Kapitalismens dødskamp og fjerde internasjonales oppgaver

Del 1

De objektive forutsetninger for en sosialistisk revolusjon

Den verdenspolitiske situasjon sett under ett er først og fremst kjennetegnet ved en historisk krise i proletariatets ledelse.

De økonomiske betingelser for den proletariske revolusjon er generelt sett blitt så modne som det er mulig under kapitalismen. Menneskehetens produktivkrefter stagnerer. Allerede nå er nye oppfinnelser og forbedringer ute av stand til å øke den materielle velstand. Under den sosiale krisen i hele det kapitalistiske system påfører konjunkturelle kriser massene stadig større savn og lidelser. Stigende arbeidsløshet utdyper på sin side statenes finansielle krise og undergraver de ustabile pengesystemer. Demokratiske regimer såvel som fascistiske vakler fra den ene bankerott til den andre.

Borgerskapet selv ser ingen utvei. I de landene hvor det allerede er blitt tvunget til å sette alt inn på fascismens kort sklir det nå med lukkede øyne mot en økonomisk og militær katastrofe. I de historisk privilegerte landene – dvs. i de landene hvor borgerskapet fortsatt i en viss periode kan tillate seg demokratiets luksus på bekostning av den nasjonale akkumulasjon (Storbritannia, Frankrike, De forente Stater osv.) – er alle kapitalens partier i en tilstand av rådvillhet, som grenser til lammelse av viljen. «New Deal» representerer til tross for sin pretensiøse beslutsomhet til å begynne med, bare en spesiell form for politisk rådvillhet som kun er mulig i et land hvor det har lykkes borgerskapet å akkumulere umåtelige rikdommer. Den nåværende krisen, som langt fra er kommet til ende, har allerede vist at «New Deal»-politikken, liksom folkefrontspolitikken i Frankrike ikke åpner nye veier ut av den økonomiske blindveien.

De internasjonale forhold fremviser ikke noe bedre bilde. Under det økende presset fra den kapitalistiske oppløsningen når de imperialistiske motsetningene til slutt et høydepunkt hvor forskjellige sammenstøt og blodige lokale uroligheter (Etiopia, Spania, Det fjerne Østen, sentral Europa) uungåelig må smelte sammen til en storbrann av verdensdimensjoner. Borgerskapet er naturligvis klar over den dødelige fare en ny krise utgjør for dens herredømme. Men denne klassen er nå i uendelig mindre grad i stand til å avverge en krig, enn den var umiddelbart før 1914.

Alle taler om at de historiske betingelser ennå ikke er «modne» for sosialisme er et resultat av uvitenhet eller bevisst bedrag. De objektive forutsetningene for den proletariske revolusjonen er ikke bare «modne», de er begynt å bli noe råtne. Uten en sosialistisk revolusjon, og det i den nærmeste historiske periode, trues hele den menneskelige kultur av en katastrofe. Alt avhenger nå av proletariatet, dvs. først og fremst av dets revolusjonære avantgarde. Menneskehetens historiske krise er redusert til den revolusjonære ledelsens krise.

Proletariatet og dets ledelse

Økonomien, staten, borgerskapets politikk og dets internasjonale relasjoner er fullstendig fordervede av en sosial krise som er karakteristisk for en før-revolusjonær samfunnstilstand. Det vesentligste hinderet på veien til forandringen av den førrevolusjonære situasjonen til en revolusjonær situasjon er den proletariske ledelses opportunistiske karakter: dens småborgerlige feighet overfor storborgerskapet og dens forræderiske forbindelse med det, selv under dets dødskamp.

I alle land er proletariatet alvorlig grepet av en dyp uro. Massenes mange millioner slår gang på gang inn på revolusjonens vei. Men hver gang finner de veien sperret av deres eget konservative byråkratiske apparat.

Det spanske proletariat har siden april 1935 gjort en rekke heltemodige forsøk på å ta makten i egne hender og styre samfunnets skjebne. Dets egne partier (sosialdemokratene, stalinistene, anarkistene, POUM-istene) virket – hver på sin måte – som en brems og forberedte således Francos triumf.

I Frankrike avslørte den store bølgen av sit-down streiker, især i juni 1936, proletariatets helhjertede villighet til å styrte det kapitalistiske systemet. Det lyktes imidlertid for de ledende organisasjoner (sosialistene, stalinistene, syndikalistene) under betegnelsen folkefront, i hvert fall for en tid, å kanalisere og demme opp for den revolusjonære strømmen.

Bølgen av sit-down streiker, som er uten presedens, og den forbløffende raske veksten for industriarbeidernes fagforeninger i USA (CIO) er det mest ubestridelige uttrykk for de amerikanske arbeideres instinktive streben etter å heve seg opp på høyde med de oppgavene historien har pålagt dem. Men også her gjør de ledende politiske organisasjoner, innbefattet det nylig dannede CIO, alt som er mulig for å kontrollere og lamme massenes revolusjonære press.

Kominterns endelige overgang til den borgerlige ordens side, dens kyniske kontrarevolusjonære rolle over hele verden – især i Spania, Frankrike, De forente Stater og andre «demokratiske» land – skapte ytterligere vanskeligheter av en særskilt art for verdensproletariatet. Under Oktoberrevolusjonens banner fører forsoningspolitikken som føres av folkefronten, arbeiderklassen til maktesløshet og baner veien for fascismen.

Folkefronten på den ene siden – fascisme på den andre; dette er imperialismens siste politiske utvei i kampen mot den proletariske revolusjonen. Fra et historisk synspunkt er begge disse utveier imidlertid nødløsninger. Kapitalismens forfall fortsetter under såvel den frygiske lues tegn i Frankrike som under hakekorsets tegn i Tyskland. Intet mindre enn bestyrtelsen av borgerskapet kan bane en vei ut.

Massenes orientering bestemmes for det første av den døende kapitalismens objektive betingelser og for det andre av de gamle arbeiderorganisasjonenes forræderiske politikk. Av disse faktorer er den første naturligvis den avgjørende: historiens lover er sterkere enn det byråkratiske apparatet. Hvor mye de sosiale forræderenes metoder skiller seg ut fra hverandre- fra Blums “sosiale» lovgivning til Stalins falske anklager – vil det aldri lykkes dem å bryte proletariatets revolusjonære vilje. Ettersom tiden går vil deres desperate anstrengelser for å stoppe historiens hjul tydeligere demonstrere for massene at den proletariske ledelseskrise, som er blitt til en krise i menneskehetens kultur, kun kan løses av Fjerde Internasjonale.

