Verdensperspektiver 2021

Dette dokumentet ble vedtatt av delegater til verdenskongressen i 2021 for den internasjonale marxistiske tendensen (full rapport her). Det er vår analyse av hovedprosessene som foregår i verdenspolitikken, på et tidspunkt preget av krise og uro uten sidestykke. Med dynamitt plassert i verdensøkonomiens fundament og covid-19- som fremdeles danner en skygge over den globale situasjonen, fører alle veier til intensivert klassekamp.


«Alt i alt har krisen gravd unna, som den gode muldvarpen den er.» (Marx til Engels, 22. februar 1858)

Perspektivenes natur

Dette dokumentet, som bør leses sammen med det vi produserte i september 2020, vil være noe annerledes enn verdensperspektivdokumentene vi har utgitt tidligere.

I tidligere perioder, da hendelsene foregikk i et roligere tempo, var det mulig, i det minste i kontur, å håndtere mange forskjellige land. Nå har imidlertid hendelsestempoet akselerert til et punkt der man trenger en hel bok for å kunne håndtere alt. Hensikten med perspektiver er ikke å lage en katalog over revolusjonære hendelser, men å avdekke de grunnleggende underliggende prosessene.

Som Hegel forklarte i Introduksjonen til Historiens filosofi: «Det er faktisk ønsket om en rasjonell innsikt, ikke ambisjonen om å samle bare en haug med ervervelser, som i alle tilfeller bør forutsettes at besitter elevens sinn i vitenskapens studie.»

Vi har her å gjøre med generelle prosesser, og kan bare se på enkelte land som på dette stadiet illustrerer disse prosessene tydeligst. Andre land vil selvfølgelig bli behandlet i separate artikler.

Dramatiske hendelser

Dette året – 2021 – startet med dramatiske hendelser. Kapitalismens krise skaper bølger som spres fra et land og et kontinent til et annet. Alle sider har det samme påklistrede bildet av kaos, økonomisk forskyvning og polarisering.

Det nye året hadde så vidt startet da en ytre-høyre mobb stormet den amerikanske kongressen i Washington etter tidligere president Donald Trumps formaninger – som ga senteret for den vestlige imperialismen et inntrykk av å være en feilet stat.

Disse hendelsene, kombinert med de langt større Black Lives Matter-protestene i fjor sommer, viser hvor dypt polariseringen i det amerikanske samfunnet har blitt.

I tillegg til dette har store protester i India, Colombia, Chile, Hviterussland og Russland demonstrert den samme prosessen: massenes harme vokser, og den herskende klassen klarer ikke lenger å styre på den gamle måten.

En global krise uten sidestykke

Disse verdensperspektivene er ulik alle tidligere. De er enormt kompliserte av pandemien som henger som en svart sky over verden, og utsetter millioner for elendighet, lidelse og død.

Pandemien er fortsatt ute av kontroll. I skrivende stund har det vært mer enn 100 millioner tilfeller verden over, og nesten tre millioner dødsfall. Disse tallene er uten sidestykke utenom en verdenskrig. Og de fortsetter å øke.

Pandemien har hatt en ødeleggende effekt i fattige land og den har også rammet noen av de rikeste landene i alvorlig grad.

I USA har det vært 30 millioner tilfeller, og antall dødsfall har oversteget en halv million. Og Storbritannia har blant det høyeste antallet dødsfall per innbygger: over 4 millioner tilfeller og godt over 100 000 dødsfall.

Den nåværende krisen er derfor ikke lik en ordinær økonomisk krise. Dette er bokstavelig talt en liv eller død situasjon for millioner av mennesker. Mange av dødsfallene kunne ha vært unngått med adekvate tilnærmelser tidligere.

Kapitalismen kan ikke løse problemet

Kapitalismen kan ikke løse problemet: den er selve problemet.

Denne pandemien påviser de utålelige skillene mellom fattige og rike. Den har avslørt de dype feillinjene som deler samfunnet. Grensen mellom de som er dømt til å bli syke og dø, og de som ikke er det.

Den har avslørt kapitalismens ødselhet, kaos og ineffektivitet, og forbereder klassekamp i alle land i verden.

Borgerlige politikere bruker gjerne militære analogier for å beskrive den nåværende situasjonen. De sier at vi er i krig med en usynlig fiende, dette forferdelige viruset. De konkluderer med at alle klasser og partier må forene seg bak eksisterende regjeringer. Men en gjespende gulf skiller ord fra gjerninger.

Saken om planøkonomi og internasjonal planlegging er ubesvart. Krisen er verdensomspennende. Viruset respekterer ikke grenser eller grensekontroller. Situasjonen krever en internasjonal reaksjon, en sammenslåing av all vitenskapelig kunnskap og mobilisering av alle ressurser på planeten for å koordinere for en ekte global handlingsplan.

I stedet har vi spetakkelet mellom Storbritannia og EU om knappe vaksiner, mens noen av de fattigste landene praktisk talt ikke får tilgang til noen vaksiner.

Men hvorfor er det knapphet på vaksiner? Problemene med vaksineproduksjonen – for å nevne bare ett eksempel – gjenspeiler motsetningen mellom samfunnets presserende behov og mekanismene i markedsøkonomien.

Hvis vi virkelig var i krig med viruset, ville regjeringene mobilisert alle sine ressurser til denne ene oppgaven. Fra et rent rasjonelt synspunkt ville den beste politikken være å øke vaksineproduksjonen så fort som mulig.

Kapasiteten må utvides, noe som bare kan gjøres ved å sette opp nye fabrikker. Men de store private vaksineprodusentene har ingen interesse av å massivt utvide produksjonen fordi de vil komme økonomisk dårligere ut dersom de gjør det.

Hvis de hadde økt produksjonskapasiteten slik at hele verden kunne bli forsynt med nok vaksiner innen seks måneder, ville de nybygde anleggene ha stått tomme umiddelbart etterpå. Fortjenesten vil da være mye lavere sammenlignet med dagens scenarier, der eksisterende anlegg produserer med den kapasiteten de har i årene som kommer.

Nok en hindring for masseproduksjon av vaksinen er medisinindustriens motstand mot å gi avkall på immaterielle rettigheter over «egne» vaksiner (i de fleste tilfeller utviklet med enorme mengder statsfinansiering) slik at andre selskaper kan produsere dem billig.

Medisinselskap får milliarder i profitt, men problemene med både produksjon og tilbud innebærer knapphet overalt. I mellomtiden er millioner av liv i fare.

Arbeideres liv i fare

I hast etter å få produksjonen (les: profitten) til å starte igjen, tyr politikere og kapitalister til å kutte hjørner. Arbeidere sendes tilbake til overfylte arbeidsplasser uten tilstrekkelig beskyttelse. Dette tilsvarer å felle en dødsdom over mange av disse arbeiderne og deres familier.

Alle de borgerlige politikernes håp var basert på de nye vaksinene. Men utrullingen av vaksinene er blitt forkludret, og unnlatelsen av å kontrollere spredningen av viruset – øker risikoen for at nye vaksineresistente stammer utvikler seg – har alvorlige konsekvenser, ikke bare for menneskeliv og helse, men også for økonomien.

Økonomisk krise

Den nåværende økonomiske krisen er den alvorligste på 300 år, ifølge Bank of England. I 2020 gikk totalt 255 millioner jobber bort, fire ganger mer enn i 2009.

De såkalte fremvoksende økonomiene blir trukket ned. India, Brasil, Russland, Tyrkia befinner seg alle i krise. Sør-Koreas økonomi krympet i fjor for første gang på 22 år. Det til tross for statlige subsidier til en verdi av rundt 283 milliarder dollar. I Sør-Afrika nådde arbeidsledigheten 32,5 prosent og BNP falt med 7,2 prosent i 2020. Dette er en større nedgang enn i 1931 under den store depresjonen, og dette til tross for at tilsvarende 10 prosent av BNP ble brukt i en finanspolitisk stimuleringspakke.

Krisen fører millioner av mennesker stadig dypere i fattigdom. I januar 2021 estimerte Verdensbanken at 90 millioner mennesker vil bli presset inn i ekstrem fattigdom. The Economist skrev den 26. september 2020: «FN er fortsatt dystre. De definerer mennesker som fattige dersom de ikke har tilgang til ting som rent vann, elektrisitet, tilstrekkelig med mat og utdanning for barna sine.

«I samarbeid med forskere fra Oxford University regner de med at pandemien kan kaste 490 millioner i 70 land i fattigdom, noe som reverserer nesten et tiår med oppgang.»

FNs verdensmatprogram sa det slik: «I 79 land med WFPs operative tilstedeværelse med tilgjengelig data, anslås det at opptil 270 millioner mennesker er i akutt matusikkerhet eller med høy risiko i 2021, 82 prosent økning siden før pandemien, en økning uten sidestykke.»

Dette alene gir en pekepinn over det globale omfanget til krisen.

I tillegg til virkningene av pandemien, vil den globale økologiske krisen sannsynligvis forverre situasjonen, som igjen øker fattigdommen og matusikkerheten. Kapitalistisk utnyttelse av miljøet truer med å sette viktige økologiske systemer på kanten av kollaps. Vi har sett en økning i konflikter om knappe vannressurser og miljøødeleggelser som uunngåelig vil føre til sosial ustabilitet og massiv klimamigrasjon.

Ustabiliteten er organisk knyttet til økende fattigdom. Det er både årsak og virkning. Det er den mest grunnleggende underliggende årsaken til at mange av krigene og borgerkrigene har funnet sted. Etiopia er bare ett eksempel på dette.

Etiopia ble presentert som en modell. I perioden 2004 til 2014 vokste økonomien med 11 prosent årlig, og det ble sett på som et land å investere i. Nå har det blitt kastet ut i uroligheter med kamputbruddet i Tigray-provinsen, der 3 millioner mennesker er i behov for akutt mathjelp.

Dette er ikke et enkeltstående tilfelle. Listen over land som er rammet av kriger den siste perioden er veldig lang, og katalogen over menneskelige lidelser er forferdelig:

Afghanistan: to millioner dødsfall; Jemen: 100 000 dødsfall; de meksikanske narkotikakrigene har ført til over 250 000 drepte; krigen mot kurderne i Tyrkia, 45 000 dødsfall; Somalia, 500 000 dødsfall; Irak, minst en million dødsfall; Sør -Sudan rundt 400 000 dødsfall.

I Syria estimerte FN antall dødsfall til 400 000, men dette virker for lavt. Det virkelige tallet er kanskje aldri kjent, men det er sikkert minst 600 000. I de forferdelige borgerkrigene i Kongo omkom sannsynligvis over fire millioner mennesker. Men igjen, ingen vet det virkelige antallet. Mer nylig hadde vi konflikten i Nagorno-Karabakh.

Og så fortsetter listen. Slike ting anses ikke lenger som egnet for forsider i aviser. Men de uttrykker veldig tydelig det Lenin en gang sa: Kapitalisme er skrekk uten ende. Kapitalismens fortsatte eksistens truer med å skape barbariske forhold i det ene landet etter det andre.

Regimet i krise  

Fra et marxistisk synspunkt er ikke økonomistudiet et abstrakt akademisk spørsmål. Det har en dyp effekt på bevissthetsutviklingen i alle klasser.

Overalt hvor vi nå ser er det en krise, ikke bare en økonomisk krise, men en krise innad i regimet. Det er klare indikasjoner på at krisen er så alvorlig, så dyp at den herskende klassen mister kontrollen over de tradisjonelle virkemidlene de tidligere brukte for å drive samfunnet.

Som resultat finner den herskende klassen det stadig vanskeligere å ha kontroll over hendelsene. Dette er spesielt tilfellet I USA. Men det gjelder også for andre land. Det holder å nevne navnene Trump, Boris Johnson og Bolsonaro for å understreke poenget.

USA

USA inntar nå en sentral plass i verdensperspektiver. I svært lang tid syntes revolusjon i den rikeste og mektigste nasjonen på jorden å være et fjernt perspektiv. Men USA ble veldig hardt rammet av den globale økonomiske krisen, og nå har alt blitt snudd på hodet.

68 millioner amerikanere søkte om arbeidsledighet under pandemien, og som alltid er det de fattigste og mest sårbare, spesielt de fargede, som lider mest. Arbeidsledighetens bør faller sterkest på de unges skuldre. En fjerdedel av de under 25 år har blitt kastet ut av arbeid. Deres fremtid har plutselig blitt fjernet. Den amerikanske drømmen har blitt det amerikanske marerittet.

Denne dramatiske endringen har tvunget mange mennesker, gamle og unge, til å revurdere synspunkter som de tidligere anså som hellig og stille spørsmål ved selve naturen til samfunnet de lever i. Den raske oppgangen til Bernie Sanders i den ene enden av det politiske spekteret og Donald Trump i den andre var et rødt lys for den herskende klassen. Slikt skulle ikke skje!

Den herskende klassen var bekymret over faren ved denne situasjonen og ble tvunget til å iverksette nødprosedyrer. La oss minne oss selv på at staten ifølge borgerlige økonomers offisielle dogme ikke skulle spille noen rolle i det økonomiske livet.

Men overfor en truende katastrofe, ble den herskende klassen tvunget til å kaste alle aksepterte økonomiske teorier i søppelkassen. Den samme staten som ifølge fri markedsteori skulle spille liten eller ingen rolle i det økonomiske livet, har nå blitt det eneste som støtter det kapitalistiske systemet.

I alle land, fra og med USA, er den såkalte frie markedsøkonomien på livsstøtte, som en koronaviruspasient. Mesteparten av pengene som ble delt ut av staten gikk rett i lommene til de rike. Men den herskende klassen fryktet de politiske konsekvensene av enda en redningspakke til bedrifter. De ga derfor tilskudd til hver innbygger og økte arbeidsledighetstrygden. Dette dempet virkningen av krisen på de fattigste. På et tidspunkt vil disse støttene bli kuttet eller trukket tilbake.

Vi har paradokset om den mest forferdelige fattigdommen i det rikeste landet i verden som eksisterer side om side med den mest uanstendige rikdom og luksus. I oktober 2020 hadde mer enn en av fem amerikanske husholdninger ikke nok penger til mat. Matbanker brer om seg.

Ulikhet og polarisering

Ulikhetsnivåene har slått alle rekorder. Kløften mellom fattige og rike har blitt forvandlet til en uoverkommelig avgrunn. I 2020 økte verdiene til verdens milliardærer med 3,9 billioner dollar. Nasdaq 100-indeksen er 40 prosent høyere enn før pandemien. Noterte globale aksjer, fra februar 2021 hadde steget i verdi med 24 billioner dollar siden mars 2020.

