Mot EØS, for et sosialistisk Europa

EØS-avtalen er blitt et heftig diskutert tema for deler av venstresiden. På Rødt sine nettsider  forklares det at EØS-avtalen er udemokratisk, at EØS er bygget på kapitalistenes premisser, og når de sier at “EØS-avtalen gjør arbeidet mot sosial dumping vanskeligere”, blir EØS-avtalen ilagt skylden for det store omfanget med sosial dumping. De forklarer at EØS-avtalen er “grunnleggende udemokratisk”, da det setter vesentlige deler av norsk folkestyre til side.

Forhandlingene om EØS startet i 1989 og ble avsluttet i 1992. Avtalen kobler EU-landene sammen med tre ikke EU-land, tilknyttet EFTA samarbeidet, til det interne europeiske markedet. Avtalen innebærer at alle tilsluttede land opererer med samme lovverk for fri flyt av arbeidere, varer, tjenester og kapital og at de fleste EU-direktiver utenom de som omhandler landbruk og fiske følges av alle EØS-land.

Norges storting ratifiserte EØS-avtalen den 16. Oktober, 1992, før folkeavstemningen om EU i 1994. I følge Grunnloven var det ikke nødvendig med en folkeavstemning, men den krevde godkjenningen av et tre fjerdedels flertall i Stortinget. Det var i alt 130 som stemte for, og 35 imot, SV og Sp stemte imot i tillegg til enkeltstemmer fra personer tilknyttet KrF og FrP. Avtalen var altfor god til at kapitalistene kunne la den unnslippe. Tilknytningen til EUs indre marked, førte til en utvidelse av det norske markedet til over 500 millioner mennesker. Med fri flyt av varer og tjenester og felles regler fikk norske bedrifter stille med samme konkurransevilkår som de andre europeiske landenes nasjonale bedrifter. Dette var ment for å avvikle handelshindringer, der EØS-landene skulle utgjøre et marked uten at nasjonale grenser medførte handelshindringer.

Det er helt klart at Rødt har rett i at EØS er et kapitalistisk prosjekt, det er kapitalismens interesser som følges, ikke flertallets. Med større press på lønn og arbeidsliv ble det etterhvert ikke til å unngå at kampen mot EØS-avtalen beveget seg til større deler av arbeiderbevegelsen. Tidligere var det i hovedsak bare SV, Rødt og enkelte LO-forbund som gikk imot den. Nå har motstanden mot EØS nådd flere LO-forbund, og det er mulig at Fellesforbundet, LOs største forbund, i landsmøtet til høsten vil vedta motstand mot EØS-avtalen. En av bakgrunnene for den voksende motstanden er en avgjørelse av den statlige tariffnemnda som fastslo at arbeidsgiverne ikke skal være pålagt å betale reise, kost og losji for utenlandske arbeidstagere som reiser til Norge for å jobbe, men bare for reiser i Norge. Lederen i Fellesforbundets avdeling 5, Roar Abrahamsen sier til Aftenposten at dette “bare var dråpen som fikk begeret til å flyte over, og “at tålmodigheten er slutt ute på arbeidsplassene der en ser at EØS-avtalen bidrar til å styrke det uorganiserte arbeidslivet”.

Alt dette har har selvsagt ikke gått upåaktet hen for ledelsen i Ap, som står fast og holdent for EØS-avtalen. Anniken Huitfeldt sier i samme artikkel at  “Ap står samlet bak EØS-avtalen. Vi må bruke handlingsrommet til å forsvare arbeidstagernes rettigheter. Dersom det oppstår motstrid mellom de påleggene som kommer fra EU, og de ambisjonene vi har for norsk arbeidsliv, er hensynet til arbeidstagerne det viktigste for Ap,” og Hadia Tajik sier til FriFagbevegelse at å si opp EØS avtalen ikke vil løse problemene Fellesforbundets avdelinger er opptatte av, og at det er regjeringen som må skrotes, ikke EØS-avtalen.

Vi er helt enige i at regjeringen må skrotes, men de har støttet seg til og brukt EØS-avtalen som unnskyldning for mange av de arbeiderfiendtlige reformene sine. En annen av årsakene til den store motstanden mot EØS, er at NHO har tatt saker de har tapt i norske domstoler opp til EFTAs overvåkningsorgan ESA. Av ESAs hovedoppgaver er å sikre at berørte EFTA-stater oppfyller forpliktelsene sine som følger med  EØS-avtalen. Dersom ESA oppdager brudd på bestemmelsene, kan dette bringes inn for EFTA-domstolen. Dette kan like så godt hende under en Arbeiderparti ledet regjering, og det gjør at det er nærmest umulig å gå imot direktiver som er med på å legge press på lønninger, eller som medfører en større utbyttingsgrad og som gjør arbeidslivet generelt hardere. I flere år har konkurransen og lønnspresset innen fagarbeid som konstruksjon vært stor, og bransjene har i lang tid vært dominert av bemanningsbyråer. Beskrivelsen til Fellesforbundet om at avtalen er som bensin på bålet for problemene med sosial dumping og lavlønnskonkurranse er passende og viser at det ikke  er noen lys fremtid for norske arbeidere under EØS-avtalens herredømme.