Maksimumsprogrammet og overgangsprogrammet

Den strategiske oppgaven i den nærmeste perioden – en førrevolusjonær periode med agitasjon, propaganda og organisering – består i å overvinne motsetningen mellom de objektive revolusjonære betingelsenes modenhet og proletariatets og dets avantgardes umodenhet (den eldre generasjons forvirring og skuffelse, den yngre generasjons uerfarenhet). Det er nødvendig at vi i den daglige kamps utvikling hjelper massene til å finne en bro mellom de øyeblikkelige krav og revolusjonens sosialistiske program. Denne broen bør omfatte et system av overgangskrav, som utgår fra dagens betingelser og fra dagens bevissthet hos brede lag av arbeiderklassen, og som uavvendelig fører til en endelig slutning: proletariatets erobring av makten.

Det klassiske sosialdemokratiet som virket i en epoke med progressiv kapitalisme delte programmet sitt i to deler som var uavhengige av hverandre: minimumsprogrammet som begrenset seg til reformer innenfor det borgerlige samfunns rammer, og maksimumsprogrammet som lovte å erstatte kapitalismen med sosialisme i en ubestemt fremtid. Mellom minimums- og maksimumsprogrammet fantes der ikke noen bro. Og sosialdemokratiet har heller ikke bruk for en slik bro, ettersom ordet sosialisme kun brukes i høytidelige festtaler. Komintern har satt seg i å følge sosialdemokratiets vei i den døende kapitalismes epoke: hvor det i alminnelighet ikke kan være tale om systematiske sosiale reformer og om økning av massenes levestandard; hvor borgerskapet alltid med høyre hånd tar dobbelt så mye som det gir med venstre (skatter, tariffer, inflasjon, «deflasjon», høye priser, arbeidsløshet, politi-overvåkning av streiker), der ethvert særiøst krav fra proletariatet, og enda ethvert særiøst krav fra småborgerskapet uunngåelig rekker ut over grensene for de kapitalistiske eiendomsforhold og den borgerlige stat.

Fjerde Internasjonalens strategiske oppgave består ikke i å reformere kapitalismen men i å styrte den. Dens politiske mål er proletariatets erobring av makten, med det formål å ekspropriere borgerskapet. Gjennomførelsen av denne strategiske oppgaven er imidlertid utenkelig uten den mest veloverveide oppmerksomhet overfor alle, selv små og partielle taktiske spørsmål. Alle deler av proletariatet – alle dets lag, fag og grupper – må dras inn i den revolusjonære bevegelsen. Den nåværende epoken utmerker seg ikke ved at den befrier det revolusjonære partiet for det daglige arbeidet, men ved at den gjør det mulig å utføre dette arbeidet uløselig forbundet med revolusjonens egentlige oppgaver.

Fjerde Internasjonale forkaster ikke programmet med de gamle «minimums»-kravene, for såvidt har disse bevart i det minste en del av deres livskraft. Utrettelig forsvarer den arbeidernes demokratiske rettigheter og sosiale erobringer. Men den utfører det daglige arbeidet innenfor rammene av det korrekt aktuelle, dvs. revolusjonære perspektiv. For så vidt som massenes gamle, partielle «minimums»-krav kolliderer med de destruktive og nedverdigende tendensene i den dekadente kapitalismen – og det skjer for hvert eneste skritt – fremsetter Fjerde Internasjonale et system av overgangskrav, hvis kjerne består i at de stadig mer åpenlyst og avgjørende vil bli rettet mot selve det borgerlige regimets fundament. Det gamle «minimumsprogrammet» har blitt overflødiggjort av overgangsprogrammet, hvis oppgave består i systematisk å mobilisere massene for den proletariske revolusjon.

Glidende lønn- og arbeidstidsskala

Under den smuldrende kapitalismens betingelser fortsetter massene med å leve de undertryktes usle liv, nå mer enn noensinne tidligere truet av faren for å bli kastet ned i armodens avgrunn. De må forsvare sitt daglige brød hvis de ikke kan forøke eller forbedre det. Det er hverken behov for eller mulighet til å her ramse opp de alle delkravene som gang på gang oppstår på grunnlag av de konkrete omstendigheter – nasjonale, lokale, fagforeningsmessige. Men to grunnleggende økonomiske plager i hvilke det kapitalistiske systems stigende absurditet er oppsummert – nemlig arbeidsløshet og høye priser – krever generelle paroler og kampmetoder.

Fjerde Internasjonale erklærer kompromissløs krig mot kapitalistenes politikk som i stor utstrekning – akkurat som deres agenters, reformistenes, politikk – sikter mot å legge hele byrden av militarisme, krisene, pengesystemets oppløsning og alle andre plager som stammer fra kapitalismens dødskamp på arbeidernes skuldre. Fjerde Internasjonale krever arbeid og anstendige levevilkår for alle.

Hverken inflasjon eller stabilisering kan tjene som paroler for proletariatet, fordi disse er bare to alen av samme stykke. Mot en voldsom forhøyelse av prisene, som med en krig i anmarsj vil anta en stadig mer uhemmet karakter kan man kun kjempe med parolen om glidende lønnsskala. Dette betyr at kollektive overenskomster bør sikre en automatisk forhøyelse av lønningene i forhold til prisstigningen på forbruksvarer.

Overfor trusselen om sin egen oppløsning kan ikke proletariatet tillate seg at en andel andel arbeidere går over til å bli kronisk arbeidsløse fattiglemmer, som lever av smulene til et samfunn som er i ferd med å gå i oppløsning. Retten til arbeid er den eneste virkelige retten arbeideren har tilbake i et samfunn som bygger på utbytting. Denne retten blir i dag ustanselig fratatt ham. Mot arbeidsløshet, «strukturelle» så vel som «konjunkturelle» er tiden moden til å fremsette parolen om glidende arbeidstidsskala sammen med parolen om iverksettelse av offentlige arbeidsplasser. Fagforeninger og andre masseorganisasjoner bør forene arbeidere og de arbeidsløse i solidaritet og i et gjensidig ansvar. På dette grunnlag ville alt det arbeidet som er til rådighet blir fordelt blant alle arbeidere i overensstemmelse med hvordan arbeidsukens omfang bestemmes. Enhver arbeiders gjennomsnittslønn forblir den samme som under den gamle arbeidsuken. Lønningene vil med en så streng garantert minimumsgrense følge prisenes bevegelse. Det er umulig å akseptere noe annet program for den nåværende katastrofale perioden.

Eiendomsbesittere og deres advokater vil bevise det «ugjennomførlige» i disse kravene. Mindre, særlig ruinerte kapitalister vil dessuten henvise til deres regnskapsbøker. Arbeiderne fordømmer på det mest bestemte slike slutninger og henvisninger. Det dreier seg ikke om et «normalt» sammenstøt mellom motstående materielle interesser. Det dreier seg om liv og død for den eneste skapende og progressive klasse og dermed om menneskehetens fremtid. Dersom kapitalismen er ute av  stand til å tilfredsstille de krav, som uunngåelig oppstår av de ulykker den selv har skapt, så la den gå til grunne. ‘Gjennomførlighet» eller «ugjennomførlighet» er i hvert enkelt tilfelle et spørsmål om styrkeforholdet som kun kan avgjøres gjennom kamp. Gjennom denne kampen vil arbeiderne, likegyldig hva dens øyeblikkelige praktiske resultater enn blir, komme til forståelsen av nødvendigheten i å rydde det kapitalistiske slaveri av veien.

