Sars-cov-2 pandemien herjer landet, og har vært en trigger for en økonomisk krise vi har sett komme. Selv om den økonomiske krisen i seg selv ikke er forårsaket av epidemien, så har den akselerert og forsterket den. Den økonomiske aktiviteten er på for kapitalismen et prekært nivå. Børsene verden over har stupt og oljeprisen har kollapset, noe som er katastrofalt for norsk økonomi. Det samtidig med at investorer flykter fra norsk valuta til større og tryggere havner har fått kroneverdien til å falle til historiske nivåer. Permitteringer har ført arbeidsledigheten til nivåer ikke sett siden tredveårene, da den store depresjonen gjennomsøkte verden. Små og mellomstore bedrifter har måttet stenges, frisører og andre arbeidere tvunget til å opprette enkeltpersonforetak har endt opp på dagpenger. Hotellkjedene har stengt dørene og permittert sine ansatte. 

Det tok litt tid før regjeringen reagerte på koronavirusutbruddet, men store deler av befolkningen trakk et lettelsens sukk da skolene og barnehagene ble stengt. Hele Stortinget forente seg og ga regjeringen vide fullmakter til å håndtere krisen. Regjering og Storting har kommet med krisepakke etter krisepakke. 

Det er blitt enklere for bedrifter å permittere ansatte, bedriftenes arbeidsgiverperiode reduseres fra 15 til to dager. Det vil si at staten dekker lønnen til de ansatte etter dag to. Arbeidsgiverperioden reduseres til tre dager for sykepenger. En garantiordning for lån til bedrifter er opprettet, ordningen skal gjøre det lettere for bedrifter å få lån i bankene. Dette er en ordning der staten dekker 90 % av tapet en bank eventuelt vil gå på. 

Statens obligasjonsfond er blitt gjenopprettet. Hensikten er å få fart på kredittmarkedet. Obligasjonsfondet skal låne ut penger på markedsmessige vilkår, slik at andre utlånere eller investorer stimuleres til å låne ut penger. De samlede utlånene fra det nye fondet skal være på inntil 50 mrd. kroner, og skal rettes mot lånetakere som er registrerte i Foretaksregisteret og ha hovedkontor i Norge. Men det eksisterer foreløpig ingen kriterier for hvem lånetakeren kan låne videre til, bortsett fra at fondet ikke kan investere i en risikoklasse med rating CCC+ eller lavere.

I tillegg har regjeringen innført en kontantstøtteordning for bedrifter, alle bedrifter som har et omsetningstap på mer enn 20 % kan søke om kompensasjon for mars, for april og mai gjelder det for omsetningstap på 30 prosent. Taket på kompensasjon er på 30 millioner kroner per foretak, men kan bli høyere for konsern. 

For å sikre bankene likviditet har Norges bank utstedt ekstraordinære F-lån. Det innebærer at Norges bank skriver ut penger den forsyner bankene med. Dette skal gjøres så lenge det er formålstjenlig. Dette er også som et ledd i å sørge for at styringsrenten får gjennomslag til pengemarkedsrentene som hadde steget. Pengemarkedsrentene (Nibor) er rentene bankene tar når de låner penger til hverandre.

Vi ser at det omtrent ikke er begrensninger på pengene regjering og storting er villig til å gi bort for å sikre bankene og kapitalistene. Riktignok så har også noe av redningspakkene blitt rettet mot arbeidere, men det er ikke sammenlignbart med hva som gis til kapitalistene. Lærlinger som mister plassen skal bli sikret inntekt på nivå med det de hadde som lærlinger. Hva det innebærer er ikke stadfestet. Permitterte arbeidstakere skal få full lønn i 20 dager. Staten skal ta regningen for 18 av disse dagene. Dagpengeordningen utvides, slik at arbeidsledige og permitterte som er i ferd med å gå ut maksperioden på dagpenger, får utvidet dagpengeperioden sin ut juni måned. Et lite problem med dagpengene er at de bare utgjør 80 prosent av inntekten de siste tre årene og med huslån som skal betales er det klart at det kan bli for lite for mange.

På Stortinget har opposisjonen abdisert, og noe som kan minne om en nasjonal enhetsregjering har kommet til. Alle som én har stemt for krisetiltakene, bortsett fra i noen få enkelttilfeller som da MdG stemte mot regjeringens krisepakke for luftfart og mot at CO₂ avgiften fjernes for fire år fremover. CO₂ avgiften er en av kapitalismens viktigste virkemidler mot utslipp av drivhusgasser. Dette viser bare at kapitalismen er ute av stand til å løse klimakrisen – at klimaet må vike for økonomiske utfordringer.

Rødt har også stemt mot noen krisepakker, ettersom de mente det var gitt for lite til industrien. De har også sammen med resten av opposisjonen klart å få regjeringen til å innføre tiltak overfor arbeidere, som blant annet full inntekt ved permisjon til forskjell fra den standardiserte 62,5 % av opprinnelig inntekt.  

Rødt vil også gi økte tilskudd og offentlige oppdrag til norsk leverandørindustri og verft innen blant annet vedlikehold på skip i offentlig eie, bygging av lavutslippsferger, framskynde planlagt utbedring av havner, ettermontering/oppgradering av miljøteknologi på skip, plugging av oljebrønner og nye havmerder for oppdrett. De vil også framskynde offentlige prosjekter innen bygg og anlegg og fortsette alle offentlige prosjekter som er forsvarlige.

