Dette er perspektivdokumentene til Sosialistisk Revolusjon, som ble vedtatt under årsmøtet i 2021.
Fjoråret ble et spesielt år, det startet med skogbranner i Australia, bombeangrep og attentat mot en iransk general i Irak, alt så ut til at 2020 skulle være en forsterket versjon av 2019. Et år som var preget av protester over hele verden. Men i stedet viste det seg at 2020 skulle bli helt eksepsjonell. Pandemien utløste den største økonomiske krisen siden den store depresjonen. Arbeidsledigheten økte, turistindustrien opplevde tidenes nedgang.
Land ble på papiret «nedstengt», men regjeringer verden over ga lettelser til kapitalistene, og såkalt ikke-samfunnskritiske arbeid fikk fortsette. Arbeidere ble tvunget til å fortsette i jobbene i fabrikker og å ta overfylt offentlig transport med stor risiko for smitte.
I Norge ble grensene holdt åpne, flere tusen fikk ankomme landet uten noen former for oppfølging. Norske bedrifter fikk dispensasjon og tillatelse til å bruke utenlandske arbeidere uten å stå til ansvar for at de kunne overholde karantene eller å gi dem et egnet sted å overholde karantenene. I stedet har arbeiderne måttet dele boliger og kjøkken og risikert smitte og forårsaket smittespredning. I hvert eneste land har samfunnene blitt åpnet for raskt, for å tilfredsstille kapitalistenes tørst etter profitt, og med det forårsaket nye oppblomstringer, samtidig som at lite eller ingenting er blitt gjort for å forbedre kapasiteten på sykehusene.
I tiårene før pandemien inntraff har antallet sengeplasser på norske sykehus gått drastisk ned. I 1980 var tallet på somatiske sengeplasser 22 000, nå er tallet halvert. Når nye sykehus bygges, reduseres ofte kapasiteten, samtidig som det oppstår et høyt antall med korridorpasienter. I det pandemien inntraff Norge var det 289 intensiv sengeplasser, og til tross for at pandemien har herjet, har ikke antallet intensivplasser økt. Ifølge Aftenposten er det reelle tallet på 278 ikke 289, da det ble oppgitt feil antall i 2020. I mars 2020 fantes det bare 280 respiratorer, i dag er imidlertid antallet på i underkant av 600.
Mot slutten av 2020 fikk verden et håp, ved at vaksiner mot covid-19 endelig ble fremstilt og funnet effektive mot sykdommen, etter at forskjellige stater støttet legemiddelselskap med flere milliarder kroner. Med andre ord har offentlige midler blitt brukt til å fremstille vaksinene. Men vaksinene og patentene er i besittelse av private legemiddelselskap. I stedet for å spre produksjon av vaksinene til flere land har de få selskapene monopol på produksjonsprosessen, og i iver etter store profitter beholder de patentene for seg selv. Noe som har ført til en trenering av produksjonsprosessen og til en ekstrem saktegående vaksinasjonskampanje. Samtidig har de rike vestlige landene tatt til seg omtrent alle vaksinene, og de fattigste landene, der befolkningen nærmest er uten muligheter til å følge retningslinjene for smittevern, står også uten de ekstremt dyre vaksinene. Eksemplet med India viser godt hvor tragisk denne situasjonen er. Paradoksalt nok er India det landet som produserer flest vaksiner, men opplever nå den verste bølgen. Vaksineproduksjonen har vært til eksport. Så lenge pandemien herjer i den tredje verden, kan heller ikke de rike landene være sikre på å ha eliminert risikoen med covid-19 for godt. Den 6. mai gikk USA og Biden for å unnta covid-19 vaksinene fra patentlovene, tiden vil vise hvordan dette håndteres og om det i det hele tatt vil skje.
Tiden før covid-19 var preget av mye uro, i de tidligere perspektivene skrev vi hvor begivenhetsrike de foregående årene var. Det var omtrent ikke et eneste sted på jorda som ikke var berørt av misnøye og protester mot de respektive politiske regimene. I Latin-Amerika var land etter land preget av revolusjonære oppstandelser. Sudan gjennomgikk en revolusjon, i Irak var det revolusjonære opprør. Regimet i Iran var på randen, det var ikke mye om å gjøre før det veltet, og Hongkong kunne potensielt vært starten på en revolusjonær bevegelse i hele Kina. Hongkong er bare en pekepinn på hva det kinesiske regimet kan vente seg i fremtiden. Som om ikke det var nok med protestene, startet en handelskrig mellom Kina og USA. De økonomiske utsiktene for årene framover var magre. I tillegg så ble det endelig bekreftet at Storbritannia ville melde seg ut av EU, Brexit ble en kjensgjerning.
Etter at ting hadde roet seg litt ned i begynnelsen av 2020, spredte Covid-19 seg til resten av verden. Alle land hadde samme tilnærming til epidemien, de gjorde ingenting for å forhindre utbrudd. De fortsatte som før, helt til det var for sent og sykdommen brøt ut. I Italia hadde helsevesenet omtrent kollapset, men hjelp og forsendelser fra EU uteble. Hjelpen kom i stedet fra Kina og Cuba! I Norge tok det omtrent like lang tid, det var ikke før protester og intervensjoner fra leger og medisinske forskere at regjeringen bestemte seg for å stenge ned store deler av økonomien.
Da epidemien slo rot i landene fungerte den nesten som en krig, ved at de venstrereformistiske politikerne sluttet seg opp om de borgerlige politikerne og kom med mantraet om at vi er alle i samme båt, vi må støtte opp om regjeringen osv. I de fleste av landene støttet befolkningene opp om sine respektive regjeringer. Med redsel for smitte var inntrykket at klassekampen og protester ville foreløpig bli lagt på is, slik utbruddet av en krig midlertidig kan bryte gjennom klassekampen og “samle” befolkningen og midlertidig stanse potensielt revolusjonære situasjoner.
Den økonomiske situasjonen
Som skrevet ovenfor, utløste pandemien den største økonomiske krisen siden krigen. Det er viktig å bemerke – som forklart tidligere, at pandemien ikke var årsaken til krisen, den var bare den utløsende faktoren. Den økonomiske situasjonen var allerede på bristepunktet, ved å bruke borgerskapets økonomer sine begreper var det overkapasitet i flere bransjer. Økonomien hadde i årene før blitt holdt “kunstig i live” ved kvantitative lettelser (ved å printe penger), av et oppblåst kredittmarked og av rentene som har blitt holdt lave. Den globale gjelden bare vokste og vokste.
