Sosialistene lar seg ikke knuse!

På FrP’s landsmøte i en kommentar om det kommende kommunevalget utbrøt Siv Jensen “Dette må jo være det beste kick-offet i verden[…] Det er bare å brette opp ermene, dundre ut, og knuse disse jævla sosialistene”. Siv Jensen virker å være ganske så optimistisk med tanke på kommunevalget, og har stor tro på sitt eget partis styrke. Virkeligheten synger, dessverre for henne, en annen tone.

I stedet for å rulle opp ermene, tordne ut og knuse sosialistene, ser det ut til at det er sosialistene som er tordnende og knusende. Der Rødt på meningsmålingene har historisk høye oppslutninger med 4,3% og der SV  måles til 5,2% går FrP tilbake til  7.7 prosent i mai, på landsbasis. Om vi studerer tallene i Oslo, av de viktigste sentrene måles FrP i gjennomsnitt til bare 5,8 % til det kommende kommunevalget, mindre enn både SV og Rødt som måles til henholdsvis 8,1 og 11,8 prosent.

Utsagnet ble mottatt med hån og latter av sosialister som umiddelbart begynte å gjøre memes ut av det: profilbilder på facebook med setningen «je suis jævla sosialist». Rødt og SV begynte umiddelbart å oppmuntre folk på facebook til å organisere seg i et sosialistisk parti eller i fagforeninger. Vi burde absolutt takke Siv for alle disse nye sosialistene hun har skapt med kommentaren sin!

Men bak det som synes å være en ganske dum kommentar fra en person med et oppblåst ego og en total mangel på proporsjoner, reflekterer dette krisene regjeringen vil møte, og at regjeringens fremtid i stor grad avhenger av resultatene til kommunevalget. Den største politiske hendelsen i nyere norsk tid er dannelsen av en borgerlig flertallsregjering. Etterhvert som de strukturelle problemene i den globale kapitalismen har begynt å tære på Norge, er det stort sett bare innstramminger kapitalismen kan bidra med her også. Innstramminger er ikke en ideologisk valgt politikk: I dag er det en nødvendighet for kapitalismen. For høyresiden er det så og si naturlig å utføre kutt, men selv den mest venstreorienterte om han holder seg til et kapitalistisk regime, vil bli tvunget til å utføre kutt om vedkommende ikke bryter med kapitalismen. Kuttene vil selvfølgelig gå utover arbeiderklassens lommer i form av pensjonskutt, kutt i reallønn, sosialtjenester, og i det siste har sykelønnsordningen blitt utsatt for angrep.

For de borgerlige var det nødvendig å danne en koalisjon for å skape ro i rekkene, for dermed å lettere kunne sette dagsorden på den økonomiske politikken. Denne styrken og enheten til høyresiden er imidlertid bare tilsynelatende, om vi betrakter den i nærmere øyesyn, ser vi at Venstre er potensielt under sperregrensen, KrF er kritisk svekket, samtidig som også FrP mister oppslutning i opinionsmålingene. Kombinert med en økende oppslutning om venstrepartiene ser vi at situasjonen med en borgerlig koalisjonsregjering ikke vil være langvarig.

Normalt går makten fra venstre til høyre og fra høyre til venstre, og til tross for sporadiske protester eller streiker går alt som som vanlig uten at status quo endres. Nå er imidlertid omstendighetene annerledes. Med behovene for innstramminger, vil ikke makten være like «enkel» for venstresiden. En ny regjering på venstresiden vil ikke uforstyrret kunne fortsette uten at noe endres, men møte press fra grasrota og andre lag i arbeiderklassen som virkelig ønsker en reell forandring, og å bekjempe borgerlig politikk.

Dette burde være som musikk i ørene for ethvert parti på venstresiden: Et sammenbrudd i oppslutningen til høyresiden,  vakling i spørsmålet om å gjennomføre innstramminger og en økende vilje innad i arbeiderbevegelsen for å kjempe for ekte venstreorientert politikk! Dette er gode forhold for oss. Faktisk gleder rekkene og særlig de unge (som mest sannsynlig ikke er gamle nok til å fullt ut å huske den tidligere rødgrønne regjeringen) seg over venstresidens økte oppslutning. Storparten av massene er rett og slett leie av denne regjeringen som har implementert ytterligere innstramninger, angrepet minoriteter, flyktninger og kvinners rettigheter.

