Den 8. februar ble en familie på 7 kastet ut av den kommunale leiligheten de bodde i, mens det var 11 kuldegrader. Det er en dypt tragisk situasjon for familien, men dessverre ikke en enestående hendelse. Ifølge Aftenposten ble 165 familier kastet ut av kommunale leiligheter i fjor.
Kommunale boliger eksisterer – i det minste på papiret, for å tilby lavinnkomst grupper en mulighet til å få tilgang til en rimelig bolig. Familier får vanligvis en kontrakt for disse boligene på to til tre år av gangen, og med det følger det mange regler og retningslinjer for hvem som kan bo der, som for eksempel at husstanden ikke kan ha en inntekt over en viss sum. Dette var årsaken til at denne familien ble kastet ut, og de fikk et varsel om utkastelse ifjor, men familien nektet å flytte.
Familien prøvde iherdig å få fornyet kontrakten, i månedsvis forsøkte de å få tak i en annen bolig på Tøyen, men det var ingen de hadde råd til, de fant heller ikke noe på leiemarkedet, der leieprisene som boligprisene har skutt i været. De ble nektet startlån med begrunnelsen om at familien ikke ville kunne betjene lånet. Familien kom senere med bevis på at lønnen deres hadde falt til under inntektsgrensen, men ble likevel kastet ut før en ny bestemmelse ble tatt.
Til denne familiens hell, mottok den rundt 1,2 millioner kroner fra over tusen sympatisører. Dette viser at vanlige arbeidere ser mye bedre hvordan samfunnet bør fungere, fremfor karrierepolitikerne. Dessverre er ikke alle like heldige som denne familien.
Den kommunale boligsektoren er langt unna en velment velferdsordning. Den føres på en kapitalistisk basis, med «gjengs leie», leieprisen følger det private leiemarkedet. Det innebærer at dersom prisene i det private leiemarkedet skyter i været, vil prisene på de kommunale leilighetene følge etter. Det fører til at flere og flere som bor i kommunale boliger må søke bostøtte, som igjen innebærer at dersom de tjener for mye så faller bostøtten bort og familiene risikerer å ikke kunne betale leien. Noe som skal virke som hjelp blir til det motsatte. Dersom en får seg en litt større inntekt kan man risikere å miste huset fordi man mister retten til bostøtte, samtidig som man ikke har råd til å betale leien uten den. Kommunen gir med én hånd samtidig som den river vekk med den andre. Kommunen opptrer som en bolighai som går på de svakest stilte i samfunnet.
Familien ble kastet ut med begrunnelsen “prioriteringer” og at de som tjener litt mer enn inntektsgrensen ikke er de mest trengende. Selv om vi ser bort fra at det ikke er riktig at familien tjente mer enn inntektsgrensen, utvikles ikke byen av omsorg for familier som ønsker seg en bolig eller etter familiers behov, men av profitt. For øyeblikket finnes det 650 tomme kommunale boliger, problemet er ikke mangel på boliger, men irrasjonaliteten til markedet. Flere av boligene kan ikke benyttes på grunn av vedlikeholdsbehov, men de har aldri blitt vedlikeholdt. Kommunen har latt en rekke boliger forfalle, slik en hel boligblokk med kommunale leiligheter på Tøyen har gjort. Ved å ikke foreta nødvendig vedlikehold har den estimerte prisen på nødvendig oppussing hopet seg opp til flere milliarder kroner. De gjør ingenting med denne situasjonen fordi presset fra markedet og den økonomiske nedgangstiden har fått byrådet til å innføre en rekke kutt i budsjettet. I stedet for å protestere mot mindre budsjett, aksepterer det rødgrønne byrådet ganske enkelt diktatene fra den borgerlige regjeringen og forvalter kuttene lojalt for dem. I tillegg til dette er antallet utleieleiligheter i Oslo mer enn dobbelt så stort som etterspørselen. Problemet består ikke i at det ikke er nok boliger: Problemet er at det ikke er lønnsomt å fylle dem opp. Årsaken til boligkrisen i Oslo, både i kommunal og privat sektor er det kapitalistiske systemet, som ikke produserer etter behov, men for profitt til utviklere, investorer, spekulanter og utleiere. Den eneste barrieren for en endelig løsning på denne krisen er kapitalismen.
