Ikke siden Oliver Cromwell avskjedigelse av Rump parlamentet – med ordene ”I Guds navn – gå!” – har Storbritannia vært kastet ut i en så dyp nasjonal og konstitusjonell krise som nå.

Da Storbritannia mangler en skriftlig grunnlov, støtter det britiske etablissementet seg til et vev av konvensjoner og presedenser. Nå har Boris Johnson presset dette uformelle systemet til sine grenser og brukt ’konvensjonene’ til å be dronningen om å stenge parlamentet i over en måned i et forsøk på å stoppe opposisjonsparlamentsmedlemmer fra å blokkere et Brexit uten avtale.

Denne oppløsning har startet alarmklokker overalt i Westminster. [distriktet hvor det britiske parlament ligger, red.]

Boris mot parlamentet

Johnsons manøvrer har sendt den herskende klassen ut i en hektisk panikk. ”Denne manøveren representerer en konstitusjonell skandale,” sa John Bercow, som er underhusets talsmann.

Etablissementets ledende skikkelser hadde håpet, at det var dem, som kunne ha brukt monarkiet og bedt dronningen om å stoppe Brexit. Men Boris overmannet dem og har nå trukket Buckingham Palace med inn i denne altoverskyggende krisen i regimet.

Johnson har kastet hansken og forpurret parlamentsmedlemmenes planer om å blokkere Brexit.

Dem, som er mot statsministerens planer, er nå kastet ut i en febrilsk søken etter en utvei. Boris’ parlamentsoppløsning har satt dem i en vanskelig situasjon, som har markant snevret inn mulighetene deres.

De ønsker å stoppe Brexit gjennom lovgivningen eller kanskje via en eller annen form for samarbeidsregjering. Men mens de nå vender og dreier seg, løper tiden ut.

Atomløsningen

Jeremy Corbyn har forsøkt å vise en utvei ved å tilby å lede en ’fungerende regjering’,  med hensikt å utsette Brexits deadline, innkalle parlamentsvalg og utskrive en ny EU-avstemning.

Men dette forslaget ble møtt med massiv motstand fra Liberaldemokratenes ledere, ’de uavhengige’, og konservative ’rebeller’. De kan ikke utstå tanken på å skulle se Corbyn som statsminister, selv om det bare vil være i et par uker. Disse ’remainer’-parlamentsmedlemmene sier, at de vil gjøre hva som helst for å stanse Brexit; men de vil ikke gå så langt. De ønsker ikke å gi Corbyn noen form for legitimitet.

I stedet håper de, som søkte å blokkere et Brexit uten avtale, å gå via en ’lovgivningsrute’ og bruke en parlamentarisk nødsamling til å tvinge gjennom en utsettelse av Artikkel 50. Men dette er ekstremt vanskelig og krever tid – noe de ikke har.

Regjeringens annonsering av oppløsningen har kastet en ordentlig omgang grus i maskineriet, nøyaktig med det formål å sabotere lovgivningen, som er nødvendig for en slik plan.

Så nå er den eneste gjenstående veien for Brexit-motstanderne å akseptere det, som de tidligere hadde erklært som ’siste utvei’: Corbyns tilbud og hjelp til å velte Boris’ regjeringen gjennom et mistillitsforslag.

”Jeg tror, at vi veldig raskt vil bevege oss mot et mistillitsforslag mot regjeringen,” sa Dominic Grieve, en av de ledende konservative ’remainers’.

”Jeg tror, at det er mer sannsynlig, for hvis det er umulig å stoppe oppløsningen, så tror jeg, at det blir veldig vanskelig for folk som meg å beholde troen på regjeringen, og jeg kan saktens se, hvorfor opposisjonslederen ønsker et mistillitsforslag.”

Med andre ord er atommuligheten nå ved å bli detonert.

Men selv er et så drastisk ett skritt kanskje ikke nok. Garvede tjenestemenn fra Downing Street [gaten, der statsministerens bolig ligger, red.] har angivelig uttalt, at hvis mistillitsforslaget går gjennom, vil den nåværende regjeringen oppløse parlamentet og innkalle til valg etter Brexit-deadlinen den 31. oktober. Da vil helvete for alvor bryte løs.

Etablissements hykleri

Der er ikke mangel på høyrefløys-remainers blant dem som har fordømt Boris’ oppløsningsannonsering.