Hva som menes med forsvarlige er kanskje litt vagt, men dette er likevel litt merkelige krav sett i lys av at helsemyndighetene anbefaler minst mulig sosial kontakt, at flere tusen arbeidere har fått beskjed om å ha hjemmekontor og at skoler og barnehager er stengt.

Noe som er påfallende er fraværet av kritikk rettet mot helseforetakene. Dette har venstresiden overlatt til helsepersonell som står i frontlinjen og risikerer smitte og helse for å behandle koronapasienter. Det er sykepleiere, leger og overleger som har bemerket det at antall sykesenger per innbygger har gått ned siden åttitallet, den er faktisk mer enn halvert siden 1985. Videre får vi høre at beredskapen mot epidemier er blitt nedprioritert fordi helseforetakene ikke anser det som profitabelt nok. Sven Erik Gisvold skriver i Tidsskriftet den norske legeforening at det ikke er en eneste ledig seng på sykehusene, og at dette ble stadfestet før det var registrert korona smitte i Norge:

«Det er daglige diskusjoner på sykehusene om hvor man kan legge pasienter som har blitt innlagt og som ikke kan sendes hjem… Hver gang man har bygget et nytt og flott sykehus, har man bygget ned kapasiteten. I 1980 hadde vi ca. 22 000 somatiske senger ved norske sykehus. Nå er vi nede i under 11 000. Vi er blant de landene i Europa med færrest sykehussenger per capita… Det nye sykehuset i Trondheim har over 200 færre senger enn det vi rev ned. Det samme gjentok seg i Østfold og Akershus, og skal nå skje i Drammen til tross for at sykehuset allerede før epidemien var tungt belastet med korridorpasienter.»

Det frie markedets begrensninger har åpenbart seg for hele verdens befolkning. Ingen vestlige land viste seg forberedte for epidemien. Som skrevet i samme artikkel poengteres det at man ble advart for tre måneder siden og likevel mangler det sterile frakker og munnbind slik at kirurgisk virksomhet må avlyses ettersom frakkene og munnbindene må spares til helsepersonell som skal behandle koronapasienter. I stedet for å spørre seg om hvorfor vi ikke har klart å skifte produksjonen til noe så elementært som munnbind vil Rødt stimulere verftsindustrien, og ser det som en stor seier at permitterte arbeidere får full lønn i tyve dager.

Som det selverklærte marxistiske og revolusjonære partiet er, burde de være forut for begivenhetene og ikke bare bli revet med av strømmene som oppstår sammen med dem. Som Rødt selv vet og skriver, vil regningen for krisepakkene bli veltet over på arbeiderklassen. Det vi ser er en form for sosialisme for kapitalistene, og det er arbeiderne som må betale for det. Det i seg selv er enda en indikasjon på at kapitalismen ikke fungerer. Vi kan ikke ha noen tillit til de kapitalistiske representantene i den «nasjonale enhetsregjeringen». MdG og Rødt krever nå fullt innsyn over hvilke bedrifter som søker og mottar kompensasjon, og Rødt gikk imot kontantstøtten til bedrifter. Dette er et bra fremskritt. 

Likevel ser det ikke helt ut som Rødt har forstått situasjonen. De krever bare andre redningspakker, men uansett type redningspakke er det arbeiderne som vil betale for den. Det er slik kapitalismen fungerer. Dersom det settes føringer på profitten stanser investeringene opp. Hva Rødt burde gjøre i tillegg er å kalle for opprettelse av arbeidsplass-komiteer – demokratisk satt opp av arbeidere, på alle arbeidsplasser som får fullt tilsyn til alle økonomiske transaksjoner og alle av bedriftenes hemmeligheter. Rødt burde også kreve stans i all unødvendig produksjon, dobbelt lønn til alle essensielle arbeidere og mane arbeidsplass-komiteene til å sikre at all ikke essensiell produksjon stanser – slik at flest mulige arbeidere holdes hjemme og for å kunne omstille bedrifter til å produsere munnbind og andre viktige medisinske produkter. Samtidig må det manes til ekspropriasjon under arbeiderkontroll av alle bedrifter som motsier seg stenging eller omstilling.

Som vi har poengtert flere ganger har epidemien trigget en økonomisk krise og det er ingenting som tyder på at vi vil komme tilbake til normalen som den var før epidemien. Vi vil sannsynligvis fortsatt bevitne en stor ledighet, og et tiltak for å øke sysselsettingen bør være en glidende avtagende arbeidsdag uten lønnsnedslag. Der bedrifter som nekter eksproprieres. Bedrifter har fått fellesskapets penger (arbeidernes skattepenger), vi har blitt bombardert med at alle må bidra til den nasjonale dugnaden, og da er det bare rettmessig at kapitalistene også bidrar. Men det vil ikke skje uten arbeidernes intervensjon.

Sven Erik Gisvold konkluderer i artikkelen sin med at «det kan virke som effektivitet, logistikk og økonomi har fått veie tyngre enn trygg pasientbehandling. Beslutningstakerne har lyttet mer til svært godt betalte konsulentfirmaer med urealistiske kalkyler om fremtiden og til byråkratiet i departementet enn til fagfolk ved sykehusene«. Det er nettopp her essensen ligger, selve systemet baserer seg på skapelse og realisering av profitt. Det er profitten som til slutt er tungen på vektskålen når avgjørelser skal tas. Det er derfor antall sykesenger har blitt redusert og at vi ikke ser noen løsning på klimakrisen. La oss ende dette systemet slik at avgjørelsene som gjøres endelig kan bli tatt i henhold til menneskehetens beste.