Søndag 11. juli brøt sjeldne og relativt store demonstrasjoner ut på Cuba, der noen tusener deltok. Demonstrasjonene startet i San Antonio de los Baños, i Artemisa-provinsen, 26 km fra hovedstaden Havana. Den oppsto etter en lang tid med strømbrudd, og av en akkumulasjon av problemer, som har blitt forsterket siden begynnelsen av pandemien for 16 måneder siden: mangel på grunnleggende produkter, mangel på medisiner, fall i kjøpekraften. I tillegg kom et utbrudd av deltavarianten, som har satt et stort press på helsevesenet.

Denne genuine frustrasjonen de første protestene besto av, ble utnyttet og dominert av kontrarevolusjonære med tilknytning til Miami. Det så vi med slagord som fedreland og liv (patria y vida), og andre slagord rettet mot kommunismen. Likevel befant det seg også andre uten direkte tilknytning til kontrarevolusjonære i de siste protestene. Selvsagt har internasjonal media – der norsk media er inkludert, igangsatt en kampanje. Media har overdrevet protestene, og vi har fått servert inntrykket av at protestene har pågått over et mye lengre tidsrom, som da VG publiserte en artikkel om at president Díaz-Canel erkjente at det eksisterer problemer. Men dette addresserte president Díaz-Canel allerede søndag 11. juli, samme dag som protestene. Der anerkjente han både at Cuba står overfor problemer, men samtidig manet han revolusjonære til å gå ut på gatene, og de strømmet ut i et tilsvarende antall.

Selv om media hauser opp demonstrasjonene til større enn de var, var demonstrasjonene betydelige og store i omfang, og vi må gå noen tiår tilbake i tid, til 1994, under den spesielle perioden, for å finne tilsvarende protester. 

Informasjonen om protestene i San Antonio de los Baños spredte seg raskt på sosiale medier, og ble fordreid og forsterket av kontrarevolusjonære elementer som oppfordret til at lignende protester skulle finne sted flere steder i landet. Det er mange rykter om dette, og som ofte er tilfellet, er mange av dem usanne, men det synes som det var protester i et betydelig antall byer og landsbyer på øya. I disse tilfellene var den kontrarevolusjonære komponenten (i form av slagord, folkene som oppfordret dem, etc.), mye mer dominerende enn i San Antonio de los Baños. Bortsett fra “Fedreland og Liv”, ble det ropt “Ned med diktaturet”, “frihet”, osv.

I Camagüey, konfronterte protestantene en politipatrulje og endte opp med å velte et politikjøretøy. En kamerat rapporterte at i Manzanillo, var det svært unge som protesterte på Maceo, hovedgaten som går til den øvre delen av Manzanillo, som har vært uten vann i syv dager. Presidenten i bystyret ankom for å prøve å starte en dialog. Eksplosiver ble kastet og fornærmelser ropt, og tilslutt ble det utvekslet steinkast mellom lokale revolusjonære og de som protesterte.

En annen kamerat beskrev hendelsene i Santa Clara, hvor to grupper på ikke mer enn 200 folk omringet politistasjonen og forsøkte å ta over hovedkvarteret til kommunistpartiet. En annen gruppe på omkring 400 organiserte for å støte dem bort. Ifølge denne rapporten, var protestene først og fremst bestående av svært unge folk, ungdommer, og ganske mange marginale elementer. Slagordene var “ned med kommunisme”, mot Díaz-Canel, men mange andre var bare tilstede uten å gjøre noe av seg.

Luis Manuel Otero Alcántara, som er en av de mest prominente figurene av kontrarevolusjonen på øya, på sin side, oppfordret til en samling på Malecón [strandpromenaden] i Havana. Oppfordringen fikk et ekko i Miamis reaksjonære media og deres sosiale medienettverk, som er utbredt på Cuba. I løpet av ettermiddagen, møttes en gruppe på færre enn 100 mennesker på Malecón. Senere ble flere med, og gruppen rommet flere hundre, hvor det var vanskelig å skille mellom de som protesterte og de som kun fulgte med for å se hva som skjedde. Protesten bevegde seg til flere steder i byen, el Capitol, Revolusjonsplassen, etc. og den vokste seg til en betydelig folkemengde på kanskje tusen mennesker. En kamerat forklarte den sosiale komposisjonen i protestene som “svært variert”: “det var noen som kom fra folket men også borgerlige typer, mange marginale elementer”.

Hvordan oppfordringen til president Díaz-Canel til revolusjonære om å gå ut på gatene ble møtt viser at støtten til revolusjonen på Cuba fortsatt er betydelig, og at revolusjonen fortsatt har en relativ stor base. Allerede samme søndag gikk revolusjonære ut i et liknende antall som protestantene, og søndagen uken etter gikk hundretusen i demonstrasjon til støtte for revolusjonen. Demonstrasjonene ble selvsagt organisert av byråkratiet, men også genuine revolusjonære deltok aktivt og deltok under organiseringen. 