DNB skrev i en av sine økonomiske rapporter før pandemien at finansielle ubalanser bygget seg opp i perioden før pandemien. At effektene av tiltakene som hadde blitt iverksatt i etterkant av finanskrisen i 2009 hadde begynt å avta. Effektene kunne ikke vare for alltid, ingen av de underliggende kontradiksjonene hadde blitt løst. Vestens konkurranse med Kina var intensifisert. Kina hadde inntatt markeder tidligere forbeholdt Vesten. Dette hadde vært greit i tidligere tider, da økonomien blomstret. Men med et overmettet marked, har det ført til at nasjonalstatene har gått til forsvar for sine respektive borgerskap. Trump startet en handelskrig med Kina som Europa gjerne kunne være med på. Men problemet er at proteksjonisme hemmer handel og det var de proteksjonistiske tiltakene som forsterket den store depresjonen.
I 2019 var veksten i handelen på bare 1,2 prosent. Veksten i verdenshandelen var lavere enn den globale økonomiske veksten, på 2,7 %. Det var første gang på flere tiår at veksten i verdenshandelen var lavere enn verdens økonomiske vekst, ifølge FondsFinans. Som skrevet i FondsFinans har handelskrigen “bidratt til at sentralbankene har mindre ammunisjon på lager. Selv om verdensøkonomien nå kan se ut til å stabilisere seg og kanskje oppleve økt vekst, er den samtidig mer sårbar.”
Pandemien gjorde disse økonomiske dilemmaene mer kompliserte. De siste årene har regjeringen gjort det klart for befolkningen at vi må forvente strammere tider, i 2019 var de ekstra klare på at statsbudsjettet for 2020 ikke ville være som før. Kommunene har fått mindre å rutte med, men de store kuttene som bevitnet på andre deler av kontinentet har fortsatt uteblitt. Regjeringen, eller politikerne vil gjerne vente så lenge som mulig med å innføre de største kuttene og med oljefondet har de tenkt at man alltid har et visst handlingsrom. De har villet vente, inntil det har føltes akutt, da den norske økonomien blir nødt til å tilpasse seg.
Men den norske økonomien må tilpasse seg tidligere enn antatt. Covid-19 epidemien utløste en økonomisk krise uten like. Et børsskred raste gjennom verden, produksjon stanset og hele land ble omtrent nedstengte. Kapitalismen var og er i knestående, i land etter land har statene pøst ut redningspakke etter redningspakke til banker og bedrifter. I årene før disse enorme pengeoverføringene ble alle fortalt at det ikke fantes flere penger. Deutsche Bank melder at krisepakkene som kom med pandemien er historiens største, se tabellen under.
Så hvor kom alle pengene plutselig fra? Sentralbankene i Europa har gjort noe som har vært aldeles utenkelig tidligere, å skrive ut penger. Som ingenting annet under kapitalismen kommer ikke pengene gratis som manna fra himmelen. Det er noen som må betale for dette. Fra figuren over, ser vi at gjelden har økt enormt, for G7 landene er den rundt 280% av samlet BNP. Igjen hvem skal betale på gjelden? Problemet er at det ikke kan gå på bekostning av profitten for da stanser investeringene opp. Dermed er det som alltid arbeiderklassen som får regningen og som skvises for kapitalistenes profitt.
Norge har lenge vært skånet for resten av verdens virkelighet og det har skapt et inntrykk av at staten er en garantist for alles velvære. Man har hørt titt og ofte om hvor heldige vi er, som er norske, og oljefondet har blitt sett på som en rik bestefar som i den mest akutte situasjonen vil omslutte sine beskyttende hender rundt oss.
Krisen som ble trigget av viruset, vil sette denne illusjonen på prøve, kuttene som vil bli innført i resten av Europa, vil påvirke Skandinavia og Norge også. Norske politikere vil før eller siden måtte rette seg etter handelspartnerne i sør. Det er mulig at befolkningene kan gå med på det, man tenker at det er for en liten stund, på grunn av den ekstraordinære situasjonen pandemien påførte økonomien. Men etterhvert vil det bli innsett at det bare er arbeiderklassen som ofrer seg og som må stramme inn livreima, og borgerskapets bedragerier og løgner vil ikke lenger ha samme effekt som før, og arbeiderne vil strømme ut på gatene i protester, likt det vi har sett andre steder.
En vanlig oppfatning blant mange i Norge, er av Norge som en øy, isolert fra de økonomiske utfordringene og spenningene i resten av verden. Det er sant at arbeiderklassen i Norge og i resten av Skandinavia har hatt en av de høyeste levestandarden i Vesten, og det er heller ikke feil å tenke at borgerskapet har skaffet seg en del reserver å gå på, med oljefondet. Men Norge er fortsatt en borgerlig stat, der det er kapitalistenes interesser som prioriteres. Det er redningspakkene et bevis på. Den økonomiske støtten til arbeidsledige og permitterte er bare smuler i forhold til hva de store konsernene har fått. For eksempel, inneholdt ikke krisepakken som kom ut 16. november 2020 noe til arbeidsledige.
Med koronapandemien raste verdens børser, den 18. mars lå Oslo Børs 30 % lavere enn før koronakrisen, flyindustrien var på bristepunktet og er det fortsatt. BNP avtok for omtrent alle verdens land. OECD sine estimater anslår at samlet BNP for de 20 største økonomiene i verden, G20 gikk ned med 3,3 % i 2020. Av G20 landene var det bare Kina og Tyrkia som opplevde en vekst i BNP, med 2,3 og 1,8 % respektivt. Sammenliknet med G20 og Europa, ble ikke Norge like hardt rammet, samlet sett gikk BNP bare ned 0,8 % ifølge tall fra SSB. Men trekker man fra veksten i olje og gassproduksjonen – Fastlands-Norge var nedgangen på 2,5 %.
Om det ikke var et veldig stort utslag på BNP, fikk pandemien en stor effekt på arbeidsledigheten. Arbeidsledigheten økte omtrent over dagen til 10%, det høyeste siden tredvetallet, senere på året gikk arbeidsledigheten imidlertid ned igjen. De siste tallene viser en arbeidsledighet på 4,0 % i april i år. I april 2019 var ledigheten på 2,3 % ifølge NAV. Arbeidsledigheten er nesten dobbelt av hva den var før covid-19.
