Valgresultatet i den fattige, rurale østtyske delstaten Sachsen-Anhalt, som bare har 2,1 millioner innbyggere, har slått ned som et tordenskrall over den tyske herskerklassen. Alternative für Deutschland (AfD) fikk nesten 44 prosent av stemmene, opp fra litt over 20 prosent. Det regjerende partiet CDU falt fra 37 prosent til 17 prosent. Velgerne har avsagt en knusende dom over det tyske etablissementet.
Når vi går nærmere inn i dette oppsiktsvekkende resultatet, finner vi en kompleks blanding av følelser. Det finnes forvirring. Det finnes rasistiske og antimigrantiske holdninger. Alt dette er høyst reelt. Men selv om resultatet naturlig nok har skapt uro blant mange unge og i venstresiden, må vi advare mot ideen om at dette representerer et «skifte mot høyre», langt mindre en voksende bølge av «fascisme».
Det vi fremfor alt ser, er en bølge av sinne, hat mot etablissementet og bitterhet blant hovedsakelig arbeiderklassevelgere som føler at systemet er rigget mot dem.
Dette valget hadde den høyeste valgdeltakelsen i delstaten siden gjenforeningen: 78 prosent av velgerne stemte. AfD tok mange stemmer fra det konservative regjeringspartiet CDU (omtrent 83 000 stemmer), men 170 000 av stemmene deres kom fra tidligere hjemmesittere: mennesker som er fullstendig fremmedgjorte fra systemet og politikken.
Vi så en kraftig dreining av arbeidere mot AfD. Partiet gjorde det betydelig bedre enn gjennomsnittet blant manuelle arbeidere (der de fikk 59 prosent). Blant dem som sier at deres økonomiske situasjon er «dårlig», stemte 65 prosent på AfD. Til sammenligning stemte bare 37 prosent av dem som sa at de hadde det «bra» på AfD.
Den eneste aldersgruppen hvor de gjorde det betydelig dårligere, var blant pensjonistene, der den tradisjonelle partistemmegivningen holder seg best.
Hva er dette et uttrykk for? Et enormt, oppsamlet raseri i bunnen av samfunnet, og at AfD på en forvirret måte blir brukt som en stang mot etablissementet, som er selve målet for dette raseriet.
Systemhat
For øyeblikket er Friedrich Merz, Tysklands forbundskansler, den mest forhatte regjeringslederen i verden. 78 prosent av tyskerne er misfornøyde med arbeidet hans. Det er ikke vanskelig å se hvorfor. Tyskland har vært i resesjon eller i stagnasjon siden 2022. Importstansen av russisk gass etter utbruddet av krigen i Ukraina har ført til avindustrialisering i hele landet, titusenvis av arbeidsplasser forsvinner hver måned. Tysk industriproduksjon er ned over 11 prosent siden 2023 og 15 prosent siden pandemiens slutt.
En regjeringskoalisjon som involverer begge de store tradisjonelle partiene, gjennomfører et program med kutt i sosiale utgifter og angrep på velferdssystemet, samtidig som millioner sendes til krigen i Ukraina – en krig som med rette blir sett i sammenheng med tapet av billige russiske energikilder som er ødeleggende for tysk industri.
AfD har derimot aldri sittet i regjering. Partiets program er selvsagt fullstendig reaksjonært, og inneholder hårreisende, næringslivsvennlige og arbeiderfiendtlige tiltak, syndebukkpolitikk rettet mot migranter, samt en rekke kvalmende kulturkrigsutspill.
Men det er flere grunner til at partiet likevel har klart å knytte seg til denne stemningen av sinne. Den første er deres anti-etablissement-profil. For dette kan de takke selve etablissementspartiene!
At partiene som er ansvarlige for angrepene på den tyske arbeiderklassen nå går sammen for å fordømme AfD som et spesielt onde, og for å bygge en «brannmur» rundt dem, har bare kommet AfD til gode. Å se alle disse etablerte partiene stille seg på rad og rekke i dette spørsmålet – inkludert venstrepartiet Die Linke! – har overbevist mange om at de alle representerer de samme interessene.
