I dag, for tjue år siden var USA vitne til det største og blodigste angrepet på egen jord i moderne tid. Minst 2.977 menn og kvinner døde og minst 25.000 ble såret etter at en gruppe terrorister styrte to rutefly inn i Tvillingtårnene i World Trade Center i New York, og etterlot det amerikanske folket i en tilstand av sjokk og vantro. Over hele verden så millioner av mennesker med skrekk på ødeleggende scener av desperate mennesker fanget i de øverste etasjene i tårnene, noen av dem hoppet i døden i stedet for å bli brent levende, kort tid før tårnene kollapset, og etterlot tusenvis begravet under bygningsmassene.

Men det som fulgte denne tragedien var en skam for minnet til alle de uskyldige menneskene som mistet livene. Støvet hadde knapt lagt seg og ofrenes blod hadde knapt tørket før gribbene begynte å sirkle. De utnyttet sorgen og satte i gang en blitzkampanje av løgner og krigspropaganda for å få den amerikanske befolkningen til å akseptere at USA skulle gå i krig, angivelig for å hevne angrepet. Patriot Act og andre lover ble hastet gjennom kongressen, og begrenset drastisk sivile rettigheter og utvidet statens overvåkningskrefter dramatisk. Alt dette i navnet på en antatt ‘krig mot terrorisme’ og ‘forsvar for demokrati’.

Den ene etter den andre, i flere dager, dukket folk opp, som daværende president George W Bush, Dick Cheney, og en uendelig strøm av andre tjenestemenn og militære befal, på TV som fordømte angrepet på «frihet» begått «av onde styrker» av islam. Tidligere utdanningssekretær William Bennett og en rekke andre konsulenter oppfordret regjeringen til å «erklære krig mot militant islam», og uttalte at «USA bør fortsette som i krig, fordi det er krig.» Bennett og gjengen hans etterlyste krig mot Irak, Iran, Syria og Libya, til tross for at ingen av disse landene hadde noen som helst tilknytning til angrepet eller den reaksjonære Al Qaida -organisasjonen.

Av de nitten kaprerne som utførte angrepene, var femten borgere i Saudi -Arabia, men all omtale av Saudi -Arabia var påfallende fraværende fra disse offentlige erklæringene. Faktisk ble det gjort anstrengelser for å beskytte saudiarabiske interesser, helt til det å la åtte chartrede fly sende saudiere trygt ut av landet, den 13. september, til tross for at det amerikanske luftrommet fremdeles var nedstengt. Blant de på flyvningene var avdøde prins Ahmed Salman, som var knyttet til Al Qaida og som senere ble oppdaget å ha forhåndskunnskap om et kommende angrep. Mens en rasistisk og vanvittig kampanje av trakassering mot mennesker med bakgrunn fra Midtøsten ble pisket opp, fikk disse mørkemennene knyttet til et av de mest reaksjonære regimene i verden, «komme ut av fengsel» kort.

Alle bevisene pekte på Saudi -Arabia, som lenge har vært verdens fremste sponsor av islamsk fundamentalisme. Faktisk var det det saudiske monarkiet, i samarbeid med CIA, som opprinnelig fostret opp Al Qaida, som en del av det islamistiske opprøret mot Sovjet i Afghanistan på 1980-tallet. Nå hadde imperialismens Frankensteins monster unnsluppet USAs kontroll og blitt et alvorlig problem for USA og Vesten. Ikke en eneste TV-kanal nevnte dette faktum, til tross for trommevirvelen om «krigen mot terror», dag ut og dag inn. Den amerikanske herskende klassen var ute etter å gi et eksempel til noen av sine fiender. At den hadde fostret slike fiender til å begynne med var en liten detalj.

Hovmod

Det antas ofte av overfladiske sinn på venstresiden at den herskende klassen er ufeilbarlig, og at alle deres beslutninger tilsvarer en stor plan, utformet til minste detalj i maktens saler. Men det er slett ikke tilfelle. Feil og tilfeldigheter har også en rolle i historien. Etter Sovjetunionens sammenbrudd på begynnelsen av 1990-tallet framsto USA som den eneste supermakten på verdensscenen. Nå hadde den blitt angrepet av en liten gjeng reaksjonære religiøse fanatikere. Dette var ikke noe den ville tolerere.

