9-12. Mai tok Rødts landsmøte sted på Radisson Alna i Groruddalen, Oslo. Som parti har Rødt vokst enormt siden sist landsmøte og dermed fått stadig mer publisitet og oppmerksomhet i mediene. Samtidig med denne veksten har enkelte medlemmer og ledelsen vært svært kritiske til ord som “revolusjon” og “kommunisme”. Det ble foreslått å stryke disse ordene fra prinsipprogrammet, noen av tankene bak dette er at det vil kunne hjelpe Rødt i å vinne flere stemmer. Bjørnar Moxnes sa selv under landsmøtet at “jeg bryr meg om hva folk flest tenker om programmet, og om det forklarer prinsippene våre på en måte som når fram til vanlige folk.” En av setningene det var mest debatt om: “Rødts mål er et klasseløst samfunn. Det er dette Karl Marx kalte kommunisme” fikk bestå. Kun 63 av 219 delegater stemte for å fjerne setningen, noe som tok reformistene i partiet på senga. I denne artikkelen skal vi se nærmere på denne debatten.

Reform eller revolusjon på landsmøtet

For marxister var diskusjonen om hvorvidt man skulle beholde eller ikke beholde revolusjon og kommunisme i prinsipp-programmet den klart viktigste av alle debattene.

For å vise alle og enhver at Rødt har fjernet seg fra de stalinistiske tradisjonene til forgjengerne AKP(m-l) og RV, har høyresiden i partiet lenge jobbet for å fjerne slike begreper. De tror at denne ordbruken er til hinder for størst mulig vekst, og at det vil få Rødt til å fremstå som et mer “ansvarlig” parti. Vi får høre at kommunisme og revolusjon hører fortiden til, og at de som vil beholde dette bare ønsker seg en retur tilbake til Pål Steigans dager.

Problemet er den at så lenge Rødt er i opposisjon til kapitalisme og imperialisme vil de bli beskyldt for alt fra stalinisme til antisemittisme av de borgerlige, og kan aldri komme forut å bli beskyldt for stalinisme. Det samme gjelder så å si alle radikale grupperinger på venstresiden verden over. De “negative” konnotasjonene rundt ordet “kommunisme” gjelder også andre ord som “sosialisme”, “arbeider kontroll” og “sosialisering”, men vi må huske at alle radikale politiske begreper har en negativ konnotasjon for visse grupper. Å forkaste bruken av slike ord vil derfor ikke bare være å glemme egen tradisjon på venstresiden, men også å kapitulere for de reaksjonære i den offentlige debatten. Reaksjonære har lenge svartmalt Rødt med karikaturer av Moxnes sammen med Mao, Pol Pot og Stalin, selv om disse historiske skikkelsene er upopulære og for det meste glemt innad i partiet. Å ta oppgjør med disse når en blir møtt med slike anklager er noe Rødt alltid vil måtte klare å håndtere. Som Mathias André Sjøvold sa på landsmøtet:

“Vi har ikke et begrepsproblem, men en forklarings-utfordring. Å skulle droppe begreper som er «belasta» for å øke vår umiddelbare oppslutning er en grunnleggende defaitistisk og opportunistisk linje. Vi må beskrive verden og kapitalismen slik som den er. Og det er revolusjonært i seg selv.”

Revolusjonære må forvente å bli latterliggjort og få regelrette løgner spredd om seg fra aviser og storting. Dersom det ikke skjer, er det bare en pekepinn på at man går i feil retning. Den beste måten å forsvare seg mot dette på, er ikke ved å putte halen mellom beina, men å forklare hva vi står for og hva forskjellen mellom marxisme og stalinisme består av. Nå er vi i en tid med dyp mistro til de etablerte partiene, og der kredibiliteten deres er historisk lav, derfor gir det ingen mening å tilnærme seg dem ved å ha et program for offentligheten som utelukker alt det revolusjonære, mens man internt priser det.