Fagforeningene i overgangsperioden

I kampen for delkrav og overgangskrav har arbeiderne nå mer enn noensinne bruk for masseorganisasjoner, først og fremst fagforeninger. Den kraftige veksten i fagforeningsbevegelsen i Frankrike og De Forente Stater er den beste gjendrivelse av prekener fra de venstre-radikale dogmatikere som forkynner at fagforeningene har «utspillet sin rolle».

Bolsjevik-leninistene står i frontlinjenes skyttergraver i alle slags kamper, selv når de kun dreier seg om arbeiderklassens mest beskjedne materielle interesser eller demokratiske rettigheter. Han deltar aktivt i de faglige masseorganisasjoner med det formål å styrke dem og øke deres kampånd. Han kjemper uforsonlig mot ethvert forsøk på å underordne fagforeningene den borgerlige stat og binde proletariatet til «tvungen voldsgift» og enhver form for politimessig formynderskap – ikke bare fascistisk men også «demokratisk». Kun på grunnlag av et slikt arbeide i fagforeningene er det mulig å føre en vellykket kamp mot reformistene, deriblant dem i det stalinistiske byråkratiet. Sekteriske forsøk på å oppbygge eller opprettholde små «revolusjonære» fagforeninger som en annen utgave av partiet er i virkeligheten et uttrykk for at man fornekter kampen for ledelsen i arbeiderklassen. Det er nødvendig å oppstille denne faste regel: selvisolering av det kapitulasjonistiske slaget fra den faglige massebevegelse er ensbetydende med forræderi mot revolusjonen, og er uforenlig med medlemskap i Fjerde Internasjonale.

Samtidigt avviser og fordømmer Fjerde Internasjonale med bestemthet fagforenings-fetisjisme som er like karakteristisk for fagforeningsfolk og syndikalister.

a) Fagforeninger tilbyr ikke og kan i overensstemmelse med deres oppgave, sammensetning og måte å rekruttere medlemmer på, ikke tilby et ferdig revolusjonært program, som følge derav kan de ikke erstatte partiet. Oppbygningen av nasjonale revolusjonære partier som seksjoner av Fjerde Internasjonale er den sentrale oppgaven i overgangsepoken.

b) Fagforeninger, selv de mektigste, omfatter ikke mere enn 20 til 25 % av arbeiderklassen, og det er til og med overveiende de best utdannede og høyest betalte lag. Arbeiderklassens mer undertrykte flertall dras kun for kortere tidsrom inn i kampen, nemlig i perioder med usedvanlige oppsving i arbeiderbevegelsen. I slike situasjoner er det nødvendig å skape organisasjoner ad hoc, som omfatter hele den kjempende massen: streikekomiteer, fabrikskomiteer og endelig sovjeter.

c) Som organisasjoner som er uttrykk for proletariatets øverste lag utviklet fagforeningene sterke tendenser til å inngå kompromisser med det borgerlig-demokratiske regimet. Om dette vitner all tidligere historisk erfaring, herunder det ferske eksempelet med de anarko-syndikalistiske fagforeningene i Spania. I perioder med skjerpet klassekamp prøver fagforeningenes ledende organer å bli herrer over massebevegelsen for å gjøre den harmløs. Dette forekommer allerede i en periode med alminnelige streiker, særlig i tilfeller med massive sit-down streiker som ryster det borgerlige eiendomsprinsippet. I krigs- og revolusjonstider da borgerskapet er kastet ut i særlige vanskeligheter blir fagforeningslederne vanligvis borgerlige ministre.

Derfor bør Fjerde Internasjonales seksjoner alltid strebe etter ikke å bare fornye fagforeningenes toppledelser ved i kritiske øyeblikk dristig og beslutsomt å føre nye militante ledere frem til erstatning for rutine-funksjonærer og karrieremakere, men også i alle mulige situasjoner å skape uavhengige militante organisasjoner som svarer mer presist til massekampens oppgaver mot det borgerlige samfunn, og hvis det er nødvendig bør de ikke vike tilbake for et åpent brudd med fagforeningenes konservative apparat. Hvis det er kriminelt å vende ryggen til masseorganisasjoner for i stedet å hengi seg til sekterisk hjernespinn, er det ikke mindre kriminelt å passivt finne seg i at den revolusjonære massebevegelse underlegges åpenlyst reaksjonære eller forkledde reaksjonære «progressive» klikkers kontrol. Fagforeninger er ikke et mål i seg selv; de er bare midler på veien til den proletariske revolusjon.

Fabrikkomiteer

I en overgangsperiode har arbeiderbevegelsen ikke en systematisk og avbalansert, men en febrilsk og eksplosiv karakter. Paroler så vel som organisasjonsformer bør være tilpasset dette trekket ved bevegelsen. Ledelsen bør i det den skyr rutinemessig behandling av en situasjon som pesten oppmerksomt følge massenes initiativer.

Sit-down streiker, det seneste uttrykket for denne slags initiativer, går ut over grensene for den «normale» kapitalistiske forretningsgang. Uansett hvilke krav de streikende reiser retter den midlertidige besettelsen av fabrikker et slag mot avguden, den kapitalistiske eiendom. Enhver sit-down streik reiser i praksis spørsmålet om hvem som bestemmer over fabrikken: kapitalisten eller arbeideren?

Hvis sit-down streiken reiser dette spørsmål for en kort periode, gir fabrikkomiteen det et organiseret uttrykk. Fabrikkomiteen som er valgt av alle ansatte på fabrikken skaper straks en motvekt til administrasjonens vilje.

Mot den reformistiske kritikken av sjefene av Ford-typen, de såkalte «pengefyrster» i motsetning til «gode», «demokratiske» utbyttere, reiser vi parolen om fabrikkomiteer som midtpunkt for kampen mot både den ene og den andre type sjef.

Det er en allmenn regel at fagforeningsbyråkratene vil gjøre motstand mot opprettelsen av fabrikkomiteer, akkurat slik de motsetter seg ethvert dristig skritt tatt i retning av å mobilisere massene.

Jo større bevegelsen er i omfang jo lettere vil det imidlertid være å bryte denne motstanden. På virksomheter der tvungent medlemskap av en fagforening allerede er vært innført i «fredelige» tider, vil komiteen formelt falle sammen med fagforeningens normale struktur, men den vil fornye dens sammensetning og utvide dens funksjoner. Komiteens vesentligste betydning ligger imidlertid i den kjensgjerning at den blir den kjempende staben for lag i arbeiderklassen som fagforeningene vanligvis er ute av stand til å sette i bevegelse. Det er nettopp fra disse særlig undertrykte lag revolusjonens mest selvoppofrende bataljoner vil komme.