Arbeiderpartiet er selvsagt ikke for EØS-avtalen fordi de har som mål  å føre en arbeiderfiendtlig politikk, dette er bare bivirkningene av den kapitalistiske logikken. Men på grunn av den økte handelen den medfører og de økonomiske konsekvensene om den avsluttes. I overkant av 80 % av all norsk eksport går til EUs indre marked og 60 % av importerte varer kommer fra EU. En utmeldelse vil helt klart føre til en negativ effekt på økonomien, spesielt dersom det skulle føre til toll på norsk eksport til EU, og gjøre norske varer mindre konkurransedyktige. Dette vil i seg selv kunne føre til et enda større press på lønningene.

Mange av EØS-motstanderne er klare over muligheten for et slikt scenario, men den blir ofte avfeid ved at det er mulig å inngå nye handelsavtaler. For eksempel skriver Rødt:

EØS-tilhengerne skremmer med at Norge kommer til å miste markedsadgang i Europa og at vi ikke vil få solgt varene våre. Det samme sa de ville skje hvis Norge stemte nei til EU i forrige folkeavstemming. Det de glemmer er at Norge har en gjeldende frihandelsavtale med EU fra 1973, som sikrer tollfri adgang for industrivarer til EU. I tillegg er Norge med i WTO (Verdens handelsorganisasjon) som forbyr handelshindrende tiltak mellom blokkene.

Med tanke på at det er venstresiden som fører an motstanden mot EØS, er det mest sannsynlig at en utmeldelse vil skje under en regjering godt plantet på venstresiden. En norsk utmeldelse av EØS vil da fort kunne bli oppfattet som et angrep på, eller en trussel overfor kapitalismen. Under slike omstendigheter vil EU ikke la en utmeldelse foregå uten represalier, spesielt ikke med tanke på den store EU-motstanden på kontinentet. De fleste har fått med seg brexit og betingelsene Storbritannia støter på. I Storbritannia ble kampen mot EU drevet frem av høyresiden og de pro-kapitalistiske konservative, og kapitalismen har aldri vært direkte truet. Likevel har EUs øverste ledelse sett seg nødt til å møte Storbritannia med fast besluttsomhet.

Isolert er Storbritannia av de største eksportlandene for EU. I 2017 importerte Storbritannia varer til en verdi på 393 milliarder euro fra EU, mer enn USA. Om eller når Storbritannia går ut av EU, vil Storbritannia bli EUs største eksportmarked, om handelen ikke endres. Til sammenlikning lå EUs eksport til Norge i 2016 på 48 milliarder euro, og utgjorde omtrent bare én sjettedel av eksporten til Storbritannia. Det innebærer at EU har et mye større spillerom når det gjelder å innføre tiltak eller sanksjoner overfor Norge. Bare en trussel om sanksjoner kan føre til at investeringene avtar og at kapital trekkes ut av landet. I tillegg til økt arbeidsledighet vil et slikt scenario også mest sannsynlig føre til at renta økes, med store konsekvenser for de norske husholdningene som er av de mest gjeldsbelastede i verden.

Senterpartiet har et lignende argument som Rødt, at det er mulig å inngå handelsavtaler slik Sveits gjorde, men her er det to grunnleggende forskjeller. I Sveits var omtrent hele den politiske eliten for EØS-avtalen, men på grunn av Grunnlovsbestemmelsene måtte den også gå gjennom en folkeavstemning der den ble stemt ned. Dette var også en tid der oppslutningen om EU var stor, i motsetning til i dag der EU-motstanden i flere nøkkelland er stor, og der risikoen for EUs sammenbrudd er til stede. Dette gjør det ekstremt vanskelig for EU å ikke la en utmeldelse føre til konsekvenser. Om ikke harde sanksjoner blir innført, vil tilgangen for norske varer til det indre markedet bli vanskeligere.