For å motvirke krisen satte regjering og storting inn en krisepakke etter krisepakke. Det er blitt enklere for bedrifter å permittere ansatte, bedriftenes arbeidsgiverperiode reduseres fra 15 til to dager. Det vil si at staten dekker lønnen til de ansatte etter dag to. Arbeidsgiverperioden reduseres til tre dager for sykepenger.
Garantilån og kontantstøtte ble tilbudt alle bedrifter, der staten garanterte alle lån på 90 % av beløpet på inntil 50 millioner kroner. Bedrifter som hadde en betydelig nedgang i omsetningen i tomånedersperiodene september/oktober, november/desember og januar/februar får kontantstøtte fra staten. Der staten dekker 70% av faste angitte kostnader, multiplisert med nedgang i omsetning i prosent i september/oktober. Satsen er 85% for november/desember.
Statens obligasjonsfond ble gjenopprettet. Hensikten var å få fart på kredittmarkedet, der Obligasjonsfondet låner ut penger på markedsmessige vilkår, slik at andre utlånere eller investorer stimuleres til å låne ut penger. Fondet ble tildelt 50 mrd. Kroner ved oppstart, og rettes mot lånetakere som er registrerte i Foretaksregisteret og har hovedkontor i Norge. Men det eksisterer ingen kriterier for hvem låntakeren kan låne videre til, bortsett fra at fondet ikke kan investere i en risikoklasse med rating CCC eller lavere.
I tillegg innførte regjeringen en kontantstøtteordning for bedrifter, alle bedrifter som har et omsetningstap på mer enn 20 % kunne søke om kompensasjon for mars, for april og mai gjaldt omsetningstap på 30 prosent. Luftfarten fikk en lånegaranti på 6 milliarder kroner, og renten ble 7. mai kuttet til 0.
Samtidig ble regjeringen nødt til å gi noen smuler til arbeiderklassen også, hvis ikke ville den risikere store protester i framtiden, når epidemien eventuelt ville avta. Permitterte arbeidstakere ble lovet full lønn i 20 dager. Staten skulle ta regningen for 18 av disse dagene. Dagpengeordningen ble utvidet,slik at arbeidsledige og permitterte som var i ferd med å gå ut maksperioden på dagpenger, i første omgang skulle få utvidet dagpengeperioden sin ut juni måned.
Den 27. mars hadde krisepakkene passert 310 milliarder kroner, i januar i år kom en ny redningspakke på plass til en verdi av 16,3 milliarder kroner, og regjeringen har gjort det klart at pengene vil sitte løst helt til pandemien er overstått og at økonomien kan gå som “normalt”. Men det er ikke sikkert at vi kommer tilbake til der vi var. Før epidemien viste indikatorer at verdensøkonomien var skjør. Allerede før virusutbruddet hadde veksten i verdenshandelen gått ned, og en av de viktigste industriene siden siste verdenskrigen – bilindustrien representerte 20 % av nedgangen i BNP økningen i 2018 og 30% av fartsreduksjonen i den globale handelen. I 2019 hevdet IMF videre at bilindustrien var den største faktoren for at industriproduksjonen henger etter og at en forlenget kontraksjon vil direkte påvirke den globale økonomien. Med eller uten koronaen var det bare spørsmål om tid før vi skulle bli utsatt for en ny krise, og koronaen har antagelig ført til at krisen blir enda verre. Etter finanskrisen i 2008 var det Kina som fikk Vesten ut av krisen med historiske kvantitative lettelser. 2019 var et dårlig år for kinesisk økonomi og koronautbruddet stanset den økonomiske aktiviteten. Selv om Kina var av de få landene med økonomisk vekst, er Kina avhengige av en økende vestlig etterspørsel.
Det samme som gjelder for Kina, gjelder også for Norge. Norge er avhengige av etterspørselen i EU og Storbritannia. Tyskland som er det økonomisk lokomotivet for EU har de siste årene strevet med en fallende bilindustri og Sør-Europa vil undergå store kriser på grunn av en sviktende turistindustri. På toppen av det hele forventes ytterligere markedsproblemer forårsaket av Brexit.
Det vil derfor ikke være nok med krisepakkene, de vil bare utsette problemet. I motsetning til andre land har ikke den den norske staten blitt nødt til å finansiere krisepakkene med økende gjeld, da mye av pengene i de norske krisepakkene kommer fra oljefondet. Norsk økonomi har opparbeidet seg en del reserver, og det har gitt våre politikere et større handlingsrom enn hva mange andre stater har, og har gjort at Norge i første del av krisen har kommet seg lettere unna enn de fleste landene. Men det er grenser for hva oljefondet kan utrette. Om for mange penger pumpes inn i økonomien vil det føre til inflasjon, og det er store muligheter for at oljefondet blir drastisk mindre av børsras, eller ekspropriasjoner av andre nasjonalstater. Med en lav innenlandsk etterspørsel på grunn av fallende oljeinvesteringer og lavere økonomisk aktivitet i EU vil en stor del av pengene som pumpes inn i økonomien heller ikke brukes til investeringer i produksjon.
I resten av Europa og verden har vi sett at krisepakkene har ført til at stater har tatt opp enorme lån. Et stort problem med dette er at lånene ikke kommer gratis, de kommer med mange betingelser og må tilbakebetales.
Å føre regningen over på kapitalistene, konsernene, bankene og finansinstitusjonene som har blitt betalt ut og fått millioner av Euro, vil føre til kapitalflukt, investeringene vil bli trukket ut av landene. Profitten til storkapitalen er hellig. Derfor gjenstår bare arbeiderklassen og andre småborgerlige. Alle de norske eksportmarkedene vil bli nødt til å innføre flere kutt og innstramminger enn de som allerede er innført. Det vil helt klart påvirke etterspørselen etter norske eksportvarer, som er konsentrert rundt EU og Storbritannia.
Selv før koronapandemien kom det rapporter som indikerte innstramminger, som den toåarige gjennomgangen av den norske økonomien, OECD ga ut i desember 2019. En stor del av punktene dreide seg om konkurranseevnen. Tidligere kunne den norske kapitalismen klare seg godt med høye lønninger, etterspørselen etter viktige norske eksportvarer som olje og gass var stor og en høy oljepris bidro til vekst i investeringene og dermed også i produktiviteten til norsk industri. Veksten i produktiviteten var markant høyere enn gjennomsnittet av produktivitetsveksten til OECD landene. Men som vi ser fra grafen under har produktivitetsveksten bremset opp til samme nivå som OECD snittet på grunn av en nedbremsing i investeringsveksten.
