Den internasjonale klimastreikebevegelsen har skapt bølger verden over. I løpet av året, med flere globale aksjonsdager har millioner av unge mennesker fra over 100 land løpt ut av skolene for slutte seg til “skolestreik for klima” protestene som krever umiddelbare handlinger mot klimakrisen.

Ved å ta til gatene, okkupere veier og stenge byer, har disse demonstrasjonene tvunget politikere til å sette seg ned og å høre etter. Videre, har disse mobiliseringene fylt en ny generasjon med en følelse av selvtro, makt og mening. Ideen om en militant masseaksjon er nå normen, ikke unntaket. Ordet streik er nå limt fast i fronten til unge menneskers sinn. Lærdommen er klar: Hvis man vil noe, må man organisere og kjempe for det.

Etter å ha startet i Sverige i fjor med ukentlig protester av en enkelt skoleelev, Greta Thunberg, har #klimastreik bevegelsen raskt spredd seg internasjonalt. I hvert land er situasjonen den samme: studenter og unge blir politisk aktive, og krever “systemendringer, ikke klimaendringer”.

Det er klart at handlinger er ytterst nødvendig. En massiv reduksjon i utslipp og forurensnings nivå er essensielt. Og lindrende virkemidler som bygging av flomvern og skogplanting må tas. Men kapitalistene og deres politiske representanter er absolutt ikke kapable til å implementere de radikale endringene som kreves.

Globale handlinger trengs for å løse et globalt problem, men kapitalist-regjeringene er impotente. Noen verdensledere har erklært “klimakatastrofe”. Men dette er en hul setning når den kommer fra munnen til næringslivs-politikerne. Under kapitalismen er det egentlig ikke de som virkelig bestemmer. I stedet er planetens og menneskets fremtid etterlatt til markedets “usynlige hånds” nykker.

Greta Thunberg har påpekt at forskere blir ignorerte, og ber regjeringer om å høre på vitenskapelige fakta og råd. På likt vis, har aktivister fra Extinction Rebellion bevegelsen prøvd å “øke bevisstheten” og å overbevise politikere gjennom en strategi med høyst synlige aksjoner.

Men kapitalistene og deres politikere vil ikke bli overbevist av moralske argumenter, eller av fakta og grafer. Sett under ett, kan vi ikke forvente at denne eliten vil gjøre noe som helst for å beskytte jorden, ettersom deres eneste kriterier er å maksimere profitten på alle oss andres bekostning.

Korporasjoner vil kutte hjørner og lure seg unna reguleringer hvor enn det er nødvendig for å redusere kostnader, for å utkonkurrere rivaler, for å overta nye markeder og for å maksimere profitten.

Kapitalistiske politikere har ingenting å komme med som svar til denne ødeleggelsen. Alt de klarer å komme med er at vi må foreta individuelle valg for å redusere våre klima-avtrykk.

Men “løsningen” som kommer fra dette er reaksjonært. I sin essens er det bare en “grønnvasking” av innstramminger – å be arbeidere og fattige om stramme beltene for å løse et problem skapt av kapitalistene og deres råtne system.

Viktigst, denne liberale individuelle mantraen er direkte i strid med fakta. En nylig undersøkelse, viste for eksempel at 100 store selskaper (hovedsaklig produsenter av fossile brennstoff ) er ansvarlige for 70 % av klimagass utslippene. Dette understreker hvor den reelle skylden for klimaendringene ligger.

Som et svar på dette, har noen venstreside politikere – som Alexandria Ocasio-Cortez i USA – heist krav om en “Grønn ny Deal”, der hun ber regjeringer om å redusere karbon utslippene ved å investere i fornybare energikilder og skape grønne jobber.

Disse vage forslagene forblir bare en Keynesiansk strategi i å prøve å regulere og styre det kapitalistiske systemet. Men kapitalismen kan ikke styres. Den kan ikke temmes og gjøres “grønn”. Så lenge økonomien er basert på produksjon for profitt, vill storindustrien som dikterer regjeringene, ta en annen vei rundt.