En opplyst oberst David Hunt, som dukket opp på Fox News om kvelden 11. september, uttrykte kortfattet denne holdningen da han fortalte Bill O’Reilly at det var på tide for USA å «slippe krigens hunder løs.» Hundene på toppen av det militære etablissementet frådet fra munnen og ivret etter å bli sluppet løs for å gjenopprette stoltheten. Ettersom Saudi-Arabia, den virkelige kilden til angrepet, var for nær hjertet til deres interesser, gikk de til Afghanistan og forestilte seg at det var et enkelt mål, for en brutal oppvisning av amerikansk imperialismes hevn. Men som Bibelen sier: «hovmod står for fall».

Når beslutningen ble tatt, viste den seg skjebnesvanger. Krigen mot Afghanistan var et eventyr som var dømt til å mislykkes. På kvelden før Kabul ble inntatt av amerikanske tropper i november 2001, skrev Alan Woods:

«Nok en gang ser vi hvordan amerikanerne ikke har tenkt langt nok. De forestilte seg at når de hadde presset Taliban ut av Kabul, ville problemet bli løst. Men dette er slett ikke tilfelle. (…) Taliban har mistet grepet om makten, men ikke potensialet til å føre krig. De er veldig vant til å kjempe geriljakrig i fjellet. De gjorde det før og kan gjøre det igjen. (…) Utsiktene åpnes opp for en langvarig geriljakampanje som kan pågå i årevis. Den første delen av den allierte krigskampanjen var den lette biten. Den andre delen blir ikke like lett.

«(…) Dersom målet med denne øvelsen var å bekjempe terrorisme, vil de finne ut at de har oppnådd det motsatte. Før disse hendelsene hadde imperialistene råd til å opprettholde en relativt sikker avstand fra kamper og kriger i denne delen av verden, men nå er de viklet helt inn i den. Med sine handlinger etter 11. september har USA og Storbritannia blitt dratt inn i en hengemyr, hvorfra det vil være vanskelig å komme seg ut.»

Hvor sanne er ikke disse ordene i dag. Ikke fornøyde med resultatene i Afghanistan, bestemte Bush, Cheney og gjengen deres, etterfulgt av deres lojale britiske hunder, seg for å doble innsatsen og åpne en ny front i Irak, og hevdet at sistnevnte inneholdt islamske fundamentalister og besatte masseødeleggelsesvåpen. Selvfølgelig var dette åpenbare løgner. Det var ingen signifikant tilstedeværelse av islamsk fundamentalisme i Irak før etter imperialistenes ankomst. Saddam-regimet hadde heller ikke masseødeleggelsesvåpen. Det sanne målet med krigen var å få tilgang til irakisk olje, øke presset på det iranske regimet og gå dypere inn i områder som tidligere hadde falt under den sovjetiske innflytelsessfæren.

Amerikanerne trodde dette ville bli en rask affære. Igjen, de regnet feil. Ved å ødelegge den irakiske hæren, som hadde blitt brukt til å holde Iran i sjakk i to tiår, destabiliserte de ikke bare Irak, men hele regionen. På den ene siden styrket invasjonen iranerne som bygde et sterkt grunnlag for støtte blant sjia-flertallet i Irak. På den andre siden skapte det grunnlaget for fremveksten av sunnimuslimsk fundamentalisme, som USA selv til en viss grad støttet seg til for å motvirke iransk innflytelse, hvis grafiske resultat vi så med fremveksten av ISIS i 2014.

I dag står politikere og såkalte eksperter i kø foran de vestlige mediene for å fordømme situasjonen som afghanske kvinner står overfor etter Talibans overtakelse. Dette er hyklerske krokodilletårer. Det er ingen rop om kvinners rettigheter i Saudi-Arabia. Afghanistan under amerikansk okkupasjon var langt fra himmelen på jord, som det er antatt å ha vært. Ifølge Airwars har amerikanske droneangrep siden 11. september drept minst 22 000 sivile – og kanskje så mange som 48 000. En rapport fra 2015 fra Physicians For Social Responsibility anslår at kampanjene i Irak, Afghanistan og Pakistan har ført til 1,3 millioner dødsfall! Rapporten konkluderer med at «dette bare er et konservativt estimat. Det totale antallet døde … kan overstige 2 millioner, mens et tall under 1 million er ekstremt usannsynlig.»