En annen utfordring for Norge som OECD tok opp er de høye levekårene og hvordan de skal opprettholdes. I gjennomgangen stadfester OECD at å opprettholde et konkurransemessig kostnadsnivå er essensielt for å opprettholde den høye norske velferden og at en stor del av utfordringene er den avtakende produktivitetsveksten, relativt høye arbeidskostnader og en svak arbeidskraftsdeltakelse. Det er vanskelig å gjøre noe med produktivitetsveksten sett i lys av den internasjonale situasjonen og det å få ned arbeidskostnadene kan føre til eksplosive resultater. Derfor har OECD rettet oppmerksomheten mot økningen i andelen av arbeidsstyrken som står utenfor arbeidslivet og mottar helserelaterte ytelser. Daværende finansminister Siv Jensen sa, under mottakelsen av rapporten, at “høy sysselsetting og lav ledighet er blant regjeringens viktigste målsetninger. Regjeringen arbeider på bred front for å inkludere flere i arbeidslivet. Jeg ønsker OECDs analyse velkommen og ser dette som en viktig støtte for vår videre innsats for å få flere i arbeid.” Som OECD bemerket har allerede tiltak for å øke arbeidsstyrken blitt benyttet, som pensjonsreformen, men at den til dels virket mot hensikten da mange personer gikk over til uføretrygd. En av de store kuttene i fjoråret gikk utover de som går på arbeidsavklaringspenger, arbeidere som enda ikke har fått status som uføre. Men OECD sier med finansministerens godkjennelse at dette ikke har vært nok og at en større reformvilje er nødvendig:
”Det har vært en grad av suksess, men mye mer er nødvendig. Lite fremskritt er blitt gjort i å redusere sykefraværet via en rekke avtaler mellom regjeringen, arbeidsgiverne og fagforeningene (Inkluderende arbeidslivsavtalen, IA). Spesielt har ikke sykefraværsystemet sett noen substansiell endring i finansielle insentiver for arbeidere og arbeidsgivere. Ansatte fortsetter å få full lønn gjennom sykefraværet (som kan vare i opptil ett år). Arbeidsgiverne er bare med på finansieringen de to første ukene under sykefraværet, som hindrer insentiver til å ta preventive grep i å fasilitere for en tilbakekomst til arbeidet… andre land som Nederland, Sverige og Sveits har vist at reformer som inneholder en skjerpelse av insentivene er mulige og har vist suksess i å redusere sykefraværet og nye uføretrygdede.”
Det er antageligvis med tanke på denne rapporten at Venstre har gått inn for å kutte i sykelønnen ved å innføre egenandel der og i AFP: “Norge har verdens mest generøse sykelønnsordning og verdens høyeste sykefravær. Derfor vil vi se på muligheter for en moderat egenandel i sykelønnsordningen.”
Det er paradoksalt at oppskriften kapitalismen har i dag på å opprettholde levestandarden – er å gjøre den verre for syke og uføre. Alt dette på grunn av at borgerskapet ikke klarer å opprettholde investeringene; siden de ikke lenger klarer å føre samfunnet fremover på samme måte som før, skal arbeiderklassen helst se at lønna går ned og arbeide uten tanke på helsen. Dette er en oppskrift på en oppblussing av klassekonfliktene, og dette har ligget til grunn lenge før koronapandemien.
Plutselig ble omstillingen – som våre norske politikere og økonomene har snakket om at er nødvendig, mer akutte. Problemene med lønnskostnadene, arbeidslivsdeltakelsen og konkurranseevnen er forsterket til n’te grad. Samtidig må pengene som er pøst ut betales tilbake – klassekampen kommer til å bli ført opp flere hakk, og tidligere enn planlagt. I alle økonomiske rapporter før krisen var oppfatningen av at tiden ikke var inne for offentlige prosjekter. Det var tid for å begrense de offentlige utgiftene. Nå innebærer det at mange av godene opparbeidet etter krigen etterhvert må innskrenkes. Alt det politikerne hadde utsatt, for ikke å miste oppslutning snart må gjennomføres. Men her er også et dilemma for borgerskapet, å utføre kuttene vil føre til en intensivering av klassekampen, mens unnlatelse i å iverksette tiltak vil bare øke motsetningene og de nødvendige innstrammingene senere. Likevel har det norske borgerskapet som sagt større handlingsrom så lenge oljefondet eksisterer.
IMF skrev i oktober at “i 2021 ventes delvis gjeninnhenting fra dyp resesjon. Global vekst anslås til 5,2%” og FondsFinans skriver at “når pandemien er over, ventes det en markant økning i etterspørselen etter tjenester som ikke har vært tilgjengelige eller tillatt. Ettersom det er mange som har spart opp midler under koronakrisen (spareratene har steget kraftig), vil et oppsving i tjenestekonsumet ikke nødvendigvis gå på bekostning av varekonsumet.” IMF har faktisk anslått at verdens samlede BNP vil øke med 6%, og for Norge anslår DNB at Fastlands-BNP vil øke med i underkant av 4%, og at mye av veksten vil skyldes økt forbruk, og med det vil BNP komme på samme nivå som før covid-19. Noen økonomer snakker om en “V-formet-gjeninnhenting” og økonomisk boom, men ingen av de grunnleggende motsetningene i økonomien har blitt løst, og det er proteksjonisme, handelskrig og overkapasitet som er i ferd med å definere dagens økonomi. Norge er heller ikke et isolert og økonomisk upåvirket land, og reservene den norske staten har opparbeidet seg vil bli satt under press.
Ulikheter
Etter koronapandemien steg arbeidsledigheten, og fortsatt er den omtrent dobbelt så stor som før covid-19, spesielt i områdene mest affektert av pandemien har opplevd størst arbeidsledighet. I Oslo er arbeidsledigheten i mai på 8,8% (helt + delvis ledige), og i februar var den på hele 14,4 prosent. Samtidig varsler NAV om at koronapandemien har forsterket ulikhetene i samfunnet, og denne ulikheten har nå kommet til syne. De siste dagene har det kommet flere avisartikler om lange matkøer på Grønland i Oslo. Det er fenomener man i Norge har forbundet med USA og England. I tiden før påsken var det ifølge NRK en over 350 meter lang matkø, og den 14. mai (helgen før den 17.) med polkøer som under krigen, var også matkøen voldsom i forhold til normalt.