Den gjennomsnittlige administrerende direktøren i et S&P 500-selskap tjener 357 ganger så mye som en gjennomsnittlig ikke-tilsynsarbeider. Forholdet var rundt 20 på midten av 1960-tallet. Det var fortsatt 28 på slutten av Ronald Reagans periode i 1989.

For bare å nevne et eksempel, tjener Jeff Bezos nå mer penger per sekund enn den typiske amerikanske arbeideren tjener på en uke. Dette tar Amerika tilbake til tiden til de kapitalistiske røverbaronene som Theodore Roosevelt fordømte før første verdenskrig.

Og dette har en effekt. All demagogi om den «nasjonale interessen», at «vi må forene oss for å bekjempe viruset», «vi er alle i samme båt», står eksponert som det verste hykleri.

Massene er forberedt på å ofre under visse omstendigheter. I krigstid er folk forberedt på å forene seg for å bekjempe en felles fiende, det er sant. De er forberedt, i det minste midlertidig, til å godta lavere levestandard og også til en viss grad restriksjoner på demokratiske rettigheter.

Men bukten som skiller de som har fra de som ikke har, utdyper den sosiale og politiske polarisasjonen og skaper en eksplosiv stemning i samfunnet. Det undergraver alle anstrengelser for å skape en følelse av nasjonal enhet og solidaritet, som er hovedforsvaret til den herskende klassen.

Federal Reserve-statistikk viser at den rikeste tiendelen i USA til sammen hadde en nettoverdi på 80,7 billioner dollar ved utgangen av 2020. Det innebærer 375 prosent av BNP og langt over det historiske nivået.

En fem prosent skatt på dem vil gi 4 billioner dollar, eller en femtedel av BNP. Det ville ha betalt for alle kostnadene under pandemien. Men de rike røverbaronene har ikke tenkt å dele plyndringen sin. De fleste av dem (inkludert Donald J. Trump) viser en markert utilbøyelighet til å betale skatt i det hele tatt, enn si fem prosent.

Den eneste løsningen er ekspropriasjon av banker og kapitalister. Denne ideen vil uunngåelig få mer og mer støtte og feie bort de gjenværende fordommene mot sosialisme og kommunisme, selv blant de lagene av arbeidere som har blitt bombardert av demagogikken til Trump.

Dette har skapt bekymring blant seriøse kapitalister. Mary Callaghan Erdoes, leder for eiendels og formuesforvaltningen i JP Morgan, dro den uunngåelige konklusjonen: «Det kommer til å bli en veldig høy risiko for at ekstremisme kommer ut av dette. Vi må finne en måte å tilpasse oss, ellers havner vi i en veldig farlig situasjon».

Angrepet på kongressen

Angrepet på kongressen 6. januar var en grafisk indikasjon på at det USA nå står overfor ikke er en regjeringskrise, men en krise i regimet selv.

Disse hendelsene var ikke et kuppforsøk, men de avslørte i grusomhet det rasende sinnet som finnes i samfunnets dyp og også fremveksten av dype rift i staten. I bunn er det de indikerer at polarisasjonen i samfunnet har nådd et kritisk punkt. Institusjonene for det borgerlige demokratiet blir testet til ødeleggelse.

Det er et brennende hat mot de rike og mektige, bankfolkene, Wall Street og Washington-institusjonen generelt («sumpen»). Dette hatet ble dyktig kanalisert av den høyreorienterte demagogen, Donald Trump.

Selvfølgelig er Trump selv bare den mest utspekulerte og glupske alligatoren i sumpen. Han følger bare egne interesser. Men ved å gjøre det skadet han interessene til den herskende klassen som helhet alvorlig. Han har lekt med ilden og tryllet frem krefter som verken han eller noen andre kan kontrollere.

Med ord og handling ødela Trump legitimiteten til borgerlige institusjoner og skapte stor ustabilitet. Derfor er den herskende klassen og dens politiske representanter overalt forferdet over hans oppførsel.

Riksrett

Demokratene prøvde å stille Trump for riksrett og anklager ham for å ha organisert et opprør. Men de klarte forutsigbart ikke å få senatet til å dømme ham, noe som ville ha forhindret ham i å stille til offentlige verv i fremtiden.

De fleste republikanske senatorer skulle gjerne ha gjort dette. De hater og frykter denne nye politikeren. Og de visste godt hvem som sto bak hendelsene 6. januar. Den republikanske senatlederen Mitch McConnell avsatte en fordømmende dom over ekspresidenten, etter å ha stemt for å frifinne ham.

I virkeligheten var han og de andre republikanske senatorene livredde for reaksjonen fra Trumps sinte følgere hvis de tok det skjebnesvangre skrittet. De bestemte seg for at skjønn er den beste delen av tapperhet, og holdt nesen og stemte ikke skyldig.

Men hvis dette var et forsøk på en maktovertakelse, var det et veldig dårlig et. Snarere lignet den på opptøyer. Flokken av sinte Trump-støttespillere brøt inn i Capitol med åpenbar medfølelse fra ihvertfall noen av vaktene. Men etter å ha inntatt det aller helligste av det amerikanske borgerlige demokratiet, hadde de ikke den minste anelse om hva de skulle gjøre med det.

Den uorganiserte og lederløse mobben slang seg rundt og ødela alt de mislikte og ropte blodtørstige trusler mot demokraten Nancy Pelosi, den republikanske visepresidenten Mike Pence og Mitch McConnell, som de anklaget for å ha forrådt Trump. I mellomtiden hadde oppstandernes øverstkommanderende praktisk talt forsvunnet.

Hvis historien gjentar seg, først som en tragedie og deretter som en farse, var dette en farse. Ingen ble hengt eller sendt til giljotinen. Sliten av så mye roping, gikk opprørerne stille hjem eller trakk seg tilbake til den nærmeste baren for å bli full og skryte av sine modige bedrifter, og etterlot seg ikke noe mer truende enn en haug med søppel og et par ødelagte egoer.

Likevel, fra den herskende klassens synspunkt, skapte den en farlig presedens for fremtiden. Ray Dalio, grunnlegger av verdens største hedgefond, Bridgewater Associates, hadde dette å si: «Vi står på randen av en fryktelig borgerkrig. USA er på et vendepunkt der det kan gå fra håndterbar intern spenning til revolusjon.» Stormingen av kongressen var en alvorlig advarsel til den herskende klassen. Og dette vil utvilsomt få konsekvenser. Til tross for fiendtligheten til pressen, mente 45 prosent av de registrerte republikanerne at det var berettiget.

Men dette må sammenlignes med det langt mer betydningsfulle faktum at 54 prosent av alle amerikanere mente at nedbrenningen av politistasjonen i Minneapolis var berettiget. Og 10 prosent av hele befolkningen deltok i Black Lives Matter-protestene – 20 000 ganger flere enn de som stormet Capitol. Alt dette viser den raske veksten av sosial og politisk polarisering i USA.

De spontane opprørene som feide USA fra kyst til kyst etter drapet på George Floyd, og hendelsene uten sidestykke som fulgte presidentvalget, markerte et vendepunkt i hele situasjonen.

Endringer i bevissthet

De dumme liberale og reformistene forstår naturligvis ingenting av det som skjer. De ser bare hendelsenes overflate, uten å forstå de dypere strømningene som flyter sterkt under overflaten og driver bølgene.

De roper hele tiden om fascisme, som de karakteriserer alt de misliker eller frykter. Om fascismens virkelige natur vet de absolutt ingenting. Det sier seg selv. Men ved stadig å rope ut om «faren for demokratiet» (de mener det formelt borgerlige demokratiet) sår de forvirring og forbereder grunnen for klassesamarbeid under flagget «det mindre ondet». Deres støtte til Joe Biden i USA er et veldig tydelig eksempel på dette.

Det vi må ta hensyn til er at Trumps base har en veldig heterogen og motstridende karakter. Den inneholder en borgerlig fløy, ledet av Trump selv, og et stort antall reaksjonære småborgerlige, religiøse fanatikere og åpent fascistiske innslag.

Men vi må huske på at Trump fikk 74 millioner stemmer ved det siste valget, og mange av disse var arbeiderklassefolk som tidligere stemte på Obama, men er desillusjonerte av demokratene. Når de blir intervjuet, sier de: «Washington bryr seg ikke om oss! Vi er de glemte menneskene!»

Det er voldsomme svingninger til venstre og til høyre. Naturen avskyr imidlertid et vakuum, og på grunn av reformistenes, inkludert venstre-reformistenes, bankerott, har denne sinnsstemningen og frustrasjonen blitt kapitalisert av høyreekstreme demagoger, såkalte populister. I USA har vi fenomenet Trumpisme. i Brasil så vi fremveksten av Bolsonaro.

Men appellen til høyreekstreme demagoger fordamper så snart den kommer i kontakt med regjeringens realiteter, slik Bolsonaro-saken i stor grad viser. Det er sant at Trump opprettholdt støtten til millioner, men han er likevel fjernet.

Det var interessant å merke seg at rundt datoen for angrepet på kongressen sa Missouri-senator Josh Hawley: «Republikanerne i Washington kommer til å få det veldig vanskelig i behandlingen av dette… Men fremtiden er klar: vi må være et arbeiderklasseparti, ikke et Wall Street-parti.» (The Guardian)

Lenin sa at historien har bevitnet alle typer særegne transformasjoner. Marxister må være i stand til å skille det som er progressivt fra det som er reaksjonært. Vi må forstå at med alle disse hendelsene, har vi oversikten over den revolusjonære utviklingen i USA i fremtiden.

Selvfølgelig har denne reaksjonære republikanske senatoren ingen intensjon om å organisere et ekte arbeiderparti i USA, og et slikt parti vil ikke komme ut av en høyresplitt fra republikanerne. Men krampene i det gamle topartisystemet er utvilsomt et varsel om noe helt nytt: fremveksten av en tredjepart som vil utfordre både republikanere og demokrater.

Et slikt parti vil først ha en ekstremt forvirret og heterogen karakter. Men det antikapitalistiske elementet må før eller siden dominere. Det er der den virkelige trusselen mot systemet ligger. Når massene begynner å gripe inn direkte i politikken, når de bestemmer at tiden er inne for å ta skjebnen i egne hender, er det i seg selv et symptom på en forestående revolusjonær utvikling.

De seriøse strategene til kapitalen forstår de farlige implikasjonene i den nåværende turbulensen langt mer enn de impresjonistiske og panisk småborgerlige. 30. desember 2020 publiserte Financial Times en veldig interessant artikkel, signert av redaksjonen.

Den tegnet et helt annet bilde av prosessen, og hvor den ville gå, og konklusjonene den trakk fra alt dette var veldig alarmerende fra et borgerlig synspunkt:

«Grupper som blir etterlatt av økonomiske endringer, konkluderer i økende grad at de ansvarlige ikke bryr seg om situasjonen – eller verre, har rigget økonomien til egen fordel på bekostning av de som er på marginene.

«Sakte, men sikkert setter det kapitalismen og demokratiet i spenning med hverandre. Siden den globale finanskrisen har denne følelsen av svik drevet et politisk tilbakeslag mot globaliseringen og institusjonene for det liberale demokratiet.

«Høyrepopulisme kan trives med dette tilbakeslaget mens den lar kapitalistiske markeder være på plass.

«Men ettersom den ikke kan innfri sine løfter til de økonomisk frustrerte, er det bare et spørsmål om tid før høygaflene kommer ut mot kapitalismen selv og for rikdommen til de som har nytte av den.»

Denne artikkelen viser en perfekt forståelse av klassekampens dynamikk. Selv språket er betydelig. Bevæpnet med høygaffel antyder en analogi med den franske revolusjonen, eller bondeopprøret fra 1381, der bøndene besatte London.

Forfatterne av disse linjene forstår godt at en økning av såkalt høyrepopulisme bare er det første stadiet før en revolusjonær eksplosjon. Voldelige svingninger i opinionen til høyre kan veldig lett være forberedelse for enda voldsommere svingninger til venstre av de misfornøyde massene som søker en vei ut av krisen.

Dette er en god spådom over hvordan hendelser vil utvikle seg i den kommende perioden. Og ikke bare i USA. Denne enorme volatiliteten kan observeres i mange land, om ikke i alle land. Under overflaten utvikler det seg en stemning av sinne, bitterhet og harme mot den etablerte ordenen.

Sentrums kollaps

Institusjonene til det borgerlige demokratiet er basert på antagelsen om at kløften mellom rike og fattige kan være skjult og inneholdt innenfor håndterbare grenser. Men det er ikke lenger tilfelle.

Den fortsatte veksten av klasseulikhet har skapt et nivå av sosial polarisering man ikke har sett på flere tiår. Den tester de tradisjonelle mekanismene for det borgerlige demokratiet.

Antagonismen mellom rike og fattige blir mer intens for hver dag. Det gir en uimotståelig drivkraft til sentrifugalkreftene som driver klassene fra hverandre. Det er nettopp årsaken til at det såkalte sentrum kollapser.

Dette alarmerer den herskende klassen, som føler at makt glir ut av hendene på dem. De tradisjonelle partiene blir overalt identifisert – av massene – med innstramninger og angrep på levestandard.

Det er en sint stemning i samfunnet. Denne stemningen uttrykker seg i sammenbruddet av tilliten til offisielle institusjoner, partier, regjeringer, de politiske lederne, bankfolk, rike mennesker, politi, rettsvesen, eksisterende lover, tradisjoner, religion og moral i det eksisterende systemet. Folk tror ikke lenger på det de blir fortalt av aviser og TV. De sammenligner den store forskjellen mellom det som blir sagt og det som skjer, og de innser at det vi blir fortalt er en pakke med løgner.

Dette var ikke alltid tilfelle. Tidligere tok de fleste ikke særlig hensyn til politikk. Det gjelder også arbeidere. Samtaler på arbeidsplassene handlet vanligvis om fotball, filmer, TV-programmer. Politikk ble sjeldent nevnt, bortsett fra kanskje ved valgtider.

Nå har alt det endret seg. Massene begynner å interessere seg for politikk, fordi de begynner å innse at dette direkte påvirker deres og deres familiers liv. Dette i seg selv er et uttrykk for et skritt i revolusjonens retning.

Tidligere, dersom folk i det hele tatt gadd å stemme ved valg, ville de vanligvis stemme på det samme partiet som foreldrene og besteforeldrene deres hadde stemt på. Nå har imidlertid valgene blitt ekstremt uforutsigbare. Velgerne er sinte, mistroiske og flyktige, det svinger voldsomt fra venstre til høyre og fra høyre til venstre.

