BLM-bevegelsen har igjen rystet verden, denne gangen på et langt høyere nivå enn den første. Mordet på George Floyd vekket en opprørsbevegelse på tvers av USA og har mobilisert tusener av mennesker verden rundt mot rasisme og politivold. Disse internasjonale demonstrasjonene er ikke bare i solidaritet med USA: de er også demonstrasjoner mot rasismen og politivolden i deres egne land.
Borgerlige politikere, som Siv Jensen og Erna Solberg, har nå kommet ut for å nekte for eksistensen av systemisk rasisme i Norge, og derfor avfeid nødvendigheten av å ha Black Lives Matter-protester. Tallene forteller en annen historie: at systemisk rasisme eksisterer også i Norge.
Finnes det systematisk rasisme i Norge?
Alene i Oslo deltok over 12.000 personer i Black Lives Matter-demonstrasjoner. Mange av demonstrantene var arbeiderklasseungdom og studenter, mange av minoritetsbakgrunn. Dette har naturligvis reist en diskusjon om rasisme i politiet her hjemme. En taler ved arrangementet, Ida Evite de Leon, spurte demonstranter med minoritetsbakgrunn om å løfte hånda hvis de noen gang hadde blitt stoppet av politiet, og spurte så hvite demonstranter det samme etterpå. En journalist fra Dagbladet beskrev scenen slik: “En skog av armer føk i været, folkemengden brølte. Så ba Leon dem av oss hvite som har blitt kontrollert av politiet, om å strekke våre hender i været. Da kunne jeg knapt se en eneste hånd fra der jeg sto, bak sperringene på Løvebakken med utsikt over plassen.”
Tallene støtter opp om dette. En artikkel som ble nylig publisert av Nettavisen viser fra i fjor at ut av 84 unge som ble stoppet, var 73 av dem av minoritetsbakgrunn, det vil si 87% av alle ungdommer som ble stoppet. En studie fra 2019 som kartla 121 norske ungdommer av ulike bakgrunner fant at nesten hver person av minoritetsbakgrunn intervjuet hadde blitt stoppet av politiet ved forskjellige anledninger uten at en grunn ble gitt. En forsker ved Politihøgskolen sa at klær, utseende, religiøse uttrykk og andre faktorer er grunner til at politi vil komme til å stoppe ungdom. I utgangspunktet ser politi altså etter tegn som markerer din sosiale status når de bestemmer hvem de skal stoppe. En studie av Antirasistisk Senter fant ut at over 12% av ungdom med minoritetsbakgrunn vil bli stoppet av politi uten grunn, i motsetning til bare 3% av hvite ungdommer. Disse sjekkene kan bli voldsomme, med bruk av batonger og folk tvunget ned på bakken eller mot en vegg med en politimann knelende oppå, noe som kan være dødelig, som vi så i 2006 med politimordet av Eugene Ejike Obiora. Mange ungdommer i rapporten til Antirasistisk Senter rapporterte å bli stoppet av politiet kun for å ha hatt klær eller sykler som politiet trodde de måtte ha stjålet fordi de var for fine, for å spille sport eller gå rundt sent på kvelden, for å gå til og fra skolen, for å være med store grupper venner osv.
Dette er grunnen til at kun 50% av ungdom med asiatisk og afrikansk bakgrunn har tro på politiet, sammenlignet med 75% av etniske nordmenn. Sjansene for å bli tilfeldig stoppet og trakassert av politiet gjør situasjonen ekstremt ubehagelig og gjør minoriteter nervøse og skremte fordi de vet det er en sjanse for at de kan bli banket opp og arrestert for noe de ikke gjorde, og denne nervøsiteten og frykten skaper høyere sjanse for at interaksjonen vil ende dårlig, fordi politiet vil lese det som en innrømmelse av skyld, som gir politiet enda mer grunn til å bruke makt. “Skyldig før bevist uskyldig”. Mange folk tror at politiet er langt bedre i Norge enn i USA, og at mens diskriminering ikke er like åpenbar og det er langt færre politimord, erfarer disse minoritetene på en daglig basis mye av den samme undertrykkelsen, trakasseringen og plagingen av politi i deres nabolag som amerikanske minoriteter.
