Covid-19: en utløsende faktor for den økonomiske krisen

Covid-19 epidemien har snudd hele verden på hodet. Selv om sykdommen sies å oppleves som mild for de fleste, kan den være dødelig for millioner av verdens befolkning. I en slik situasjon kreves unison handling, med felles virkemidler. Men grepene som er tatt spriker fra land til land. Det ene som har vært felles for alle land er at de borgerlige politikerne har tenkt på økonomien først. Der er kanskje ikke nødvendig å nevne Kinas regjering sine første grep, å hysje ned og true helsepersonell som sendte bekymringsmeldinger om utbruddet.

Resten av verden reagerte like sent, i frykt for å senke den økonomiske aktiviteten (les, for verne profitten til de få) skulle alt fortsette som normalt. Vi må ikke skape panikk, sier myndighetene, akkurat som om vi er en flokk dumme kveg. Som Fred Weston sa, anses vi bare som en del av produksjonsmidlene i borgerskapets fabrikker. De kalkulerer kaldt over hvor mange de kan ofre. I avisledere har det blitt skrevet om hvordan økonomien kan komme bedre ut av det ettersom eldre dør av sykdommen, og i Storbritannia har myndighetene gått så langt som å planlegge å skape flokkimmunitet.

Som i alle andre land er det også i Norge satt i gang en del kontradiktoriske virkemidler. Grensene til Sverige har blitt stengt, men pendlere har fått dra frem og tilbake. Kjøpesentre, der folk ansamler seg i hopetall og hvor det kan være stor fare for smitte, har blitt holdt åpne, og det tok ikke mange dager etter at skolene hadde blitt stengt før helseministeren foreslo å gradvis åpne dem opp igjen.

I en tid da ansiktsmasker er en mangelvare og hva som er nødvendig er en samlet respons og solidaritet med de mest rammede landene, forbød Tyskland eksport av ansiktsmasker. Det samme har India, Taiwan, Thailand, Russland, Tsjekkia og Sør-Korea gjort. Italia må importere masker fra land utenfor EU, og fortsatt estimeres det at de trenger 10 millioner til. En polemikk har startet mellom Kina og USA, der det trues i hytt og pine om gjensidige represalier. Den svenske regjeringen går helt egne veier, selv om man vil innskrenke folkeansamlinger er skolene fortsatt åpne. 

Det kapitalistiske systemet tillater ingen samlet respons, hvert land prøver i stedet å sikre sine respektive borgerskaps interesser. I en sosialistisk verden ville produksjonen ha gjennomgått et skifte. Vi ville sett en økt produksjon av ansiktsmasker, og produktene ville ha blitt sendt dit de trengs mest. I stedet for en økt pris på nødvendige medisiner som vi ser nå, og der Trump prøver å kuppe vaksiner og medisiner, ville de vært åpent tilgjengelige for hver eneste medisinfabrikk og til å tjene menneskeheten, ikke for profitt. 

Her i Norge er det mange som etterlyser klar ledelse og tydelige retningslinjer, men den største hindringene til dette er systemet samfunnet vårt er bygget opp på – det kapitalistiske. Økonomien og profitten er primær. Regjeringen vingler mellom å opprettholde en normal økonomi, å tenke på sine egen oppslutning og å redde liv. Derfor kom tiltakene så sent, og ikke i like stor skala slik mange stemmer ønsker.

Når en bekymret lege og forsker bruker tall fra WHO til å argumentere for strengere tiltak, får statskanalen kritikk for at hun fikk for mye taletid, og forskeren latterliggjøres som panisk og amatør, framfor å møte henne med åpen debatt og saklige argumenter.

Det er ikke rart mange spør seg om hvorfor ikke landet stenger fullstendig, skolene og barnehagene er stengt, vi blir bedt om å holde minst én meter avstand fra hverandre. Flere tusener har fått beskjed om å ha hjemmekontor, men butikkansatte i butikker som selger ikke livsnødvendige varer (som Body Shop, etc.) må fortsatt på jobb. På hovedkontoret til bedriften TESS fikk de ansatte først beskjed om at de bare skulle få 50% lønn ved hjemmekontor, før de ble beordret tilbake på jobb. Slike bestemmelser er med på å forme bevisstheten til arbeiderklassen. I Italia og Østerrike har arbeidere gått til det skrittet å streike mot å bli satt i smittefarlige situasjoner. Som en ironi ble de streikende i Østerrike arrestert for å bryte forbudet mot store ansamlinger. 

At kapitalistiske land som Kina, Taiwan, Sør-Korea, Spania og Italia har tatt de drastiske virkemidlene de har gjort er et bevis i seg selv på at pandemien er en stor trussel mot menneskelige liv. Derfor krever vi som et ledd i å redde så mange mennesker som mulig at all ikke essensiell produksjon stanser og at alle arbeidere i ikke essensiell produksjon får gå hjem i karantene, uten å stå i fare for å miste jobb, lønn eller hjem.  

Epidemien er dråpen som fikk en syk verdensøkonomi til å synke. Verdensøkonomien har i lang tid vært i en prekær situasjon, og den ville før eller siden uansett ha falt inn i en dyp krise. Men coronaviruset er en forsterkende faktor for krisen. I Kina har man stengt fabrikker som forsyner resten av verden med viktige komponenter til annen produksjon. Det har også ført til en lavere etterspørsel fra Kina som har en stor effekt på råvareeksportører som Brasil, Thailand og Australia, for ikke å nevne oljeeksporterende land som Norge.

Hele verdens børser har sunket, den norske krona har sunket til rekordlave nivåer. En dollar koster i skrivende stund rundt 12 kroner, og én Euro er verdt omtrent 13 kroner. Prisene i Norge vil stige, og coronaviruset har allerede ført til en massearbeidsledighet ikke sett siden 30-tallet. NAV-systemet har nesten brutt sammen på grunn av alle som søker om dagpenger. Alle har ikke rett til dagpenger, som for eksempel studenter som lever av et minimalt studielån som i mange tilfeller bare dekker boutgiftene har ikke rett til dagpenger. I skrivende stund har Stortinget og regjeringen blitt enige om en tiltakspakke, men det gjenstår å se hvordan den vil bli gjennomført.

Uansett så vil det høyst sannsynlig ta rundt ett år eller mer før vi kommer gjennom pandemien, men det er langt fra sikkert at økonomien vil være den samme etter pandemien som før den. Verdensøkonomien har i de siste tiårene blitt holdt oppe ved hjelp av kreditt, og nå ser all verdens regjeringer seg igjen nødt til å ta opp store lån for å redde de store monopolene, og det er arbeiderne som vil få regningen. Akkurat som i 2008, men dette vil føre til mindre etterspørsel i et marked som er overmettet av varer, og en ytterligere nedadgående spiral. 

Coronaviruset og den herskende klassens respons, den økonomiske krisen og miljøkrisen er alle faktorer som endrer arbeiderklassens bevissthet, og klassen vår vil trekke revolusjonære konklusjoner. Kapitalismen har ingen løsning på klimakrisen, og klarer bare å innføre halvhjertede virkemidler mot corona pandemien. Hittil har enhver skillevei for kapitalismen gitt opphav til unevnelige lidelser, en verdenskrig etterfulgt av fascistiske regimer, så en ny grusom verdenskrig og holocaust. I dag står verdens arbeiderklasse igjen overfor dilemmaet sosialisme eller barbari. Det er lenge siden det slagordet har vært så konkret som nå. Det er på tide å styrte dette overmodne systemet som bare innebærer en endeløs grusomhet for millioner av verdens befolkning.