Blant AfDs politiske standpunkter er det særlig to som gir gjenklang hos mange arbeidere.
Det første er selvsagt deres politikk når det gjelder migrasjon. Ironisk nok viser Sachsen-Anhalt nøyaktig hvorfor dette er et blindspor. Dette er en av de fattigste regionene i Tyskland, og samtidig har den en av de laveste andelene migranter i landet. Bare åtte prosent av delstatens befolkning er født i utlandet, omtrent halvparten av landsgjennomsnittet.
Migranter er åpenbart ikke årsaken til tyske arbeideres fattigdom. De er en praktisk syndebukk, som får skylden for å oppta sykehussenger, boliger, skoleplasser og arbeidsplasser. 89 prosent av AfDs velgere sier at «prisene stiger så kraftig at jeg ikke kan betale regningene mine». 80 prosent sier «jeg kan ikke lenger opprettholde levestandarden min». Dette er de virkelige bekymringene som migrantene får skylden for.
Så er det det andre spørsmålet som AfD i økende grad utnytter: krigstrettheten overfor Ukraina-krigen. Dette skaper en reell uro i den dominerende, antirussiske delen av herskerklassen.
Siden Merz kom til makten, har europeerne – tyskerne fremfor alle – tatt på seg nesten hele kostnaden ved stedfortrederkrigen i Ukraina. Han har også økt militærutgiftene kraftig. Samtidig, og ikke uten sammenheng med dette, forsøker han å heve pensjonsalderen til 70 år og arbeidsuken til 40 timer i uka.
Avindustrialiseringen som har fulgt med økende gasspriser, det påfølgende tapet av arbeidsplasser, lengre arbeidsdager og politikk som innebærer å «jobbe til du dør» – dette er en pris som ifølge Merz, CDU og SPD er verdt å betale for å forsvare den tyske kapitalistklassens imperialistiske interesser.
Sachsen-Anhalt har blitt spesielt hardt rammet av den stadig dypere krisen i tysk kapitalisme. Som kameratene i Revolutionäre Kommunistische Partei (RKP) forklarer i sin artikkel etter valget:
«Det er lett å se hvorfor de er sinte. Sachsen-Anhalt har en gjeld på 23,7 milliarder euro og har i praksis ingen økonomisk handlefrihet. De siste seks årene har delstaten hatt den laveste økonomiske veksten av alle de tyske delstatene. Den har de laveste lønningene og den laveste økonomiske produksjonen per innbygger. Den har også den eldste befolkningen – så mye at den sittende CDU-ministerpresidenten Sven Schulze under valgkampen følte seg nødt til å ta avstand fra den føderale CDU-ledelsens planer om å kutte pensjonene.
«Den største økonomiske sektoren er helse- og sosialomsorg. Det er nettopp her – på sykehus og omsorgshjem – at ytterligere omfattende kutt er planlagt. Kjemisk industri [Sachsen-Anhalt er kjent for sitt såkalte «kjemiske triangel»] er i krise på grunn av høye energipriser. Lokale underleverandører til bilindustrien trekkes ned av nedgangen hos Volkswagen og BMW. En enorm Intel-fabrikk for produksjon av databrikker i Magdeburg skulle gi en løsning på de økonomiske problemene – men prosjektet mislyktes.
«Noen kommentatorer har forsøkt å tegne et rosenrødt bilde av situasjonen: Selv om timelønningene kan være lavere enn vest i Tyskland, er også levekostnadene lavere. Husleiene er overkommelige.
«Én statistikk gjør det klart hvor denne ‘overkommeligheten’ kommer fra: Siden 1980-tallet har Sachsen-Anhalt mistet en tredjedel av befolkningen. Fra tre millioner den gangen bor det nå bare 2,1 millioner mennesker i delstaten. Følgelig har Sachsen-Anhalt den høyeste andelen tomme kommunale boliger. Problemet er at disse må renoveres, og det finnes ingen penger til det. Resultatet er: billige boliger i nedslitte leiligheter.