Under press fra massebevegelsen, innrømmet statsministeren at rasemessig profilering eksisterer i det norske politiet, men nektet for at dette er en “arbeidsmetode” i politiet. Likevel viser tallene hun selv gir at politiet faktisk uforholdsmessig fokuserer på minoritetsgrupper i Oslo Øst. For eksempel når det kommer til bruk av narkotika, spesielt hasj, brukte unge i Oslo Vestkant dobbelt så mye hasj som unge i Øst, men unge i øst-Oslo av minoritetsbakgrunn ble arrestert tre ganger oftere. Solberg forsvarer denne aktiviteten med å rett og slett si: at folk med minoritetsbakgrunn er lettere å ta på fersken i å gjøre kriminelle handlinger på gata, derfor fokuserer vi på dem. Etter drapet på George Floyd, sa også Erna Solberg det følgende til VG:
“ I alle våre land er det minoritetsgrupper som lider under covid-19, og land med mye dårligere sikkerhetsnett gjør at dette blir lettantent, kombinert med en lang historie for at politiet slår hardere ned på minoritetsbefolkningen enn andre i USA, rett og slett fordi de også har vært involvert i mer kriminalitet”.
Minoriteter er ikke, generelt sett, “involvert i mer kriminalitet”. Til og med Erna sine statistikker viser at dette ikke er realiteten. Det som er sant på tvers av alle etnisiteter er at fattige samfunn har høyere rater av kriminalitet. En 2003-studie på politivold og fattigdom viste at politibrutalitet er bundet til områder med “stor økonomisk nød” – nabolag hvor folk blir betalt lave lønninger, dårlig boligkvalitet etc. Studien viser at det er høyere rater av kriminalitet, større tilstedeværelse av politi og høyere rater av politibrutalitet der det er store mengder fattigdom, uavhengig av det etniske demografien til området. I Oslo, for eksempel, er majoriteten av kriminalitet rapportert i Oslo-Øst, hvor en betydelig andel innvandrerungdom og arbeidere bor. Ulikheten i inntekt mellom Vest og Øst i Oslo er stor: gjennomsnittlig bruttoinntekt i Vestre Aker (Oslo Vest) var 791.000 kroner i 2017, sammenlignet med 361.000 på Stovner (Oslo Øst). Innvandrere blir som et resultat av denne ulikheten konsentrert i de fattigste nabolagene og møter et konstant press nedover på levestandardene sine, og de har dermed færre muligheter enn arbeidere uten minoritetsbakgrunn. Dette skaper en ond sirkel av fattigdom, kriminalitet, rasisme og politibrutalitet. Argumentet til Erna er en eldgammel rettferdiggjøring av rasebasert diskriminering og utnyttelse som skaper fattigdommen og kriminaliteten i disse samfunnene til å begynne med.
Disse Black Lives Matter-protestene er derfor helt nødvendige her i Norge også. Rasisme er inngrodd i kapitalisme og alle dens institusjoner, og må bli kjempet med massemobilisering. Men for å kunne bekjempe rasisme, må vi forstå rollen den har i det kapitalistiske systemet.
Politi, staten og rasisme
Staten under kapitalisme er et instrument av klassedominasjon som eksisterer for å håndheve og opprettholde styret til borgerskapet og dets eiendom. Politiet er den mest essensielle særskilte avdelingen av bevæpnede menn og kvinner i forsvaret av dette apparatet og i forsvar av privat eiendom.
Mange folk i Norge ser politiet som en beskyttende kraft som forsvarer dem mot kriminalitet, og mange politioffiserer blir sikkert med i politiet med gode intensjoner og et ønske om å forsvare folk. Mange ser seg selv sikkert også som en del av arbeiderklassen, eller som folk som kommer til å bli “gode” politifolk og kjempe korrupsjon og rasisme innenfor politiet. Men uansett hensikt, er rollen til politiet, i den siste analysen, ikke offentlig trygghet og sikkerhet, men forsvaret av privat eiendom, og så lenge det er privat eiendom og dermed sosial ulikhet, vil det være behov for et politi som kraft til å håndheve denne ordenen. På grunn av dette, vil politiet så tiltrekke seg det mest reaksjonære og konservative lagene av populasjonen, folk som mener ulikhet mellom kulturer og klasser er noe naturlig og folk som er tiltrukket av makt og muligheten til å bruke makt de får fra å ha på seg uniformen. Uavhengig av individuelle politioffiserers hensikt når de blir med i politistyrken, vil deres sosiale rolle trumfe over hvilket som helst personlige eller subjektive motiv når uniformen er på.
I et system hvor en parasittisk minoritet eier majoriteten av verdens rikdom, må den herskende klassen finne på en million måter å holde arbeiderne splittet på, og slåssende mot hverandre for en større porsjon av smulene som faller fra kapitalistenes bord. Rasisme er et av de mest essensielle verktøyene for dette.
