Moskéangrepet: Et sykdomstegn

Angrepet på al-Noor Islamic senter kunne ha endt veldig tragisk, men ble heldigvis forhindret av sikkerhetstiltak etter massakren i Christchurch og av at en 65 år gammel mann overrasket terroristen og la ham i bakken. I skrivende stund er ikke terroristens identitet avslørt, men det har kommet fram at han har tidligere publisert høyreekstreme ytringer, vist støtte til Vidkun Quisling, og at han sannsynligvis kommer fra et borgerlig eller småborgerlig hjem fra Bærum. Han besitter eiendommer til flere millioner kroner, og hadde i 2018 en formue på tre millioner kroner. I et innlegg på internett noen timer før skytingen hyllet han Brenton Tarrant, terroristen som skjøt og drepte 50 personer på New Zealand, og han manet til en fortsettelse av «rasekrig».

Det tok imidlertid forholdsvis lang tid før politiet erkjente dette som et terrorforsøk, i en pressekonferanse lørdag kveld etter hendelsen sa politibetjent Rune Skjold at de ikke behandler saken som et terrorforsøk, og at de ikke har noen opplysninger som skulle tilsi at angrepet var et forsøk på terror. Kanskje enda mer påfallende var politiets nedprioritering av hendelsen, operasjonsleder Iversen sa til NRK «at personen som ringte inn snakket veldig dårlig norsk og at trusselen først ikke ble vurdert som veldig høy».

Islamsk Råd Norge poengterer ganske korrekt at:

«Terrorangrepet i Bærum er et resultat av et langvarig muslimhat som har fått lov til å bre om seg i Norge, uten at norske myndigheter har tatt denne utviklingen på alvor. Islamsk Råd Norge og norske muslimer har lenge vært bekymret over muslimhatet som brer om seg i Norge. Høyreekstreme og hatefulle holdninger har blitt en hverdagskost for norske muslimer. Ord og handling henger sammen, ekstreme tanker og handlinger oppstår ikke i ideologiske vakuum. Når muslimer og andre minoriteter omtales som en invasjon/trussel av opinionsdannere, er det logiske resultatet av dette at enkelte i samfunnet ser det som maktpåliggende å bekjempe disse gruppene med vold. Den militante retorikken mot muslimer, er en alvorlig trussel mot fredelig sameksistens og samhold i det norske samfunnet.»

Vi har tidligere erfart at dersom en muslim utfører et angrep nøler ikke pressen et sekund med å kalle det et terrorangrep, denne gangen skulle det imidlertid gå én dag før politiet gikk ut og meddelte at de så på angrepet som et terrorangrep. Noen av slutningene vi kan trekke fra terrorangrepet er at det ikke er noen markante skiller mellom muslimhatet og generell rasisme. Den foreløpig navnløse terroristen priset ikke bare Brenton Tarrant, men også et angrep på en synagoge i San Diego i april i år, og den nylige massakren i El Paso.

I hele den vestlige verden har politikere og massemedia spredd redsel og frykt for islamsk fundamentalisme. Det er ikke lenge siden finansminister Siv Jensen snakket om snik-islamisering eller at nåværende helse- og folkehelseminister Sylvi Listhaug snakket om muslimer som ulver i fåreklær og for noen dager siden advarte justisminister Jøran Kallmyr mot å redde flyktninger fra drukningsdøden i Middelhavet. De samme folkene som har hjulpet til å danne grobunn for muslimhatet og som nører oppunder rasismen, sier i dag at det er for mye rasisme og muslimhat. Jøran Kallmyr går i samme spor som Trump, som refererte til latin-amerikanere som forbrytere og voldtektsmenn, men som når sjansen byr seg, som i El Paso, gråter krokodilletårer for ofrene.

I flere år har politikere og meningsbærere på høyresiden spilt på rasisme, FrP vil gjerne stenge grensene helt, og bruker samme type argumentasjon om kriminelle og voldtektsmenn som Trump. Med det overskygges problemene kapitalismen bringer med seg for vestens arbeiderklasse og de reelle årsakene til at folk flykter fra hjemmene sine og risikerer drukningsdøden i Middelhavet eller i Rio Grande.

Imperialismen har lagt land etter land i Midtøsten i grus, Irak, Syria og Libya er bombet sønder og sammen av vestlige bombeangrep. Det sørlige Afrika preges av arbeidsledighet, kyniske vestlige selskaper tapper landene for råvarer samtidig som forskjellige militser blir sponset av konkurrerende imperialiststater. Uten fremtidsutsikter er det ikke rart at flere og flere prøver lykken i Europa og USA, eller at unge i midtøsten og Afghanistan som har opplevd vestens bombeangrep rekrutteres til terrorvirksomhet – i det som virker som en endeløs spiral av angrep og motangrep.

De siste tiårene har forholdene for vestens arbeidere vært preget av innstramminger, kutt og vanskeligere levekår, og sammenfallende med dette har retorikken og rasistiske ytringer mot innvandrere og spesielt muslimer økt i omfang for å skille arbeiderklassen langs nasjonale og religiøse linjer for å rette oppmerksomheten bort fra hovedårsaken til dagens situasjon, en nedadgående kapitalisme. Det er ikke tilfeldig at rasistiske holdninger får strømme fritt under vanskelige økonomiske tider, med en splittet arbeiderklasse er det ingen sak for kapitalistene å stramme inn grepet. På tredvetallet under nazi-Tyskland var det antisemittismen som ble hauset opp, og i dag er det motstanden mot islam og muslimer som hauses opp. Parallellen kan selvsagt ikke dras for langt, muslimhatet ble i første omgang pisket opp i forkant av de imperialistiske eventyrene i Afghanistan og Midtøsten, og det eksisterer heller ingen reell fare for en fascistisk maktovertakelse i noen vestlige land. Men dette er indikasjoner på et samfunn i forfall, et sykdomstegn.

Kapitalistene har vist at de ikke skyr noen midler i sin jakt på profitt, i midtøsten har imperialistmaktene brukt enorme pengesummer til krigføring, de har finansiert forskjellige jihadist-grupperinger i Syria og Libya, og de vestlige maktene er en støttespiller for Saudi-Arabia i deres brutale krigføring i Yemen. Norge bombet vekk flere millioner kroner i Libya. Samtidig får vi høre at det ikke er penger til flere fødeavdelinger eller måltider på skolene og at vi må kutte i uføretrygden og pensjonen.

Rosa Luxemburg forklarte at arbeiderklassen sto overfor valget mellom sosialisme eller barbari, den tyske arbeiderklassen maktet ikke i mellomkrigstiden å fullføre sitt historiske kall og ble påført Hitlers grusomme barbari. Barbariet i dag vil ganske sikkert ta en annen form, men vil ikke være noe mindre grusom. Det er bare én klasse som kan stanse denne ferden mot barbari. Men for å vinne over og bryte med kapitalismen som har utspilt sin historiske rolle og nå bare fører sivilisasjonen mot barbari, må arbeiderklassen være forent – på tvers av nasjonale, religiøse og språklige skiller. Mantraet separat faller vi, men forent vinner vi, må være rettesnoren arbeiderklassen og fagforeningene følger.