«Bare Bayer, som produserer aspirin for hele Europa i Bitterfeld, gjør det bra. Bare i siste kvartal utgjorde konsernets overskudd i legemiddeldivisjonen litt over én milliard euro. Naturligvis kommer ikke dette vanlige mennesker til gode.»
Dette er den dystre situasjonen arbeiderne står overfor. Og likevel krever herskerklassen hver eneste dag flere ofre for krigen, samtidig som den trapper opp sin hysteriske antirussiske kampanje.
AfD-stemmen er det tydeligste uttrykket for at krigspropagandaen mister effekten sin. Partiet har lovet at det vil avslutte krigen, gjenopprette forbindelsene med Russland og få gassen til å strømme igjen, og dermed få ned prisene og få tilbake arbeidsplassene.
Det er ikke bare i Tyskland at høyrepartier forsøker å utnytte denne stemningen. I Frankrike har visepresidenten i Le Pens parti, Rassemblement National (RN), sagt at dersom partiet kommer til makten, vil de «stenge kranen» til Ukraina:
«Helsesystemet, utdanningssystemet, hele økonomien – alt er strukket til bristepunktet. Likevel finner man penger til å fortsette å finansiere våpen. Det er vel og bra, men hvem er det som betaler for alt dette? Man må også vite når man skal avslutte en krig.»
Ikke overraskende får denne typen uttalelser gjenklang. I tillegg må vi peke på streikebølgen blant nederlandske arbeidere, inkludert havnearbeidere i Rotterdam, som har stengt ned Europas desidert største containerhavn i en streik som er direkte knyttet til kuttene som gjennomføres for å finansiere militarismen.
AfDs suksess er desto mer oppsiktsvekkende når man tar i betraktning hvor høylydt det antirussiske koret i Vesten har blitt. Det siste kapittelet er dronehysteriet og de udokumenterte antydningene om et russisk angrep på Leipzig lufthavn.
Og likevel gir denne krigspropagandaen stadig mindre uttelling. På høyden i 2022 mente 29 prosent av tyskerne at landet burde bruke mer ressurser på Ukraina-krigen, mens 23 prosent mente at Tyskland hadde gått for langt. I dag sier bare 14 prosent at regjeringen ikke gjør nok i Ukraina, mens 42 prosent mener at den har gått for langt. Og bare 56 prosent mener at Tyskland er «sterkt truet» av Russland – noe som riktignok er et flertall, men som neppe er oppmuntrende når man tar i betraktning hvor voldsomt Vesten fremstiller Russland som selve djevelen.
Intet alternativ
Dette er klassevrede, forvirret klassevrede. Det burde være venstresiden som uttrykte dette. Her ligger nettopp poenget: Det er venstresidens manglende evne til å innta et klart standpunkt mot Ukraina-krigen og NATOs militarisme; venstresidens manglende evne til å tilby et alternativ til helvetet som tysk kapitalisme i forfall representerer; og venstresidens manglende evne til å fremstille seg selv som den reelle anti-etablissement-stemmen som har gitt AfD spillerom.
Die Linke har deltatt i den samme brannmuren mot AfD, som om CDU skulle være et «mindre onde». De har ikke forstått at AfDs fremgang er et direkte resultat av hatet og sinnet mot CDU, SPD og De grønne, og at dersom man skal appellere til dette sinnet, må man holde seg adskilt fra alle disse partiene.
Likevel, hva har de gjort siden dette valget? I et intervju med Frankfurter Allgemeine ble Die Linkes medleder Ines Schwerdtner spurt: «ville du være villig til å samarbeide [med CDU]?» Hun svarte: «Ja, under visse betingelser», og la til at «for å holde AfD borte fra maktens spaker … må demokratiske partier snakke sammen».
For en gave til AfD. Hvis partiene blir sett på som om de stiller seg sammen mot AfD, eller enda verre hvis de går inn i koalisjon sammen for å holde AfD ute, vil AfD alene komme ut som vinneren.