Perspektivene for Biden-administrasjonen

Kapitalstrategene erkjenner de kolossale farene i denne polarisasjonen og prøver desperat å gjenoppbygge «sentrum». Men objektivt sett er det ikke noe reelt grunnlag for dette. I personen til Joe Biden lener de seg på et ødelagt siv.

Wall Street legger nå sitt håp på Biden-administrasjonen og hans vaksinasjonskampanje. Men Biden er leder under en dyp økonomisk og politisk krise i en splittet og nedadgående nasjon.

Han blir presset av etablissementet for å øke den statlige intervensjonen i økonomien, og han har avdekket planer om en stimuleringspakke på 1,9 milliarder for amerikansk økonomi. Hvis vi legger til pakken på 900 milliarder dollar som kongressen tidligere har godkjent og 3 billioner dollar i lettelse som ble vedtatt i begynnelsen av pandemien, utgjør dette et gjeldsfjell. Den herskende klassen prøver desperat å gjenopprette den politiske stabiliteten.

Professor ved Harvard University Kenneth Rogoff sa det slik: «Jeg er veldig sympatisk til det Biden gjør… Ja, det er en viss risiko for at vi får økonomisk ustabilitet på veien, men vi har politisk ustabilitet nå.» Alt dette forbereder en enorm krise.

I mellomtiden tror millioner av misfornøyde borgere ikke engang på at Biden vant valget. Uansett hva han gjør vil det være feil for dem. På den annen side vil de overdrevne forhåpningene til hans mange støttespillere fordampe som en dråpe vann på en varm ovn, når den første lettelsen ved Trumps avgang har forsvunnet. Og selv om han uunngåelig vil glede seg over en bryllupsreise for en stund, vil massiv desillusjonering følge, og forberede veien for nye omveltninger, turbulens og ustabilitet.

Latin-Amerika

Latin-Amerika er en av regionene i verden som er hardest rammet av covid-19, fra et folkehelseperspektiv, men også fra den økonomiske krisens synspunkt.

Regionens BNP falt med om lag 7,7 prosent i 2020, den dypeste kollapsen på 120 år. Dette kom etter et tiår med stagnasjon, med 0,3 prosent årlig gjennomsnittlig vekst i 2014-2019. Regionen forventes ikke å få gjenopprettet BNP før i 2024. Ekstreme fattigdomsnivåer har gått tilbake til det de var i 1990.

Dette ga allerede sosial og politisk turbulens før pandemien begynte. I Latin-Amerika ble opprørene i 2019 (Ecuador, Chile), som var en del av en verdensomspennende trend (Algerie, Sudan, Irak, Libanon, …) midlertidig slått ut av pandemien som feide over kontinentet med ødeleggende konsekvenser.

Brasil har hatt en av de høyeste dødstallene i verden, og Peru ble også hardt rammet. I Ecuador hoper kistene seg opp foran de overfylte likhusene og noen steder ble lik liggen igjen uten tilsyn i gatene.

Imidlertid så vi i andre halvdel av 2020 en tilbakevending til masseopprørsbevegelser. I september 2020 var det en eksplosjon av forargelse i Colombia mot et politimord, som førte til at 40 politistasjoner ble brent ned. I Perú veltet massenes bevegelse to regjeringer. Og protestene i Guatemala førte til at det ble satt fyr på parlamentsbygningen. Dette har fortsatt inn i 2021, og med viktige politiske konsekvenser. I Colombia dukket bevegelsen opp igjen med en mektig streikebevegelse som har redusert det sosiale grunnlaget til støtte for Duque-regjeringen til et minimum. I Peru hadde vi det uventede valget av lærer-fagforeningslederen Pedro Castillo i presidentvalget. På samme måte hadde vi i Chile valgnederlaget til høyresiden og fremveksten av kandidater knyttet til opprøret i 2019, samt CP og den brede fronten, i valgene til den konstituerende forsamlingen, ordførere og regionale guvernører.

I Brasil, der venstreorienterte og sekterister bråket mye om den påståtte seieren til «fascismen», kollapser Bolsonaros støtte. Slagordet som opprinnelig ble lansert av våre brasilianske kamerater «Fora Bolsonaro» (Bolsonaro ut!), som ble avvist som utopisk av venstresiden, har nå oppnådd en generell aksept.

Så svak er den «sterke mannen» Bolsonaro at han ikke har klart å stifte sitt eget parti. Selv om han desperat har prøvd å gjøre det, har han hittil mislyktes, selv med å få tilstrekkelige signaturer til å registrere seg.

Problemet er ikke styrken til Bolsonaro, men svakheten til venstresiden. PT, som en gang hadde stor støtte fra arbeiderne, har tapt massivt i de siste valgene. Også her er det et spørsmål, ikke om objektive vanskeligheter, men om den subjektive faktorens svakhet.

De revolusjonære og opprørshendelsene som har skjedd i forskjellige latinamerikanske land og makta til «progressive» ledere med støtte fra arbeidere og bønder (AMLO i Mexico, Arce i Bolivia, Castillo i Peru, etc.) fungerer som en tilbakevisning av alle (inkludert sektene) som hevdet at det var en «konservativ bølge» i Latin-Amerika. Kapitalismen her er mye svakere enn i de utviklede kapitalistiske landene, virkningene av pandemien har vært ødeleggende på helse og økonomi, og massene får muskler i de imponerende kampene vi har sett nylig. Av alle disse grunnene er det svært sannsynlig at Latin -Amerika er en av scenene i de kommende revolusjonære hendelsene.

Cuba

Cuba står i mellomtiden overfor en stor økonomisk krise, sluppet løs av pandemien og forsterket av Trumps sanksjoner og økonomiske tiltak, ingen er blitt reversert av Biden. Øyas økonomi falt med 11 prosent i 2020.

Dette har presset ledelsen til å iverksette en rekke kapitalistiske markedstiltak, som er blitt diskutert i 10 år, men aldri blitt fullstendig implementert, inkludert valutaforening, markedsforhold mellom statlige selskaper, nedleggelse av statlige selskaper som ikke er «lønnsomme», senke subsidier av pris på grunnleggende matvarer osv.

Disse tiltakene har en ytterligere påvirkning på den økende ulikheten og har skapt misnøye. Det er et vendepunkt i prosessen mot kapitalistisk restaurering.

Disse økonomiske faktorene er det objektive grunnlaget for protestene 11. juli. Dette var de største protestene på Cuba siden «maleconazo» i 1994. Protestene kom på en tid med dyp økonomisk krise og med en regjering som ikke har samme autoritet som Fidel Castro hadde den gang.

En genuin komponent i bevegelsen var en protest mot mangelen og motgangen som arbeiderklassens mennesker lider av. Det var imidlertid også en annen komponent, en konstant propagandakampanje på sosiale medier og provokasjoner i gatene av åpent kontrarevolusjonære elementer som hadde pågått i flere måneder.

Demonstrantene, som utgjorde rundt 2000 i Havana, var sammensatt av forskjellige lag: fattige mennesker fra arbeiderklasseområder som ble hardt rammet av den økonomiske krisen og tiltakene som ble tatt av byråkratiet; lumpen og kriminelle elementer; småborgerlige pro-kapitalistiske elementer som har blomstret de siste 10 årene med markedsreformer; kunstnere, intellektuelle og ungdom bekymret for sensur og demokratiske rettigheter i det abstrakte.

Det må tydelig forklares at protestene fant sted under slagordene «fedreland og liv» («Patria y vida»), «ned med diktaturet» og «ned med kommunismen», av en klar kontrarevolusjonær karakter. Problemene og motgangene er ekte; det er forvirrede elementer som deltar; men midt i all forvirring er det de kontrarevolusjonære elementene som dominerer i disse protestene. Disse er organiserte, motiverte og har klare mål. Det er derfor nødvendig å motsette seg dem og forsvare revolusjonen. Hvis de som fremmer disse protestene, sammen med sine mentorer i Washington, skulle nå målet sitt – styrte regjeringen – ville dette uunngåelig fremskynde prosessen med kapitalistisk gjenopprettelse og ta Cuba tilbake til sin tidligere status som en de facto-koloni til USA. De økonomiske og helserelaterte problemene som den cubanske arbeiderklassen lider, vil ikke bli løst, men tvert imot bli forverret. Det er nok å se til Bolsonaros Brasil eller nabolandet Haiti for å overbevise en om dette. Nederlaget for den kubanske revolusjonen vil ha en negativ innvirkning på bevisstheten til arbeidere over hele kontinentet og rundt i verden.

I kampen som åpner seg, står den internasjonale marxistiske tendensen ubetinget for forsvaret av den kubanske revolusjonen. Det første poenget vi må gjøre er at vi er totalt imot blokkaden til den amerikansk imperialismen og vi er mot den. Vårt ubetingede forsvar for revolusjonen innebærer imidlertid ikke at vi er ukritiske. Vi må tydelig forklare at byråkratiets metoder i stor grad er ansvarlige i å ha skapt den nåværende situasjonen. Byråkratisk planlegging fører til feil, ineffektivitet, sløsing og sløvhet. Byråkratisk pålegg og vilkårlighet fører til fremmedgjøring av unge. Prokapitalistiske tiltak fører til sosial differensiering og fattigdom.

Blant mange arbeidere og ungdom som anser seg selv som revolusjonære er det utbredte spørsmål til lederskapet. Vi må forklare at den eneste effektive måten å forsvare revolusjonen på er å sette arbeiderklassen i ledelsen. Vår modell bør være arbeiderdemokratiet i Paris-kommunen og Lenins «staten og revolusjonen». Vi står for den bredeste og frieste politiske diskusjonen blant revolusjonære. Statsmediene bør være åpne for alle nyanser av revolusjonær mening. På alle arbeidsplasser bør arbeiderne selv ha full makt til å omorganisere produksjonen for å gjøre den mer effektiv. Videre må byråkratiets privilegier (spesialbutikker, fortrinnsrett til grunnprodukter) oppheves. Alle statlige tjenestemenn bør velges og kunne tilbakekalles når som helst.

Skjebnen til den kubanske revolusjonen vil til slutt bli avgjort i den internasjonale klassekampen. Kubanske revolusjonære burde innta en sosialistisk revolusjonær internasjonalistisk posisjon, i motsetning til en basert på geopolitikk og diplomati. Vi står for arbeiderdemokrati og internasjonal sosialisme.

Europa

Det reelle BNP falt 7 prosent for EUs medlemsland i 2020. Dette var den største nedgangen i Europa siden andre verdenskrig. Offisielle tall viser at 13,2 millioner er arbeidsledige, men det sanne arbeidsledighetstallet er nærmere 12,6 prosent (ca. 20 millioner). Ytterligere 30 millioner mangler i de offisielle tallene, beskrevet som «skjult arbeidsledighet».

EU-kommisjonens forkludring med distribusjonen av Covid-19-vaksinen resulterte i stor mangel i hele Europa. Danmark fikk først 40 000, da det ventet 300 000. Nederland mottok i utgangspunktet ingen doser.

Svikt i vaksineprogrammet etterfølges av katastrofen med fjorårets mangel på persjonvernsutstyr. Da Italia sto overfor den verste delen av krisen, ble europeisk solidaritet helt glemt. Det var hver mann for seg selv. Vaksineprogrammet var et forsøk på å gjenopprette solidariteten i EU, men det mislyktes.

For å gjøre saken enda verre, eskaleringen av restriktive tiltak (lockdowns, etc.) for å håndtere koronaviruspandemien i de 21 nasjonalområdene i eurosonen sakket betydelig den økonomiske aktiviteten, slik at blokken sto overfor en double-dip lavkonjunktur.

Mens i fjor vår, da pandemien først rammet, opplevde eurosonens økonomi et plutselig, dypt sjokk, den nye økningen i smitte varer lengre og forårsaker en langsommere, men enda mer svekkende nedgang i den økonomiske aktiviteten.

Reiseliv, detaljhandel, næringslivets tillit og forbruk har blitt rammet de første ukene av 2021. Dette truer med å gi en forsinket bølge av konkurser, med mindre regjeringene og sentralbankene fortsetter med tiltak som støtter økonomien.

Som et resultat regner økonomer med at en estimert sammentrekning av produksjonen i eurosonen på mellom 1,8 prosent og 2,3 prosent i de tre siste månedene av 2020 vil bli fulgt av et nytt fall i første kvartal av 2021 i mange av blokkens store økonomier, inkludert Tyskland og Italia. Det kan føre eurosonen inn i sin andre lavkonjunktur, definert som to kvartaler på rad med negativ vekst, på mindre enn to år.

Etter Brexit og Trump, som aldri gadd å skjule sin forakt for alt det europeiske, føler det europeiske borgerskapet at det ikke lenger kan stole på tradisjonelle allierte. Emmanuel Macrons tåpelige forsøk på å innynde seg hos Trump var en spektakulær fiasko.

Trump gjorde det veldig klart at han så på Europa som en hovedfiende, mens Russland bare var en «konkurrent». Han fulgte opp ordene sine med handlinger. Hans proteksjonistiske politikk var rettet like mye mot Europa som Kina. Og han opprettholdt denne krigførende holdningen helt til de siste dagene. Nyttårsaften kunngjorde USA en ny økning i EU-tollene på flydeler og viner fra Frankrike og Tyskland.

Biden ønsker å fornye båndene til Europa. Han har igjen forpliktet USA til multilateralisme, inkludert å bli med i WHO og klimaavtalen i Paris. Han har også støttet en ny generaldirektør for WTO. Holdningen til den iranske atomavtalen har også endret seg. Alt dette er velkomne skritt for europeerne, desperate etter en retningsendring fra Det hvite hus. Trump merker denne nye strategien med «America Last».

Likevel er det konflikter mellom de to sidene som er mye vanskeligere å løse. Europeerne er ikke overbevist om den amerikanske strategien angående Kina. De er også opptatt av å dra fordel av den amerikanske handelskrigen med Kina for egne formål. Den nye investeringstraktaten som ble inngått mellom Kina og EU i de siste ukene av Trumps presidentskap, ble sett på som en fornærmelse mot Joe Biden, som den nye presidenten ble tvunget til å svelge.

Det er flere langvarige tvister å løse: Airbus-Boeing-statsstøttekonflikten har ulmet i flere tiår uten noen løsning i sikte. Nord Stream 2-rørledningen forårsaker også en stor splittelse mellom USA og Tyskland, og USA insisterer på at rørledningen vil styrke Russlands innflytelse i Europa. Den nyoppdagede kjærligheten mellom Biden og europeerne vil bli testet i de kommende månedene, da begge blokkene prøver å gjenopplive eksporten sin i den post-pandemiske krisen.

Tyskland har vært Europas anker, en øy med stabilitet i ofte stormfulle vann. Angela Merkel ble sett på som et trygt par hender ved roret i Europas viktigste land. Men med pandemien kom nye problemer.

