Stortinget stemte nylig ned forslaget fra SV og MdG og støttet av Rødt som var for å imøtekomme kravene til klimastreikerne. Kravene er som følger:

• Ingen flere utvinningstillatelser til oljeindustrien, og skap nye klimavennlige jobber i Norge
• Øk det norske klimamålet og kutt mer enn halvparten av norske utslipp innen 2030 (Minst 53 % kutt innen 2030 sammenlignet med 1990-nivå)
• Vis solidaritet med barn og unge i det globale sør som rammes av klimaendringene vi er skyld i: Gi mer støtte til finansiering av klimatiltak og klimatilpasning. Støtten må trappes opp til minst 65 milliarder årlig.

Ut fra disse kravene utarbeidet SV og MdG fram et forslag, med disse hovedpunktene:

• Stanse tildeling og åpning av nye olje- og gassfelt på norsk sokkel, og fase ut oljevirksomhet i løpet av de neste 15 årene.
• Permanent vern mot petroleumsaktivitet i særlig verdifulle og sårbare havområder.
• Øke klimamålet til 60 prosent utslippskutt innen 2030.
• Utrede hva som er Norges rettferdige andel av de globale klimakostnadene og trappe opp klimabistanden tilsvarende
• Overføre 65 milliarder kroner fra Oljefondet til FNs grønne klimafond
• Utrede en 3. rullebane på Gardermoen i lys av Norges klimamål
• Utrede mulighetene for ungdomskort på kollektivtransport for de under 20 år.

Stortingets avgjørelse kom uten tvil veldig skuffende og frustrerende på de hundretusenvis av unge i Norge som er opptatte klimasaken, og opplever at de eneste partiene som støtter kravene er SV, MdG og Rødt. Det er forståelig at de borgerlige partiene stemte imot det, men det er helt skandaløst at Arbeiderpartiet ikke støttet kravene. Arbeiderpartiet stemte bare for å beskytte områder som Lofoten mot nye olje-konsesjoner, på grunn av trykk fra grasroten i AUF.

Arbeiderpartiet foretrekker å gå hånd i hånd med borgerskapet framfor å ta et minste skritt mot borgerskapets interesser. Ledelsen skyver med det fra seg mange av sine yngre medlemmer som er radikaliserte av klimakrisen, og det vil ikke være overraskende om en voksende motstand mot ledelsen kommer ut av dette.

Politikere og økonomer kommer naturlig nok med over én million unnskyldninger: «Det er ikke praktisk», «Det er ikke fornuftig», «Det er dårlig for økonomien», «Vi har ikke penger», osv. Alle unnskyldningene koker til slutt ned til dette: «Det er ikke profitabelt.»

Klimaøkonom Gunnar S. Eskeland, for eksempel, sa til NRK: «Det som kreves er bestemthet og prioritering, og ikke raske helomvendinger som koster mye. Klimaendringene haster ikke i den forstand at vi trenger å tredoble budsjettet til bistand over natta». Herr Eskeland formaner oss om, «å være moderate», «være fornuftige», og «bare vente», og han forsikrer oss om at markedet tidsnok vil finne en løsning. Dessverre for denne borgerlige økonomen har vi ikke luksusen til å være moderate, eller å vente på at våre herskere skal finne en løsning som de kan skape profitt ut av. På et språk han forstår, sier vi at vi ikke har råd til å vente.

Denne avslappede holdningen er helt motsatt av den radikale stemningen blant unge og arbeidere i klimastreiken. De begeistres ikke av argumenter om balanserte budsjetter og gradvise reformer, som ikke løser noen av problemene. Et av de dristigste og mest brukte slagordene i klimaet er «systemendring, ikke klimaendring!». Det som skjedde på Stortinget viser realiteten til slagordet: det nåværende systemet er ikke kapabel til å komme med den forandringen vi trenger.

Vi må spørre oss selv: Hvis Stortinget ikke er villig til å støtte klimastreikernes mest grunnleggende krav, hvordan i all verden vil vi da noen gang få gjennom den radikale forandringen vi trenger? Hvordan kan vi for eksempel få gjennom de dristige og radikale kravene foreslått av Green New Deal og Rødts grønne industrielle revolusjon som krever massive investeringer med tap av profitt og at økonomiens viktigste selskaper bringes under et felles eierskap?

