Profitt fremfor helse: Sykehusene i krise under en pandemi

Siden november har en ny bølge med covid-19 skylt over landet, de siste dagene har flere tusen blitt smittet med flere dagsrekorder etter hverandre og antall innlagte pasienter er rekordhøyt. Etter at bølgen startet i Trondheim og Tromsø har by etter by blitt inntatt av smitten. Bare måneder etter den famøse gjenåpningen, har restriksjonene kommet tilbake.

I midten av november så St. Olavs hospital i Trondheim seg nødt til å utsette alle planlagte operasjoner grunnet et rekordstort antall covid-19 tilfeller. Sykehuset har i tillegg innført en rekke andre strenge tiltak, som blant annet omfattet  å ta inn sykepleiere fra andre sykehus, da de er kronisk underbemannet, og har et rekordhøyt sykefravær blant ansatte. Andre sykehus står overfor en lignende situasjon, med økende tilfeller.

Selv i starten av denne «nye bølgen», kunne man observere et helsevesen i ubalanse av kronisk underbemanning og mangel på ressurser. Et helsevesen fortsatt utsatt for innstramminger. Kapitalismens profittjag har ført oss inn i en situasjon med ikke bare underbetalte sykepleiere, men også overarbeidede sykepleiere og leger.

Selv om pandemien har vært med oss i over ett år, er bokstavelig talt ingenting gjort for å øke kapasiteten i helsevesenet vårt. I begynnelsen av pandemien fantes det bare 279 intensivplasser på norske sykehus. Ett år senere, i mars, var antallet, nøyaktig det samme – til tross for at FHI har uttalt  at opptil 742 intensivplasser kunne gjøres tilgjengelige i en pandemisituasjon. Til denne dagen finnes det 738 monitorerte senger, men bare bemanning til 502. Sykehusene har 631 respiratorer, men de kan bare behandle 260 pasienter ved vanlig drift. Norske sykehus har kapasitet til å ta imot 5 intensiv pasienter per 100 000 innbyggere, et lavt antall sammenlignet med Europa. Helseansatte er er sterkt bekymret for at helsesektoren strekkes for langt.

Sykehusene presses også på antall rom og senger. I 1980 fantes det rundt 22 000 somatiske sengeplasser. I dag er dette tallet halvert til bare 11 000. Allerede før pandemien ble sykehusene tvunget til å ha pasienter liggende i korridorer på grunn av rommangel. Mens sykehusene forventes å øke pasientinntaket i nær fremtid, legges stadig flere sykehus ned. En ny rapport  konkluderte nylig med at «Gjennomgang av ikt i prosjektet viser at det med overveiende sannsynlighet vil oppstå en underbemanning av sykehustjenester i Oslo». Samtidig har den rødgrønne regjeringen skandaløst besluttet å legge ned Ullevål Sykehus (under en pandemi), et vedtak som vil redusere sykehuskapasiteten for hele regionen, mens kommunen planlegger å kutte med 15 prosent.

År med såkalt «avbyråkratisering», et fancy ord for innstramminger, har etterlatt mange byer og hele kommunehelsetjenesten med lite ressurser. I 2018 ble det anslått at ABE-reformen hadde fratatt helsevesenet 1,3 milliarder kroner nasjonalt, noe som førte til nedleggelser av sykehus og videre underbemanning – samtidig som de finansierte fete skattekutt til de rikeste i samfunnet.

Kostnaden for disse kuttene går utover helsepersonellet. I dag mangler Norge 7000 sykehusarbeidere. Om noen år kan dette tallet bli så høyt som 28.000. Det har ikke vært noen forsøk på å få inn nye sykepleiere, eller for eksempel rekruttere fra de mange sykepleierne som er permittert eller som har sluttet. Tre av fire sykepleiere  har vurdert å slutte i jobben på grunn av arbeidsforholdene. Kutt i pensjoner til sykepleiere, blant annet samfunnskritiske arbeidere, vil føre til at disse arbeidstakerne taper opptil 33.000 kroner i pensjon. Sykepleiere må jobbe flere og flere år for en pensjon som blir stadig mer ulevelig, spesielt med tanke på økende levekostnader som vil spise større og større deler av pensjonen for hvert år. En kronisk underbemanning av sykepleiere fører til en større arbeidsbelastning, noe som igjen fører til en dårligere helsetjeneste, en stor grad av utbrenthet og færre og færre som velger sykepleieryrket som karriere. Sykepleiere er ofte pålagt å jobbe ekstra skift mellom ulike sykehus for å kompensere for underbemanningen, noe som også øker spredning av og risiko for COVID-19 smitte og ødelegger arbeidsforholdene sykepleiere har kjempet for i flere tiår.

En nylig rapport fra Norsk Sykepleierforbund har avdekket at sykepleiere er så overarbeidede at de hopper over pauser og måltider, og til og med dropper å gå på do. En sykehusansatt, Eva Ose Vella, sa i et intervju «Dette forverret seg betydelig under pandemien, fordi vi da ikke fikk tak i vikarer». Det er nesten marerittaktige situasjoner sykepleiere møter på jobb, de overarbeides så mye at de ikke kan ta seg tid til å gå på do, alt dette mens kapitalistene kaller dem «helter».