Det faktum at over 500 utkastelser de siste tre årene har blitt utført under tilsyn av et rødgrønt byråd er illevarslende. Det rødgrønne byrådet er fullt ut ansvarlig for økningen av «gjengs leie» og den forverrede standarden til de kommunale boligene. Ved hvert skritt på veien har budsjettene deres prioritert utbyttet til kommunen og til Oslo boligbygging KF fremfor leietakerne. Arbeiderpartiets Rina Mariann Hansen, byråd for arbeid, integrering og sosiale tjenester, svarte på spørsmål om hvorfor regjeringen ikke gjennomførte et generelt forbud mot utkastelser i løpet av pandemien med:
“En generell stans har ikke byrådet tatt stilling til. Det er mange ulike årsaker til utkastelser. Det vil og være enkelte utkastelser som må gjennomføres av hensyn til naboer eller andre forhold i tilknytning til helse, miljø og sikkerhet.”
Man vet ikke om man skal le eller gråte av en slik uttalelse. Byrådet er tydeligvis mer opptatt av å bekymre seg for behovene til hypotetiske mennesker enn de er for virkelige mennesker, som virkelig blir kastet ut. Mohamed Hassan Jama, faren til familien som ble kastet ut og hans kone har diabetes, og sønnen har en lungesykdom. Mange av dem som blir kastet ut av disse leilighetene, tilhører sannsynligvis også risikogruppen. Når antallet smittetilfeller øker i Oslo, øker også sannsynligheten for at hjemløse blir smittet med COVID-19 betraktelig. Det er vanskelig med sosial avstand og å holde seg hjemme når man blir fratatt et hjem. Hansen og byrådet hun representerer bryr seg ikke egentlig om leietakernes behov. De nekter å iverksette et utkastelsesforbud, ikke til fordel for leietakere, men til fordel for eierne av disse bygningene. Selv om disse bygningene i utgangspunktet er offentlig eid, tar byråkratene som forvalter dem ut 300 millioner kroner i utbytte hvert år fra husleie, ikke et ubetydelig overskudd.
Rødt har fremsatt et krav for et totalt forbud mot utkastelser, noe som har vært deres posisjon gjennom hele pandemien. Det er et krav vi støtter fullt ut. Selv om Rødt er i en strategisk fordelaktig posisjon som et parti som støtter, men også står utenfor den rødgrønne koalisjonen, kan den ikke kun forholde seg til politiske manøvre med det rødgrønne byrådet, som er en ustabil alliert nærmere de borgerlige partiene enn Rødt. Det bør i stedet forsvare forslaget ved å appellere til fagforeninger og leietakerorganisasjoner for å legge større press på byrådet.
Dette burde være knyttet til kampen for rimelige boliger. Kampen for “Ingen COVID-utkastelser” bør knyttes til arbeiderbevegelsen og dens kamper. Spesielt ettersom de allerede iøynefallende boligprisene i Oslo fortsetter å stige, samtidig som arbeiderne står overfor et konstant press om å vise lønnsmoderasjon. Kampen for rimelige boliger er mer presserende enn noen gang før. For å bekjempe både utkastelser og boligkrisen foreslår vi at arbeiderbevegelsen tar opp kravet om ekspropriasjon av boliger under demokratisk arbeiderkontroll.
Å overlate håndteringen av boligsektoren til kapitalistene har vist seg å være et mareritt for arbeidende mennesker. Spekulasjonsorgien, parasittisk utleie og prioritering av kapitalistenes overskudd er ansvarlig for boligsituasjonen. I offentlig og privat sektor har det frie markedet skapt en forferdelig situasjonen for mange arbeidere. Det er utleiere og kapitalister, ikke arbeiderklassen, som burde betale for krisen de selv har skapt.
Ved å ekspropriere boliger og ta kontroll over boligutbyggingen, kan vi umiddelbart huse hjemløse i tusenvis av de tomme leilighetene i Oslo. Uten å måtte fete opp lommene til bolighaier, byråkrater og kapitalister. Leien kunne ha blitt satt på ikke mer enn 10% av leietakerens lønn. Demokratisk kontroll vil føre til at arbeiderne selv kan planlegge boligutbyggingen etter behovene til arbeiderne i byen.
Dette er hva venstresiden bør følge for å ende utkastelser og utleiernes og kapitalistenes utnyttelse av arbeidere en gang for alle, slik at menneskeretten som omhandler retten til bolig endelig vil etterfølges.