Ifølge offisiell statistikk er Norge et land som utmerker seg i internasjonal målestokk, med stor grad av likhet, og lave verdier på Gini-indeksen. Men den offisielle statistikken tar bare med inntekter som rapporteres i personlige skattemeldinger. Det vil si at i statistikken over ulikheter i Norge sammenliknes mer eller mindre bare arbeidere med andre arbeidere, og dermed gir de offisielle tallene et ufullstendig bilde.
I september 2020 publiserte SSB en artikkel som viser at ulikhetene er mye større enn hva den offisielle statistikken viser. Rolf Aaberge gjorde en analyse av ulikhetene i Norge, der han også tok med eierinntekter og annen kapital. Han så på ulikhetene fra 2001 fram til 2018. I rapporten kommer det fram at andelen av markedsinntekten som tilfalt den rikeste 1 prosenten siden 2005 – da skatt på utbytte ble innført, er 8 til 10 prosentpoeng høyere enn i den offisielle statistikken, og at den reelle Gini-koeffisienten er mellom 20 og 65 prosent høyere enn rapportert i offisiell statistikk.
Dersom Aaberges modell blir tatt i bruk vil Gini-koeffisisenten være på ca. 0,34, det er på samme nivå som Sierra Leone og Tajikistan (men de har sikkert også samme misvisende offisielle statistikk), eller som skrevet i en artikkel i NRK: “Ny forskning viser at en av fem kroner går til den rikeste ene prosenten i Norge. Dette er likt som i USA, og kan legge press på demokratiet, advarer SSB-forsker.”
I samme artikkel påpeker Aaberge at denne utviklingen med at den økonomiske makten har blitt konsentrert i færre og færre hender er bekymringsfull da det kan på sikt bli en trussel mot demokratiet. Men det er slik det har vært under hele perioden med kapitalisme i Norge. Men i tiden etter krigen – med økonomisk boom – kunne borgerskapet tillate seg å gi mange goder til arbeiderklassen og med det lette på klassekonfliktene. Noe som er abc for marxismen er at kapitalismen ikke kan garantere noen goder for arbeiderne, det som er vunnet etter harde kamper kan ved en senere anledning fjernes med et pennestrøk. Det er det vi har sett i resten av verden, etter finanskrisen i 2008, og egentlig siden 1970-tallet, at godene har blitt reverserte.
Boligsituasjonen
Boligmarkedet er et annet punkt der ulikhetene i Norge belyses, og boligmarkedet har lenge blitt regnet som det svakeste leddet i norsk økonomi. FondsFinans skrev i 2020 at boligprisene tilsvarer 178 % av disponibel inntekt per innbygger i arbeidsfør alder. Nivået er 2,5 ganger høyere enn i 1993. Ifølge Eiendom Norge, vokste boligprisene med 2,5 prosent i 2019, året før koronapandemien inntraff. De siste to årene før korona var veksten moderat, i forhold til tidligere år, og noen tolket det som at boligmarkedet hadde korrigert seg. Men som DNB skriver må denne “korreksjonen tilskrives rentehevelsene, de nye utlånskravene til bankene, økt boligtilbud og redusert befolkningsvekst. Da korona inntraff var man i første omgang redd for boligmarkedet. Men det var stort sett de laveste inntektsgruppene, som ikke har råd til boliglån, som ble rammet av arbeidsledighet, og med lavere renter opplevde boligmarkedet en stor prisvekst i 2020 – 8,7 prosent, og i april 2021 var boligprisene 12,2 prosent høyere enn for ett år siden.
Denne prisutviklingen bringer med seg et annet kapitalistisk fenomen – de yngre genereasjonene vil få problemer med å etablere seg, og mange klarer ikke å komme inn på boligmarkedet, og vil måtte nøye seg med å leie og å være prisgitt bolighaier.
Prisstigningen har gjort den norske husholdningen til en av de mest begjeldede i verden. Mange har vært engstelige for at en renteøkning vil trigge en kollaps i boligmarkedet, ettersom mange ville få problemer med den høye gjeldsgraden. I 2019 skrev vi en del om boligmarkedet og hypotetiserte rundt hvorvidt en boligkrise ville kunne utløse en generell økonomisk krise. En høy rentebelastning ville kunne føre til et fall i husholdningenes forbruk. Oppussingsprosjekter ville stanses da færre ville ha satt boligene sine ut på markedet.
Nå virker det mer sannsynlig at det er en økonomisk krise som vil spille over til en boligmarkedskrise. Med en høyere arbeidsledighet vil færre ha mulighet til å betjene lånene, mange vil sette ut boligene for salg og finne billigere alternativer etter krav fra NAV osv. Derfor trenger ikke en kommende boligkrise å utelukkende bli trigget av økte renter, samt så vil Norges Bank kvie seg for å øke renta for mye, nettopp på grunn av frykt for å skape en krise grunnet den store gjeldsgraden.
Klimaet
Ved siden av covid-19 pandemien finnes det en annen krise som ligger og ulmer – klimakrisen. Den er langt fra løst, selv om forurensningen og utslippene avtok delvis på grunn av nedstengte land og en ikke fungerende luftfart. I 2019 tok klimakampen seg opp i hele Europa og utover Europas grenser. Skolebarn og studenter gikk ut i streik for klimaet, det var flere storstreiker før sommerferien 2019. Men den begynte å dabbe av i Norge. Men det betyr ikke at klimakrisen er glemt. Det er flere faktorer som har sørget for dette. Videregående elevene – drivkraften i protestene, har utfordringer med ti prosentregelen.
Klimakrisen fortsetter, 2020 startet med voldsomme skogbranner i Australia, og vinteren 2020 var den varmeste siden målingene startet. Unge bekymrede for klimaet har ikke blitt beroliget, de har heller ikke observert noen politiske endringer. Toppmøtene har gått fra fiasko til fiasko. I Brasil har presidenten intensivert avskogingen av Amazonas. Selv om Biden har tatt USA inn i Parisavtalen, og anerkjenner at det er utslippene av klimagasser som har skylden for den globale oppvarmingen, er det ikke noe konkret som gjøres. USA har bare tatt en tilsvarende posisjon som Norge. I motsetning til Brasil har Norge foreløpig ikke plass til slike løse kanoner som Trump og Bolsonaro, og det er en enighet blant politikerne om at den globale oppvarmingen skyldes økte utslipp av klimagasser. Men til tross for det, er tiltakene små og de er på individnivå fremfor kollektive og det er arbeidere det går mest utover.
