Valgkvelden nærmer seg slutten, og i skrivende stund er det bare en halv dag igjen å stemme. Utfallet er mest sannsynlig en rødgrønn regjering.

Dette valget kom i en utfordrende situasjon for norsk politikk. Den rødgrønne regjeringen for åtte år siden er bare et vagt minne, og de unge har bare bevitnet innstramningspolitikk. De rike har nytt godt av skattelettelser og privatiseringer, mens kommunene har fått redusert budsjettene sine, lønn og arbeidsforhold har blitt angrepet. Disse ulikhetene og motsetningene i økonomien har blitt forsterket av pandemien.

Flere og flere unge innser at det ikke er mye å se frem til i dette systemet. Rundt 10% av befolkningen er fortsatt arbeidsledige samtidig som regjeringen kutter i arbeidsledighetsstøtten. Reallønnen har gått ned mens levekostnadene øker. Boligmarkedet er spinnvilt, og det er umulig å komme inn uten å ta opp enorme lå – dersom man er så heldig at man får lån. Dette har ført til en radikalisering av de yngre generasjonene, og den politiske polariseringen øker. Polariseringen av samfunnet blant arbeidere og spesielt unge bekreftes av meningsmålinger på 2 måter: En kollaps i støtten til tradisjonelle partier, og et historisk oppsving i støtte til de mer radikale, hovedsakelig til partiene på venstresiden. For marxister er den viktigste utviklingen det massive oppsvinget til Rødt.

Selv om det Rødt ikke er det eneste partiet som vokser, er det for oss det viktigste. Rødt er et eksplisitt sosialistisk parti som kjemper for å transformere samfunnet mot sosialisme. Av denne grunnen har den fungert som en magnet for arbeidere og unge som er lei av kapitalismen. Partiets vekst fra en relativt liten organisasjon til over 11 000 medlemmer, for det meste fra arbeiderklasseområder, er betydelig, det viser at mennesker i tusenvis ønsker å bevisst delta i politikken for å endre samfunnet.

Blant de andre partiene på venstresiden skiller Rødt seg ut, ved å faktisk ha et program basert på arbeiderklassens interesser. Arbeiderpartiet har siden sytti- og åttitallet gått kraftig tilbake, etter å ha prioritert kapitalens interesser. På lokalt nivå samarbeider 1 av 3 AP-styrer med høyresiden. Arbeiderpartiet har gått sammen med Høyre og SP på flere områder og iverksatt kutt i lokale tjenester. Den rødgrønne regjeringen i Oslo har privatisert tjenester, og iverksatt kutt og kastet ut familier fra kommunale boliger. AP har til og med vedtatt det som egentlig er FrPs flyktningspolitikk, partiet har gått imot ungdomsfløyen ved å forsvare oljebaroner mens de angriper miljøvernere, og stort sett oppfører seg likt med de blåblå. SV går i fotsporene til AP, og er det partiet som kan forsvare venstreside merkelappen til en eventuell rødgrønn regjering.

Rødt er det eneste partiet som virkelig står imot den generelle trenden til de rødgrønne partiene – en blåere og blåere politikk. De kjemper dristig mot de økende ulikhetene, privatiseringene og skattelettelsene, og i motsetning til AP er de ikke bare mot Høyre, men står også for noe annet. De er hovedsakelig for profittfri velferd og for en slutt/reversering av privatiseringene i velferdssystemet, en reversering av skattelettelsene til de rike for å betale for nødvendige reformer – en «grønn industriell revolusjon», samt for kollektivt eierskap av viktige varer og tjenester, og mye mer. Rødt omfatter også en veldig viktig og radikal del av arbeiderbevegelsen og har også spilt en viktig rolle i å støtte streiker og arbeiderbevegelsen generelt, selv når de andre partiene tar avstand fra det, i tillegg til å ha en viktig rolle under klimastreiker og antirasistiske demonstrasjoner.

Av disse grunner gir Sosialistisk Revolusjon ga vi vår støtte til Rødt i valget, og oppfordret alle våre medlemmer og lesere til å gjøre det samme. Dette valget var spesielt viktig for Rødt, som dersom de havner over sperregrensen, kan få rundt 10 kandidater på Stortinget. Det største antallet kandidater fra et radikalt sosialistisk parti landet har sett på flere tiår. Marxister kjemper med tann og spiker sammen med de andre arbeiderorganisasjonene i kampen for reformer på alle fronter, inkludert på Stortinget – det er derfor viktig at vi ikke sitter på sidelinjen, men gir vår støtte til Rødt.

Når det er sagt, selv om marxister kjemper med tann og spiker for reformer, må vi unngå reformismens felle – ideen om at sosialisme kan vinnes gjennom reformer på Stortinget. Revolusjon er umulig uten de daglige kampene for reformer, dersom en sosialistisk revolusjon er sluttmålet og at reformer bare et middel for dette formålet, blir glemt, vil partiet bare bli absorbert i det daglige parlamentariske og byråkratiske apparatet i staten. Selv om kommunisme og revolusjon står i programmet, benekter partiets ledere kontinuerlig at partiet er kommunistisk eller at kommunisme er målet, og tar avstand fra målet om et klasseløst og statsløst samfunn. Dette er direkte imot medlemsskapets ønsker. Det er et bekymringsfullt tegn på at lederne er for engstelige til å ta ansvaret som kreves for å kjempe mot kapitalismen.

Man kan ikke tjene to herrer samtidig. Reformistene som dominerer på ledernivået i Rødt, håper å kunne reformere kapitalismen til et mer akseptabelt system for arbeidere. Selv om vi støtter de aller fleste reformene i programmet, er det ikke mye rom for dette i dag. Om det hadde vært rom for det, hadde til og med AP kunnet støtte reformene. Reformistene sitter fast i fortiden, og har våte drømmer om en tilbakekomst av «Gerhardsen-tiden». Men i dag har vi ikke en boom, slik Gerhardsen hadde, men en av de største krisene i kapitalismens historie.

For å gjennomføre de omfattende reformene som er nødvendige for å reversere «forskjells-Norge» og å beskytte velferdsstaten mot ytterligere ødeleggelse slik Rødt ønsker å gjøre, vil det være nødvendig med et dristig skifte tilbake til de revolusjonære røttene. Pengene finnes til dette, men de er i private hender, med statens, rettsvesenets, politiets og militærets beskytte. Da SV var i regjering, var de også mot innstramninger og for et dristigere, venstreorientert program. Men fasiten for SV etter åtte år i regjering, var at SV hadde stemt for noen av de mest omfattende privatiseringene i Norge, og støttet to imperialistiske kriger. Vi må lære av historien, så vi ikke gjentar den: Den eneste veien fremover for Rødt er å kjempe for ekspropriasjon av de viktigste næringene i Norge og føre de under en demokratisk arbeiderkontroll – å transformere samfunnet fundamentalt langs sosialistiske linjer.

Derfor sa vi: Stem Rødt, og kjemp for sosialisme! Men som Bjørnar Moxnes selv har sagt, kommer ikke sosialismen gjennom valgurnene, men gjennom arbeiderklassen. Det er viktigere å organisere seg og bidra til å bygge marxismens krefter til en sosialistisk revolusjon!