Europa opplevde allerede økte spenninger mellom medlemslandene etter krisen i 2008. Brexit var et vendepunkt i denne dynamikken, det samme var pandemikrisen og nasjonalismen som rådet under håndteringen av helsekrisen. Den dype globale krisen vil utøve et enormt press i denne retningen: EU må konkurrere med de andre imperialistiske blokkene, samtidig som de forskjellige nasjonene som utgjør EU vil konkurrere med hverandre om å eksportere sine egne kriser.

De tyske kapitalistene har erkjent at de måtte endre metodene sine for å prøve å stoppe de økende sentrifugaltendensene i EU. Denne trenden ble ytterligere styrket da pandemien rammet. I fjor høst ble Tyskland tvunget til å tegne et lån på 750 milliarder euro til European Recovery Fund for å holde EU sammen. Denne betydelige pakken vil gi midlertidig lindring til EU, men det er bare et engangstilskudd. Samtaler om å gå videre i denne retningen har blitt blokkert av Tyskland. Ingen av problemene er løst.

Merkel har måttet forlenge Tysklands nedstengning. Hennes koalisjon kjemper om langsomme vaksinasjonsrater og utilstrekkelige forsyninger. Den nasjonale stemningen har skiftet fra selv-gratulasjon til lummerhet. Financial Times kommenterte at «det politiske landskapet foran valget i september ser mer fragmentert og ustabilt ut.»

I Frankrike er Macron-regjeringen nå totalt miskredittert, der 60 prosent er misfornøyde: noe av det høyeste siden protestene til gilets jaunes. Den offisielle arbeidsledigheten er på 9 prosent, men i virkeligheten er den langt høyere.

Den «store nasjonale debatten» gjorde ingenting for å gjenopprette offentlig støtte til regjeringen, og heller ikke oppsigelsen av statsministeren, Edouard Phillipe. Og Macrons gjentatte forsøk på å opptre som en «stor statsmann» på det internasjonale planet fremkaller bare sarkastisk latter på alle nivåer.

Storbritannia

For kort tid siden var Storbritannia trolig det mest stabile landet i Europa. Nå har den sannsynligvis blitt det mest ustabile.

Den nåværende krisen har påvist svakheten til britisk kapitalisme. Storbritannias økonomi falt med 9,9 prosent i 2020, dobbelt så mye som Tyskland og tre ganger så mye som USA. Nå, overfor konsekvensene av pandemien og ulykken ved Brexit, er en ytterligere lavkonjunktur uunngåelig.

Brexit var en handling av ren galskap fra det konservative partiet, som den herskende klassen nå har mistet kontrollen over. Regjeringen kontrolleres av en sirkusklovn, som igjen blir kontrollert av demente reaksjonære sjåvinister.

Til tross for at han vant en avgjørende seier ved valget i desember 2019, har Tory-partiet blitt mer og mer diskreditert, særlig ved håndteringen pandemien, med flere dødsfall enn noe annet land i Europa. Antall dødsfall (tydelig undervurdert i de offisielle tallene) er blant de høyeste av alle land i forhold til befolkningen. Likevel har Toriene kontinuerlig motstått å iverksette nødvendige tiltak, helt til det ble påtvunget dem det av situasjonens alvor.

Disse menneskene er ikke interessert i befolkningens liv og helse. De bryr seg heller ikke om den sørgelige tilstanden til National Health Service (NHS), som har kommet av tiår med kutt. De er bare motivert av en ting: profitt.

Toriene ønsker å holde produksjonen i gang for enhver pris. Derfor var de fast bestemte på å åpne skolene igjen. Det førte de første dagene i januar til en masseprotest og et 400 000 sterkt online lærermøte. Trusselen om streikeaksjon tvang regjeringen til å stenge skolene.

Til tross for at regjeringen er lite populær, henger Labour og den høyreorienterte ledelsen fremdeles etter Toriene. Det er ingen reell motstand fra Labour.

Corbyn og McDonnells avgang etter Labours nederlag i desember 2019 var et alvorlig slag mot venstre og en gave til høyre. Venstresiden hadde alle muligheter til å transformere partiet. De hadde en fullstendig støtte fra grasrota. Dette burde ha innebåret en grundig utrensing av høyresiden til den parlamentariske gruppen og byråkratiet. Men de trakk seg fra dette og nektet å støtte slagordet om fravalg av parlamentsmedlemmer som marxistene og andre tok til orde for og som hadde utbredt støtte i grasroten.

I den siste analysen er venstresiden redd for å føre kampen til ende, noe som ville innebåret et fullstendig brudd med høyrefløyen. Men høyresiden viser ingen slik godhet mot venstresiden. Oppmuntret av deres svakhet har de gjennomført en utrensing av venstresiden – inkludert en suspensjon av Corbyn selv. Denne svakheten er ikke bare et moralsk spørsmål. Det er et politisk spørsmål. Det er et organisk kjennetegn ved venstrereformisme.

Storselskaper har tatt plassen i Labour. Keir Starmer snakker ikke som lederen av opposisjonen, men som et servilt medlem av Johnsons kabinett. Han venter på at Johnson handler før han sier «jeg også».

Men nå har høyresiden gått for langt. Ved sine handlinger presser høyrefløyen venstrefløyen til å gå ut og kjempe. Det er duket for en kamp i Labour.

Uansett hva som skjer, kan den marxistiske tendensen få fremgang, og mange nye dører kan åpnes opp for oss. Politikkens kunst er å gripe alle muligheter som byr seg.

Italia

Italia er fortsatt det svakeste leddet i europeisk kapitalisme. Den kroniske svakheten har blitt påvist av den nåværende krisen. Ikke i stand til å konkurrere med kraftigere økonomier som Tyskland, faller det lenger og lenger bak og synker stadig dypere ned i gjeld.

Banksystemet svever stadig på kanten av en kollaps som kan trekke ned resten av Europa. EU er forpliktet til å støtte det av nettopp den grunnen, men det gjør det mens det banner hviskende.

Spesielt de tyske bankfolkene har blitt stadig mer utålmodige og krevde inntil nylig å vedta alvorlige tiltak for å kutte statens utgifter og angripe levestandarden. Det vil si at de presset Italia mot avgrunnen. Melodien deres har endret seg noe siden pandemien har tvunget dem alle til å henvende seg til staten for å få hjelp. Når pandemien er over, vil de gå tilbake til innstramninger som hevn.

For å navigere gjennom den nåværende krisen krever den italienske herskende klassen en sterk regjering. Men ingen sterk regjering er mulig i Italia. Det politiske regimet er råttent til stammen. Mangel på tillit til politikerne kommer til uttrykk ved permanente regjeringskriser. Den ene ustabile koalisjonen følger den andre, mens ingenting endrer seg. Massene er desperate, og søket etter en vei ut kommer til uttrykk ved voldsomme svingninger til høyre og venstre.

Krisen har blitt ytterligere forverret av pandemien, som rammet Italia tidligere og hardere enn noe annet sted. I skrivende stund nærmer antallet dødsfall fra COVID-19 seg nær 100.000-tallet.

Den herskende klassen håpet å opprettholde sentrum-venstre-koalisjonen så lenge som mulig, for å forhindre en sosial eksplosjon. Men det ble umulig, ettersom de politiske alternativene var oppbrukt. Etter å ha følt brannen trakk Renzis parti, Italia Viva, sine tre ministre ut av Conte-koalisjonen på grunn av håndteringen av covid-19-pandemien, noe som førte til at regjeringen kollapset og åpnet døren til dannelsen av Draghi-regjeringen.

Republikkens president gikk inn, og i stedet for å innkalle til nyvalg inviterte han Draghi, eks-guvernøren i Den europeiske sentralbanken, til å danne en regjering. Her har vi enda et eksempel på at en «teknokrat» blir pålagt landet som statsminister, ikke valgt av noen.

Fallet til «sentrum-venstre» ga en mulighet for høyreekstreme formasjoner som Brødre av Italia partiet. De har holdt seg utenfor koalisjonen som støtter Draghi, for det første fordi de ikke er nødvendige, og for det andre fordi de håper på fremgang på høyresiden på bekostning av Lega, som nå er i regjering.

Før eller siden vil parlamentariske spill imidlertid bli erstattet av en åpen kamp mellom klassene. Ingen stabilitet er mulig på grunnlag av det nåværende systemet. I Italia er det ikke noe massearbeiderparti. Men stemningen til massene blir stadig sintere og utålmodigere for hver dag. Arbeidernes militante handlinger i pandemiens første måned var en advarsel om hva som kommer.

Regjeringenes gjentatte fiaskoer fører uunngåelig til en eksplosjon av klassekamp. Til syvende og sist vil saker ikke bli løst i parlamentet, og dagen nærmer seg med stormskritt når tyngdepunktet vil gå fra et diskreditert parlament til fabrikkene og gatene.

Russland

Den samme turbulensen og volatiliteten kan sees overalt. I Russland var returen og arrestasjonen av Alexei Navalny signalet for en bølge av protester over hele landet. Det var demonstrasjoner på 40 000 mennesker i Moskva, 10 000 i Petersburg og tusenvis av flere i 110 andre byer, inkludert Vladivostok og Khabarovsk.

Disse protestene var ennå ikke i samme massive omfang som vi så i Hviterussland tidligere, da millioner gikk ut på gata for å styrte Lukasjenko. Men dette var store demonstrasjoner i russisk sammenheng. De var veldig heterogene i sammensetning, med mange middelklassefolk, intellektuelle, liberale – men også et økende antall arbeidere, spesielt unge arbeidere.

Politiet reagerte med undertrykkelse. Gatekamper oppsto i mange byer. Folk brøt gjennom sperringer, og rundt 40 offiserer pådro seg skader. Flere tusen mennesker ble arresterte.

Hva representerte dette? Protestene var delvis en refleksjon av harme over arrestasjonen av Navalny. Men spørsmålet om Navalny er bare ett element i denne situasjonen, og ikke nødvendigvis det viktigste.

Alexei Navalny blir fremstilt i vestlige medier som en heroisk forsvarer av demokratiet. I virkeligheten er han en ambisiøs opportunist med en tvilsom politisk fortid. I ettertiden vil han bli sett på som en tilfeldig skikkelse.

Men tilfeldige figurer spiller også en rolle i historien ved visse øyeblikk. Akkurat som i kjemi er det nødvendig med en katalysator for å få i gang en bestemt reaksjon, også i den revolusjonære prosessen er det nødvendig med et referansepunkt som kan fungere som en detonator til å antenne den akkumulerte misnøyen til massene. Den nøyaktige naturen til denne katalysatoren er irrelevant. I dette tilfellet var det arrestasjonen av Navalny. Men det kan ha vært en rekke faktorer.

Fallende levestandard

Det viktigste er ikke tilfeldigheten som nødvendigheten uttrykker seg gjennom, men selve nødvendigheten. Den virkelige årsaken til denne omveltningen var befolkningens akkumulerte sinne over fallende levestandard, økonomisk krise og overgrep var et korrupt og undertrykkende regime.

Alt tyder på at Putins støtte faller. På et tidspunkt ga meningsmålingene ham regelmessig over 70 prosent støtte. På tidspunktet under annekteringen av Krim steg dette til over 80 prosent. Men nå svever den rundt 63 prosent, og på sitt laveste punkt var den bare litt over 50 prosent. Disse tallene må ha forårsaket en alvorlig alarm i Kreml.

Tidligere kunne Putin skryte av suksess på det økonomiske feltet, men ikke nå lenger. Mellom 2013 og 2018, før pandemien, var den årlige økonomiske veksten på 0,7 prosent, det vil si at økonomien i utgangspunktet var stillestående. På slutten av 2020 var det en negativ vekst på rundt 5 prosent. Arbeidsledigheten vokser raskt og mange familier mister hjemmene sine.

For en tid, særlig under annekteringen av Krim, som har et flertall av russere, spilte på Putin det nasjonalistiske kortet. Det økte hans popularitet, men sjåvinismens rykende røyk har nå i stor grad blitt spredt over alle kanter og Putins troverdighet ble alvorlig skadet av pensjonsreformen.

Det vokser en harme over den uhyrlige korrupsjonen og den luksuriøse livsstilen til den herskende eliten. To dager etter arrestasjonen la Navalny ut en video, sett av millioner, og avslørte den personlige korrupsjonen til Putin, og viste et stort palass han har reist ved Svartehavet. Alt dette bygger opp til en eksplosiv stemning.

Grunnlaget for regimets støtte blir mindre hele tiden. Utenfor Kreml-klikken av oligarker som er notorisk korrupte, består den hovedsakelig av statlige tjenestemenn hvis jobb og karriere er avhengig av sjefen, et stort antall kumpaner som er avhengige av statlige kontrakter og forretningsforbindelser med Kreml og andre som har hatt fremgang under hans tjenester.

Sist, men ikke minst, hviler han på sikkerhetsapparatet og hæren. Putin-regimet er et borgerlig bonapartistisk regime. I den siste analysen er bonapartisme å styre med sverd. Putin er den «sterke mannen» som står på toppen av staten og balanserer mellom klassene og presenterer seg selv som legemliggjørelsen av den russiske nasjonen.

Men denne sterke mannen har føtter av leire. Etter hvert som han mister sin støtte, blir han i økende grad redusert til å opprettholde seg selv gjennom en blanding av svindel, skamløse avstemninger og naken undertrykkelse.

Talleyrand skal en gang ha bemerket overfor Napoleon at man kan gjøre mange ting med bajonetter, men man kan ikke sitte på dem. For Putin ville det være lurt å tenke på det vise rådet. Arrestasjoner, fengslinger og forgiftninger av politiske motstandere er ikke et tegn på styrke, men på frykt og svakhet.

Videre er terror et våpen som kan brukes effektivt for en tid, men som er underlagt loven om redusert avkastning. Før eller siden begynner folk å miste frykten. Det er det farligste øyeblikket for et autoritært regime. De siste demonstrasjonene er et bevis på at denne prosessen allerede har begynt.

I virkeligheten er det eneste som opprettholder regimet, massenes midlertidige treghet. Det er umulig å si med sikkerhet hvor lenge den nåværende ustabile likevekten kan vare. Foreløpig har massiv undertrykkelse lyktes i å  bremse protestene. Men ingen av de underliggende problemene er løst.

De siste protestene skremte regimet, som kombinerer undertrykkelse med innrømmelser. De har kunngjort en plan for å hjelpe de fattigste familiene. Dette kan kjøpe dem for en stund. Men den relativt lave oljeprisen vil fortsette å skade den russiske økonomien, og sanksjonene fra Amerika vil vedvare, og til og med bli skjerpet.

