Streiken til Unio i kommunesektoren ble stanset da regjeringen grep inn med tvungen lønnsnemnd. Arbeids- og sosialdepartementet begrunnet inngrepet med en situasjon ved Frevars prosessanlegg for energigjenvinning og avfallshåndtering i Fredrikstad:

«I løpet av fredagen har brannvesenet avdekket at det er umiddelbar fare for at søppelet vil selvantenne og starte en brann i gjenvinningsanlegget. Brannsjefen har meldt at situasjonen er meget alvorlig. Ved en eventuell brann vil brannpersonalet utsettes for stor risiko, som kan medføre fare for liv og helse. Det er bare personell som er i streik som kan håndtere denne situasjonen. DSB vurderte etter dialog med virksomheten og Statsforvalteren at situasjonen er så alvorlig som kommunen beskriver det, og at virksomheten er ikke i stand til å følge pliktene sine etter brann og eksplosjonsvernloven slik situasjonen er nå».

Dette er en hul unnskyldning, Unio viser på sidene sine til at det bare var åtte personer dette gjaldt for og at det ble gitt dispensasjon for de det gjaldt. «Det har vært vurdert slik at det ikke var fare for liv og helse på Frevar. Da vi ble oppmerksomme på at det på Frevars nettside stod at det forelå brannfare og at brannvesenet skulle inspisere anlegget, ble det dispensert fra streiken for alle streikende umiddelbart. Det var kl 14.11 i dag. Da statsråden kalte partene inn til møte kl. 16, var det altså dispensert fra streiken.» 

Dette viser bare at regjeringen, tar parti mot arbeiderne, og stanser en streik uten saklig grunn. Regjeringen så et snitt der de kunne avbryte en potensiell lang streik. Tvungen lønnsnemnd var allerede fra første stund et sannsynlig utfall av konflikten. Tanken bak tvungen lønnsnemnd er at staten som en nøytral part skal gå inn og bryte opp i konflikten. Men staten er ikke en nøytral part. Staten har oppstått på grunn av motstridende interesser mellom klassene, og er i siste instans et redskap for den herskende klassen til å holde de andre klassene nede. I lys av at den direkte motparten til arbeiderne i denne konflikten var offentlig sektor, er regjeringen enda tydeligere knyttet til konflikten, på motsatt side av arbeiderne.

Det er tydelig for alle. Forhandlingslederen for Unio, Steffen Handal sier at «det regjeringen gjør nå provoserer meg», og han sier korrekt videre at «regjeringens grep vil på ingen måte løse den samfunnsutfordringen streiken har handlet om», konflikten har blitt stanset nå, men denne handlingen fra regjeringen har bare ført til å øke spenningen ytterligere og føre til en større streik til neste år, da det er såkalt hovedoppgjør. Da vil trolig LO også måtte gi etter for medlemmene sine i skolenes landsforbund, som har vært indignerte over at LO sentralt godkjente den magre avtalen imot medlemmenes vilje.

Dette spillet der arbeidskonfliktene lovreguleres med forhandlinger, mekling og streik, er et forsøk på å dempe klassekonfliktene eller å kanalisere dem inn i håndterbare områder. Selv om det i etterkrigstiden har vært relativt rolig, uten altfor omfattende streiker, kan vi ikke tilskrive denne trepartsmodellen hele æren. Etterkrigstiden var preget av økonomisk oppsving, og bedriftene hadde rom til å gi etter for arbeidernes krav, og staten kunne også i tilfeller der tvungen lønnsnemnd ble brukt, komme arbeiderne i møte, for å redde kapitalistene fra seg selv. Men tvungen lønnsnemnd er en mekanisme som i større grad virker i kapitalistenes favør, streiken stanses og arbeiderne må gå tilbake på jobb, og «Norge har blitt kritisert for å benytte seg av brede og lite restriktive kriterier for å iverksette tvungen lønnsnemnd, blant annet av Den internasjonale arbeidsorganisasjonen», ifølge Wikipedia. 

Tvungen lønnsnemnd skal i utgangspunktet bare brukes når liv og helse står på spill. Å bruke dette virkemiddelet kan være risikofylt, brukes den for ofte vil det før eller siden føre til villstreiker («ulovlig streik»). En streik er en maktkamp på arbeidsplassen – mellom arbeiderne og sjefene, over hvem det er som bestemmer på arbeidsplassene. Dersom en tvungen lønnsnemnd blir ignorert fra arbeidernes side, føres denne maktkampen opp på en større scene, og spørsmålet løftes opp til hvem det er som bestemmer i samfunnet. 

Vi befinner oss ikke i en slik situasjon nå, Norge er hverken i en revolusjonær eller en prerevolusjonær situasjon. Revolusjon er absolutt ikke på dagsorden i dag. Likevel har intervensjonen fra staten sin side generert en del sinne. 

Streiken hadde bred støtte i befolkningen, og Unio sørget under streiken for at det fortsatt var kapasitet på sykehusene. Antall sykepleiere som var på jobb under streiken var det som er normalt under helge- og feriebemanning. Når myndighetene ikke kan godta dette må vi slutte oss til Handal som sier at da «innebærer det at liv og helse er truet hver helg».

Streiken ble stanset i kommunene, men streiken fortsetter likevel i Oslo som er et eget tariffområde. Der streikes det for høyere lønn, og det er ingen tegn til at arbeidsgiversiden vil gi etter. Streiken ble fort avblåst i kommunene, i forrige artikkel om streiken forklarte vi at den norske kapitalismen nå krever reallønnsnedgang på grunn av en tilspisset konkurranse, og da var dette en god anledning til å stanse streiken. Men i Oslo derimot pågår streiken der et rødgrønt byråd sitt ved makten. Den såkalte «venstresiden» i norsk politikk. Det bør være flaut for byrådet å ha en sykepleier- og lærerstreik mot seg. En venstreside verdig navnet, ville ha intervenert og gitt etter for kravene. Men det er lenge siden lederne i byrådspartiene forkastet sosialistiske ideer, og de er fullstendig absorbert inn i det kapitalistiske apparatet. For regjeringspartiene kan streiken i Oslo gjerne vare i en lengre stund, da byrådet har vært en liten torn i øyet på regjeringen under pandemien. Forhåpentligvis – for regjeringspartiene – kan det fort hende at dette gir en negativ påvirkning på valgresultatet for de rødgrønne sin del.

Noen arbeidere går kanskje litt demoraliserte tilbake til jobbene sine, antakeligvis er enda flere sinte. Men likevel fornøyde med organisasjonen sin, Unio, som viste kampvilje. Derimot vil medlemmene i LO vurdere sin ledelses videre skritt nøye. 

Nå måtte arbeiderne gi etter, men de er ikke slått. På samme tid var dette en av de situasjonene som øker arbeidernes bevissthet og opparbeider harme; en av de molekylære prosessene til revolusjonen, for å bruke Trotskys poetiske beskrivelse. Til neste gang vil streikeviljen være enda større, arbeiderne vil ha akkumulert flere krefter. Blir de akkumulerte kreftene store nok, inntreffer et kvalitativt skifte, og da vil de tvungne lønnsnemndene virke imot sin hensikt.