Arbeiderne har fått regningen for klimakrisen med bompenger og andre skatter. Det førte til et bompengeopprør og stor oppslutning om bompengepartiet i arbeiderbydeler som i Groruddalen i Oslo. Men de såkalte arbeiderklassepartiene i rådhuset har ikke klart å kapitalisere på bompengeopprøret. I stedet for å legge skylden på kapitalistene gjør de bare borgerskapets ærend og skyver regningen over på arbeiderklassen, samtidig som de forklarer at skattene er progressive. Det har ført til at bompengesaken har virket splittende for partiene på venstresiden.
For oss gjelder det å forklare at klimakrisen er en altfor kompleks utfordring til at kapitalismen vil klare å løse opp i det i tide. Omtrent all produksjon er implisert i klimautslippene, og det krever store (og for kapitalistene unødvendige) investeringer for å omstille produksjonen til å redusere utslippene eller å gjøre den utslippsfri.
I 2021 var det meningen at EU skulle innføre fjerde fase av kvotehandelssystemet for CO2 (Emission Trading System, «ETS»). ETS skal gjøre det dyrere å slippe ut i klimagasser. I Norge og Europa er det allerede innført en del ekstrakostnader på utslipp av CO2 og andre gasser som påvirker miljøet og etter stort press for å gjøre mer for klimaet, var det meningen at ETS skulle innføres i 2021. Systemet skal i første omgang begrense utslipp fra 11 000 kraftverk og fabrikker, i tillegg til over 500 flyselskap med flyvninger i Europa. ETS har et tak på utslippet, og taket skal reduseres årlig. Dette avtaleverket kom på plass etter forhandlingene i Paris, og tiltaket vil føre til at flere selskaper får økte kostnader og en betydelig lavere inntjening, skriver FondsFinans.
Men alt dette ble avtalt før covid-19 slo til, og at en økonomisk krise ble utløst. Vanskelige økonomiske situasjoner gir dessverre press på kostnader som ikke er direkte knyttet til produksjon slik som ETS og CO2 -avgifter. Det at klimaet må vike når økonomien er i krise har vi allerede sett et eksempel på i Norge. Fra 1. januar 2020 innførte stortinget CO2 avgift for naturgass og LPG til kjemisk reduksjon eller elektrolyse, metallurgiske og mineralogiske prosesser. Men som en av krisepakkene ble denne avgiften fjernet for over 40 bedrifter. Det innebærer at noen av de viktigste virkemidlene kapitalismen har til å redusere utslippene fjernes. Regjeringen kalte det selv i sin tid et av våre viktigste klimatiltak. Samtidig kommer det flere angrep rettet mot “de særnorske klimaavgiftene”. I Kina godkjente myndighetene i de første tre ukene av mars 2020 bygging flere kullkraftverk enn det som ble bygget i hele 2019. I USA har myndighetene lempet på forurensningslovene, fabrikker, kraftverk og annen industri må ikke lenger melde inn til myndighetene når de forurenser luft, jord eller vann. Dette vil selvsagt føre til press for at det samme skjer med europeiske restriksjoner for å ikke tape i konkurranse med Kina og USA.
“En utfordring med dagens ETS system i EU er at de fleste industriselskapene konkurrerer globalt. Når en europeisk bedrift må betale en ekstra skatt i forhold til sine amerikanske eller kinesiske konkurrenter svekkes konkurranseevnen”, skriver FondsFinans før koronakrisen. Det vil si at de beskjedne europeiske tiltakene som har kommet med de forskjellige klimaavtalene allerede før koronapandemien sto i fare for å innskrenkes eller i å bli fjernet. Samtidig har prisen på olje og gass blitt betydelig svekket og mange vil heller bruke disse energikildene fremfor dyrere og mer miljøvennlige alternativer.
Verdens politikere og industriledere har vekket vreden til verdens unge – de som rammes hardest av klimaendringene. Et potensial en reversering av tiltakene kan få, er å øke sinnet til de unge flere hakk. Det er mange faktorer som har gjort verden til en kruttønne, og det kommer til å bli stilt mange spørsmål til om det er verdt å bevare dette systemet som kjører verden til katastrofe på katastrofe.
Valgår
De siste årene har det skjedd flere politiske endringer, klimakrisen har ført MdG inn på Stortinget. FrP har gått inn og ut av regjeringen. KrF gikk inn i regjeringen, selv med FrP tilstede. Da FrP gikk ut, ble Knut Hareide statsråd og med det viste han at han ideologisk sett ikke står langt unna FrP, det er bare formen han misliker.
Tidligere skrev vi at “en flertallsregjering ikke trenger å være stabil selv om den ser slik ut på papiret. De forskjellige partiene og partilederne har mye å tenke på og kan ikke garantere å støtte oppunder en borgerlig regjering til enhver tid.
Etter flere runder med interne protester, problemer med lav oppslutning og opplevelsen av at Senterpartiet tok deres tidligere posisjon som protestparti, valgte FrP til slutt å trekke seg, da det ble bestemt at den såkalte IS-kvinnen fikk lov til å komme tilbake til Norge sammen med barna sine. I en desperat handling for å motvirke den synkende oppslutningen og for å stagge protestene, fra det som viste seg å være en ganske stor andel av ikke fullt så liberale politikere.
Siden Siv Jensen ble valgt inn som partileder hadde FrP blitt utsatt for en strømlinjeprosess. De liberale stemmene fikk større plass i partiet og markedsliberalistisk ideologi tok overhånd – som det å ikke overskride handlingsregelen til fordel for eldreomsorg og veiutbygging. I stedet ble veibygging finansiert med bompenger. Mange av statsrådene kunne ikke skjelnes fra Høyrepolitikerne, med noen få unntak som Per Sandberg og Sylvi Listhaug. Det kunne utenfra se ut som om de liberale hadde fått et fullstendig overtak i partiet. Men det viste seg at de liberale var i ganske utakt med grasroten og til slutt for å unngå en partikrise og for å øke oppslutningen trakk partiet seg fra regjeringen, og opptrer i stedet som et lojalt støtteparti.
FrP fikk ikke noe oppsving på meningsmålingene etter at de gikk ut av regjeringen. De har ligget lavt på rundt 10 % siden de gikk ut, og sett at Senterpartiet har forbigått dem på meningsmålingene og seile opp som det nye protestpartiet.