For oss revolusjonære var utfallet der medlemsmassen ikke bøyde seg for presset om å nærme seg Ap og SV ganske positivt. Men lederskapets holdning gjenspeiler, en trend i partiet som i flere år har beveget seg stadig lenger vekk fra revolusjon og kommunisme, og setningene som omhandler dette i prinsipprogrammet har fått abstrakte og mer eller mindre vage formuleringer. Moxnes beskriver kommunisme som et mål man oppnår i en sen fremtid, i den fjerne horisonten. Dette minner om en gammel vits fra sovjetunionen, hvor en av kommunistpartiets byråkrater gjør rede for resultatet av den siste 5-års planen for arbeidere på en kollektiv gård. Når arbeiderne spør ham hvorfor de ikke har smør, egg osv., Svarer han hver gang: «Ja, vi har ingen av disse tingene, men vær ikke bekymret kamerater. Husk: kommunismen er i horisonten». Arbeiderne som ikke er sikre på hva ordet «horisont» betyr, slår det opp i ordboken på biblioteket: en imaginær linje som havner lenger unna, når du går mot den.

For reformistene er kommunismen alltid en horisont: noe fjernt, noe uendelig langt unna, noe uoppnåelig. Det kan virke som rimelig og pragmatisk, men i virkeligheten innebærer det å bytte ut det langsiktige målet om samfunnsomveltning med partiets daglige kamper for reform, eller som den opprinnelige reformisten, Eduard Bernstein formulerte det, at «bevegelsen er alt, det endelige målet ingenting». Rosa Luxemburg i hennes polemikk mot Bernstein kranglet ikke over reformer, men argumenterte mot en situasjon der reformene blir målet i seg selv, og ikke verktøy som mobiliserer for en samfunnsendring, der en kobler de daglige kampene med klassekampen og den sosialistiske transformasjonen.

Reformistene i Rødt uttrykker stadig at kommunisme er en mystisk ide, altfor komplisert for den gjennomsnittlige nordmann, og at ingen arbeider vil noensinne kunne forstå ideen. De glemmer at historien har vist at vanlige arbeidere ikke bare forstår ideen fullt ut, men at millioner av dem også har kjempet og dødd for den. Fra Pariserkommunen til de russiske, spanske og kubanske revolusjonene, ble millioner av arbeidere og bønder i Europa, Asia, Afrika og Latin-Amerika grepet av Karl Marx og kommunismens ideer. Det er ikke den vanlige arbeider som ikke forstår kommunismen, men partibyråkratene som misforstår sine egne kortsiktige og smale interesser i de daglige rutinene som partifunksjonærer med de langsiktige perspektivene som å bygge et marxistisk parti. Disse feiltrinnene skapte stor strid i den andre internasjonalen og vil i dag føre til akkurat samme problemer. De i Rødt som kjemper for dette retningsvalget, kommer ikke med noe nytt, men repeterer bare det de første tyske reformistene kom med, og det Rosa Luxemburg kjempet mot. De burde plukke opp en og annen bok skrevet av henne (f.eks Reform eller Revolusjon)  fra bokhylla og belyse seg om sosialdemokratiets historie!

Resten av programmet

Naturligvis ble også andre ting diskutert på landsmøtet.

Det ble stemt over å fjerne den ene setningen fra prinsipprogrammet som nevner kommunisme samt formuleringen om ledelsen i AP og LO som et “pampevelde”. En av grunnene til dette er at Rødt i lengre tid har blitt nektet pengestøtte av diverse fagforeninger i LO til tross for å utgjøre en stor prosentandel av medlemskapet i organisasjonene. Medlemmer i Rødt har lenge stilt seg kritiske til lederskapet i disse fagforeningene. Under ACER-kampen og andre saker har Rødt stilt seg sammen med grasrota i fagforeningene mot lederskapet, en tradisjon som går langt tilbake i tid. Dette viser bare at lederskapet i disse organisasjonene er bekymret over påvirkningskraften til Rødt som en kritisk stemme. Istedenfor å lytte til arbeiderklassen og følge grasrota, velger lederskapet i fagforeningene så altfor ofte å stille seg sammen med lederskapet i AP, ofte på tvers av fagforeningenes interesser.