Fra det øyeblikk komiteen oppstår er det i virkeligheten skapt en dobbeltmakt på fabrikken. I selve sitt vesen er den uttrykk for en overgangstilstand, fordi den i seg rommer to uforenelige regimer: det kapitalistiske og det proletariske. Fabrikkomiteenes fundamentale betydning ligger nettopp i den kjensgjerning, at de åpner dørene for en om ikke direkte revolusjonær så en før-revolusjonær periode – mellom det borgerlige og det proletariske regimet. At utbredelsen av ideen om fabrikkomiteer hverken er forhastet eller kunstig er de bølger av sit-down streiker som breier seg gjennom adskillige land tilstrekkelig bevis for. Nye bølger av dette slag vil uunngåelig følge i den nærmeste fremtid. Det er nødvendig i tide å starte en kampanje for fabrikkomiteer for ikke å bli overrumplet.

«Forretningshemmeligheter» og arbeiderkontroll med industrien

Den liberale kapitalisme, som er bygd på konkurranse og frihandel, hører fullstendig fortiden til. Dens etterfølger, monopolkapitalismen, forminsker ikke markedets anarki, men gir det tvert imot en særlig krampaktig karakter. Nødvendigheten av «kontroll» med økonomien, av statlig ‘ledelse» av industrien og av «planlegging» anerkjennes i dag – i det minste i ord – av nesten alle eksisterende borgerlige og småborgerlige tendenser, fra fascistiske til sosialdemokratiske. For fascistene er det hovedsakelig et spørsmål om “planlagt» utplyndring av folket til militære formål. Sosialdemokratene forbereder seg på å tømme havet av anarki med en skje med byråkratisk «planlegging». Ingeniører og professorer skriver artikler om «teknokratiet». I deres feige «regulerings»-eksperimenter løper de demokratiske regjeringer med hodet først mot storkapitalens uovervinnelige sabotasje.

Hvilket forhold som i virkeligheten eksisterer mellom utbytterne og de demokratiske «kontrollører» illustreres best av det forholdet at «reformatorene» stanser brått opp skjelvene på terskelen til trustene og deres “forretningshemmeligheter». Her rår prinsippet om «ikke-innblanding» i forretningslivet. Regnskapet mellom den enkelte kapitalist og samfunnet forblir kapitalistens hemmelighet, det er ikke samfunnets anliggende. Den begrunnelsen som gir etter for prinsippet om “forretningshemmeligheter» er angivelig akkurat som i den liberale kapitalismes epoke, den frie «konkurranse». I virkeligheten har trustene ingen hemmeligheter for hverandre. Den nåværende epokes forretningshemmeligheter er en del av monopolkapitalismens stadige sammensvergelse mot samfunnets interesser. Planer til begrensning av «pengefyrsternes» enevelde vil fortsette med å være patetiske farser, så lenge private eiere av de samfunnsmessige produksjonsmidlene kan skjule utbyttingens, utplyndringens og bedrageriets renkespill for produsenter og forbrukere. Avskaffelse av forretningshemmeligheter er det første skrittet mot virkelig kontroll med industrien. Arbeiderne har ikke mindre rett enn kapitalistene til å kjenne fabrikkens, trustens, hele industriens, hele den nasjonale økonomiens hemmeligheter. Først og fremst bør bankene,storindustrien og det sentrale transportvesen settes under lupen.

Arbeiderkontrollens umiddelbare oppgaver bør være å gjøre rede for samfunnets gjeld og kreditt med utgangspunkt i de enkelte forretningsforetak, å bestemme den virkelige størrelsen av andelenav nasjonalinntekten, som de enkelte kapitalister og utbytterne under ett tilegneer seg; å avdekke bankenes og trustenes avtaler og svindel bak kulissene; og endelig over for alle medlemmer av samfunnet å avsløre den samvittighetsløse ødslen med menneskelig arbeidskraft, som er resultatet av kapitalismens anarki og profittjakt.

Ingen embetsmann i den borgerlige stat er i stand til å utføre dette arbeidet, uansett hvor stor autoritet man utstyrer han med. Hele verden var vitne til president Roosevelts og statsminister Blums avmakt overfor de sammensvergelsene som de 60 og 200 familier i hvert av deres land startet. For å bryte utbytternes motstand er et massivt press fra proletariatet nødvendig. Kun fabrikkomiteer kan gi en virkelig kontroll med produksjonen, i det de innkaller spesialister – som rådgivere, men ikke som «teknokrater», som oppriktig er hengivne til folket: revisorer, statistikere, ingeniører, vitenskapsmenn, osv.

Kampen mot arbeidsløsheten er utenkelig uten et krav om en omfattende og dristig organisering av offentlig arbeid. Men offentlige arbeid kan kun ha en vedvarende og progressiv betydning for samfunnet så vel som for de arbeidsløse selv, hvis de gjøres til et ledd i en generell plan som er utarbeidet for en årrekke. Innenfor rammene av denne planen vil arbeiderne kreve gjenopptagelse av arbeidet – som offentlig arbeide – i private virksomheter, som har blitt stengt som følge av krisen. Arbeiderkontroll vil i slike tilfeller blir avløst av direkte arbeiderledelse.

Utarbeidelsen av selv den mest elementære økonomiske plan er – fra de utbyttedes, ikke utbytternes synspunkt – umulig uten arbeiderkontroll, dvs. uten at arbeiderne har innblikk i alle åpne og skjulte mekanismer i den kapitalistiske økonomien. Komiteer, som representerer de enkelte virksomheter må møtes til konferanser for å velge tilsvarende komiteer for truster, for hele industrigrener, økonomiske regioner og endelig for hele den nasjonale økonomien. Således blir arbeiderkontroll en skole for planøkonomien. På grunnlag av erfaringerne med kontroll vil proletariatet forberede seg til direkte å styre den nasjonaliserte industrien, når tiden er inne for denne muligheten.

Til de kapitalister, hovedsakelig små og mellomstore, som undertiden av egen fri vilje tilbyr å åpne regnskapsbøker for arbeiderne – vanligvis for å påvise nødvendigheten av å senke lønningene – svarer arbeiderne at de ikke er interesserte i de enkelte hel- eller halvveis bankerotte kapitalister, men i samtlige utbytteres regnskapsbøker. Arbeiderne kan ikke og ønsker ikke å tilpasse sin levestandard til enkelt kapitalisters økonomiske vanskeligheter. Kapitalistene er selv ofre for sitt eget system. Oppgaven består i å reorganisere hele produksjons- og fordelingssystemet på et mer verdig og smidigere grunnlag. Hvis avskaffelsen av forretningshemmeligheter er en nødvendig betingelse for arbeiderkontroll, så er denne kontrollen et første skritt på veien mot den sosialistiske styringen av økonomien.