FrP klarte å ikke å unngå en krise. I den siste tiden har det vært splittelser, Oslopartiet ble ekskludert og satt under administrasjon. Den såkalte nasjonalkonservative delen i Oslo ble kastet ut av partiet. Men ting ble ikke rolig av den grunn og FrP opplevde ikke noe oppsving på meningsmålingene, og det er sikkert en av grunnene til at Siv Jensen gikk av som leder til fordel for Sylvi Listhaug. Hovedproblemet for FrP er at de har blitt testet og funnet likt som de andre partiene. Som et prokapitalistisk parti måtte førte den fra seg mange av proteststemmene. I den forstand har man i Norge testet ut demagog partiet til høyre. Men oppslutningen kan raskt øke igjen når en eventuel rødgrønn regjering ikke viser seg annerledes enn den forrige.
Dette året er et spesielt år, i og med at det var Stortingsvalg, og alle meningsmålingene indikerte at det ville bli et regjeringsskifte. Alle partiene på såkalt borgerlig side slet på meningsmålingene, utenom Høyre.
Generelt har det blitt et skifte til venstre. I gjennomsnittet av meningsmålingene i månedene før valget var Rødt større enn både KrF og V, og SV hadde nesten større oppslutning enn KrF og V til sammen.
Et av de mest påfallende resultatene til dette valget er fallet i støtten til de tradisjonelle partiene. I alle foregående valg har Høyre og Ap alltid oppnådd flertall seg imellom. Denne gangen skjedde det ikke. KrF, som var avgjørende for koalisjonen i 2017, har akkurat gått gjennom sitt dårligste valg siden andre verdenskrig, Venstre kom igjen så vidt over sperregrensen og FrP har gjennomført sitt dårligste valg siden 2005.
Seieren til AP var absolutt ikke en seier å skryte av. Til tross for den store misnøyen med regjeringen klarte AP å bare få 26,4% av stemmene, det nest dårligste på 100 år! Ironisk nok var prosessene som forårsaket nedgangen til Arbeiderpartiet det samme som gjorde at de kunne komme til makten: Senterpartiets fremvekst og den historiske veksten til de sosialistiske partiene til venstre for Arbeiderpartiet.
På den andre siden har også SV og Rødt fått økt oppslutning, der Rødt gikk over sperregrensen for første gang med 4,7 % av stemmene. Sammen med SV med 7,6 %, oppnådde de to venstrepartiene totalt 12,3 %. Om vi også inkluderer MDG som til venstre for AP, fikk de tre partiene, i det vi kan kalle «normale» tider til sammen i overkant av 16 % av stemmene.
Mot alle prediksjoner bestemte SV seg for ikke å inngå i regjeringen, SV fikk ingen av sine viktigste saker gjennom. Det indikerer at den norske økonomien befinner seg i en annen fase, den har ikke råd til reformer. Den økonomiske situasjonen gjør det vanskelig å innføre reformer, og eventuelle forbedringer for en del vil innebære en forverring for en annen. De må velge mellom hvilket sjikt i arbeiderklassen som kan tilfredsstilles og hvilket de kan neglisjere.
Et problem en ny regjering vil støte på er at alle arbeiderne etter pandemien forventer å se situasjonen sin forbedret. Videre vil den nye regjeringen møte den uløste tvisten med sykepleiere og lærere, som opplevde at streiken for bedre lønn før sommeren ble avsluttet med tvungen lønnsnemnd. Denne uoverensstemmelsen vil blusse opp igjen. Forventningene er store blant sykepleiere og lærere. Men å godta kravene til ett sjikt i arbeiderklassen vil øke forventningene til andre. Når de leser i media at økonomien er tilbake på sporet, forventer alle sjikt lønnsøkninger. Men høyere lønn er uakseptabelt for kapitalistene nå. Økende konkurranse på den internasjonal scenen krever høyere produktivitet eller større utnyttelse av arbeiderne.
Dette vil føre til større misnøye med AP, de vil ikke klare å innfri arbeidernes forventninger, de vil oppleve en fortsettelse av den politikken til den borgerlige regjeringen som de erstattet. Med SV og Rødt på Stortinget kan denne misnøyen fort gi større oppslutningen om venstrepartiene til venstre for AP, men vi kan heller ikke utelukke en vekst hos FrP. Et spesielt fenomen i Norge, er at vi har to partier til venstre for AP på Stortinget, og Rødt har opplevd en stor vekst. Men at SV bestemte seg for å ikke delta i regjeringen kan fort få følger for Rødt sin vekst. Det å ha et parti til venstre for seg, var nok en av faktorene som førte til SVs beslutning. Likevel er det muligheter for at SV bestemmer seg for å delta i regjeringen ved en senere anledning, slik Venstre og KrF gjorde i forrige regjeringsperiode.
Bondeopprøret
Den norske bonden har lenge vært utsatt for press, i takt med kapitalismen har antallet bønder gått ned, i 2019 var det ca. 40 000 aktive bønder i Norge, det utgjør omtrent 3 % av befolkningen dersom vi tar med familiene deres. Kostnaden til bonden har blitt større, det kreves mer maskineri, produktiviteten er av klimatiske grunner lavere enn for andre land, og bøndene står igjen med lite når produksjonen er solgt.
Hver vår er det forhandlinger mellom staten og bondelaget, i hva som kalles jordbruksoppgjøret. I år krevde bondelagene 2,1 milliarder kroner for å øke mulighetene for inntekt, redusere lønnsgapet og legge til rette for investeringer. Statens tilbud var på under halvparten. Som Aftenposten skriver så har staten i 30 år vært langt unna bøndenes krav, og denne gangen førte det til en reaksjon fra bøndenes side, som startet et opprør som i skrivende stund fortsatt ikke er helt over. Det kan fort spre seg til flere deler av distrikts-Norge, som kan fort spille over til større oppslutning om SP som gir opprøret støtte.
Kvinnene
Regjeringen har til gangs klart å fremprovosere kvinnenes vrede. I 2019 ble abortkampen ført opp på agendaen igjen, da KrF entret inn i regjeringen. Vi skrev i 2019 om en rapport blant andre Anne Enger Lahnstein – tidligere leder av SP, var med på å skrive om kvinnenes situasjon siden åttitallet. Det ble konkludert med at den ikke hadde endret seg nevneverdig.