Sykepleiere har krevd flere ressurser, en reversering av tiår med innstramminger, høyere lønninger og masseansettelser for å møte samfunnets behov under pandemien. I stedet har de ikke fått annet enn symbolske gester og tittelen «helter». I mellomtiden, da disse heltene forsøkte å utøve sin demokratiske rett til å streike for en høyere lønn, ble de raskt skurker i media og regjeringen brukte statens fulle makt til å knuse streiken. Til tross for en lønnsøkning på 2,7 prosent i år, vil reallønnen minske av de økende levekostnadene. Innenfor rammene av hva frontfagene kan gi, som knytter potensialet til markedets behov, vil det være umulig å oppnå en reallønnsøkning opp til nivået til industriarbeiderne, eller 650.000 kroner i året, som er minstekravet.

Halvannet år inn i pandemien er helsevesenet vårt ikke bare fortsatt i krise, men den fortsetter å bli utsatt for angrep og nedskalering. Vi har ressursene, den produktive kapasiteten, arbeidsstyrken og midlene til å øke kapasiteten i helsevesenet for å møte behovene til pandemien og mer, men disse ressursene er under kapitalistenes kontroll. Og det kapitalistiske systemet er bare motivert av en ting – profitt.

Profittering

Hele logikken i markedssystemet er basert på maksimering av profitt. Kapitalismens essensielle trekk, som Karl Marx forklarte, er generalisert råvareproduksjon, eller rettere sagt, produksjon for profitt i stedet for behov. Dette innebærer at hele samfunnet er formet rundt kapitalistenes jakt på profitt, fra fabrikker til skoler og sykehus.

Dette er den virkelige årsaken til innstramminger i samfunnet. Når kapitalismen er i krise, må kapitalistene opprettholde sitt profittnivå, eller risikere å gå konkurs. Det medfører masseoppsigelser, angrep på arbeidstakere, kutt i velferd, økt utnyttelse av arbeiderklassen, lønnskutt osv. Det er ikke bare at kapitalister og deres politikere er onde – selv om mange av dem er det – men på grunn av selve måten det kapitalistiske systemet er satt opp, har kapitalistene ikke noe annet valg enn å iverksette innstrammingstiltak, privatisere og konkurranseutsette og øke utnyttelsen for å øke profittmarginen.

I forrige periode, mens brutale innstrammingstiltak ble berettiget av det faktum at dette var «vanskelige tider» og at det ikke fantes nok penger, oppdaget statene det magiske pengetreet og har holdt kapitalistene i live på livsstøtte i over et år med hundrevis av milliarder kroner i redningspakker. Mens det offentlige helsevesenet fortsatt er i krisemodus, har staten gitt over 250 millioner kroner til private helseforetak for å bidra til å lindre byrden, i stedet for å styrke det offentlige helsevesenet. Private selskap har også fått lønnsomme avtaler for produksjon og distribusjon av raske og PCR-tester. Disse velferdsprofitørene er et eksempel på «sosialisme» for de rike – finansiert av det offentlige mens de håver inn enorme overskudd.

I mellomtiden står det offentlige helsevesenet fortsatt overfor kronisk underfinansiering, fortsatte innstramminger, forverrede arbeidsforhold, lange køer og tunge arbeidsbelastninger, og mottar ingen nødfinansiering. Etter hvert som pandemien fortsetter å hjemsøke samfunnet, vil dette innebære å strekke et allerede krisestyrt helsevesen enda lenger, langt utover dets midler. De forferdelige situasjonene vi har sett det siste året vil bli normen så lenge helsevesenet vårt drives for kapitalistenes behov fremfor samfunnets behov. Vår helse er altfor dyrebar til å bli etterlatt i hendene på markedets anarki. Altfor mange liv har allerede gått tapt på grunn av den hensynsløse jakten på profitt, og pandemien vil fortsette en kunstig langvarig eksistens så lenge denne klassen av parasitter fortsetter å styre samfunnet.

Det er bare arbeiderkontroll som kan redde helsesystemet vårt

Selv om denne pandemien har vært en endeløs skrekk for arbeiderklassen, har den vært en orgie av profitt for kapitalistklassen. Ressursene for å stanse pandemien eksisterer, men brukes ikke, siden de er i kapitalistenes hender. Det finnes bare en rasjonell løsning på problemet: arbeiderklassens demokratiske kontroll over økonomien. Helsearbeiderne har vært ekte helter under pandemien, og har vært i forkant av kampen mot innstramminger og angrep på helsevesenet vårt, samt kritisert regjeringen for deres ufølsomme og skadelige innstrammingspolitikk. Men til syvende og sist er kampen for å redde helsevesenet fra randen av kollaps en oppgave for hele arbeiderbevegelsen.

Pandemien har vist at vår helse og liv aldri vil være trygg under det kapitalistiske systemet. Oppgaven med å avslutte denne krisen, for å få slutt på denne pandemien, er til syvende og sist kampen for en slutt på det kapitalistiske systemet gjennom en sosialistisk transformasjon av samfunnet.

Vi krever derfor:

Et fullfinansiert helsevesen – som finansieres av ekspropriasjonen av bankene, finanshusene og økonomiens nøkkelnæringer.

Erstatt profitørene med arbeiderkontroll – en full reversering av tiår med innstramminger, outsourcing, nedbygging og privatisering.

Ekspropriasjon av alle private helsetjenester og farmasøytiske selskap for å  re-assimilere de til offentlig eierskap under arbeidernes demokratiske kontroll.

For en gjenansettelseskampanje – masserekruttering av sykepleiere, leger og andre helsepersonell, på en lønn å leve av. En fullverdig pensjon, full sykelønn og anstendige og trygge arbeidsforhold. 

For en massevaksineringskampanje med fagforeningenes deltakelse og medvirkning på hver eneste arbeidsplass, inkludert spredning av informasjon og utdanning.