Ekspropriasjon av enkelte grupper av kapitalister

Det sosialistiske program for ekspropriasjon, dvs. for den  politiske bestyrtelsen av borgerskapet og tilintetgjørelsen av dets økonomiske herredømme, bør i den nåværende overgangsperiode på ingen måte hindre oss i, når muligheten byr seg å fremføre kravet om ekspropriasjon av forskjellige nøkkelsektorer innenfor industrien som er livsviktige for landets eksistens, eller av borgerskapets mest parasitære grupper.

Som svar på de demokratiske herrers patetiske jeremiader over de 60 amerikanske familiers og de 200 franske familiers diktatur stiller vi således krav om ekspropriasjon av disse 60 eller 200 kapitalistiske føydalherrer.

På nøyaktig samme måte krever vi ekspropriasjon av de selskaper, som har monopol på krigsindustri, jernbaner, de viktigste råvarekilder o.s.v.

Forskjellen mellom disse krav og den forvirrede reformistiske parolen om «nasjonalisering» ligger i følgende: (1) vi avviser å gi erstatning; (2) vi advarer massene mot folkefrontens demagoger som i ord hyller nasjonalisering, men i handling forblir kapitalens agenter; (3) vi oppfordrer massene til kun å stole på egen revolusjonære styrke; (4) vi kobler spørsmålet om ekspropriasjon med spørsmålet om arbeidernes og bøndenes maktovertakelse.

Nødvendigheten av i begrenset form å fremføre parolen om ekspropriasjon i den daglige agitasjon og ikke kun i vår propaganda med dens mer omfattende aspekter er bestemt av den kjensgjerningen at industriens forskjellige grener står på forskjellige utviklingstrinn, inntar forskjellige plasser i samfunnslivet og gjennomgår forskjellige stadier i klassekampen. Kun en generell revolusjonær oppreisning fra proletariatets side kan sette den fullstendige ekspropriasjonen av borgerskapet på dagsordenen. Overgangskravenes oppgave er å forberede proletariatet på løsningen av dette problem.

Ekspropriasjon av private banker og statsovertakelse av kredittsystemet

Imperialisme betyr finanskapitalens herredømme. Side om side med trustene og syndikatene, og veldig ofte hevet over dem, konsentrerer bankene den virkelige makten over økonomien i sine hender. I deres struktur uttrykker bankene i konsentrert form hele den moderne kapitals struktur: de forener tendenser til monopol med tendenser til anarki. De organiserer teknologiens mirakler, gigantiske foretak, mektige truster; og de organiserer også høye priser, krise og arbeidsløshet. Det er umulig å ta et eneste grundig skritt frem i kampen mot monopolistisk despotisme og kapitalistisk anarki – som supplerer hverandre i deres nedbrytende arbeide – hvis bankenes kommandoposter forblir i hendene på de rovgriske kapitalister. For å skape et samlet investerings- og kredittsystem etter en rasjonell plan, som svarer til hele folkets interesser, er det nødvendig å forene alle bankene sammen til en enkelt nasjonal institusjon. Kun ekspropriasjonen av de private banker og konsentrasjonen av hele kredittsystemet i hendene på staten vil forsyne denne med de nødvendige virkelige, dvs. materielle, ressurser – og ikke bare papir- eller byråkratiske ressurser – til økonomisk planlegging.

Ekspropriasjonen av bankene innebærer i ikke noe tilfelle ekspropriasjon av bankkontoene. Tvert imot vil en enkelt statsbank være i stand til å skape langt gunstigere betingelser for småsparerne enn de private bankene kan. På samme måte kan kun statsbanken yte bønder, håndverkere og småhandlere kreditt på gunstige vilkår, dvs. billig. Enda viktigere er den omstendighet at hele økonomien – først og fremst storindustrien og transportvesenet – under ledelse av en enkel finansiell stab vil tjene industriarbeidernes og alle andre arbeideres vitale interesser.

Statsovertakelsen av bankene vil imidlertid kun frembringe disse gunstige resultater hvis statsmakten selv går fra utbytternes over på arbeidernes hender.

Streikevakter, arbeidervern, arbeidermilits og proletariatets bevæpning

Sit-down streiker er et stort signal fra massene, ikke bare henvendt til borgerskapet, men også til arbeidernes organisasjoner, herunder Fjerde Internasjonale. I 1919-20 besatte de italienske arbeidere fabrikker på eget initiativ og ga således deres «ledere» et vink om at den sosiale revolusjonen var på vei. «Lederne» ga ingen oppmerksomhet til vinket. Fascismens seier ble resultatet.

Sit-down streiker betyr ennå ikke besittelse av fabrikkene på den italienske måten, men de er et avgjørende skritt henimot slike besettelser. Den nåværende krisen kan skjerpe klassekampen til det ytterste og bringe avgjørelsens time nærmere. Men det betyr ikke at en revolusjonær situasjon utvikler seg med ett slag. I virkeligheten markeres dens komme av en uavbrutt rekke krampetrekninger. En av disse er bølgen av sit-down streiker. Problemet for Fjerde Internasjonales seksjoner er å hjelpe proletariatets avantgarde til at forstå vår epokes generelle karakter og hastighet og i tide å befrukte massenes kamp med stadig mere beslutsomme og militante organisatoriske initiativer.

Skjerpelsen av proletariatets kamp betyr skjerpelse av metodene til motangrep fra kapitalens side. Nye bølger av sit-down streiker kan og vil utvilsomt fremkalle beslutsomme motforholdsregler fra borgerskapets side. Det forberedende arbeidet er allerede ved å bli gjort av de store trusters betrodde stab. Ve de revolusjonære organisasjoner, ve proletariatet hvis det igjen lar seg overrumple!

Borgerskapet lar seg ikke nøye med det offisielle politi og hær. I USA holder borgerskapet selv i «fredelige tider» bataljoner av streikebrytere og private bevæpnede banditter i fabrikkene. Hertil må vi nå legge til de forskjellige grupper av amerikanske nazister. Ved det første tegn på fare mobiliserte det franske borgerskap halv-legale og illegale fascistiske avdelinger, deriblant dem som finnes innenfor hæren. Aldri så snart presset fra de engelske arbeidere er enda engang forsterket før fascistbandene øyeblikkelig fordobles, tredobles, ja ti-dobles for å rykke ut i et blodig felttog mot arbeiderne. Borgerskapet holder seg ytterst nøye underrettet om den kjensgjerning at klassekampen i den nåværende epoke uvegerlig tenderer mot å forvandle seg til borgerkrig. Eksempler fra Italia, Tyskland, Østerrike, Spania og andre land har lært kapitalens magnater og lakeier betydelig mer enn de har lært proletariatets offisielle ledere.

Annen og Tredje Internasjonales politikere så vel som fagforeningsbyråkratene lukker bevist øynene for borgerskapets private hær; ellers kunne de ikke så mye som et døgn opprettholde deres allianse med dem. Reformistene innpoder systematisk i arbeidernes bevissthet den forestillingen at demokratiets ukrenkelighet garanteres best når borgerskapet er bevæpnet til tennene og arbeiderne er ubevæpnede.