Konkurranseevnen til norsk industri utenom olje og gass er ganske lav på grunn av hva kapitalistene mener er for høye lønninger. Det er ikke slik at det kun er utenlandske byråkrater som setter agendaen, det er like fullt norske kapitalister som presser gjennom EØS-direktivene slik NHO har gjort tidligere. LO-leder Hans Christian Gabrielsen forklarte til VG, at arbeidsgiverne har plassert en bombe under EØS avtalen. “Og med det provosert frem den motstanden vi ser i dag. Ved å ta omkamper på allerede avgjorte saker, og gå til ESA i stedet for å rette seg etter norsk høyesteretts dom i verftssaken har de bidratt til å undergrave oppslutningen ute blant våre medlemmer. Det bør være et kraftig signal til NHO og deres landsforeninger”. Uten en direkte tilgang til det indre markedet må konkurranseevnen økes for å opprettholde samme nivå av eksport, det vil si et større press på arbeidsliv og lønninger. For arbeiderklassen er det ingen lys fremtid hverken med eller uten EØS-avtalen på en kapitalistisk basis. Alle tilfeller under kapitalismen vil føre til press på lønn og et hardere arbeidsliv. En EØS utmeldelse kan faktisk gjøre livet hardere for arbeiderklassen.

Scenarioene ligner mye på scenarioene for hvordan Brexit kan utarte seg. Men det er én avgjørende forskjell, en EØS-utmeldelse vil høyst sannsynlig bli drevet frem av en regjering på venstresiden. Det gir større muligheter for at at arbeiderklassens interesser kan bli ivaretatt. Regjeringen vil oppleve press fra to forskjellige retninger, fra kapitalismen som krever kutt, innstramminger, lavere lønninger og lengre arbeidstid, og et motsatt press fra medlemmer i partier og fagforeninger for å løse problemene og utfordringene arbeiderklassen vil stå overfor. Regjeringen vil etterhvert bli nødt til å ta grep for at ikke investeringene skal tørke ut, for å hindre kapitalflukt og den vil til slutt måtte velge side for eller mot kapitalismen.

For arbeiderklassen eksisterer det ingen løsning innenfor kapitalismens rammer. Kapitalflukten vil føre til at renten stiger, med store konsekvenser for husholdningene. Bankene må nasjonaliseres slik at kapitalflukten kan stanses, for at kapital kan allokeres til nødvendige investeringer og for at husholdningene kan avlastes ved at gjelden dens slettes. For at produksjon, mattilgang og arbeidsplasser opprettholdes må de store selskapene og matindustrien nasjonaliseres og underrettes en demokratisk arbeiderkontroll. Det bør dannes arbeiderkomiteer på hver arbeidsplass og nabolag som organiseres på regionale og nasjonale plan– en sosialistisk revolusjon.

EU og EØS-avtalen ble dannet for å motvirke begrensningene til de nasjonale markedene. Nasjonalstatens marked var for lite til å kunne absorbere hele produksjonen, og borgerskapet var nødt til å søke etter nye markeder utover nasjonalstatens grenser. EU skulle skape et felles europeisk marked og løse problemet med nasjonalstatens begrensede marked, med fri flyt av varer og tjenester. I lang tid gikk økonomien godt og da var det bare i enkelte isolerte sfærer at EU støtte på motstand. Med en gang den økonomiske situasjonen snudde, med stagnasjon og overproduksjon kom kontradiksjonene og de forskjellige borgerskapenes motstridende interesser til syne. Alle vil gjerne ekspandere markedene sine, men ikke slippe konkurrenter inn i eget. Kapitalens strateger vet at en oppløsning av EU og økt proteksjonisme vil være harmfull for økonomien, men det er lite de kan gjøre for å motvirke EUs dalende oppslutning.

Kapitalismens utvikling har knyttet land fra forskjellige verdensdeler sammen, verden har blitt mindre og landene er avhengige av hverandre for råstoff og andre varer. Men den har ikke klart å forene dem, på grunn de forskjellige borgerskapenes motstridende interesser. Kapitalismen er global, og dens kontradiksjoner krever globale løsninger. Som Marx skrev i “Det kommunistiske manifestet” er klassesamfunnet nå polarisert i to motstridende klasser, og det er bare én av dem som kan føre sivilisasjonen fremover. Arbeiderklassen verden over har felles interesser, og det er bare ved at arbeiderklassen tar makten i egne hender og demokratisk styrer økonomien etter behov, ikke profitt at kontradiksjonene i dagens samfunn kan oppheves og at verdens land kan forenes. Derfor må kampen mot EØS knyttes sammen med kampen for sosialisme. Men verden er kompleks, der hvert enkelte land er avhengig av andre land, og sosialisme i et isolert land i en kapitalistisk verden er umulig. Arbeiderklassen må forene seg på tvers av nasjoner og kontinenter, kampen mot EU og EØS kan ikke kobles fra kampen for et sosialistisk Europa som et første skritt på veien mot en føderasjon av verdens sosialistiske land.