Situasjonen i Pakistan-okkuperte Kashmir har nådd et kritisk punkt. Massebevegelsen, som har blitt bygget opp i løpet av de siste tre årene og nå har nådd revolusjonære proporsjoner, er i bevegelse. Etter hvert som den har vokst i omfang, har også kravene blitt mer omfattende. Gjennom sine handlinger har den utfordret de kashmirske myndighetene og Pakistans regjering.
I begynnelsen krevde bevegelsen å gjeninnføre subsidier på hvete og elektrisitet, men nå omfatter kravene også andre sosiale spørsmål, som arbeid, sysselsetting og demokratiske rettigheter. Med en ungdomsledighet som er dobbelt så høy som landsgjennomsnittet, har unge mennesker stått i spissen for kampen, sammen med kvinner, som har vist seg å være blant de mest besluttsomme forkjemperne.
Sentralregjeringen har på sin side gjort det klart at den har til hensikt å knuse bevegelsen med blodig maktbruk og sette inn statsapparatet mot demonstrantene. Som følge av dette har over hundre mennesker mistet livet i sporadiske sammenstøt – det høyeste antallet drepte på flere tiår.
Den herskende klassen forstår at masseopprørene i det såkalte «Azad» («Frie») Kashmir er en videreføring av det revolusjonære opprøret som har feid gjennom Bangladesh, Sri Lanka og Nepal. Slike revolusjonære masseutbrudd har gitt dem mange søvnløse netter.
Bevegelsen i Kashmir blusset opp igjen i begynnelsen av juni i år, med massedemonstrasjoner, protester og streiker som har lammet hele regionen. Demonstranter har satt opp veisperringer for å hindre at myndighetene sender inn væpnede forsterkninger. Disse utgjør spirer til en situasjon med dobbeltmakt.
«Pakistans regjering sin autoritet står overfor en alvorlig prøve», skrev Financial Times nylig.
Massebevegelsen har blitt ledet av Joint Awami Action Committee (JAAC), stemplet som en «terrororganisasjon» av den pakistanske staten. Det har gitt myndighetene rom til å utføre en hard offensiv, med arrestasjoner av aktivister i et forsøk på å slå ned den voksende uroen.
Demonstrantene har blitt utsatt for stadig hardere undertrykking fra myndighetene, som desperat forsøker å holde situasjonen under kontroll. Politi og paramilitære Rangers-styrker har trappet opp undertrykkelsen og skutt vilkårlig inn i folkemengdene.
Awami Action Committees
De første Awami Action Committees ble opprettet på initiativ fra våre pakistanske kamerater i Inqalabi Communist Party (RCP). Initiativet og oppfordringen fra marxistene svarte nøyaktig til bevegelsens behov for et organisatorisk uttrykk. Komiteene spredte seg derfor langt utover byene og landsbyene der marxistene var til stede, og kulminerte høsten 2023 i sammenslutningen av disse komiteene til Joint Awami Action Committee (JAAC).
To år senere, mot slutten av 2025, lammet JAACs kampanje med nedstengninger og streiker hele regionen til støtte for et program med 38 krav. Under press ble myndighetene grepet av panikk og godtok de viktigste kravene, samtidig som de lovet å behandle samtlige krav innen seks måneder.
Dette var imidlertid et forsøk på å svekke massebevegelsen og gjenopprette myndighetenes kontroll, slik at de sto sterkere rustet til framtidige konfrontasjoner.
Det var nettopp dette sviket fra myndighetenes side – da de nektet å gjennomføre noen av de avtalte kravene – som førte til situasjonen vi ser i dag.
Som svar kunngjorde JAAC en rekke marsjer for å legge press bak kravene sine. Oppfordringen til mobilisering ble møtt med stor entusiasme av de undertrykte massene, som viste en imponerende besluttsomhet og kampvilje. Samtidig gjorde våre kamerater i RCP sin plikt ved å forklare veien videre ved hvert stadium av kampen.
Dessverre var vi, til tross for at vi tok initiativet til å danne komiteene, for små til å kunne lede bevegelsen, selv om vi har fått økende innflytelse i aksjonskomiteen i Rawalakot. Vakuum har ingen plass i naturen.