I Italia, før Meloni ble valgt, gikk alle partiene – fra Forza Italia på høyresiden til Femstjernebevegelsen og Det demokratiske partiet på venstresiden – sammen under en teknokratisk regjering for å angripe arbeiderklassen. Bare Melonis høyreorienterte Fratelli d’Italia holdt seg utenfor koalisjonen, og dermed tjente partiet på sinnet mot denne reaksjonære koalisjonen.
Die Linke har fullstendig mislyktes i å lære denne leksen. Det er enda tydeligere at de blir straffet for dette i Sachsen-Anhalt.
Siden 1990-tallet har fremmedgjøring og en følelse av å være «blitt hengende etter» vært dominerende i Øst-Tyskland. Tradisjonelt var Die Linke partiet som uttrykte dette sinnet. Ikke nå lenger. Interessant nok viste én meningsmåling at mange AfD-velgere likte partiet fordi de følte at det «sikrer at vi østtyskere igjen kan være stolte av våre prestasjoner».
For femten år siden var Die Linke det nest største partiet i denne delstaten, med 23 prosent av stemmene. Nå har det kollapset til femteplass og bare 8,6 prosent. I stor grad er AfDs suksess i Øst-Tyskland mulig nettopp fordi tomrommet etter Die Linke står åpent!
Dette er likevel ikke en stemning som er begrenset til Øst-Tyskland. I mars gjenspeilte delstatsvalget i den sørvestlige delstaten Baden-Württemberg en lignende utvikling, der AfD økte sin oppslutning fra 9,7 prosent til 18,8 prosent.
Fascisme?
Stemningen blant det meste av venstresiden er uro over AfDs fremgang. Igjen er dette naturlig og sunt. Partiet er fullstendig reaksjonært, fra topp til bunn. Men vil AfD ved makten varsle en periode med reaksjon eller til og med «fascisme», slik enkelte har hevdet?
Nei. Det er ikke perspektivet. AfDs program er stappfullt av ekstremt reaksjonære tiltak. Men det har til felles med andre såkalte «ytre høyre»-partier i Europa at det rir på en bølge av forvirret arbeiderklassevrede.
AfD står for å kutte skattene for de rike, avskaffe minstelønnen, avskaffe kollektive lønnsforhandlinger, samt angrep på kvinner, migranter, LHBT-personer osv.
Men hvis partiet får smake på makten, vil det havne i et dilemma. Hvis det angriper arbeiderklassen, vil støtten forsvinne, og partiet vil havne i samme svake posisjon som enhver annen svak borgerlig regjering Tyskland og Europa har sett.
Se bare på hva som har skjedd med Meloni i Italia. Eller Trump, for den saks skyld. Trump forsøkte å fokusere på migrasjonsspørsmålet fordi han ikke klarte å innfri noen av sine andre valgløfter. Og for innsatsen sin fikk han en blodig nese i Minneapolis og ble tvunget til å trekke seg tilbake.
Fremveksten av disse høyreorienterte demagogene vil selvsagt gi rasister og til og med små, åpent fascistiske grupper økt selvtillit. Trusselen som selv disse små, råtne gruppene representerer, må ikke avfeies.
Men et annet lag blir radikalisert. Det grove, reaksjonære programmet til AfD og uroen over partiets fremgang mobiliserer et lag, særlig blant de unge. Det er svært interessant å merke seg at bare 39 prosent av kvinnene, mot 50 prosent av mennene, stemte på AfD i Sachsen-Anhalt, nettopp på grunn av det kvinnefiendtlige tøvet i AfDs program, som åpent slår fast at partiet forventer at kvinner skal betale for kapitalismens krise ved å vende tilbake til hjemmet og påta seg mer omsorgsarbeid.
For de bredere lagene som stemte på AfD, kan partiet ikke tilby annet enn falske løfter. Partiets glans vil etter hvert falme for dem.
Politikken med en «demokratisk brannmur» er den sikreste veien til katastrofe, fordi den i praksis innebærer et forsvar for dagens regjering – den regjeringen som gjennomfører et angrep på arbeiderklassen. Det som kreves, er et klart, virkelig anti-etablissementistisk, revolusjonært alternativ som angriper alle de viktigste partiene i tysk kapitalisme – og den råtne tyske kapitalismen.