I Irak nølte ikke de samme ‘frihetselskende’ menneskene som hylte og bar seg over antatte masseødeleggelsesvåpen, med å bruke kjemiske våpen som hvitt fosfor i sivile nabolag i Fallujah. I mellomtiden, i både Irak og Afghanistan, var statene som ble opprettet av USA fullpakket med de mest korrupte og reaksjonære gangsterne og sekteristene. USAs imperialisme brakte ikke demokrati og menneskerettigheter til disse landene. Det brakte sekterisme, korrupsjon, død og ødeleggelse på nivåer uten sidestykke.

Stemningen snur

Selv om det var store anti-krigsprotester i USA i begynnelsen, som helhet, ble de amerikanske massene i utgangspunktet presset til å akseptere krigene etter sjokket fra 11. september-angrepene. Men veldig snart endret denne stemningen seg. Ifølge Gallup, på det høyeste i 2002, sto støtten til Afghanistan-krigen på 93 prosent. Herfra gikk imidlertid tallene bare nedover. I 2019, etter 18 års kamp på bekostning av tusenvis av amerikanske liv og mer enn en billion dollar, sa 6 av 10 amerikanere at det ikke var verdt å kjempe mot Afghanistan. Amerikanske arbeidere i dag er langt mer interessert i å forbedre egne forhold enn å måtte betale regningen for uendelige kriger i utlandet. Denne stemningsendringen har hatt viktige politiske konsekvenser. 

I 2012 falt Obama-administrasjonens forslag om å bombe Syria etter at kongressen nektet å støtte det, da bare 9 prosent av den amerikanske befolkningen var for det. I 2016, da Donald Trump ble valgt til president, var et av hans mest populære kampanjeløfter å trekke USA ut av krigene i Midtøsten. Motstanden mot krig hindret den amerikanske imperialismens evne til å manøvrere på den måten den var vant til. Enhver større militærkampanje som involverer bakketropper vil koste store politiske kostnader for enhver administrasjon, og ble som sådan utelukket. Til dette kom de økonomiske kostnadene ved militære angrep. I 2019 ble den totale kostnaden for amerikanske angrep i Midtøsten anslått til 6,4 billioner dollar – et ytterligere drag på viljen til å ta fatt på nye militære eventyr.

Imperialismens krise

Resultatet av krigene i Irak og Afghanistan var klart fra begynnelsen av, men både Obama og Trump-administrasjonene fortsatte å utsette den endelige avgjørelsen, uvillige da de ville være nødt til å godta ydmykelsen av nederlag. Men før eller siden måtte noen gi seg. Joe Biden har med rette blitt kritisert for gjennomføringen av tilbaketrekningen fra Afghanistan den siste måneden. Talibans raske fremskritt og den kaotiske evakueringen av Kabul var et direkte resultat av hans og hans kollegers inkompetanse. Men uansett hvordan den ble utført, hadde nederlaget til USA vært innforstått i mange år. Tilbaketrekkingen var bare den endelige innrømmelsen av dette faktum. Dette vil få viktige konsekvenser.

Irak er neste i rekken. Enten gjennom en kaotisk tilbaketrekning som i Afghanistan eller som en del av en avtale med Iran, er USAs tilstedeværelse i Irak på det nåværende grunnlaget uholdbar. Men det stanser ikke der. Å se den amerikanske militærmaskinen bli slått ned av en haug Taliban-fanatikere med Kalashnikov, vil oppmuntre andre land til å utfordre USAs dominans, som Kina, Russland og enda svakere regimer som Iran. Resultatet er det motsatte av hva generalene siktet til da de satte seg for å vise sin makt etter 11. september. I stedet for en framvisning av amerikansk militær makt, har inkompetanse, begrensninger og svakheter ved amerikansk imperialisme blitt framvist for hele verden. Amerikanske allierte rundt om i verden vil nå ha en alvorlig tvil om hvor mye de kan stole på Washington for støtte.

USAs imperialisme er fremdeles den mektigste militære og økonomiske styrken på planeten. Men som vi har forklart, har manøvreringsevnen blitt sterkt redusert. Som et resultat er alle store amerikanske militære kampanjer utelukket for nå. I stedet vil det være mer tilbøyelig til å ty til økonomisk krigføring, begrensede spesialoperasjoner og proxy-kampanjer. Langt fra å gjøre verden til et tryggere sted, vil dette øke ustabilitet og spenninger i verdensrelasjoner. I likhet med en beruset dag etter en overspenning, er den amerikanske herskende klassen nå tvunget til å regne med prosessene den har satt i gang.