Vi må være klare: Det er kapitalismen som dreper planeten vår. Den utilfredsstilte jakten etter profitt har ansvaret for dette kjøret mot bunnen, der miljøstandarder og levekår kjøres nedover. Det er profittdrevne korporasjoner som bestemmer hva som produseres og hvordan det produseres. Men dette gjøres ikke i henhold til en plan. I stedet er økonomien vår etterlatt til anarkiet i markedet.

Det er profittmotivet, ikke økonomisk vekst, som er problemet. Det er derfor kall for nullvekst og “negativ vekst” fra enkelte kretser i miljøbevegelsen er reaksjonære. “Nullvekst” under kapitalismen kalles resesjon – og det er arbeiderklassen og de fattige som må betale. Et argument for permanent resesjon er et argument for permanente innstramminger.

Den eneste veien til å få en bærekraftig økonomi – der økende levestandard ikke står i motsetning til å beskytte planeten – er på grunnlag av en demoratisk, rasjonell sosialistisk produksjonsplan.

I private hender har de største monopolene generert obskøne nivåer av avfall og miljøskader. Imidlertid, nasjonalisert under en sosialistisk planøkonomi, kan det igangsettes moderne grønne teknologier til å kutte utslippene og forurensningen på noen få år, samtidig som det tilbys kvalitets mat, husly, utdanning, transport og helsetjenester for alle.

Ved å kombinere de beste vitenskapelige hodene med arbeidernes egenskaper i industrien under en demokratisk arbeiderkontroll kan vi putte alt av samfunnets teknologiske ressurser til menneskehetens og planetens service.

Støtten til Grønne partier har økt i mange land i takt med økende bekymringer om miljøet, og en generell skepsis mot de tradisjonelle partiene. Men fundamentalt er de Grønne lederene bare liberale, som ikke utfordrer systemet eller ser på samfunnet som delt inn i motstridende klasser.

Fra konklusjonen om at kapitalismen er roten av problemet, følger det at vi må kjempe for en radikal forandring på klasse basis: Å koble radikalismen til klimastreikerne med den bredere arbeiderbevegelsen, med arbeidere og unge som kjemper sammen for dristige sosialistiske miljøtiltak.

I henhold til dette, representerer de kommende internasjonale aksjonsdagene 20. og 27. september potensielt et stort steg videre for bevegelsen. Greta Thunberg har korrekt bedt arbeidere verden rundt om å slutte seg sammen med elevene og studentene på disse globale streikedagene. Noen steder, har fagforeninger allerede støttet opp om dette kallet og lovet å streike eller protestere sammen med de unge aktivistene.

Det neste skrittet tilhører arbeiderbevegelsen, å kaste sin fulle styrke bak klimastreikene. Makten til en organisert arbeiderklasse, væpnet med et sosialistisk program, vil være ustoppelig. Som Marxister alltid har sagt, ikke en lyspære lyser, og ikke et hjul går rundt uten arbeiderklassens godkjennelse.

Det er bare ved å avskaffe det kapitalistiske systemet og å erstatte det med sosialisme at vi kan bruke planetens ressurser på en demokratisk måte. Det er bare med en sosialistisk samfunnsendring at vi kan tilfredsstille behovene til majoriteten i harmoni med miljøet, i stedet for å generere profitt til en parasittisk minoritet.

Kunnskapen og teknologien eksisterer for å ta hånd om klimaendringene. Men under kapitalismen, så ødelegger disse kreftene planeten vår, den redder den ikke. Sosialisme eller barbari: Det er fremtiden foran oss. Vi trenger en revolusjon.

• Maks mobilisering for klimastreikene i september!
• Studenter og arbeidere – foren dere og kjemp!
• Kapitalismen er problemet – sosialismen er løsningen!
• Bli med i IMT!