Immigranter fra arbeiderklassen blir ofte betalt langt mindre enn etnisk norske arbeidere. Hvis en norsk arbeider tjener 44.000 kroner i måneden, vil en arbeider som er innvandrer tjene 38.200. Dette varierer enormt fra gruppe til gruppe. For eksempel vil en arbeider fra Afrika eller Midtøsten generelt sett tjene rundt 34.000 kr/m. Diskriminering er også å finne i ansettelsesprosessen, hvor det er 25% mindre sjanse å bli kalt inn til intervju hvis du har et utenlandsk navn. Dette kan skape en situasjon hvor innvandrere blir arbeidsledig, og avhengige av NAV i prekære livssituasjoner langt lenger enn andre nordmenn, i tillegg til mange andre diskrimineringsfaktorer i ansettelsesprosessen som språk, prioritering av “norske” arbeidere osv. Som Malcolm X sa: “hvis rasisme ikke var lønnsomt, ville det heller ikke eksistere”. Det er en av mange splitt og hersk-teknikker den herskende klasse bruker mot arbeiderne.
Partier som FrP forstår dette veldig godt. FrP skylder på nedgangen i arbeidsstandard og velferd på innvandrere: FrP sier, “de kommer hit, tar lavt betalte jobber og ødelegger arbeidsforholdene, tar alle pengene til NAV”, og så videre. I realiteten står FrP bak enorme overførsler av rikdom fra arbeiderklassen til de rike. For hvert år Siv Jensen har vært finansminister har milliardærer sett nesten en milliard kroner i skattelette, mens det er kuttet nesten 2 milliarder kroner over årene i NAV og andre sosiale tjenester og statlige finansierte industrier har sett drastiske kutt budsjetter og privatiseringer. Til tross for angrepene på innvandrere, har regjeringen gitt bemanningsbyrå og privat industri mer og mer makt til å hente inn billigere arbeidskraft og dermed angrepet levestandardene til hele arbeiderklassen samtidig. Spesielt ettersom arbeiderlederskapet nesten ikke har vist noen motstand til et tiår med kutt i velferden og sosial dumping. Disse klassesammarbeidspolitikkene gir rom for ytre høyres retorikk og kan la dem spre ideene sine til et lag av arbeiderklassen hvis de ikke ser noe alternativ.
Som i hvilken som helst antirasistisk kamp, er en av de mest umiddelbare og pressende spørsmålene hva man skal gjøre med politiet. George Floyd-bevegelsen har ført kravet om å kutte støtte til politiet til fronten. Dette kravet er svært progressivt og viser hvor mye manges bevissthet har blitt radikalisert ettersom flere og flere begynner å forstå at det ikke er et spørsmål om å reformere politiet, men å faktisk utfordre politiinstitusjonen selv. Likevel må vi være tydelige: ingen budsjettjustering kan noen gang endre politiet som en institusjon. Vi må ta kravet til dens logiske konklusjon: vi sier kutt pengestøtten til politiet – til null.
Politibudsjettet har vokst med over fem milliarder kroner det siste tiåret. Samtidig har sosiale tjenester, velferd og offentlig finansiering sunket drastisk. Vi kan ta pengene fra politibudsjettet og investere alt tilbake i sosiale tjenester som faktisk kan hjelpe fattige og folk i nød. Sikkerhetsstyrkene i samfunnet kunne bli byttet ut med demokratisk valgte nabolags forsvarskomiteer gjort opp av frivillige fra samfunnet som ville blitt stemt inn og faktisk holdt ansvarlig for sine handlinger. Folk i deres eget nabolag vet langt bedre hva samfunnet deres trenger, hvordan å forsvare det og ville representere mangfoldet til hvert samfunn langt bedre enn politiet, som ikke patruljerer nabolag de er fra men blir sendt som en okkuperende kraft inn i fattige og undertrykte folks nabolag. Et eksempel på en slik styrke er å se i Minneapolis, som viser potensialet for det som kunne erstatte politiet i fremtiden.
Men politiet kan ikke bli avskaffet separat fra systemet det beskytter. I kapitalismen er rasisme vevd inn i stoffet, og dette forgifter naturligvis alle dets institusjoner. For å bekjempe rasisme og gjøre en slutt på politiet, må vi avskaffe kapitalisme og erstatte det med et sosialistisk system hvor arbeiderklassen og de undertrykte kontrollerer produksjonsmidlene og kan planlegge økonomien demokratisk i henhold til behovene og interessene til de mange, ikke de parasittiske få på toppen.
Som Fred Hampton sa:
“Vi skal bekjempe rasisme, ikke med rasisme, men vi skal bekjempe den med solidaritet. Vi sier at vi skal ikke bekjempe kapitalisme med svart kapitalisme, men vi må bekjempe det med sosialisme…vi skal bekjempe [reaksjon] ved å samle oss alle sammen og utføre en internasjonal proletarisk revolusjon.”
For å bekjempe rasisme, kjemp mot kapitalismen!
For å avskaffe politiet, avskaff kapitalismen!