Fjerde Internasjonales plikt er en gang for alle å sette en stopper for denne slavepolitikken. De småborgerlige demokrater – herunder sosialdemokrater, stalinister og anarkister – desto høyere de roper opp om kampen mot fascismen, jo mer lengter de i virkeligheten etter å kapitulere overfor den. Kun bevæpnede arbeideravdelinger som mottar støtten fra millioner av arbeidere bak seg kan sette seg opp mot de fascistiske bander. Kampen mot fascismen begynner ikke i de liberale redaksjonskontorer, men i fabrikkene og den ender på gaten. Streikebrytere og private revolvermenn på fabrikkene utgjør grunnstammen i den fascistiske hær. Streikevakter er grunnstammen i proletariatets hær. Dette er vårt utgangspunkt. I forbindelse med enhver streik og gatedemonstrasjon er det nødvendig å propagandere for nødvendigheten av å danne arbeidervern. Det er nødvendig å innføre denne parolen i programmet til fagforeningenes revolusjonære fløy. Hvor som helst det er mulig, er det ytterst nødvendig å organisere arbeidervern, først i ungdomsorganisasjonene, å trene dem og sette dem inn i bruken av våpen.

Et nytt oppsving i massebevegelsen bør ikke bare utnyttes til å øke antallet av slike enheter, men også til å slutte dem sammen etter kvartaler, byer og regioner. Det er nødvendig å gi et organisert uttrykk for arbeidernes berettigede hat til streikebryterne og bandene av gangstere og fascister. Det er nødvendig å fremføre parolen om en arbeidermilits som den eneste virkelige garantien for arbeiderorganisasjonenes arbeidermøter og arbeiderpressens ukrenkelighet.

Kun ved hjelp av et slikt systematisk, vedvarende, utrettelig, modig agitatorisk og organisatorisk arbeide, alltid på grunnlag av massenes egne erfaringer, er det mulig å fjerne den tradisjonsbundne underdanighet og passivitet fra deres bevissthet; å trene opp avdelinger av heltemodige kjempere som kan utgjøre et eksempel for alle arbeidere; å tilføye kontrarevolusjonens bevæpnede banditter en rekke taktiske nederlag; å heve de utbyttedes og undertryktes selvbevissthet; å kompromittere fascismen i småborgerskapets øyne og bane veien for proletariatets erobring av makten.

Engels definerte staten som grupper av «bevæpnede menn». Proletariatets bevæpning er et ytterst nødvendig ledd i dets kamp for frigjørelse. Når proletariatet har viljen til det vil det finne veien og midlene til å bevæpne seg. Også på dette området tilfaller ledelsen naturlig Fjerde Internasjonales seksjoner.

Allianse mellom arbeidere og bønder

Arbeidernes våpenbrødre og motstykke på landet er landarbeideren. De er to deler av en og samme klasse. Deres interesser er uatskillelige. Industriarbeiderens program av overgangskrav er med visse endringer her og der likt med landproletariatets program.

Bøndene representerer en annen klasse: de er landsbyens småborgerskap. Småborgerskapet utgjøres av forskjellige lag fra halvproletarer til utbyttere. I overensstemmelse med dette er det industriproletariatets politiske oppgave å føre klassekampen ute på landet. Kun slik vil det være i stand til å trekke en skillelinje mellom dets allierte og dets fiender.

Særtrekkene i ethvert lands nasjonale utvikling finner dets merkverdigste uttrykk i bøndenes og til en grad i by-småborgerskapets (håndverkere og småhandlere) stilling. Uansett hvor tallmessig sterke de er, representerer disse klassene i deres essens rester av før-kapitalistiske produksjonsformer. Fjerde Internasjonale må så konkret som mulig utarbeide et program av overgangskrav for bøndene og småborgerskapet i byene, tilpasset forholdene i hvert enkelt land. De avanserte arbeiderne må lære å gi klare konkrete svar på de spørsmålene deres fremtidige allierte stiller.

Så lenge bonden forbli en «uavhengig» småprodusent har han bruk for billig kreditt, landbruksmaskiner og gjødsel til priser han har råd til å betale, gunstige transportbetingelser og samvittighetsfull organisering av markedet for landbruksproduktene. Men bankene, trustene og kjøpmennene plyndrer bonden fra alle kanter. Kun bøndene selv, med hjelp fra arbeiderne kan tøyle denne utplyndringen. Komiteer valgt av småbønder bør oppstå på nasjonalt plan og sammen med arbeiderkomiteer og komiteer av bankfunksjonærer overta kontrollen med transport-, kreditt- og handelsoperasjoner som berører landbruket.

Ved løgnaktig å fremstille arbeidernes krav som «urimelige» forvandler storborgerskapet behendig spørsmålet om vareprisene til en kile som skal drives inn mellom arbeiderne og bøndene og mellom arbeiderne og småborgerskapet i byene. Bonden, håndverkeren og den lille handlende kan i motsetning til industriarbeideren, funksjonæren eller embetsmannen ikke kreve lønnsforhøyelser som svarer til prisstigningen. Regjeringens offisielle kamp mot de høye prisene har kun til formål å bedra masserne.

Men bøndene, håndverkerne og kjøpmennene kan i deres egenskap av forbrukere gripe inn i prisfastsettelsespolitikken side om side med arbeiderne. Til kapitalistenes jammer over produksjons-, transport- og handelsomkostningene svarer forbrukerne: «Vis oss deres regnskapsbøker; vi krever kontroll over prisfastsettelsen. De organer, som skal utøve denne kontrollen bør være priskomiteer sammensat av delegater fra fabrikkene, fagforeningene, kooperativene, bøndenes organisasjoner, den «lille mannen» på gaten, husmødre osv. Ved hjelp av disse organer vil arbeiderne være i stand til å bevise for bøndene at den virkelige årsaken til de høye prisene ikke er høye lønninger, men kapitalistenes skyhøye profitter og de ekstra omkostningene som skyldes det kapitalistiske anarki.

Programmet for nasjonalisering av jord og kollektivisering av landbruket bør være slik utformet at det i selve sitt grunnlag ekskluderer muligheten for ekspropriasjon av småbønder og tvangskollektivisering av dem. Bonden vil forbli eier av egen jordlapp, så lenge han selv finner det mulig eller nødvendig. For å rehabilitere sosialismens program i bøndenes øyne er det nødvendig å skånselsløst avsløre de stalinistiske kollektiviseringsmetoder, som ikke er dikterte av bøndenes og arbeidernes interesser, men av byråkratiets interesser.

Ekspropriasjon av ekspropriatørene innebærer heller ikke konfiskering av håndverkernes og småhandlernes eiendom. Tvert imot kan arbeiderkontroll med banker og truster – eller enda bedre: nasjonalisering av disse  gruppene – skape kreditt-, kjøps- og salgsbetingelser, som er uendelig gunstigere for småborgerskapet i byene enn det er mulig under monopolenes ukontrollerte herredømme. Avhengigheten av privat kapital vil bli erstattet av avhengighet av staten, som vil være mye mer oppmerksom på sine medarbeideres og agenters behov, jo fastere arbeiderne selv holder staten i deres egne hender.