Teknologien og pengene for å løse disse problemene eksisterer. Trillioner av dollar av kapital er stuet vekk i private bankkontoer, uten statenes og skatteinnsamlernes rekkevidde. En liten håndfull av parasitter besitter like mye av verdi som over halvparten av verdens fattigste. Eventuelle forsøk på å påvirke profitten til disse ultrarike kapitalistene blir møtt med opposisjon og statens makt. Disse store verdiene av kapital ligger uinvesterte, fordi kapitalistene i en krisestyrt global økonomi ikke finner noen profitable steder å investere dem i. Det er bedre å sitte på trillioner av ubenyttet kapital enn å gå på tap ved å sørge for menneskets og planetens behov. Å regne med at kapitalistene skal gå med på denne grønne overgangen, spesielt i en krisetid, er å forvente det umulige. Til tross for at pengene tydeligvis eksisterer, motsetter kapitalistene seg fortsatt å bruke oljefondet til en grønn overgang.

Det er en enkel grunn til dette; å gå over til en grønn økonomi vil medføre at profitt ikke blir styrende for energibransjen. Grønn energi er gratis. Hvis du eide Shell eller Equinor, ville du være dum om du lar staten bruke 65 milliarder dollar til å utvide energibransjen og gjøre energien fornybar og gratis. Klimakatastrofen er direkte knyttet til profittmotivet. Nedhogging av regnskogen, dumping av slam og søppel i havet, avhengigheten av ikke fornybart drivstoff og mye mer, er alle gjort nødvendig under kapitalismen. Kortsiktig lønnsomhet vil alltid få forrang framfor bærekraft og velvære til planeten og de som bor der. Eventuelle utviklinger mot en virkelig grønn økonomi vil nødvendigvis føre til en nedgang i kapitalistenes profitt. Klimakampen er en del av klassekampen.

Den økonomiske byrden for borgerskapet om eventuelle grønne reformer går gjennom i Stortinget, vil umiddelbart bli undergravd ved at selskaper flagger ut til andre land eller flytter kapital i banker i fjerntliggende land, eller at omkostningene til reformene føres over på arbeiderne via lønnskutt, økt arbeidstid eller økte skatter og avgifter. Det er derfor en håpløs strategi å forsøke å alliere seg med kapitalister og deres politikere. Vi har allerede sett denne håpløsheten i utallige toppmøter og konferanser som ikke har bidratt med noe. Hvordan kan vi få iverksatt de kollektive og internasjonale tiltakene som kreves for å forhindre katastrofen, når produksjonsmidlene er privateide? Vi kan ikke kontrollere det vi ikke eier.

«Systemendring, ikke klimaendring». Det er slagordet til bevegelsen. Det må forstås ganske bokstavelig: Hvis vi ikke avskaffer kapitalismen og kjemper for sosialisme, står vi overfor en klimakatastrofe det frie-markedet ikke kan løse. Det frie-markedet kan bare komme med «løsninger» så lenge løsningene er profitable. Dette er grunnen til at enkle løsninger som forbud mot engangsplastikk, bompenger og andre individuelle tilpasninger blir omfavnet av store deler av den herskende klassen. Men dersom et parti som Rødt overtrer den hellige privateiendommen og profitten, da latterliggjøres dem som forskrudde og truer med å forby virkemidler i den grønne økonomien.

Klimastreikerne må ikke falle for reformismen, som bare fører til frustrasjon og demoralisering og vanner ut bevegelsen til noe som er tannløst og akseptabelt for den borgerlige politikken. Men vedta et radikalt sosialistisk program som inkluderer nasjonalisering og ekspropriering av produksjonsmidler, bankene og uinvestert kapital uten kompensasjon. For å gjennomføre dette må klimabevegelsen vende seg til arbeiderbevegelsen og fagforeningene for å vinne dem over til et kampprogram for miljøet og sosialisme. En demokratisk planøkonomi kan bruke verdiene som skapes av arbeiderne til å investere i grønn industri, grønn infrastruktur, grønne arbeidsplasser og grønne byer.

Karl Marx skrev i Kapitalen: «Fra et høyere økonomisk samfunns synspunkt vil personers private eiendom over kloden virke like absurd som den private-eiendommen til en mann over en annen. Selv et helt samfunn, en nasjon, eller alle eksisterende samfunn til sammen, eier ikke kloden. De er bare dens besittere … de må overføre den til etterfølgende generasjoner i en forbedret tilstand.» (Egen oversettelse). Sosialismens oppgave er å redde menneskeheten fra barbariet, kapitalismen fører dem til. Luxemburg stilte for lenge siden spørsmålet: «sosialisme eller barbari?», men nå kan vi også legge til: «Sosialisme eller utryddelse?». Under kapitalismen står menneskeheten overfor en potensiel utryddelse, men under sosialismen kan menneskeheten ikke bare overleve, men også trives.

Et ekstra slagord bør ilegges kravet om systemendring: «One Solution – Revolution!»