Som et resultat havnet ledelsen i Joint Awami Action Committee (JAAC) ikke i hendene på målbevisste revolusjonære, men hos tilfeldige skikkelser – advokater, handelsfolk og andre lag av småborgerskapet. Disse gruppene hadde dessverre ikke noe klart perspektiv for bevegelsen. Da våre kamerater tidlig tok opp politiske spørsmål, fikk de høre fra disse lederne at de ikke måtte «rokke båten», og at politikk måtte holdes utenfor bevegelsen for å «bevare enheten».
Slike argumenter har vi møtt på mange ganger fra denne typen mennesker. Ropet om «enhet» brukes som et påskudd for å kneble bevegelsen og hindre fri diskusjon. Framfor alt er det et middel til å bringe revolusjonære ideer til taushet, fordi disse oppfattes som en trussel mot deres autoritet. Men våre kamerater, som har bidratt til å bygge opp denne bevegelsen helt fra begynnelsen, kan ikke bringes til taushet.
Derfor fremmet våre kamerater tanken om at aksjonskomiteene måtte gå lenger enn bare å presse fram innrømmelser fra myndighetene – innrømmelser som myndighetene uansett alltid trekker tilbake. Den eneste virkelige veien framover er at massene selv overtar makten.
Situasjonen for massene i det såkalte «Azad» Kashmir er desperat. Regionen er i hovedsak basert på jordbruk, hagebruk, turisme og tradisjonelt håndverk, og er en av de fattigste delene av Pakistan. Selv om det knapt finnes noe industrielt proletariat, føler de undertrykte massene en dyp og brennende følelse av berøvelse og urett. De søker derfor en utvei – uansett hva det måtte koste.
De arbeiderne som finnes i regionen, er først og fremst sysselsatt innen vannkraft. «Azad» Jammu og Kashmir produserer i dag rundt 2 300 megawatt elektrisitet, hovedsakelig fra Mangla Dam Raising Project og Neelum–Jhelum Hydroelectric Project. Flere store offentlige og private prosjekter er under utvikling, i stor grad finansiert gjennom kinesiske lån, og disse vil øke produksjonen ytterligere. Strømmen som produseres i regionen, mates inn i Pakistans nasjonale kraftnett, mens det lokale forbruket bare utgjør rundt 400 megawatt. At mesteparten av elektrisiteten som produseres i regionen sendes til Pakistan, har gjort vannkraft til et sentralt tema i debatten og protestene om strømpriser og regionale rettigheter.
Lenin behandlet hvordan man burde gå fram under slike forhold på Den kommunistiske internasjonalens andre kongress i 1920, da han tok opp oppgavene i det nasjonale og koloniale spørsmålet. Han understreket at kommunister i koloniale og tidligere koloniale land måtte knytte direkte forbindelser med de undertrykte lagene av befolkningen. I denne kampen var det deres plikt å «drive propaganda for bondesovjeter eller sovjeter av arbeidende mennesker».
Etter at slike aksjonskomiteer med hell er blitt opprettet, er neste skritt å utstyre dem med et program som viser veien videre – et program som tar utgangspunkt i grunnleggende økonomiske og sosiale krav og knytter dem sammen med spørsmålet om makten. Det er klart for alle at massebevegelsen i Kashmir har utviklet seg til en revolusjonær bevegelse, som går langt utover de opprinnelige kravene. For hver dag som går, blir massene stadig mer bevisste på sin egen styrke.
Det var igjen Lenin som i 1905 anerkjente det nyopprettede sovjetet av arbeiderrepresentanter som den virkelige myndigheten i landet, og oppfordret det til å overta makten som den legitime «provisoriske revolusjonære regjeringen». Dette gjorde han til tross for at bolsjevikene var i mindretall. De hadde faktisk i utgangspunktet inntatt en sekterisk holdning til sovjetet i St. Petersburg, en holdning Lenin måtte korrigere. Trotskij, som ble valgt til sovjetets leder, kom til den samme konklusjonen som Lenin.