For enkelte kan det kanskje virke som om debatten dreide seg om ren semantikk, og for sosialdemokrater og reformister er et prinsipprogram muligens bare ord skrevet på papir. Men for marxister skal programmet være et aksjonsprogram for hvordan arbeiderklassen kan erobre makten, der definisjonene må være presise og ha tyngde. “Pampevelde” er her et ganske passende ord til å beskrive lederskikkelsene som bryr seg mer om egne frynsegoder og å holde på egne posisjoner enn arbeiderklassens interesser.  

Pampene står i stor kontrast til Moxnes som i lang tid har gitt store andeler av lønnen sin som stortingsrepresentant i partiskatt til Rødt og har aktivt kjempet mot elitismen på Stortinget. Det ble vedtatt på landsmøtet at stortingsrepresentanters lønn og privilegier skal bli redusert. Lønnen for stortingsrepresentanter er per dags dato nesten en million kroner i året, noe som gjør at konkurransen om å holde på posisjoner høy.

Moxnes har satt et godt eksempel for resten av arbeiderbevegelsen, vi trenger absolutt ikke flere pamper, men flere som står opp for arbeiderklassens interesser på alle fronter. Det er vanskelig å kunne forvente av en person med en borgerlig inntekt og livsstil å stå opp for arbeiderklassens interesser. Det bør kreves at Moxnes sitt eksempel etterfølges av alle av arbeiderklassens representanter. Som et ledd i å begrense karrierejegere, bør ingen av arbeiderklassens representanter tjene mer enn normalt for en utdannet arbeider, og pengene bør kanaliseres tilbake til bevegelsen.

Landsmøtet vedtok også umiddelbar stans av sanksjonsregimet mot Venezuela bedrevet av land som Norge for USA sin interesse. Siden situasjonen i Venezuela har skapt stadig mer oppstyr har Rødt blitt nødt til å forklare sin posisjon som utfoldet seg på en til dels uheldig måte. Tidligere i januar kom utenriksminister Ine Eriksen Sørensen fra Høyre ut med Norge sin posisjon angående situasjonen i Venezuela med en “nøytral” støtte til opposisjonen og deres rett til oppgjør mot Nicolas Maduro sin regjering. Raskt etter uttalelsen gikk ledelsen i Rødt ut i støtte for utenriksministerens uttalelse som verken så ut til å direkte støtte opposisjonen og ønsket en fredsprosess. Denne ideen om en fredsprosess var ikke et reelt forslag fra Norge sin side overfor de ulike partene i konflikten, men en passiv støtte til USA og de andre europeiske landene som kom ut rundt samme tid mot Maduros regjering. Som mange i partiet skjønte, så var dette overhodet ingen nøytral posisjon, men en støtte til imperialistiske krefter. Fokuset for lederskapet før dette har vært å bruke mer tid på å ta avstand fra Maduro-regjeringen enn å faktisk vise til hvilke interesser USA har i Venezuela og historien rundt imperialistiske intervensjoner i Latin-Amerika. Feilen til ledelsen ble rettet opp av det internasjonale utvalget i partiet som kom med en uttalelse som var langt mer tro til antiimperialistiske prinsipper. Dette vedtaket er viktig ettersom Venezuela er under konstant angrep og har undergått en rekke kuppforsøk i den siste tiden, ledet av den USA-støttede Juan Guaidó. Sent April ble det utført et militærkuppforsøk blant Guaidó sine støttespillere som feilet, noe som blant annet norske medier har kalt et “opprør” istedenfor et direkte kuppforsøk.  

Medlemmer av Rødt og Rød Ungdom har flere ganger bedt om mer skolering og ofte om anti-imperialistisk skolering. Dette burde umiddelbart følges opp. Stillingen ledelsen tok i forhold til Venezuela var for å si det mildt ekstremt uheldig, og hadde ingen demokratisk basis i partiet. Den ga faktisk en full støtte til vestlig imperialisme, og marxismen er helt og holdent mot imperialisme. Vi tar ikke siden til det og det borgerskapet, men til den internasjonale arbeiderklassen. Marxismen er internasjonal. Et anti-imperialistisk program må settes opp og følge opp den nye posisjonen i forhold til Venezuela.  

