som førte til byråkratisering. Reformister i lederskapet, hovedsakelig byarbeidere, skapte også splittelse i forhold til de anarkistiske bøndene som utgjorde en stor andel av medlemskapet. Deres mål om å knuse staten ble aldri nådd, og viser til at ingen revolusjon kan stoppe halvveis. Mangelen på økonomisk enhet hos anarkistene ga rom til en rekke monetære eksperimenter og er et godt eksempel på mulige sosialistiske samfunn, men ga ikke anarkistene de ressurser som trengs for å kjøpe våpen utenlands og dermed ivareta og ekspandere deres maktmonopol. Det var klart at de hadde ressursene til å gi folket deres daglige brød, skole og ly, men ikke krigsmateriell som kunne føre dem til seier. Mangelen på enhet innad CNT-FAI gjør at en må stille seg spørsmålet om hvilken rolle enhet skal spille under en revolusjon: Med partivirksomhet ute av bildet, hvilte enheten til CNT-FAI på skolering, propaganda og organisatorisk erfaring, noe som tydeligvis ikke var tilstrekkelig når det gjaldt å finne effektive løsninger på mangelen av krigsmateriell og enighet i deres organisasjon.

Litteraturliste

Beevor, Antony. «Kampen om Spania.» 18. Damm, 2006.

Bookchin, Murray. «The Anarchist Collectives.» I The Anarchist Collectives. Black Rose Books, 1990.

Britannica. Britannica. u.d. https://www.britannica.com/place/Spain/Isabella-II-1833-68#ref587794 (funnet 2018).

Broué, Pierre. «The “Bloc” of the Oppositions against Stalin.» Marxists Internet Archive. Januar-Mars 1980. https://www.marxists.org/archive/broue/1980/01/bloc.html (funnet April 25, 2018).

Dolgoff, Sam. «The Anarchist Collectives.» I The Anarchist Collectives. Black Rose Books, 1990.

Hegna, Trond. «To veier i Spanias frihetskamp .» I Kominterns Linje i Spania 1936-39, av Trond Hegna. Oslo: Forlaget Oktober , 1971.

Karl Marx, Friedrich Engels. «In defence of marxism.» Marx versus Bakunin: Fictitious Splits in the International (Parts I and II) . 1872. https://www.marxist.com/marx-bakunin-fictitious-splits-in-international.htm (funnet 2018).

Lannon, Frances. The Spanish Civil War 1936-1939. Osprey Publishing , 2002.

Leval, Gaston. «The Limitations of the Revolution.» I The Anarchist Collectives. Black Rose Books, 1990.

Lowry, Sam. libcom.org. 2 November 2007. https://libcom.org/history/1934-asturias-revolt.

Marrow, Felix. «Marxist Internet Archive.» Revolution and Counter Revolution in Spain: 10. The May Days: Barricades in Barcelona. 1938. https://www.marxists.org/archive/morrow-felix/1938/revolution-spain/ch10.htm (funnet April 12, 2018).

Marx, Karl. «Marxists Internet Archive.» Economic Manuscripts: Capital Vol .1 – 1874 Afterword. 1873. https://www.marxists.org/archive/marx/works/1867-c1/p3.htm (funnet April 11, 2018).

Orwell, George. Homage to Catalonia . Penguin Books, 2000.

Peirats, Jose. «The Aragon Federation of Collectives: The first confress.» I The Anarchist Collectives. Black Rose Books, 1990.

Rocker, Rudolf. Anarcho-Syndicalism: Theory and Practice. New York: AK Press, 2002.

Schwartz, Victor Alba & Stephen. Spanish marxism versus soviet communism. Taylor & Francis Inc, 2009.

Souchy, Augustin. «Workers’ Self-Management in Industry’ & A Journey Through Aragon.» I The Anarchist Collectives. Black Rose Books, 1990.

Trotsky, Leon. «Marxists Internet Archieve.» The Task in Spain. 12 April 1936. https://www.marxists.org/archive/trotsky/1936/04/spain01.htm (funnet April 2018).

—. «Marxists Internet Archive .» The Spanish Revolution And the Dangers Threatening it. 28 Mai 1931. https://www.marxists.org/archive/trotsky/1931/spain/spain01.htm.