De utbyttede bønders praktiske deltakelse i kontrollen med forskjellige områder av økonomien vil gjøre det mulig for dem selv å avgjøre om det vil være fordelaktig for dem å gå over til kollektiv dyrking av jorden – og i fall hvor og i hvilken utstrekning. Industriarbeiderne bør betrakte det som deres plikt å yte bøndene enhver form for samarbeid på denne veien: gjennom fagforeningene, fabrikkomiteene og aller viktigst: gjennom en arbeider- og bonderegjering.

Den alliansen proletariatet foreslår – ikke «middelklassen» generelt, men de utbyttede lag av småborgerskapet i by og på land mot alle utbyttere, herunder dem fra «middelklassen» kan ikke hvile på tvang, men på fri overenskomst, hvilket bør fastslås i en særskilt «kontrakt». Denne «kontrakten» er det programmet av overgangskrav som frivillig har blitt godkjent av begge sider.

Kampen mot imperialisme og krig

Verdenskrigens truende skyer henger over hele verdenssituasjonen og følgelig også de enkelte landenes indre politiske liv. Allerede nå sender den overhengende katastrofen voldsomme krusninger av engstelse gjennom menneskehetens bredeste masser.

Andre Internasjonalen gjentar sin skjendige politikk fra 1914 med mye større overbevisning siden det i dag er den Kommunistiske Internasjonale som spiller førstefiolin i sjåvinismens orkester. Like raskt som krigsfaren tok konkret form var stalinistene, i det de langt overgikk de borgerlige og de småborgerlige pasifister høyrøstede talere for «nasjonalt forsvar». Den revolusjonære kampen mot krigen hviler derfor fullstendig på Fjerde Internasjonales skuldre.

Bolsjevik-leninistenes politikk i dette spørsmål som er formulert i det Internasjonale Sekretariats teser (Krigen og Fjerde Internasjonale, 1934) bevarer hele sin kraft i dag. 

I den kommende periode vil et revolusjonært partis suksess først og fremst avhenge av dets politikk i spørsmålet om krig. En korrekt politikk er sammensatt av to elementer: en kompromissløs holdning til imperialismen og dens kriger og evnen til å bygge sitt program på massenes egne erfaringer.

Borgerskapet og dets agenter bruker mer enn noe annet spørsmålet om krig til å bedra folk ved hjelp av abstraksjoner, generelle formler, tomme fraser: «nøytralitet», «kollektiv sikkerhet», «opprustning til fredsforsvar», «nasjonalt forsvar», «kamp mot fascismen», og så videre. Alle disse formler kan til slutt reduseres til den kjensgjerningen at spørsmålet om krig, d.v.s. folkets skjebne, er overlatt til imperialistene, deres regjeringsstab, deres diplomati, deres generaler med alle deres intriger og sammensvergelser mot folket. Fjerde Internasjonale avviser med avsky alle sådanne abstraksjoner som spiller den samme rollen i den demokratiske leir som i den fascistiske: «ære», ‘blod», «rase». Men avsky er ikke nok. Det er ytterst nødvendig ved hjelp av riktige kriterier, paroler og krav å hjelpe massene til å erkjenne den konkrete kjerne i disse bedrageriske abstraksjoner.

«Nedrustning»? – Men hele spørsmålet dreier seg om, hvem som skal avruste hvem. Den eneste nedrustningen som kan avverge eller gjøre en slutt på krig, er arbeidernes avvæpning av borgerskapet. Men for å avvæpne borgerskapet må arbeiderne bevæpne seg selv.

«Nøytralitet»? – Men proletariatet er alt annet enn nøytralt i krigen mellom Japan og Kina eller en krig mellom Tyskland og USSR. «Det betyr altså forsvar av Kina og USSR?» Selvfølgelig! Men ikke imperialistenes forsvar, for de vil kvele både Kina og USSR.

«Forsvar av fedrelandet»? – Men med denne abstraksjonen forstår borgerskapet forsvar av sine profitter og sin utplyndring. Vi står rede til å forsvare fedrelandet mot fremmede imperialister, hvis vi først binder våre egne kapitalister på hender og føtter og forhindrer dem i å angripe andre fedreland; hvis arbeiderne og bøndene i vårt land blir dets virkelige herrer; hvis landets rikdom går over fra å være i hendene på et lite mindretall til å være i folkets hender; hvis hæren blir et våpen for de utnyttede i stedet for utnytterne.

Det er nødvendig å forklare disse grunnleggende ideer ved å oppløse dem i mer konkrete del-ideer, som er avhengige av begivenhetenes forløp og de retninger arbeidernes tanker beveger seg i. Dessuten er det nødvendig å skjelne skarpt mellom diplomatens, professorens og journalistens pasifisme og tømrerens, landarbeiderens og vaskehjelpenes pasifisme. I det første tilfellet er pasifismen et dekke for imperialismen; i det andre er den et forvirret uttrykk for mistillit mot imperialismen. Når den lille bonden eller arbeideren taler om forsvar av fedrelandet, mener han forsvar av sitt hjem, sin egen familie og andre familier som ligner hans egen fra invasjon, bomber og giftgass. Med forsvar av fedrelandet forstår kapitalisten og hans journalister erobringer av kolonier og markeder, den rovgriske forøkelsen av den «nasjonale» andelen av verdensinntekten. Borgerlig pasifisme er gjennomsyret av bedrag. I de undertryktes pasifisme og til og med deres patriotisme er det elementer som på den ene siden avspeiler et hat til den ødeleggende krigen og på den andre siden klamrer de seg til hva de tror er deres egen interesse: elementer som vi må vite hvordan vi skal gripe fatt i for å kunne dra de nødvendige slutningene. Det er nødvendig å kunne stille disse to former for pasifisme og patriotisme i et uforsonlig motsetningsforhold til hverandre.

Med utgangspunkt i disse betraktninger støtter Fjerde Internasjonale ethvert krav, også hvis det er utilstrekkelig, om det bare til en viss grad kan dra masserne inn i aktiv politikk, vekke deres kritiske sans og styrke deres kontroll med borgerskapets intriger.

Ut fra dette synspunktet gir vår amerikanske seksjon f.eks. kritisk støtte til forslaget om å avholde folkeavstemning i spørsmålet om krigserklæring. Det sier seg selv at ingen demokratisk reform i seg selv kan forhindre den herskende klassen i å fremkalle krig når de ønsker det. Det er nødvendig å advare helt åpent om dette. Men til tross for massenes illusjoner med hensyn til den foreslåtte folkeavstemningen så avspeiler deres støtte til den, arbeidernes og bøndenes mistillit til den borgerlige regjeringen og Kongressen. Uten å støtte og uten å skåne illusjonene er det nødvendig med så stor makt som mulig å støtte de utbyttedes progressive mistillit til utbytterne. Jo mer omfattende bevegelsen for en folkeavstemning blir, jo raskere vil de borgerlige pasifistene bevege seg vekk fra den; jo mer fullstendig vil den Kommunistiske Internasjonales forrædere bli kompromitterte; jo større vil mistilliten til imperialistene bli.