Bevegelsens offisielle ledere er imidlertid ikke like fornøyde. Mange på toppen er ikke der for å sloss for arbeiderklassens interesser, men for en karriere med god lønn på Stortinget eller i parti- eller fagforeningskontorer. De er ikke interesserte i å kjempe mot, men å bevare status quo. Nå, når de kommer tilbake til makten, vil de bli utsatt for et press fra grasroten, som ikke vil være tilfredse med kun gjenvalg, de forventer i tillegg forandringer. Endringer lederne ikke er like ivrige etter å gjennomføre.

Norske arbeidere og unge lærer av de internasjonale hendelsene: De ser at situasjonen endrer seg, og inspireres av store politiske hendelser som Corbyn-bevegelsen, Sanders-bevegelsen, de gule vestene, de siste revolusjonene i Sudan og Algerie, osv. Og har nå, før de fulle effektene krisen har blitt realisert, begynt å bevege seg til venstre. De vil uunngåelig inspireres av disse store og i noen tilfeller revolusjonære hendelsene og sette sine ledere på prøve, kreve og presse dem lenger i mange tilfeller enn det de er villige til å gå.

Det er derfor Siv Jensens kommentar har betydning: Den politiske eliten er bevisste på at hvis de ikke knuser sosialistene i valget, åpner de en pandoras boks av klassekamp, ​​arbeiderne vil ikke passivt og motvillig akseptere det borgerlige programmet, men vil være aktivt med å kjempe mot den.

Derfor må vi organisere oss og til syvende og sist knuse kapitalismen.

Hvis arbeiderbevegelsen skal lykkes i dette, er det nødvendig med en total retningsendring. Programmet for reformer (eller i de fleste tilfeller motreformer) som bare har til hensikt i å bevare kapitalismens eksistens må forkastes. Vi må kjempe for å omforme hele arbeiderbevegelsen til et organ som  kjemper for interessene til de arbeidende massene, og for en sosialistisk samfunnsforandring.

Vi kan ikke lenger ha en situasjon der Arbeiderpartiet i flere kommuner arbeider med høyresiden. Vi kan ikke lenger ha venstreside-regjeringer som baserer seg på klassesamarbeid. Rødt har for sin del uttalt at det ikke kan gå inn i en regjering med Arbeiderpartiet, slik partiet er i dag. Dette er et friskt pust og en sunn kampstilling som vi helhjertet støtter. Arbeiderpartiet som det står i dag er ikke noe signifikant alternativ til Høyre. Likevel kan det ikke bare ignoreres: Det opprettholder fagforeningenes og arbeidermassenes støtte, selv om den er motvillig. SV, i stedet for å inngå i en ny rødgrønn koalisjon som tvang dem til å gi slipp på prinsippene sine og utføre høyre-politikk som kutt, privatiseringer og å stemme for imperialistiske intervensjoner, burde i stedet inngå i en venstre-koalisjon med Rødt på et sosialistisk program, og stille sosialistiske krav til AP som å bryte med borgerskapet, å bekjempe velferdsprofitørene, osv. Dette vil aktivere og mobilisere fagforeningsarbeidere og grasroten, og gi arbeiderklassens ledelse en utfordring fra venstre.

I stedet for at venstresiden skifter ham og styrer kapitalismen på vegne av kapitalistene, bør spørsmålet nå være hvordan arbeiderklassen skal kunne vinne politisk makt. Løsningene til dagens problemer finnes bare med en sosialistisk revolusjon, når arbeiderklassen selv ender systemet som undertrykker det og tar skjebnen i egne hender. Det er bare på et sosialistisk program– der de økonomiske pilarene retter seg under arbeidernes kontroll og en demokratisk plan for produksjon, at det er mulig å bekjempe kuttene, og politikken som dessverre har hjemsøkt arbeiderbevegelsen gjennom Arbeiderpartiets prokapitalistiske lederskap.

Ikke mer klassesamarbeid!

Sv og Rødt må bryte med kapitalisme! For en revolusjonær regjering bestående av SV og Rødt!

Knus kapitalismen! For et sosialistisk Norge!