Gulrot og pisk
I frykt for den voksende bevegelsens press stemplet de pakistanske myndighetene JAAC som en «terrororganisasjon» og anklaget den uten grunn for å være finansiert av India. Dette førte til at organisasjonen ble forbudt og at en rekke ledere og aktivister ble arrestert. Men tiltaket fikk den motsatte virkningen: Bevegelsen ble enda mer kampvillig og vokste ytterligere.
Regimet frykter at uroen i Kashmir skal spre seg til resten av landet. På mange måter er Kashmir et mikrokosmos av Pakistan som helhet, et land preget av økende ustabilitet og sinne i mange regioner – fra Punjab til Balutsjistan og Khyber Pakhtunkhwa. De fleste lever i ekstrem fattigdom og sult, en situasjon som stadig forverres etter hvert som økonomien bryter sammen under presset fra krigen mot Iran og Det internasjonale pengefondets (IMFs) krav.
Den pakistanske regjeringen mister stadig mer av sin troverdighet i massenes øyne, og landet sitter på en kruttønne.
I et forsøk på å avlede og svekke bevegelsen utlyste den pakistanske regjeringen valg til den lovgivende forsamlingen i det såkalte «Azad» Kashmir, med avstemninger gjennomført etappevis. Men massene i Kashmir forsto at valget var manipulert. Ordningen med «reserverte seter» var utformet for å sikre et styre som var lojalt mot Islamabad.
Valg som gjennomføres under slike forhold, er en farse. Massene boikottet dem med rette. Alle de gamle, korrupte politiske partiene deltok i håp om å få sin del av godene og fordelene ved å sitte med makten. Men dette forsterket bare deres manglende legitimitet i massenes øyne. Mens valglokalene nesten sto tomme på grunn av boikotten, ble det kunngjort vinnere med titusenvis av falske «stemmer».
Som forventet har imidlertid de pakistanske myndighetene brukt både gulrot og pisk. De har arbeidet aktivt for å splitte aksjonskomiteen gjennom bakkanalforhandlinger mellom seg selv og JAACs ledere, med sikte på å komme fram til en eller annen form for løsning. Advokater og NGO-aktivister har forsøkt å mekle mellom partene. Før den siste blodige nedslaktingen 28. juli var JAAC-lederen Umar Nazir Kashmiri involvert i disse forhandlingene. Men statens undertrykking har foreløpig satt en stopper for dette.
Lederne for aksjonskomiteen har nølt og trukket beina etter seg ved hver korsvei, bare for å bli presset framover av massebevegelsen. Det er tydelig at den nåværende ledelsen ønsker å finne et fredelig kompromiss for å løse krisen. De er som en mann som rir på en tiger og som desperat ønsker å komme seg ned uten å bli spist.
Men bevegelsen står ved et veiskille. Massene er mobiliserte og ivrige etter kamp. Enhver tilbaketrekning fra bevegelsens side vil bli oppfattet som et tegn på svakhet. Og svakhet inviterer til angrep.
Våre kamerater har konsekvent argumentert for at «den lange marsjen» bør ha som mål å ta kontroll over hovedstaden, feie den gamle, korrupte administrasjonen til side og opprette en folkelig revolusjonær regjering. Dette er tydeligvis det overveldende ønsket blant massene. Men det innebærer å utfordre ikke bare de regionale myndighetene, men selve den pakistanske staten. Dette er selvsagt et svært stort skritt.
Med unntak av korte perioder har militæret alltid dominert Pakistan. De øverste generalene vil diskutere hva som skal gjøres. De vil ha kommet fram til at det eneste som gjenstår, er å gi massene en lærepenge ved å knuse bevegelsen i blod. Det har alltid vært deres metode.
Politiets og Rangers-styrkenes skyting mot demonstranter er bare en forsmak. Det viser hvor langt de er villige til å gå for å undertrykke bevegelsen. Men massene er i bevegelse. De viser ingen frykt. De har konfrontert sikkerhetsstyrkene med stort mot.