Ut fra dette synspunktet er det nødvendig å fremføre kravet: stemmerett for menn og kvinner over 18 år. De som vil bli oppfordret til å dø for fedrelandet i morgen bør ha rett til å stemme i dag. Kampen mot krig må først og fremst begynne med den revolusjonære mobiliseringen av ungdommen.

Krigsproblemet må belyses fra alle vinkler avhengig av fra hvilken side massene på et gitt tidspunkt vil bli stilt ansikt til ansikt med den.

Krig er et gigantisk kommersielt foretakende, spesielt for krigsindustrien. De «60 familiene» er derfor patrioter i første-linje og de største krigsmakerne. Arbeiderkontroll med krigsindustriene er det første skrittet i kampen mot «krigsmakerne».

Mot reformistenes parole: skatt på krigssprofittene fremfører vi parolene: konfiskering av krigsprofittene og ekspropriasjon av krigsindustriene. Der den militære industrien som i Frankrike, er «nasjonalisert», bevarer parolen om arbeiderkontroll sin fulle styrke. Proletariatet har like lite tillit til borgerskapets regjering som til den enkelte kapitalist.

Ikke en mann og ikke ett øre til den borgerlige regjeringen!

Ikke et opprustningsprogram, men et program for nyttige offentlige arbeider!

Arbeiderorganisasjonenes fullstendige uavhengighet av militæret og politiets kontroll!

En gang for alle må vi rive retten til å bestemme over folkets skjebne ut av hendene på den grådige og nådeløse imperialistiske klikken som smir lenker bak folkets rygg.

Hermed krever vi:

Fullstendig avskaffelse av alt hemmelig diplomati; alle traktater og avtaler skal gjøres tilgjengelige for alle arbeidere og bønder;

Militær trening og bevæpning av arbeidere og bønder under arbeider- og bondekomiteenes direkte kontroll;

Opprettelse av militærskoler til utdannelse av militære ledere fra de arbeidendes egne rekker, utvalgt av arbeiderorganisasjonene;

Erstatning av den stående hær med en folkemilits som er uløselig forbundet med fabrikker, gruver, landbruket osv.

Imperialistisk krig er en fortsettelse og beskjerpelse av borgerskapets røveriske politikk. Proletariatets kamp mot krig er en fortsettelse og beskjerpelse av dets klassekamp. Et krigsutbrudd endrer situasjonen og delvis kampmidlene mellom klassene, men ikke målet og den grunnleggende linjen. Det imperialistiske borgerskapet dominerer verden. Den kommende krig vil derfor fundamentalt sett være en imperialistisk krig. Det grunnleggende innholdet i det internasjonale proletariats politikk vil følgelig være en kamp mot imperialismen og dens krig. I denne kampen er det grunnleggende prinsippet: «hovedfienden er i ditt eget land», eller «din egen (imperialistiske) regjerings nederlag er det minste onde».

Men ikke alle land i verden er imperialistiske land. Størsteparten er tvertimot ofre for imperialismen. Noen av de koloniale og halv-koloniale landene vil utvilsomt forsøke å utnytte krigen til å kaste slaveriets åk av seg. Deres krig vil ikke være en imperialistisk krig, men en befrielseskrig. Det vil være det internasjonale proletariats plikt å hjelpe de undertrykte landene i deres kamp mot undertrykkerne. Den samme plikten gjelder når det dreier seg om å hjelpe USSR eller en hvilken som helst annen arbeiderstat som måtte oppstå før krigen eller under krigen. Enhver imperialistisk regjerings nederlag i kampen mot en arbeiderstat eller mot et kolonialt land er det minste ondet. Arbeiderne i et imperialistisk land kan imidlertid ikke hjelpe et anti-imperialistisk land gjennom deres egen regjering, uansett hvordan de diplomatiske og militære relasjonene mellom de to landene enn måtte være på et gitt tidspunkt. Hvis regjeringene befinner seg i en midlertidig og dermed i selve sakens natur ustabil allianse så vil proletariatet i det imperialistiske landet fortsette med å være i klasseopposisjon til sin egen regjering og å støtte den ikke-imperialistiske «allierte» med sine egne metoder, dvs. med den internasjonale klassekampens metoder (agitasjon ikke bare mot deres svikefulle allierte, men også til fordel for en arbeiderstat i et kolonialt land; boikott, streiker i et tilfelle; avvisning av boikott og streiker i et annet osv.).

Ved å støtte det koloniale land eller USSR i en krig solidariserer proletariatet seg på ingen måte med hverken det koloniale landets borgerlige regjering eller med thermidor-byråkratiet i USSR. Tvert imot opprettholder det full politisk uavhengighet av den ene og av den andre. Ved å yte hjelp i en rettferdig og progressiv krig vinner det revolusjonære proletariatet sympati fra arbeiderne i koloniene og i USSR, styrker Fjerde Internasjonales autoritet og innflytelse der og øker dens evne til å hjelpe med å styrte den borgerlige regjeringen i det koloniale land og det reaksjonære byråkratiet i USSR.

I begynnelsen av krigen vil Fjerde Internasjonales seksjoner uunngåelig føle seg isolerte: enhver krig overrumpler et lands masser og driver dem over på regjeringsapparatets side. Internasjonalistene blir nødt til å svømme mot strømmen. Den ødeleggelse og elendighet som den nye krigen medfører og som vil i de første måneder langt overgå de blodige redslene i 1914-18 imidlertid hurtig vise seg å bringe dem til besindighet. Massenes utilfredshet og opprør vil vokse med stormskritt. Fjerde Internasjonales seksjoner vil være å finne i spissen av den revolusjonære flodbølgen. Programmet til overgangskravene vil bli brennende aktuelle. Problemstillingen angående proletariatets erobring av makten vil reise seg truende i sin fulle høyde.

Før den blir helt utmattet eller drukner menneskeheten i blod forurenser kapitalismen verdens-atmosfæren med nasjonalismens og rasehatets giftige damp. Antisemittismen er i dag en av de mer ondartede krampetrekningene i kapitalismens dødskamp.

En kompromissløs avsløring av årsakene til rasefordommene og alle former og avskygninger av nasjonal stolthet og sjåvinisme, især antisemittisme bør bli en del av det daglige arbeidet for alle Fjerde Internasjonales seksjoner som den viktigste delen av kampen mot imperialisme og krig. Vår grunnleggende parole forblir: 

Arbeidere i alle land, foren dere!