Det «kommunistiske» partiet

I Russland er den subjektive faktorens rolle tydelig åpenbar. Hvis CPRF var et ekte kommunistparti, ville det nå forberedt seg på å få makten. Men Zyuganov-klikken har ingen interesse av å ta makten. De har et veldig behagelig arrangement med Putin, som garanterer dem privilegier under forutsetning av at de ikke gjør noe for å forstyrre hans makt.

Holdningen til CPRF-lederne har skapt en voksende uro i rekkene til partiet. Det har vært flere lokale og regionale opprør, som har blitt stanset med utrensninger og utvisninger. Hele regionale organisasjoner har blitt ødelagt på denne måten. Zyuganov frykter muligheten for en økning av radikal opposisjonsstemning i partiet. Og en slik økning i motstand åpner muligheten for å styrke en ekte marxistisk innflytelse blant grasrot-kommunister.

Den nåværende urolige våpenhvilen kan vare i flere måneder eller til og med i flere år. Men forsinkelsen vil bare bety at motsetningene vil fortsette å vokse og forberede veien for en langt større eksplosjon i fremtiden. Det mest avgjørende elementet i denne ligningen er den russiske arbeiderklassen, som ennå ikke har sagt det siste ordet.

Det er umulig å forutsi hendelsenes presise tidsramme. Russland er ennå ikke i en pre-revolusjonær situasjon, men hendelsene går veldig fort. Vi må følge hendelser i dette landet.

India

I India har vi det som tilsvarer en opprørsbevegelse av bønder, som arrangerte en traktormarsj for å forstyrre republikkdagsparaden i Delhi 26. januar, der Modi feiret med en stor militærparade.

Disse hendelsene må plasseres i sammenheng med kapitalismens globale krise. I landbrukssektorens konkurranse prøver de store multinasjonale selskapene å presse ned prisene små og mellomstore bønder får for produktene sine på produksjonsstedet.

Markedstilpasningen av indisk landbruk er ikke et nytt fenomen. Det har pågått i årevis, som vi så under den forrige Manmohan Singh-regjeringen. Finanskapitalen har kommet inn i det indiske landbruket i stor skala, og tvunget bønder til å ta mer og mer på lån i en utålelig grad for å kjøpe viktige landbruksressurser, hvis kostnader har skutt i været.

Så snart de nye lovene ble innført, falt prisene bøndene fikk med opptil 50 prosent, mens matvareprisene i detaljhandelen økte. Det er denne uutholdelige situasjonen som har ført til den enorme bevegelsen av indiske bønder. Kravet deres er at de nye lovene må oppheves. Men ingen av deres krav er oppfylte, og ingen av disse spørsmålene er løst i samtalene.

Det som begynte i august 2020 som småskala protester i Punjab, da Modis gårdsregninger ble offentliggjort, eskalerte det til en mye større bevegelse og spredte seg til andre stater. I september 2020 ba bøndenes fagforeninger over hele India om en Bharat Bandh (en landsomfattende nedleggelse). Bevegelsen fortsatte å eskalere, ettersom uendelige samtaler med regjeringen ikke ga noen håndgripelige resultater. Fem millioner deltok i protester på 20 000 steder i desember 2020.

Et viktig vendepunkt i denne bevegelsen kom med de dramatiske hendelsene 26. januar, da hundretusenvis av bønder marsjerte i Delhi for å protestere for kravene sine. Bøndene tvang seg fra utkanten av byen til byens historiske røde fort. Disse fattige menneskene viste enormt mot, kjempet mot tungt bevæpnet politi, ble angrepet med pisk og sparket og slått i bakken.

Til tross for kraftig undertrykkelse av politiet stormet bøndene det røde fortet og okkuperte vollene. Det krevde mye politi for å drive dem ut. En demonstrant døde, og mer enn 300 politifolk ble skadet. Dette tjente bare til å irritere bøndene enda mer, og trakk flere inn i bevegelsen fra andre stater i solidaritet.

Omfanget av denne kampen gjenspeiler seg også i hele samfunnet, der selv det som ble ansett som relativt konservative lag på landsbygda, går i aksjon og blir radikalisert av den økonomiske krisens virkning.

Det var ikke så lenge siden, da Modi først vant valget, at slitne venstre og eks-venstre folk klaget over fremveksten av «fascisme» i India. Vår tendens forsto imidlertid at Modi ville forberede betingelsene for et tilbakeslag av enorme proporsjoner. Våre perspektiver har blitt bekreftet av hendelser i stor skala. Langt fra fascisme er det vi har klassepolarisering og intens klassekamp.

Stalinistenes rolle

Modi har tydelig blitt rystet av bøndenes opprør, som ga en pekepinn på massenes oppdemmede raseri. Men svakheten til bevegelsen i India finnes i ledelsen til fagforeningene, som ikke har gitt noen ordentlig respons fra den mektige indiske arbeiderklassen til støtte for bøndene.

Alt dette kommer etter år der vi har sett massive mobiliseringer av det indiske proletariatet, med flere enorme 24-timers generalstreiker, som involverte opptil 200 millioner arbeidere-de største generalstreikene i historien til den internasjonale arbeiderklassen.

I september 2016 gikk mellom 150 og 180 millioner arbeidere i offentlig sektor ut i en 24-timers generalstreik. I 2019 deltok rundt 220 millioner arbeidere i en generalstreik, og igjen i januar 2020 deltok 250 millioner arbeidere i en 24-timers generalstreik.

Disse fakta demonstrerer det kolossale revolusjonære potensialet til det indiske proletariatet. Arbeiderne er forberedte på å kjempe. Stalinistenes politikk var imidlertid ikke å mobilisere massene til et avgjørende oppgjør med Modi-regimet, men bare å lene seg på massebevegelsen for å få innrømmelser og nå avtaler med Modi.

I praksis brukte de taktikken med én-dagers generalstreiker for å få arbeiderne til blåse ut damp, mens de ledet massebevegelsen til ufarlige kanaler. Det var den samme taktikken som fagforeningslederne brukte i Hellas, og kalte en serie generalstreiker på én dag. Dette er et triks for å slite ut arbeiderne, gjøre generalstreiker til en meningsløs gest, skape illusjoner om avgjørende handlinger, mens den i praksis undergraver slike handlinger.

Slagordet til generalstreiken

I India eksisterer objektivt sett alle betingelsene for en totalstreik. Kommunistpartiene og fagforeningslederne kunne ha spilt en viktig rolle i dette, men de letter ikke på føttene. De kunne ha veltet Modi-regjeringen og satt en stopper for hans reaksjonære politikk. I stedet kommer de med tomme erklæringer, uten å komme med noen reell handling.

Dette understreker det presserende behovet for å bygge opp marxismens krefter i India. Men vi må være proporsjonerte. Organisasjonen vår i India er fortsatt på et tidlig stadium. Det er en fatal feil å ha en overdrevet tanke over hva vi kan oppnå.

Vår oppgave er ikke å lede bevegelsen eller vinne over massene, men å jobbe tålmodig for å vinne over de beste og mest revolusjonære elementene, som blir utålmodige med ledelsens endeløse forutsetninger og vaklinger.

Vi må fremme rettidige overgangsslagord som tilsvarer situasjonens presserende behov og presse bevegelsen fremover, samtidig som vi avslører ledelsens puslete oppførsel.

Bondens kamp har fått et ekko i fabrikkene. Fagforeningslederne følte flammene under ryggen og begynte å snakke om en fire dagers generalstreik. Vi vil støtte et slikt krav, det som trengs er ikke ord, men gjerninger!

Vi bør si: veldig bra, la oss holde en fire-dagers streik, men mindre snakk og mer handling! Nevn dagen! Start en kampanje på fabrikkene. Innkall til masseprotestmøter, opprett streikekomiteer. Trekk inn bøndene, kvinnene, de unge, de arbeidsledige og alle undertrykte deler av samfunnet. Og koble sammen disse grasrotorganene på bynivå, på regionalt og på nasjonalt nivå. Med andre ord, organiser sovjeter med det formål å overføre makten til arbeiderne og bøndene.

Når massene i India er organisert med hensyn på å erobre makten, kan ingen makt på jorden stoppe dem. En fire-dagers streik ville snart bli omgjort til en fullstendig ubestemt generalstreik. Det stiller et spørsmål om makt.

Det er perspektivet vi tålmodig må forklare for de indiske arbeiderne og bøndene. Selv om vi er veldig små, vil budskapet vårt slå an hos de mest avanserte arbeiderne og unge som søker den revolusjonære veien.

Vår oppgave er å vinne til oss og trene et tilstrekkelig antall revolusjonære kadrer som gjør at vi effektivt kan gripe inn i de dramatiske hendelsene som vil utspille seg i den kommende perioden.

Myanmar

Militærkuppet i Myanmar er en bekreftelse på at vi lever i en periode med «skarpe svinger og plutselige endringer». Kuppet kom som en overraskelse for mange. Militæret hadde utarbeidet en grunnlov som gir dem garantert 25 prosent av parlamentsmedlemmene og kontrollen over viktige departementer. Den satte også inn en klausul som gjør at militæret kan gå inn under en «nødssituasjon».

Men hvor var nødssituasjonen her? Militæret oppfant en ved å løgnaktig hevde utbredt valgsvindel under den enorme seieren til Aung San Suu Kyi og National League for Democracy (NLD), i november 2020.

Det som egentlig ligger bak kuppet, er den pågående konflikten over hvem som skal dra fordel av privatiseringsprogrammet som startet i 1988. Militæroffiserene har siden da vært opptatt av å berike seg, ved å ta statseide eiendommer til tilbudspriser. På den andre siden presser imperialistene, spesielt USA, på for at Myanmar skal åpne markedet for de multinasjonale selskapene.

Problemet imperialistene står overfor er at den dominerende ytre makten i Myanmar er Kina. Den største kvoten av Myanmars eksport og import er med Kina. Dermed har vi her en kamp om innflytelsessfærer, fundamentalt mellom Kina og USA, der Aung San Suu Kyi er agenten til sistnevnte.

Militærsjefene har forvandlet seg til kapitalistiske oligarker, og så på den massive seieren til NLD som en mulig trussel mot deres interesser. Militæret er hatet av massene, og offiserkasten fryktet at den nye innkommende regjeringen med så stor støtte kunne starte en prosess for å dempe deres makt og privilegier.

Militæret fryktet også den økende tilliten til massene etter valget. De pleide å styre landet etter kommando, og trodde de kunne gripe inn og diktere retningen landet skal gå i. De tok imidlertid ikke hensyn til hvor sterk motstanden er mot militærstyret. Massene har ikke glemt hvordan det var under militærdiktaturet, og de ser på den militære kasten som korrupt og pengegriske.

Her har vi et eksempel på det Marx omtalte som «kontrarevolusjonens pisk». Kuppet, i stedet for å terrorisere og lamme massene, har opprørt dem. Perspektivet for Myanmar er derfor, et av intensivert klassekamp, ​​ikke lammelse og demoralisering.

Kina

Tidligere var Kina en stor del av løsningen for verdens kapitalisme, nå er Kina en stor del av problemet.

Kina var den eneste store økonomiske makten som opplevde vekst i 2020. Den kinesiske staten grep veldig besluttsomt inn for å motvirke både pandemien og den økonomiske krisen. Dette var effektivt fra et kapitalistisk synspunkt, men det har kostet mye. Kinas gjeldsnivåer har skutt i været siden 2008, den steg med 30% under pandemien og nådde 285% av BNP i 2020. Landet har nå overtatt mange av de avanserte kapitalistiske landene når det gjelder gjeldsnivået.

Verdensbanken spår en vekst på 8% i år. Siden våren i fjor har Kinas økonomi gått bedre enn resten av verden. Men nettopp denne suksessen vil bli et problem siden utvinningen er eksportledet. Myndighetene i Beijing har for en stund forsøkt å endre strukturen i den kinesiske økonomien, fra den store avhengigheten av investeringer og eksport til å øke den interne etterspørselen. De har også forsøkt å utvikle næringer innen nye teknologier, for eksempel kunstig intelligens, 5G og solenergi, som har en høyere arbeidskraftproduktivitet. De prøver også å utvikle alternative handelsavtaler for å motvirke amerikanske forsøk på å isolere Kina.

Ingen av disse tiltakene vil løse motsetningene som er under utvikling i den kinesiske økonomien. Faktisk, siden pandemien begynte, har økonomien blitt enda mer avhengig av eksport. Videre fortsetter gjelden å vokse på en eksplosiv måte, konfliktene med naboer og andre imperialistmakter intensiveres, og ujevnheten i veksten fortsetter, og kystområdene har utviklet seg langt mer enn innlandet. Alt dette vil forverre de allerede eksisterende sosiale motsetningene.

Dette er en oppskrift for nye motsetninger som vi true stabiliteten, ikke bare i Kina, men i hele verden. Kina intervenerer aggresivt på verdensmarkedet, og vil bli nødt til å intervenede mer aggresivt for å dra nytte av krisen i resten av verden. Det vil innebære sterkere spenning mellom Kina og USA – som ser på Kina som den største trusselen mot egen økonomi og verdensrolle.

Det er ingen tilfeldighet at Trump-administrasjonen i sine siste dager vedtok en «brent jord»-tilnærming til Kina, men under Biden vil ikke USAs politikk overfor Kina endre seg nevneverdig. Både republikanere og demokrater ser på Kina som den største trusselen mot USA på verdensplan.

Konflikten mellom USA og Kina truer med å føre til en enda større handelskrig. Dette er den største trusselen mot verdenskapitalismen, det var veksten i verdenshandelen (såkalt globalisering) som ga nødvendig tilførsel av oksygen til kapitalismen i den siste perioden.

Dette vil igjen ha en effekt innad i Kina. En økonomisk krise vil utgjøre en alvorlig trussel mot dens sosiale stabilitet. Det har allerede vært fabrikknedleggelser og arbeidsledighet, som er skjult, men de eksisterer. Private selskaper flyttet problemene sine til arbeiderne med oppsigelser og angrep på lønn. Lønnsutbetalinger blir forsinket i flere måneder, og bygger opp et kolossalt sinne.

De herskende kretsene frykter muligheten for sosiale eksplosjoner som følge av den økonomiske krisen og veksten i arbeidsledigheten. Det er hovedgrunnen til at Xi Jinping var tvunget til å ondskapsfullt stagge ned på protestene i Hong Kong. Dette var ikke et uttrykk av styrke, men av frykt og svakhet. Den kinesiske herskende klassen var livredde for at denne bevegelsen kunne spre seg til fastlandet, og i fremtiden vil den til slutt gjøre det, slik natt følger dag.