Det er kvinnene som er av de mest utnyttede i samfunnet. Det er flest kvinner på uføretrygd, ifølge SSB er 144790 menn uføre mot 205630 kvinner. Det innebærer at 8,2 prosent av mennene er uføretrygdet mot 12,2 prosent av kvinnene. Kvinner har generelt en dobbelt belastning ved at kvinnene fortsatt har gjennomsnittlig lavere lønn, de opptjener lavere pensjon da de oftere ser seg nødt til å jobbe deltid for å ta seg av barn og eller syke foreldre, det er de som tar seg av det meste av husarbeidet. Dette synes veldig godt på statistikken, for aldersgruppen 18 til 44 år er andelen uføre ganske lik for menn og kvinner, men for aldersgruppen mellom 45 og 54 år oppstår endringene, blant denne gruppen er 34809 menn uføretrygdet mot 53362 kvinner.
I tillegg har hver fjerde norske kvinne opplevd former for trusler eller vold, én av ti norske kvinner har blitt voldtatt eller utsatt for seksuelle overgrep. For halvparten av disse hendte det før fylte 18 år.
I 2019 ble det innført restriksjoner på arbeidsavklaringspengene. Disse pengene er for personer som har gått så lenge syke at de har mistet retten til sykepenger, og det har derfor truffet kvinner i større grad. Med den økonomiske krisen vil vi forvente enda flere kutt, vi vet at allerede før krisens utbrudd krevde både IMF og OECD innskrenkninger i sykelønnsordningen og Venstre gikk akkurat ut etter sitt landsmøte der de gikk for egenandeler for sykefravær.
Kutt i sykelønnsordningen og andre innstramminger må vi forvente at kan komme i neste periode, og de vil ramme kvinner hardest. At kvinnene er de mest utnyttede i samfunnet avspeiles i stemmegivningen, det er de som trekker de mest radikale konklusjonene. Det er flere kvinner enn menn som stemmer SV, Rødt og AP. Ifølge SSB stemte fire prosent av mennene SV mot åtte prosent av kvinnene.
Som vi skrev innledningsvis i dette avsnittet har denne regjeringen provosert kvinnene gang på gang, og i den kommende perioden med nye kutt uavhengig av regjeringskonstellasjon vil vi blant kvinnene se store skift mot venstre.
Kvinnene har ofte vært av de største pådriverne for revolusjon. Det så vi under den franske revolusjonen, vi så det under den russiske revolusjonen, som startet med at kvinner gikk ut i streik på kvinnedagen til tross for motforestillinger fra Bolsjevikene og vi har sett det ikke minst under revolusjonen i Sudan. En av våre viktigste oppgaver er å rekruttere flere kvinner, men samtidig er det en vanskelig oppgave, for kvinnene har mange utfordringer som hindrer dem i å kunne delta aktivt.
Oss revolusjonære
Menneskehetens samfunn har lenge befunnet seg i en krise. Krisen har vært så stor at forskjellige makter har produsert og opparbeidet seg masseødeleggelsesvåpen som til sammen kan utslette alt liv på jorden, opptil flere ganger. Den kapitalistiske produksjonsmåten har ført til en forsterket drivhuseffekt som truer matproduksjon og sivilisasjoner. Det anarkistiske markedet har ført kapitalismen fra krise til krise. For hver nye resesjon har våre herskende klasser løst, eller snarere utsatt en større krise ved å blåse opp kredittmarkedet. Vi har bevitnet en eksplosiv økning av gjeld siden syttitallet for å opprettholde den økonomiske veksten, men dette gjeldsberget kunne bare utsette krisen i en viss tid. I 2008 var den kapitalistiske verden på randen av sammenbrudd, det ble løst ved enda et berg av lån, kreditt og enorme kvantitative lettelser utført av den amerikanske sentralbanken og det kinesiske regimet. I kjølvannet av krisen i 2008 ble hele verdens arbeidere berørt av kutt og innstramminger, dette skjedde ikke uten konsekvenser; hele Midtøsten befant seg plutselig i opprør, revolusjonene i Midtøsten spredte seg til resten av verden, fra Afrika til Asia, indignados i Spania, protester i Wisconsin, fenomenet Bernie Sanders i USA, gule vester i Frankrike, Jeremy Corbyn i Storbritannia, Syriza i Hellas og videre til Ecuador, Chile og resten av Latin-Amerika.
Det er ingen grunn til å tro at arbeiderne vil sitte stille, når pandemien etterhvert avtar og nye groteske kutt innføres. Klassekampen vil blusse opp og intensiveres overalt. Vi vil oppleve flere endringer på meningsmålingene, skift til høyre og venstre. De tradisjonelle sosialdemokratiske partiene vil se sin fremtid i greske PASOK. Partier til venstre vil testes ut, som vi skrev tilsier denne nye situasjonen at det ikke er usannsynlig at Rødt om noen år kan havne i regjeringsposisjon slik som Syriza i Hellas.
Men likevel, finnes det et stort og svakt punkt. Arbeiderklassens ledere har ikke tatt noe av dette til seg, og ser helst at arbeiderne går til sitt og lar dem være i fred. De tror at innstrammingene skyldes en villet politikk, og så lenge de ikke er villige til å gå utover kapitalismens grenser vil de bare ende opp med å føye seg etter borgerskapet. Vi er dessverre fortsatt altfor små til å kunne gjøre en forskjell og til at massene vil se til oss som en vei ut. Vårt fokus må i denne perioden være på å få og utdanne nye kontakter og medlemmer. Selv om vi er små og ikke vil klare å påvirke arbeiderklassen som helhet, er ikke det noen unnskyldning mot å jobbe innad i arbeiderbevegelsen og partiet Rødt, for å påvirke det til å ta riktige valg, slik at Rødt ikke ender opp på samme triste måte som Syriza.
De «normale tidene» siden nittitallet er omgjort til turbulens, og det er meget trolig at revolusjonære hendelser oppstår før noen revolusjonær organisasjon med kraft og tyngde har blitt etablert. Historisk har vi aldri bevitnet en revolusjon som har lyktes uten at den subjektive faktoren har vært tilstede – det revolusjonære partiet. Derfor er byggingen av den revolusjonære organisasjonen vår viktigste oppgave; vi inviterer alle våre lesere til å forene seg med oss i kampen for det sosialistiske samfunnet – som bringer menneskeheten fra nødvendighetens og nødens rike til frihetens rike.