Det ble også stemt frem et forslag om å etablere en egen industriminister med en plan for verdiskaping, arbeidsplasser og miljø, sammen med et forslag om å «Opprette et nasjonalt industrifond og et grønt infrastrukturfond, sette av en andel av oljefondet til å gjøre strategiske investeringer i hjemlig industriproduksjon og klimavennlig infrastruktur”.

En ny minister vil i realiteten ha en ganske liten påvirkningsgrad, og kan denne ministerposten fylles av ethvert parti? Isåfall vil den være nokså ubrukelig da den vil avhenge av om den fylles eller ikke fylles av én i Rødt. Fylles den av politikere fra Høyre, Ap eller FrP, kan den fort brukes til kutt og ytterligere privatiseringer.

Om denne eventuelle ministeren er fra Rødt, vil vedkommende bli møtt av et opposisjonelt Storting, NHO og Sentralbank. En slik minister kan kanskje assistere i enkelte nasjonaliseringer og arbeidskonflikter, men ikke løse de grunnleggende problemene. Det er ikke slik at sosialismen vil utvikle seg gradvis fra parlamentarismen ved å bare bytte ut ministre. Det har vi sett utallige ganger, som med Salvador Allende i Chile og Hugo Chávez i Venezuela, til tross for genuine intensjoner og stor støtte i både parlament og på gata.

Allerede nå kan begrensningene til Rødts rent parlamentariske virkemidler når det gjelder å etablere et grønt industrifond observeres. Ap-ledere og Høyre-politikere snakker allerede om å lovfeste at oljefondet ikke kan investere i Norge, og dermed sette en stopper for den såkalte Grønne dealen vi har kritisert tidligere. Dette viser de begrensede potensialene for reformer gjennom Stortinget. Så lenge man ikke går utover kapitalismens og dens institusjoners rammer, bindes man av kapitalismens økonomiske lover og byråkrater. Nasjonaliseringen av de store selskapene kan ikke skje uten at arbeiderne involveres, at det opprettes «komiteer av arbeidere» ved hver arbeidsplass og at de velger delegater til regionale og nasjonale arbeiderråd. Det er nettopp det at massene begynner å involvere seg i politikk og endelig prøver å ta kontroll over egne skjebner som kjennetegner en revolusjon, og det er nok bare under en revolusjonær eller en pre-revolusjonær situasjon at Rødt vil havne i regjering. Derfor bør man heller hige etter å involvere massene i bestemmelser og tilrettelegge for å skape nye organer som kan dra samfunnet framover, fremfor å finne nye måter å organisere det kapitalistiske Norge på. Det vi trenger å komme med, er flere krav som knytter de daglige utfordringene med behovet for sosialisme.

Konklusjon

Landsmøtet motbeviser det mange har sagt: at kommunisme og revolusjon er upopulære ideer, som fremmedgjør medlemmer osv. Det er jo nettopp fordi Rødt vil endre samfunnet de fleste har meldt seg inn: For å kjempe for en sosialistisk transformasjon. Lenin forklarte at massene er mer revolusjonært enn det mest revolusjonære lederskap. Lederskapet i Rødt prøver å tilpasse seg de eksisterende kapitalistiske institusjonene. Medlemsmassen vet bedre, men uten et marxistisk lederskap kapabel til å følge prinsippene og programmet, kan medlemsmassen fort bli manipulert og motløse.

Hittil i denne stortingsperioden har Moxnes virkelig stått opp for mange av arbeiderklassens saker, han har tatt opp kampen mot privatiseringer, og av de eneste som tok et oppgjør med Sylvi Listhaugs hatske retorikk. I Oslo har Rødt klart å stanse og reversere privatiseringen av barnehagene. Rødt har vist i praksis at de står på arbeiderklassens side. Det Rødt ikke må glemme er at det ikke er oppslutningen og antallet stortingsrepresentanter i dag som er det det viktige, men det å vinne tilliten til massene under en revolusjonær situasjon, og det gjør vi ikke ved å være slepphendte med prinsippene våre.