Krisen i det amerikanske regimet

Konsekvensene av disse hendelsene er ikke begrenset til verdensforhold, men også til forholdet mellom klassene i USA. Nesten 800 000 amerikanske soldater deltok i krigen i Afghanistan. Flertallet av disse kom hjem med fysiske og psykiske arr – det vil si hvis de i det hele tatt kom hjem. I et intervju med Vice ga en tidligere marinesoldat som kjempet i noen av de tøffeste slagene i Afghanistan et interessant glimt av stemningen blant mange i dette teamet. Da intervjueren spurte om han tenkte at krigen var forgjeves, svarer han:

«Ja det gjør jeg. Du kjenner, som noen som blødde i den krigen som vi alle har … gutta som ikke kom hjem … hvorfor? Hvorfor kom de ikke hjem? Dette er 19-20 år gamle barn som aldri kom hjem. Fikk aldri startet livet, og vi forlot dem. Vi forlot de gutta. Og det er sårende.»

Følelsen av svik går gjennom hvert ord i denne uttalelsen. Det er ikke vanskelig å forestille seg det sinnet som må gjennomsyre mange av de vanlige amerikanerne som støttet krigene i Afghanistan og Irak når de innser at de har blitt lurt. Etter tjue års krig har ingen av løftene som ble gitt dem blitt til virkelighet. I stedet for en tryggere, mer demokratisk verden, har amerikansk imperialisme etterlatt seg barbari og elendighet.

Islamsk fundamentalisme har ikke blitt beseiret – snarere tvert imot, med amerikansk bistand har den funnet trygge tilfluktsrom som den aldri har hatt før i Irak, Syria og Libya. Irak og Afghanistan er ikke et skritt nærmere demokrati enn de var før. Alt snakk om en ‘ny verdensorden’ basert på såkalte demokratiske, amerikanske verdier; ‘nasjonsbygging’; «krig mot terror», og amerikansk eksepsjonalisme har vist seg å ikke være noe annet enn varm luft. Dette er alvorlige problemer for etablissementet, som av amerikanere i økende grad blir sett på som en inkompetent flokk med løgnhalser, opportunister og sjarlataner. Christopher Preble fra det konservative Cato-instituttet uttalte på Net Assessment -podcasten:

«Vi har dette mønsteret av villedende, falske eller i noen få tilfeller direkte løgner [i] uttalelsene om effektiviteten til afghanske sikkerhetsstyrker. … Troverdighetsgapet var problemet under Vietnamtiden med amerikanske regjeringstjenestemenn som sa ting om krigens fremgang, for eksempel om holdbarheten til regjeringen i Sør -Vietnam eller kampeffektiviteten til hæren i republikken Vietnam, som viste seg å ikke være sanne. Det var et troverdighetsgap. Og dermed var ikke amerikanske tjenestemenn klarerte til å fortelle sannheten. … Mitt poeng er at dette troverdighetsproblemet ikke er begrenset til utenlandske kriger. Vi har et sammenbrudd i tilliten til institusjonene i dette landet akkurat nå. Og millioner av amerikanere klarer ikke å skille fakta fra fiksjon … Det er et troverdighetsproblem, og det blir verre. Det amerikanske folket tror ikke på embetsmenn.»

Dette er nøkterne advarselsord fra en av de mer intelligente strategene i amerikansk kapitalisme. Mens tragedien 11. september 2001 og de påfølgende krigene i Irak og Afghanistan i utgangspunktet styrket patriotisme og nasjonal enhet, har nederlaget til disse krigene økt hatet og mistanken mot den herskende klassen. Krisen i amerikansk imperialisme i utlandet er også en krise i USAs kapitalisme hjemme. Sammen med faktorer som den kriminelle håndteringen av Covid-19-pandemien, fallende levestandard, utbredt økonomisk usikkerhet og rasismens svøpe, har den gitt næring til den molekylære revolusjonsprosessen som finner sted under overflaten. Betingelser dannes for at den amerikanske kapitalistklassen vil straffes for sine forbrytelser – ikke av de islamistiske galningene den selv oppfostret, men av de revolusjonære massene.