Regimet har så langt lyktes i å holde lokket på den syende misnøyen i Kina. Men den kan bryte ut når som helst, og når det skjer, vil det ikke være mulig å undertrykke den som i Hong Kong. Selv der mistet regimet en stund kontrollen over hendelsene. Men overfor hundre eller tusen Hongkong på fastlands-Kina, vil det umiddelbart finne seg selv suspendert i løse luften.

Store hendelser er underveis i Kina. Og de vil skje når ingen forventer det, nettopp fordi det er et totalitært regime, der det meste som skjer er skjult utenfor synet.

En endret maktbalanse

Det som fikk USA ut av depresjonen på 1930-tallet var ikke Roosevelts New Deal, men andre verdenskrig. Den veien er imidlertid stengt. Makten til amerikansk imperialisme har avtatt i forhold til andre makter, og det samme har evnen til å gripe inn militært.

Behovet for å erobre markeder og råvarer tvinger Kina til å være mer aggressiv på verdensmarkedet. Kina har fått tilgang til ressurser rundt om i verden. For eksempel har Kina tatt kontroll over en havn og en flyplass i Sri Lanka; Kina har etablert en militærbase i Djibouti; bygget jernbaner i Etiopia; tatt kobber og kobolt i Kongo; kobber i Zambia; olje i Angola og så videre. Landet krever også suverenitet over Sør-Kinahavet, som er den viktigste sjøruten i verdenshandelen.

Dette truer direkte interessene til amerikansk imperialisme. Alt dette betyr uunngåelig større spenning mellom Kina og USA. I tidligere perioder ville det utvilsomt ha ført til krig. Men styrkeforholdet har nå endret seg fullstendig.

Trump klarte ikke å få Nord-Korea til å gi avkall på atomvåpnene. «Little Rocket Man» gikk i sirkler rundt ham. Så hvorfor erklærer ikke USA krig mot Nord -Korea, som tross alt er et veldig lite asiatisk land?

Tidligere førte amerikanerne en krig i Korea som endte uavgjort. Men i Vietnam, etter en enorm utarming av blod og gull, ble de beseiret for første gang. Etter det led de ydmykelse i Irak, Afghanistan og Syria.

Trump så ut til å forberede et luftangrep mot Iran, men trakk seg tilbake i siste øyeblikk, av frykt for konsekvensene. Alt dette understreker det faktum at krig ikke er et abstrakt spørsmål, men et veldig konkret et.

USA klarte ikke å forsvare Ukraina eller Georgia mot Russland, som har en meget mektig hær. Russland demonstrerte sin effektivitet i Syria. USA ble tvunget til å trekke seg tilbake og forlate Russland og Iran som virtuelle herrer i landet. Amerikanerne sendte en håndfull tropper til de baltiske statene for å «beskytte» dem mot Russland. Men Putin har ikke til hensikt å invadere disse små statene og vil ikke miste søvn over dette.

Saken om Kina er enda klarere. Kina er i dag ikke lenger et fattig, underutviklet land som tidligere. Det er en økonomisk utviklet stat med en mektig hær, den besitter atomvåpen og tilstrekkelig med interkontinentale ballistiske missiler til å treffe alle amerikanske byer den velger.

Det faktum at Kina nylig satte en satellitt i bane rundt månen og sendte et fartøy til Mars, gjorde dette punktet tydeligere, noe Washington behørig har notert. Det er derfor absolutt ikke snakk om krig i noen overskuelig fremtid mellom USA og Kina, eller, for den saks skyld, mellom USA og Russland.

En omfattende krig som i 1914-18 eller 1939-45 er utelukket på grunn av den endrede maktbalansen. Under moderne forhold ville det innebært en atomkrig, som ville vært katastrofal for hele verden.

Dette betyr imidlertid ikke at den neste perioden kommer til å være fredelig. Tvert imot, faktisk. Det vil være kriger hele tiden – små, men ødeleggende lokale kriger – spesielt i Afrika og Midtøsten. De amerikanske imperialistene, sammen med andre imperialistmakter, har vært involvert i lokale kriger der de har støttet proxy-hærer for å føre krig mot konkurrenter, og dette vil også være tilfellet med Kina i fremtiden, men de er svært motvillige til å risikere livet til amerikanske soldater i utenlandske kriger som den amerikanske opinionen nå er hardt imot.

Denne situasjonen kan bare endre seg i tilfelle et bonapartistisk militærregime tar makten i USA. Men det vil bare kunne oppnås etter en rekke avgjørende nederlag for den amerikanske arbeiderklassen, som ikke er vårt perspektiv. Lenge før det kan oppstå, vil arbeiderklassen ha mange muligheter til å ta makten. Den såkalte venstresiden og sektenes konstante rop om den påståtte fascismen som Trump representerer, er bare barnslighet, som vi absolutt ikke må ta hensyn til.

For tiden bruker amerikansk imperialisme sine økonomiske muskler til å hevde global dominans. Trump-administrasjonen brukte gjentatte ganger trusselen om økonomiske sanksjoner for å tvinge resten av verden til å slavisk følge Washingtons politikk innen utenrikssaker. USAs imperialisme har bevæpnet handelen.

Etter å ha ensidig brutt avtalen med Iran, som var smertefullt satt sammen av den forrige amerikanske administrasjonen og deres europeiske allierte, strammet Trump opp sanksjonene for å ramme Irans økonomi, og deretter tvang europeiske selskaper og banker til å følge etter, på grunn av smerten av å bli ekskludert fra Amerikanske markeder.

Tidligere, dersom de britiske imperialistene hadde et problem med et halvkolonialt land som Persia, ville de ha sendt en kanonbåt. I dag sender amerikansk imperialisme et brev fra Board of Trade. Faktisk er effekten av sistnevnte langt mer ødeleggende enn noen skudd avfyrt fra et krigsskip.

Clausewitz sa at krig er politikk på andre måter. I dag bør vi legge til at handel er krig på andre måter.

“Voodoo -økonomi”

Når den herskende klassen står overfor å miste alt, vil den ty til desperate tiltak for å redde systemet. Vi ser det akkurat nå. I deres desperate søken etter løsninger på krisen, vakler de borgerlige som en beruset mann fra en lyktestolpe til en annen.

De har rotet rundt i historiens søppelkasse og fisket ut de gamle ideene til Keynes. Borgerskapet har plutselig blitt full av sine nyoppdagede illusjoner, som er gamle, diskrediterte teorier de tidligere hadde foraktelig forkastet.

Ted Grant pleide å beskrive keynesianisme som voodoo-økonomi. Det er en veldig god beskrivelse. Ideen om at de borgerlige kan unngå kriser eller komme seg ut av dem ved å injisere store summer offentlige penger, høres attraktiv ut – spesielt for venstreorienterte reformister, som da fritas fra behovet for å kjempe for å endre samfunnet. Men det er et lite problem.

Staten er ikke et magisk pengetre. Ideen om at staten kan være en kilde til ubegrensede midler er fullstendig sprøyt. Likevel har dette tullet blitt vedtatt av omtrent alle regjeringer. Det er en politikk som er født av desperasjon. Og det har ført til at en astronomisk gjeldsgrad har hopet seg opp, uten presedens, bortsett fra i krigstid.

For øyeblikket bruker regjeringene penger som vann. De snakker om å bruke milliarder av dollar, pund eller euro som om de brukte småpenger på fyrstikkesker.

Som et resultat har vi en tikkende gjeldsbombe, plassert inn i økonomiens fundament. På lang sikt vil effektene bli mer ødeleggende enn noen terrorbombe. Dette er hva Alan Greenspan en gang omtalte som «markedets irrasjonelle overflod».

Et mer nøyaktig ord er «galskap». Denne galskapen må føre til et fall, som eufemistisk blir referert til som en «markedskorreksjon».

Statens rolle i økonomien

I mai 2020 publiserte Financial Times en redaksjonell uttalelse der vi leste følgende:

«Uten en kommunistisk revolusjon, er det vanskelig å forestille seg hvordan regjeringer kunne ha grepet inn på private markeder – for arbeidskraft, for kreditt, for utveksling av varer og tjenester – så raskt og dypt som de siste to månedene med nedstengninger.

«Over natten har millioner av ansatte i privat sektor fått lønnssjekkene sine fra offentlige budsjetter, og sentralbanker har oversvømt finansmarkeder med elektroniske penger.»

Men hvordan kan disse utsagnene forenes med det ofte gjentatte mantraet som forteller oss at staten ikke har noen rolle å spille i en «fri markedsøkonomi?» På dette spørsmålet gir Financial Times et interessant svar:

(…) «Men den liberale demokratiske kapitalismen er ikke selvforsynt og må beskyttes og vedlikeholdes for å være motstandsdyktig.»

Med andre ord er det «frie markedet» ikke fritt i det hele tatt. Under nåværende forhold må den lene seg på staten som en krykke. Det kan bare eksistere takket være massive og enestående utdelinger fra staten. IMF beregner den totale mengden finanspolitisk støtte på verdensbasis til svimlende 14 milliarder dollar. Global statsgjeld har nå nådd 99 prosent av BNP for første gang i historien.

Dette er en bekjennelse av konkurs – i ordets bokstavelige forstand. Det sentrale problemet i denne ligningen kan oppsummeres med ett ord: gjeld. Total global gjeld (inkludert statsgjeld, husholdningsgjeld og selskapsgjeld) ved utgangen av 2020 nådde 356 prosent av BNP, en økning på 35 prosentpoeng fra 2019, og nådde rekordhøye 281 billioner dollar. Det er nå enda høyere og stiger. Dette er den største faren for det kapitalistiske systemet.

Japan brukte rundt 3 billioner dollar på å dempe det økonomiske slaget fra COVID-19, og økte sin offentlige gjeld, som allerede er 2,5 ganger størrelsen på økonomien. Problemet er spesielt alvorlig i Kina, hvor den totale gjelden har overgått 280 prosent av BNP, noe som setter Kina på nivå med de mest avanserte kapitalistiske landene, og den stiger raskt i alle sektorer av økonomien.

I januar slo Verdensbanken alarm om en «fjerde gjeldsbølge», som er spesielt alvorlig utenfor de avanserte kapitalistiske landene. De er alvorlig bekymret for et økonomisk krasj med langsiktige konsekvenser.

De borgerlige oppfører seg som en uansvarlig gambler som bruker enorme mengder penger han ikke besitter. De lider av de samme vrangforestillingene og opplever den samme slags vanvittige ekstasen ved å sløse med enorme mengder penger i den sikre troen på at lykken deres aldri vil ta slutt… før det fatale øyeblikket kommer – som det alltid gjør – når gjelden må tilbakebetales.

Før eller siden vil gjelden innhente dem. Men på kort sikt er de ganske fornøyde med å fortsette denne galskapen og trykke enorme summer som ikke har noen reell støtte og oversvømme økonomien med en overflod av fiktiv kapital.

Dette er imidlertid ikke bare en «gjeldskrise», som noen av de liberale og reformistene hevder. Det virkelige problemet er kapitalismens krise – en overproduksjonskrise, som denne enorme gjelden er et symptom på. Stor gjeld er ikke nødvendigvis et problem, i seg selv. Hvis det var sterk økonomisk vekst på lang sikt, som i etterkrigstiden, kunne en slik gjeld styres og gradvis elimineres. Men et slikt perspektiv er utelukket. Det kapitalistiske systemet er ikke i en epoke med økonomisk oppsving, men en av stagnasjon og tilbakegang. Som et resultat vil gjeldsbyrden bli et stadig større drag på verdensøkonomien. Den eneste måten å redusere dette problemet på er enten gjennom innstramninger; inflasjon, som igjen vil ende opp med kollaps og en ny innstrammingsperiode; eller direkte som en misligholdelse. Enhver av disse variantene vil føre til større ustabilitet og en skjerping av klassekampen.

Er opphenting mulig?

De ble ført bort av denne euforien, og de publiserer til og med artikler som trygt forutsier en rebound – ikke bare en bedring, men en massiv opptur. I spalter i den borgerlige pressen kan man lese trygge spådommer om en bedring. Slike spådommer er tung på optimisme, men sørgelig lett på fakta.

Den nåværende krisen skiller seg fra tidligere kriser på flere måter. For det første er den uatskillelig sammenfiltret med koronaviruspandemien, og ingen kan med noen grad forutsi hvor lenge den vil vare.

Av alle disse grunnene kan de økonomiske spådommene til IMF og Verdensbanken ikke betraktes som noe mer enn bare gjetning.

Men betyr dette at en gjeninnhenting er utelukket? Nei, det er galt å trekke en slik konklusjon. Faktisk, på et visst tidspunkt, er en slags gjenoppretting uunngåelig. Det kapitalistiske systemet har alltid beveget seg med oppgang og nedgang. Pandemien har forvrengt den økonomiske syklusen, men har ikke avskaffet den.

Lenin forklarte at det kapitalistiske systemet alltid kan komme seg ut av selv den dypeste krise. Den vil fortsette å eksistere til den blir styrtet av arbeiderklassen. Før eller siden vil den også finne en vei ut av denne krisen. Men å si det er å si for mye og for lite på en gang.

Spørsmålet må stilles konkret, på grunnlag av det vi allerede vet. Den nøyaktige naturen til disse oppgangene og nedgangene kan variere veldig. Og spørsmålet som må stilles er: hva slags gjenoppretting snakker vi om?

Vil det betegne begynnelsen på en lang periode med vekst og velstand? Eller vil det bare være et midlertidig mellomrom mellom en krise og en annen? De mest optimistiske påstandene er basert på eksistensen (i hvert fall i de mest avanserte kapitalistiske økonomiene) av «oppdemt etterspørsel».

Under pandemien kunne ikke folk å bruke mye penger på varer, restauranter, kafeer og barer eller utenlandsreiser. Slutten på pandemien – slik teorien sier – kan frigjøre disse ubrukte midlene, noe som kan fremme en kraftig bevegelse oppover i økonomien og gjenopprette tilliten. Dette faktum, sammen med ytterligere enorme injeksjoner av offentlige penger, kan føre til en rask gjenopphenting.

Gjenoppretting og klassekamp

La oss et øyeblikk innrømme at et slikt scenario ikke kan utelukkes på forhånd. Hva blir da konsekvensene? Fra vårt synspunkt ville en slik utvikling slett ikke være negativt. Pandemien og den påfølgende økningen i arbeidsledighet sjokkerte arbeiderklassen og førte til en viss lammelse.

Det virket avskrekkende å streike og eller å benytte seg av andre former for masseaksjon og lot regjeringer innføre antidemokratiske tiltak under påskudd av å «bekjempe Covid-19».