—. «Marxists Internet Archive .» The lessons of Spain: The Last Warning. 17 Desember 1937. https://www.marxists.org/archive/trotsky/1937/xx/spain01.htm (funnet April 2018).

—. «Marxists Internet Archive.» On the Causes for the Defear of the Spanish Revolution. 4 Mars 1939. https://www.marxists.org/archive/trotsky/1939/03/spain02.htm (funnet April 2018).

Woodcock, George. «Digital Text International .» Anarchism: A History of Libertarian Ideas and Movements: Chapter 12 Anarchism in Spain. 1975. www.ditext.com/woodcock/12.html (funnet April 2018).

[1] (Lannon 2002) s.13

[2] Frihandel, mindre reguleringer og skatter.

[3] (Rocker 2002) s.98

[4] (Woodcock 1975)

[5] (Lannon 2002) s.13-14

[6] (Lannon 2002) s.18

[7] Med unntak av det statsløse «frie territorium» i Ukraina brakt fram av militærleder Nestor Makhno (1919-21) og den kortvarige Strandzjakommunen i Bulgaria (1903).

[8] (Rocker 2002) s.54

[9] (Rocker 2002) s.60-61

[10] Den utopiske sosialismen ble kritisert for å være urealistisk og foruten reell praksis.

[11] (Bookchin 1990) s.XV

[12] Påstanden om anarkismens «snarvei» til kommunismen blir ofte brukt til å kritisere anarkismen som idealistisk og uten effektiv målretting, ofte på grunn anarkistiske teoretikere slik som Pjotr Kropotkin som hevdet at den anarkistiske revolusjonen måtte være spontan.

[13] (Karl Marx 1872)

[14] (Bookchin 1990) s.XVI

[15] (Rocker 2002) s.25

[16] (Marx 1873)

[17] (Britannica u.d.)

[18] (Dolgoff 1990) s.24

[19] (Bookchin 1990) s.XVII

[20] (Bookchin 1990) s.XIX

[21] (Bookchin 1990) s.XXX-XXXI

[22] Mange marxister har I ettertid sakt seg uenig i denne påstanden.

[23] (Dolgoff 1990) s.8-9

[24] Det er usikkert hvor gammel tradisjonen er og hvordan den oppsto.

[25] (Dolgoff 1990) s.20-21

[26] Opposisjon i Internasjonalen mot støtten av Den fransk-prøyssiske krig 1870-71

[27] (Dolgoff 1990) s.23-24

[28] (Bookchin 1990) s.XXII-XXIII

[29] (Dolgoff 1990) s.XXVII-XXIX

[30] (Beevor 2006) s.18

[31] (Lannon 2002) s.17

[32] (Dolgoff 1990) s.35-38

[33] (Lannon 2002) s.18-20

[34] (Trotsky, Marxists Internet Archive 1931)

[35] (Dolgoff 1990) s.37

[36] (Lannon 2002) s.21-24

[37] (Lannon 2002) s.25

[38] (Lannon 2002) s.26

[39] (Dolgoff 1990) s.40

[40] (Dolgoff 1990) s.41

[41] (Dolgoff 1990) s.42

[42] (Rocker 2002) s.65

[43] (Dolgoff 1990) s.136

[44] Dette gjelder også leie, renter og gjeld.

[45] (Dolgoff 1990) s.144-145

[46] (Dolgoff 1990) s.73-76

[47] (Peirats 1990) s.126

[48] (Dolgoff 1990) s.71

[49] (Lannon 2002) s.27-29

[50] (Broué 1980)

[51] (Rocker 2002) s.43-46

[52] (Hegna 1971) s.17-18

[53] (Leval 1990) s.59-61

[54] (Trotsky, Marxists Internet Archieve 1936)

[55] (Trotsky, Marxists Internet Archive 1937)

[56] (Schwartz 2009) s.101-103

[57] (Lannon 2002) s.37-40

[58] (Lannon 2002) s.45

[59] (Lannon 2002) s.45-46

[60] (Lannon 2002) s.55-56

[61] (Orwell 2000) s.104

[62] (Orwell 2000) s.122-123

[63] (Marrow 1938)

[64] (Dolgoff 1990) s.47

[65] (Dolgoff 1990) s.48

[66] (Lannon 2002) s.64

[67] (Trotsky, Marxists Internet Archive 1939)

[68] (Souchy 1990) s.79