Protestene på Cuba bestod av en heterogen mengde, noen arbeidere, unge mennesker, folk fra middelklassen som har livnært seg fra turismen som har uteblitt med pandemien. Men den dominerende faktoren har vært kontrarevolusjonære med støtte fra Miami, og i en slik situasjon kan ikke vi revolusjonære unngå å ta stilling. Det stemmer at byråkratiet er et hinder for Cubas videre utvikling og for en transisjon til sosialisme, men de kontrarevolusjonære protestene har ikke som formål å velte byråkratiet og føre revolusjonen mot sosialisme. De vil kvele revolusjonen og innføre en brutal kapitalisme. Det vil rasere alle godene revolusjonen har frembrakt. Helsevesen og skolesystemet vil raseres, den gode håndteringen av orkanevakueringene vil forsvinne, og rasismen, som var så utbredt blant eliten før revolusjonen, vil komme tilbake.

Her i Norge har media brukt tidligere Latin-Amerika-aktivister i kampanjen, som er håpløst påvirket av illusjoner om det skandinaviske sosialdemokratiet. Det er forståelig at cubanere i Norge støtter opp om protestene, mange har fått illusjoner av velferden og velferdssystemet her. Kombinert med det rigide byråkratiet på Cuba er det ikke rart enkelte tror at en gjeninnføring av kapitalismen vil føre til et velstående samfunn som i Norge. Det er tross alt det de får servert av media og andre som forfekter et fullstendig forvirret middelklasse syn. 

Det er av historiske årsaker at de skandinaviske landene har opparbeidet seg dagens velferdssystem (noe denne artikkelen ikke skal gå inn på). Men med den økonomiske krisen har velferden over hele verden blitt utsatt for dyptgående kutt, og selv i Skandinavia er velferdssystemet satt under press. En tilbakegang til kapitalismen på Cuba vil bare forsterke de ulikhetene som allerede finnes der nå, og som er til stor misnøye. Et kapitalistisk Cuba vil være altfor økonomisk svakt til å kunne legge til rette for noe velferdssystem. Motsatt, vil velferden og ulikhetene havne på et nivå sammenlignende med Haiti eller Mellom-Amerika.

Samtidig må vi heller ikke glemme den største grunnen til den harde situasjonen på Cuba; den økonomiske blokaden, og Trumps intensivering av den, som bare har fortsatt med Biden. Det er fullstendig hyklersk av Norge og den vestlige verden å snakke om dårlig økonomisk håndtering, når de selv er med på å økonomisk kvele landet.

Skulle de kontrarevolusjonære som prøver å lede protestene lykkes, er det beskrivelsene ovenfor som blir konsekvensene, og derfor må vi forsvare revolusjonen. Men det innebærer ikke at vi går ut med en ukritisk støtte til byråkratiet, deres håndtering av de økonomiske problemene og vanskelighetene cubanerne står overfor er en stor del av årsaken til situasjonen Cuba befinner seg i. Deres råd om klassesamarbeid til revolusjonære i Chile, Nicaragua og Venezuela kvelte initiativene til arbeidere og førte til revolusjonenes nederlag i de landene, som igjen isolerte Cuba ytterligere. Samtidig har ikke de nye generasjonene på Cuba den samme erfaringen med utviklingen og veksten etter revolusjonen. De har derimot erfaringene med den spesielle perioden og nå enda en økonomisk krise, samtidig som de står uten muligheter til en reell påvirkning. Det å åpne opp for mer kapitalisme og undergrave mer og mer av planøkonomien – som byråkratiet har åpnet opp for, fører til mer ulikhet og skaper flere kontradiksjoner i samfunnet. Samt er også en del av midlene byråkratiet tar i bruk som forsvar for revolusjonen heller ikke veldig adekvate, som sensur og andre restriksjoner. Det er disse omstendighetene de kontrarevolusjonære utnytter i sin kamp for å knuse revolusjonen. Dette har skapt en del forvirring blant enkelte på venstresiden som har gått ut til støtte for protestene, og som uten å tenke seg om repeterer løgnene til den kontrarevolusjonære mediakampanjen.

Revolusjonære må støtte revolusjonen. Men de eneste adekvate midlene til å forsvare revolusjonen er sosialistiske. En ideologisk omgruppering, genuin arbeiderkontroll, der valgte byråkrater står til ansvar for demokratiske arbeiderorganer, er nødvendig. Med et genuint arbeiderdemokrati vil man fort kunne renske ut ineffektiviteten som den cubanske økonomien lider av. 

Forsvar revolusjonen!

Ingen restaurering av kapitalismen!

Mot byråkratiet og for et genuint arbeiderdemokrati!

Den eneste veien fremover er mer sosialisme og internasjonalisme!