Men selv en liten økonomisk bedring, med et fall i arbeidsledigheten, kombinert med effekten av en slutt på pandemien, vil aktivere den økonomiske kampen igjen, ettersom arbeidere streber etter å vinne tilbake alt de tapte i forrige periode.

En slik bedring vil imidlertid være midlertidig og ekstremt ustabil, fordi den ville være bygget på et veldig kunstig og usunt grunnlag. Den vil inneholde frøene til sin egen ødeleggelse. Og jo høyere den klatrer, desto verre blir fallet.

Dessuten ville det også være en ujevn oppgang, der Kina mest sannsynlig stiger fremover på bekostning av USA og med Europa som henger etter. Dette vil ytterligere forverre spenningen mellom Kina og USA og også mellom Kina og Europa, noe som fører til en ytterligere intensivering av handelskrigen, med en kamp for å karre til seg knappe markeder, ytterligere undergrave verdenshandelen og deprimere det økonomiske livet.

Dette er den største trusselen mot verdens kapitalisme. La oss huske at den store depresjonen ikke var forårsaket av børskrakket i 1929, men av den proteksjonistiske politikken som fulgte den.

De «brølende tjueårene»

Når økonomene spår en kraftig opptur etter pandemien, trekker de ofte en parallell til «tjueårene». Men denne parallellen er ekstremt vaklende, og konklusjonene vi kan trekke av den er neppe oppmuntrende fra et kapitalistisk synspunkt.

Det er sant at det var en bedring etter 1924, med massiv spekulasjon på børsen som produserte enorme mengder fiktiv kapital. Men vi må ikke glemme at det endte med krakket i 1929.

Det er fullt mulig at vi vil oppleve en lignende situasjon. Med en viktig forskjell. De enestående mengdene med fiktiv kapital som nå produseres er langt større enn under det «brølende tyvetallet» – faktisk større enn noen gang i historien under fredstid. Fallet når det kommer – som det må – vil derfor bli tilsvarende større.

De borgerlige har glemt en liten detalj. Penger må representere virkelige verdier, ellers er det bare papirbiter – løfter som ikke blir holdt. Tradisjonelt var støtten til papirpenger gull. Hver nasjon måtte ha en gullbeholdning i hvelvene, og i teorien kunne hvem som helst kreve verdien av pengesedlene i gull.

I praksis var dette imidlertid ikke mulig. Over tid lærte folk å akseptere at en dollar, pund eller euro var «så godt som gull». Selvfølgelig kan det være noe annet enn gull. Før gull var det sølv. Før det, kunne det være nesten hva som helst. Det kan være produksjon. Men med mindre det er basert på en slags materialverdi, er det bare verdiløse papirbiter.

Da lenken med gull ble brutt ved avskaffelsen av gullstandarden, kunne regjeringer og sentralbanker utstede så mye papirpenger som de ønsket. Men ved å pumpe store mengder av det som virkelig er fiktiv kapital inn i økonomien, blir forholdet mellom mengden penger i omløp og varene og tjenestene den kan kjøpe forvrengt. I amerikansk økonomi, målt med M2, har pengemengden økt med forbløffende 4 billioner dollar i 2020. Det er en årlig økning på 26 prosent – den største årlige prosentvise økningen siden 1943. Dette må til slutt komme til uttrykk i en eksplosjon av inflasjon.

Dette faktum blir nå praktisk ignorert av politikere, økonomer og sentralbanker. De påpeker at frykten for inflasjon så langt ikke har materialisert seg. Det er ganske sant, og det gjenspeiler en kraftig nedgang i etterspørselen – et symptom på krisens dybde. Inflasjonstrykket har ikke utløp for forbrukerpriser, og har blåst opp spekulative bobler i aksjekurser, i kryptovaluta, etc. Men denne situasjonen kan ikke vare. Den første euforien til investorene vil da bli motsatt.

I perioden før krisen i 2008 var inflasjonen begrenset av andre faktorer, inkludert veksten i den globale handelen, nye teknologier og jakten på billig arbeidskraft i den såkalte tredje verden. Disse elementene, som har spilt en mektig rolle i nesten 30 år, har i stor grad utmattet seg selv i den siste perioden. Veksten i den globale handelen har gått betydelig ned i flere år, og ny teknologi, som muliggjorde en betydelig reduksjon i produksjonskostnadene, har nådd et metningspunkt.

Det er ikke tilfeldig at all statistikk om verdenshandelen ser ut til å vise en tendens til insourcing, det vil si en retur av produksjon til de kapitalistiske opprinnelseslandene. Denne tendensen har bekreftet seg spontant gjennom de strategiske valgene til multinasjonale selskap, men har også blitt objektivt styrket av den proteksjonistiske politikken til Trump og andre imperialistiske regjeringer.

Etter krisen i 2007 så vi en kredittbasert ekspansjon innenfor et innstramningsregime, som hadde en helt annen karakter enn i dag: tidligere gikk pengene inn i rekapitalisering av banker, forsikringsselskaper og virksomheter som var på randen av konkurs, eller de gikk til børsen eller eiendomsspekulasjoner, men uten å utvide grunnlaget for masseforbruk.

I dag har situasjonen endret seg: den kombinerte effekten av disse nye tendensene er en oppskrift på inflasjon, og stiller en rekke spørsmål av ekstrem interesse, som også diskuteres på de høyeste nivåene i den herskende klassen. Viktigst av alt, hva vil skje når sentralbanker må heve renten og slutte å kjøpe useriøse obligasjoner på markedet for å stagge en stigende inflasjon?

Paradoksalt nok er inflasjon en slags kapitalistisk «løsning» på gjeldskrisen, en økende inflasjon vil devaluere gjelden. Men det kommer med enorme økonomiske og sosiale kostnader. Og når det først tar av, blir det veldig vanskelig å få det tilbake under kontroll. På 1970-tallet forklarte Ted Grant at borgerskapet, skremt av den stigende inflasjonen, red på ryggen av en tiger, og problemet de sto overfor var å hvordan gå ned uten å bli spist opp.

I dag er slike forsøk på å omgå den alvorligste overproduksjonskrisen noensinne, sett med det Marx kalte «sirkulasjonens triks», et veldig farlig spill. Her har vi langt overgått Keynes: Keynesianismen krever at staten tar på seg gjeld ved å utstede obligasjoner; det som blir foreslått i dag er kvalitativt annerledes, dvs. å følge de vanvittige forslagene fra Modern Monetary Theory (MMT) og dermed trykke penger på en ubegrenset måte.

Det som representerer et reelt kvalitativt skifte i det kapitalistiske systemet, er at en helt irrasjonell teori som MMT befinner seg i den privilegerte posisjonen å betinge, om ikke bestemme, de økonomiske valgene for verdens fremste imperialistiske makt!

Dette spørsmålet angår ikke bare USA. Denne tendensen er nå global. Nylig hevdet den tidligere viseguvernøren i Bank of Japan (BoJ), Kikuo Iwata, at Japan må øke skatteutgiftene ved å øke offentlig gjeld, finansiert av sentralbanken. Dette forslaget om «helikopterpenger» er identifisert som løsningen på lav vekst og er basert på ideen om at etterspørselen stimuleres bare ved å trykke mer penger. Dette er nøyaktig påstandene til MMT, som Draghi også ga æren for i 2016, da han var president i Den europeiske sentralbanken (ECB), selv om EUs interne motsetninger ikke gir samme manøvreringsmarginer som USA og Japan.

Selv om det ikke er mulig å vite på forhånd hvordan krisen vil utvikle seg, vil belastningene som følger av den enorme akkumulerte gjelden på et tidspunkt føre til panikk. Renten må stige kraftig for å bekjempe inflasjonen. Billig kreditt, som har holdt systemet flytende til nå, vil tørke opp over natten. Bankene vil slutte å låne ut til små og mellomstore bedrifter, som vil gå konkurs.

Som i 1929 vil de økonomiske realitetene helle iskaldt vann over investorenes «irrasjonelle overflod». Etter hvert som natt følger dag, vil det bli panikk på verdens børser. Investorer vil selge aksjene sine med tap, noe som skaper et bratt og ustoppelig fall.

Investorer ser allerede den kolossale gjelden som blir stablet opp i USA, og begynner å tvile på at dollaren virkelig er verdt det de sier den er verdt. Senere, med mindre alvorlige tiltak blir iverksatt, vil det være stormløp for å dumpe dollaren, og et kraftig fall i verdien av dollaren vil ha en dominoeffekt på andre valutaer, med et resulterende kaos i internasjonale pengemarkeder.

Kapitalistene vil søke et trygt tilfluktssted for gull, sølv og platina. Dette vil være opptakten til en dyp nedgang i realøkonomien, med en kollaps av investeringer, en uttørking av kreditt og en påfølgende bølge av konkurser, fabrikknedleggelser og arbeidsledighet.

Til slutt vil krisen ramme bankene selv. Kollapsen av bare én stor bank kan forårsake en generell bankkrise. Det var det som skjedde 11. mai 1931, da den østerrikske Creditanstalt -banken kunngjorde at den hadde mistet mer enn halvparten av kapitalen, et kriterium i henhold til østerriksk lov der en bank ble erklært konkurs.

Alt dette kan skje igjen. De borgerlige økonomene prøver å lindre nervøse tanker ved å gjenta at dette ikke kan skje fordi vi har lært historiens leksjoner. Men som Hegel påpekte: «Hva erfaring og historie lærer oss er at mennesker og regjeringer aldri har lært noe av historien, eller handlet etter prinsipper utledet av den.»

Advarselsskiltene blinker imidlertid allerede, og noen av de mer edruelige økonomene kan se dette. Men til tross for alle advarsler, har de borgerlige ikke noe annet alternativ enn å følge veien de allerede har valgt.

Kapitalismen viser nå alle symptomene på avansert senilt forfall. Vi kan med sikkerhet konstatere at en eventuell bedring ikke vil bety en forbedring av den generelle helsen til systemet, men bare en syklisk oppgang som forbereder en enda dypere krise. Og en depresjon enda mer alvorlig enn den på 1930-tallet er under forberedelse. Dette vil være det uunngåelige resultatet av politikken som nå følges. Det er det virkelige perspektivet, og de sosiale og politiske konsekvensene vil være uberegnelige.

Sosiale og politiske konsekvenser

For marxister har studiet av økonomi bare betydning i den grad det uttrykker seg i massenes bevissthet. Scenariet vi har skissert har klare likheter med 1930-årene, men det er også viktige forskjeller.

På den tiden ble motsetningene i samfunnet løst på relativt kort tid, og kunne ende bare enten i seieren til den proletariske revolusjonen, eller reaksjon i form av fascisme eller bonapartisme. I dag er en så rask løsning utelukket av den endrede maktbalansen.

Arbeiderklassen i dag er mye større enn på 1930-tallet. Den spesifikke vekten i samfunnet er langt større, mens de sosiale reaksjonsreservene (bøndene og andre små eiendomseiere osv.) Har blitt kraftig redusert.

Borgerskapet står overfor den mest alvorlige krisen i historien, men klarer ikke raskt å bevege seg i reaksjonsretning. På den andre siden blir arbeiderklassen, til tross for sin objektive styrke, stadig holdt tilbake av ledelsen, som er enda mer degenerert nå enn den var på 1930-tallet.

Av alle disse grunnene vil den nåværende krisen bli forlenget over tid. Den kan vare i flere år, eller til og med tiår, med oppturer og nedturer på grunn av fraværet av den subjektive faktoren. Dette er imidlertid bare den ene siden av mynten. Det at den blir lang og langstrakt betyr ikke at den blir mindre turbulent. Tvert imot: perspektivet er et av skarpe og plutselige endringer.

Bevissthetsutviklingen i arbeiderklassen kan ikke mekanisk reduseres til antall streiker og massedemonstrasjoner. Dette er den falske ideen til sekteristene og ultravenstre som bare baserer seg på tankeløs aktivisme, og som ikke klarer å se de dypere radikaliseringsprosessene som skjer stille under overflaten hele tiden. Dette er hva Trotskij kalte den molekylære prosessen til den sosialistiske revolusjonen.

Overfladisk empiri er bare i stand til å se overflaten, men de virkelige prosessene unnslipper helt oppmerksomheten deres. Følgelig mister de umiddelbart balansen av en midlertidig pause i klassekampen. De blir nedslitte og pessimistiske, og blir helt på vakt når bevegelsen plutselig brister opp på overflaten.

Kombinasjonen av pandemien og massearbeidsledigheten har fungert som en brems på den økonomiske kampen. Det har vært en kraftig nedgang i antall streiker når forholdene var ugunstige for massedemonstrasjoner, selv om de noen ganger skjedde. Men fraværet av massekamper betyr ikke at bevissthetsutviklingen er stoppet. Tvert imot, faktisk.

Dybden av krisen forandrer psykologien til millioner av menn og kvinner. Spesielt ungdommen er vidt åpen for revolusjonære ideer. De gråtende motsetningene i samfunnet, massenes fryktelige lidelse – alle disse tingene skaper en kolossal oppbygning av sinne og bitterhet, som stille samler seg i samfunnets dybde.

Arbeiderklassen ble midlertidig desorientert i begynnelsen av pandemien, selv om det i Italia var en viktig streikebølge i mars og april 2020.

På grunn av unnskyldningen for pandemien har den herskende klassen stablet et enormt press på arbeiderne i over ett år. Men dette har skapt en stemning av bitterhet og harme, som legger grunnlaget for en eksplosjon av klassekampen.

Med nedgang i smitte, vil det bli skapt forutsetninger for seriøs mobilisering av arbeiderklassen om både økonomiske og politiske spørsmål.

Vi er ikke lenger i 2008-2009, da arbeiderne ble overrasket av krisen – for det meste av uventet restrukturering, som bidro til å midlertidig lamme arbeiderbevegelsens initiativ.

Etter å ha kommet seg etter den første virkningen av krisen, gjenoppretter arbeiderne nå tilliten og tror at kampen kan bringe med seg håndgripelige resultater, noe som fører til en større vilje til å mobilisere til handling.

Denne prosessen vil bli styrket av gjenåpningen av økonomien, samt de siste erfaringene under pandemien, som avslørte arbeiderklassens viktige rolle i samfunnet, spesielt i sektorene som aldri stengte (helse, transport, handel, industri) men ble likevel utsatt for utålelig press og en nådeløs økning i arbeidstakten.

Arbeiderne har betalt en ekstremt høy pris når det gjelder dødsfall og ofre i kampen mot Covid-19, og derfor er de i dag ikke bare mer bevisste på hvilken rolle de har i samfunnet, men de vil også at dette skal kompenseres ved å øke lønnen og i forbedring av arbeidsforholdene. Dette er en avgjørende faktor i utviklingen av klassebevisstheten.