”Denne handlingen er et fullstendig skandaløst angrep på vårt demokrati,” tweetret Labours stedfortrederleder Tom Watson. Anna Soubry, leder av Change UK, erklærte at ”vårt demokrati er truet av en skruppelløs statsminister”.

Men  utmeldelsene fra disse etablissementspolitikerne klinger hult. De pusler om det parlamentariske demokratiets pynt og prakt; men bak prakten ligger makten i hendene på bankmenn og store selskaper, som tar alle de virkelige beslutningene.

Den hyklerske Tom Watson, som er erkehøyrefløys-Labour, tilber ’demokratiet’, men er fullstendig likegyldig til demokratiet, når han på machiavelliske måter forsøker å fordrive Corbyn, som to ganger har blitt demokratisk valgt som Labours leder. Watson er ikke annet enn et talerør i Labour for de store selskapene og bestemt ikke en venn av partidemokratiet.

Det samme gjelder Anna Soubry og resten av de såkalte ’uavhengige’. De roper opp omkring demokrati, men tør ikke utskrive suppleringsvalg i deres valgkrets etter at de forlot de partiene de var valgt av. En annen av ’demokratiets forsvarere’ Chuka Umunna har fått lov til å skifte fra Labour til Change UK og så til Liberaldemokratene lettere enn man skifter skjorter.

Når disse fruene og herrene taler om å forsvare demokratiet, mener de i virkeligheten å forsvare de store selskapenes og den herskende klasses interesser.

Som Marx forklarte, gir det borgerlige demokratiet deg muligheten til å velge hvilken representant av den herskende klasse, som skal undertrykke deg hvert femte eller fjerde år. Parlamentet er bare en diskusjonsklubb. Den virkelige makten ligger hos sjefene og bankmennene i City of London’s styrelokaler.

Men krisen i Storbritannia er så voldsom, at den herskende klassen har mistet kontrollen over situasjonen. Rent faktisk har den mistet både kontrollen over det Konservative partiet og det engang ’moderate’ Labourpartiet. Disse partiene, som engang var ’pålitelige’, har blitt overtatt av ’radikale’ og ’ekstremister’. Folkeavstemninger og valg ga ikke de ’ønskelige resultatene’. Og etablissementets system  er blitt nedbrutt av presset fra en politisk krise, som hittil aldri før er sett. 

Boris ut! Corbyn inn!

Jeremy Corbyn og John McDonnell har også fordømt Boris Johnsons seneste Brexit-bombe. Labourlederen har fordømt statsministerens ”tyveri av vårt demokrati”, mens skyggerådgiveren har beskrevet den parlamentariske suspensjonen som ”et veldig britisk kupp”.

Sammen med den Liberaldemokratiske lederen, Jo Swinson, og Change UK’s leder, Anna Soubry, har Corbyn også skrevet til dronningen og uttrykt bekymringer og bedt om et møte i håp om å stanse oppløsningsplanen.

Corbyn og McDonnell gjør rett i å motsette seg Boris Johnson på det ytterste. Men kampen mot ham og hans reaksjonære og hensynsløse Konservative regjering må skje fra en uavhengig klasseposisjon. Det må ikke skje ved å danne allianser med de store selskapenes politikere eller ved å appellere til etablissementet, som dronningen og domstolene.

Istedenfor å lete etter parlamentariske manøvrer eller tilby en ny folkeavstemning burde Labours ledere tilby sosialistisk politikk og bringe Corbyn-bevegelsens fulle styrke ut i gatene for å kaste Boris ut.

Det har allerede vært innkalt til massedemonstrasjoner med det korrekte krav som ’nyvalg nå’. Kun ved å forene og organisere arbeidere rundt klassekrav – å kaste de Konservative ut og bringe en sosialistisk Labour-regjering til makten – kan Boris bli stoppet.

Ukjent farvann

Vi seiler i ukjent farvann. Storbritannia står overfor en situasjon, som landet aldri har stått i før – en konstitusjonell krise, en politisk krise og en sosial og økonomisk krise. Det er den perfekte storm.

Den herskende klassen kan fort løpe seg tomme for muligheter. Den har fullstendig mistet kontrollen over situasjonen. På tross av alle dens forsøk styrer den nå mot den avgrunnen, som den så desperat har forsøkt å unngå. Om den kan klare å trekke en kanin opp av hatten, er ennå uvisst.

Den eneste veien frem er, at Corbyns Labour mobiliserer arbeidere og unge, styrter Boris’ regjering og kjemper for et klart sosialistisk alternativ til dette kapitalistiske kaoset.