Fagforeningsbyråkratiene er fortsatt et hinder, og setter bremsene på bevegelsen så mye de kan. Men de har ikke lenger den samme autoriteten som tillot dem å kontrollere arbeiderne som de gjorde tidligere. De hviler på styrken til det byråkratiske apparatet og den borgerlige staten, men den autoriteten har aldri vært så lav som den er akkurat nå.

Borgerskapet vil prøve å bruke tvangs- og undertrykkende tiltak for å begrense klassekampen, innføre nye anti-streikelover og begrensninger i retten til å demonstrere, men historien lærer oss at når massene begynner å bevege på seg, vil ingen lover stanse dem. Disse metodene kan forsinke prosessen, men de vil bare gjøre den enda mer eksplosiv.

I første omgang vil arbeidernes mobilisering ha en overveiende økonomisk karakter. Men i løpet av prosessen vil de bli radikaliserte på grunn av krisens dybde og de enorme frustrasjonene som har samlet seg opp gjennom årene, og til slutt få en politisk karakter. En ny «mai «68», eller «varm høst», vil være på dagsorden i det ene landet etter det andre.

I en kontekst som denne, langt fra å holde bevegelsen tilbake, vil inflasjonen få den til å stimulere den, som vi har sett mange ganger i historien. Det generelle presset på lønnen for de aller fleste arbeidere, kombinert med den skandaløse overføringen av formue fra lønnsarbeid til kapital, betyr at veksten i inflasjonen vil presse arbeiderne til å forsvare kjøpekraften sin.

Det er på denne langt mer fruktbare grunnen at ideene til marxistene vil blomstre. Fagforeningene vil gå i krise og den gamle ledelsen vil bli utfordret. Selvfølgelig må vi opprettholde en følelse av proporsjoner. Vi er ennå ikke i stand til å kunne utfordre reformistenes hegemoni i arbeiderbevegelsen. Men ved å dyktig anvende taktikken med enhetsfronter kan vi gjøre fremskritt i fagforeningene. Det er nødvendig å kjempe mot opportunisme, men også mot sekteriske og anarkosyndikalistiske avvik (som i den italienske fagforeningen Cobas), som i denne krisen har blitt påvist som feilslåtte.

Sektarianisme og eventyrisme spiller en negativ rolle i fagforeningene, og leder klassens fortropp inn i en blindgate og skiller dem fra massebevegelsen. Ved å kombinere fasthet på prinsipper med fleksibel taktikk, kan vi demonstrere marxismens overlegenhet, gradvis heve vår profil og begynne å fremstå som en alvorlig kraft i arbeiderbevegelsen.

Jo lenger dette varer, desto mer voldsomt og elementært blir eksplosjonen når den endelig kommer. Og det kommer, som natt følger dag. Som Marx skrev til Engels:

«Alt i alt har krisen gravd unna, som den gode gamle muldvarpen den er.»

Fagforeningene

Trotskij skrev en gang at teori er fremsynets overlegenhet over forbauselse. Reformistene og sekteristene blir alltid overrasket når arbeiderne begynner å bevege på seg etter en periode med tilsynelatende treghet.

I begynnelsen av 1968 hadde mandelittene og andre sekterister helt avskrevet den franske arbeiderklassen. De sa at arbeiderne var borgerlige og amerikaniserte. En av disse herrene skrev at det ikke var noen mulighet for generalstreik i noe europeisk land på den tiden. Noen uker senere satte de franske arbeiderne i gang den største revolusjonære generalstreiken i historien.

De ble fullstendig villedet av fraværet av store bevegelser i klassen i perioden forut. I dag har også mange av aktivistene i fagforeningene og arbeiderbevegelsen blitt desorienterte av tidligere hendelser. De har mistet tilliten til arbeidernes evne til å kjempe og har blitt pessimistiske, skeptiske og kyniske. De har selv blitt et hinder og blokkert veien til kamp. Det vil være dødelig for oss å bli ledet av deres nederlagserfaringer.

Som vi har forklart, vil selv en relativt svak økonomisk vekkelse være et signal for en eksplosjon av klassekampen, som vil ryste fagforeningene til grunnvollene. Allerede nå er de reformistiske fagforeningslederne ute på dypt vann. De gjenspeiler fortiden, dagene da de hadde et enkelt liv og gode relasjoner med sjefene, som kunne gi innrømmelser til arbeiderne uten å ta biter av profitten.

Nå er ting veldig annerledes. Sjefene prøver å legge all byrden av krisen på skuldrene til arbeiderne, som befinner seg i en utålelig posisjon, der selv deres liv og deres familier blir utsatt for fare.

Dybden av krisen utelukker enhver form for meningsfulle og langvarige innrømmelser. Arbeiderne må kjempe for alle krav – ikke for å få nye innrømmelser, men for å bevare goder som er vunnet i tidligere tider.

Men selv der de lykkes, vil gevinstene bli utslettet av inflasjonen, som må dukke opp igjen som en konsekvens av de enorme mengdene fiktiv kapital som er satt i omløp. Det sjefene gir med høyre hånd, vil de ta tilbake med venstre.

Dette betyr at fagforeningene vil komme under press fra arbeiderne som vil kreve handling for å forsvare sine rettigheter, arbeidsforhold og levestandard. Fagforeningslederne vil enten bøye seg for dette presset, ellerså vil også de bli fjernet og erstattet av andre som er forberedt på å kjempe. Fagforeningene vil bli transformert i løpet av kampen.

Når de er blokkert i de offisielle fagforeningene og uten det umiddelbare perspektivet på lederskifte, vil arbeidere under noen omstendigheter også utvikle egne grasrot initiativ. Fremveksten av slike grasrot organisasjoner av arbeidere i kamp, ​​som Mareas i Spania, Santé en Lutte, kollektivet av 1000 bussjåfører i Belgia og på sykehus i Frankrike etc. er et resultat av et akkumulert sinne fra arbeidere, behov for umiddelbar kollektiv handling og passivitet fra de offisielle fagforeningslederne.

Dialektikk forteller oss at ting kan endre seg til sine motsetninger, og vi må være forberedte på dette. Selv de mest reaksjonære og tilsynelatende inerte fagforeningene vil bli trukket inn i denne kampen. Denne prosessen har allerede begynt i land som Storbritannia. En etter en dør de gamle høyrelederne eller trekker seg tilbake, eller blir erstattet.

En ny generasjon yngre klassekrigere begynner å utfordre lederskapet. Det er duket for en forvandling av fagforeningene til kamporganisasjoner. Og vi marxister må stå foran i denne kampen, som til slutt avhenger av den sosialistiske revolusjonens suksess.

Oppgaven som ligger foran oss

Året 2021 vil være uten like, arbeiderklassen har gått inn på en veldig hard skole, det blir mange nederlag og tilbakeslag, men fra den skolen vil arbeiderne trekke de nødvendige lærdommene.

Akkumulering av spenning over mange år kan føre til plutselige endringer over natten og stille svært alvorlige spørsmål. Og vi må være forberedte! I den kommende perioden vil nye lag trekkes inn i kampen. Vi så det i Frankrike med gilets jaunes. Vi ser det nå i India med bondevegelsen. I USA så vi de massive demonstrasjonene etter drapet på George Floyd, som inkluderte anslagsvis 26 millioner mennesker i 2000 byer og tettsteder i alle 50 delstater, Washington, DC og Puerto Rico, og fikk Trump til å rømme inn i bunkeren sin.

Hovedproblemet er lederskapet. Massens sinte stemning eksisterer, men finner ikke uttrykk i de offisielle organisasjonene. Fagforeningslederne prøver å holde bevegelsen tilbake. Men med eller uten dem, vil bevegelsen på en eller annen måte finne en måte å uttrykke seg på.

Massene kan bare lære av en ting, det er erfaring. Som Lenin pleide å si: «Livet lærer.» Arbeiderne lærer av sin erfaring med krisen. Men det er en langsom og smertefull læringsprosess. Det tar tid for massene å trekke de samme konklusjonene som vi, av teoretiske årsaker, for mange år siden.

Denne læringsprosessen ville bli raskt fremskyndet dersom det eksisterte en masserevolusjonær organisasjon med tilstrekkelig antall tilstede og med tilstrekkelig autoritet til å bli lyttet til av arbeiderne. Et slikt parti eksisterer potensielt i rekken til IMT. Men for tiden eksisterer det bare som et embryo. Og som gamle Hegel skrev: «Når vi ønsker å se en eik med kraftige stamme, med spredte grener og løvmasse, er vi ikke fornøyde hvis vi i stedet blir vist en eikenøtt.»

Vi har gjort store fremskritt, og vi regner med å gjøre mange flere. Men vi må ærlig innrømme at vi for øyeblikket mangler de nødvendige tallene. Vi mangler de nødvendige røttene i arbeiderklassen og dens organisasjoner for å kunne gjøre en vesentlig forskjell.

Men med riktige ideer og rettidige slagord kan vi nå de mest avanserte arbeiderne og ungdommene, og gjennom dem kan vi senere nå et større antall. Her eller der kan vi være i posisjon til å lede bestemte kamper. Men generelt må vi sikte på små suksesser, siden beskjeden suksess og små seire vil gi oss et springbrett for større suksesser i fremtiden.

Vår internasjonale har vist enorm motstandskraft og frimodighet, møtt vanskeligheter og oppdaget nye arbeidsmetoder. Som et resultat har vi de siste 12 månedene gjort enorme fremskritt, mens andre grupper har opplevd kriser og splittelser og raskt faller i en velfortjent glemsel.

Vi har langt færre konkurrenter enn tidligere. Sektene går i stykker, og stalinistene, som tidligere var et alvorlig hinder, er bare en skygge av sitt tidligere jeg. De klamrer seg fortsatt til noen posisjoner i fagforeningene som de arvet fra fortiden. Men de fungerer alltid som et «venstre» deksel for byråkratiets høyre fløy. De vil bli feid til side sammen med dem så snart arbeiderne begynner å bevege på seg.

Hovedtrenden som vil dukke opp i neste periode er venstreorienterte reformister, som ikke har noe klart politisk perspektiv. Mange av dem står ikke lenger engang i ord for den sosialistiske transformasjonen av samfunnet, og vakler derfor stadig mellom presset fra de borgerlige og de ekte reformistene, og presset fra arbeiderklassen. Dette er et internasjonalt fenomen.

Men til tross for deres mangel på klare ideer (og delvis på grunn av det), vil de uunngåelig bli påvist av masseradikaliseringen. Siden de er politisk ustabile og mangler en klar ideologi, vil de av og til ordlegge seg veldig radikalt, komme med til og med «revolusjonære» slagord. Men det vil bare være ord, og de kan svinge tilbake til høyre like raskt som de svinge til venstre. Vi vil gi venstrereformistene kritisk støtte, støtte dem når de kjemper mot høyrefløyen, men kritisere enhver tendens til tilbakeslag, innrømmelser og kapitulasjon.

Et fellestrekk for alle våre politiske rivaler – inkludert venstresiden – er deres manglende evne til å vinne ungdommen. Vår åpenbare suksess med å vinne det beste av ungdommen fyller skeptikerne våre med raseri og harme. Fremfor alt forvirrer det dem. Hvordan kan IMT vinne så mange unge mennesker i dagens situasjon, når alt er så svart og håpløst? De rister på hodet i vantro og stønner videre om verdens triste tilstand.

Som Lenin påpekte: han som har ungdommen, har fremtiden. Årsaken til vår suksess er ikke vanskelig å se. Ungdommen er naturligvis revolusjonær. De krever en ordentlig kamp mot kapitalismen og blir utålmodige av andres frykt og teoretiske forvirring.

Vår styrke er basert på to ting: Marxistisk teori og en fast orientering til ungdommen. Vi har i praksis bevist at dette er en vinnerkombinasjon. Disse suksessene gir tillit og optimisme for fremtiden. Men vi må til enhver tid bevare en følelse av proporsjoner. Vi er foreløpig bare i begynnelsen av begynnelsen.

Langt større utfordringer ligger foran oss som vil sette oss på prøve. Det er ikke rom for selvtilfredshet. Hvis vi spør oss selv om vi er klare til å dra nytte av de store mulighetene som finnes, hva er svaret? Hvis vi er helt ærlige, bør vi svare benektende. Nei, vi er ikke klare – i hvert fall ikke ennå. Men vi må gjøre oss klare, så snart som mulig. Og det betyr i siste instans vekst.

Vi må alltid starte med kvalitet, vinne enerne og toerne og utdanne og trene kadrer. Men vi må da transformere kvalitet til kvantitet: bygge en større og mer effektiv organisasjon. Kvantitet blir til kvalitet. Med hundre kadrer kan man gjøre ting som er umulige for et dusin. Og tenk bare hva vi kunne gjort i Storbritannia eller Pakistan eller Russland med tusen kadre. Det er en kvalitativ forskjell!

Kaderbygning må gå hånd i hånd med vekst. Det er ingen motsetning. Organisasjonen må utvikle seg etter hvert som situasjonen endres. Og det må endres etter hvert som situasjonen endres, bli mer profesjonell, mer disiplinert og mer moden.

Vi har riktige ideer, metoder og perspektiver. Vi trenger imidlertid langt mer enn dette. Vår oppgave er nå å gjøre dette til vekst og å skape en mektig revolusjonær kadrerhær som er i stand til å lede arbeidere i kampen. Vi tar allerede imponerende skritt i denne retningen.

I begynnelsen så det ut til at pandemien ville skape uoverstigelige vanskeligheter for marxistene. Den har forlist alle de pseudo-marxistiske sektene som baserte seg på tankeløs aktivisme. Men IMT har vind i seilene, og fikk over 1000 nye medlemmer det siste året. Og dette er bare begynnelsen.

Kamerater av internasjonalen! Vi er i et kappløp mot klokken. Vår oppgave kan ganske enkelt sies: det er å bevisstgjøre arbeiderklassens ubevisste (eller halvbevisste) vilje til å endre samfunnet.

Store hendelser forberedes. For å klare de enorme oppgavene krever vi en intern revolusjon, som begynner med en revolusjon av vår egen mentalitet. Vi kan ikke tenke på samme måte som tidligere. Alle spor etter studiesirkel mentaliteten og studiesirkel rutinen må opp med rota. Det som trengs, er en profesjonell tilnærming til partibygging. Det er ingenting viktigere i våre liv. Og hvis vi fortsetter å forfølge riktige ideer, taktikker og metoder, vil vi absolutt oppnå det.

Enstemmig vedtatt juli 2021