Under disse omstendighetene må ledelsen, i stedet for å forsøke å overbevise de pakistanske myndighetene om at de representerer en «fredelig bevegelse» – noe Islamabad avviser – være forberedt på å ta skritt for å forsvare seg.
Som i alle store revolusjonære bevegelser er det nødvendig å ty til selvforsvar når man konfronteres med statlig vold. Dette betyr å skaffe våpen på enhver mulig måte. Hvis dette ble gjort, ville politiet og Rangers snart flykte. De er modige når de skyter på ubevæpnede menn, kvinner og barn, men ikke like modige når de møter væpnet motstand.
Kampen om makten er selvsagt et viktig spørsmål. Dessverre ser det ut til at JAAC-lederne mangler den nødvendige viljen. De er forsiktige sammenlignet med massenes radikalisme og mangler et reelt perspektiv på å ta makten. Men å ta makten er den eneste veien til seier.
Hvis vi skal være ærlige, er det som mangler i denne situasjonen, et revolusjonært lederskap og et revolusjonært parti. Det var også tilfellet i Bangladesh, Sri Lanka og Nepal. I disse tilfellene var de revolusjonære massene i bevegelse, men ledelsen var mer enn villig til å inngå kompromisser, og det var dette som førte til deres endelige nederlag.
Massenes energi ble unødvendig spredt og sløst bort. Makten lå bokstavelig talt i deres hender. Statens undertrykkende apparat ble feid til side. Men lederne søkte kompromisser og var fornøyde med bare å bytte ut personene på toppen. Muligheten gikk tapt, og sjansen til å ta makten forsvant. Dette er en avgjørende lærdom for Kashmir.
For en sosialistisk revolusjon på tvers av hele subkontinentet!
I en slik massebevegelse er det ikke aktuelt å stå på sidelinjen, slik de virkelighetsfjerne sektene gjør. Våre kamerater gjør sin plikt. På hvert stadium er oppgaven deres å fortelle sannheten og tydelig forklare veien videre, slik de gjør det. I Kashmir er det brennende nasjonale spørsmålet uløselig knyttet til det sosiale spørsmålet. Det kan ikke finnes noen nasjonal frigjøring uten sosial frigjøring. Og nasjonal frigjøring kan ikke oppnås så lenge de herskende elitene sitter med makten i Islamabad og Delhi.
Det er ingen tvil om at dersom massene tar makten i Kashmir, vil dette utløse en intervensjon fra både den pakistanske og den indiske hæren, i et forsøk på å knuse den revolusjonære bevegelsen. Vi har ingen illusjoner om dette. Den eneste måten å møte dette på vil være å appellere til klasseinteressene blant soldatene i hæren – de vanlige menige soldatene, hvorav mange er kashmirere, og som vil kunne være mottakelige for revolusjonær agitasjon.
De imperialistiske maktene sendte til sammen inn 21 utenlandske intervensjonshærer for å knuse bolsjevikrevolusjonen. Til tross for imperialistenes overlegenhet ble de beseiret gjennom den sovjetiske regjeringens klasseappeller til soldatene og solidariteten fra arbeiderne i Vesten.
Revolusjonen i Kashmir må ha et internasjonalistisk perspektiv. Etter at massene har tatt makten, må oppfordringen gå ut til de arbeidende massene i Pakistan om å følge deres eksempel og gjøre slutt på godseiernes og kapitalismens elendighet. De pakistanske massene er i opprør og uro, tynget av stigende priser og økende kostnader for drivstoff og transport som følge av IMFs krav. De vil reagere dersom de reelt ledes til handling.
På samme måte finnes det en utbredt misnøye med regimet i India, slik framveksten av Kakerlakkpartiet viste. Dette var et symptom på den eksplosive situasjonen i landet. Også her vil en revolusjonær appell til de indiske massene bli møtt med stor respons. Det har aldri vært et bedre tidspunkt.
Med andre ord er Kashmirs skjebne og nasjonale frigjøring direkte knyttet til den sosialistiske revolusjonen på hele det indiske subkontinentet.
Det er derfor våre kamerater også tar hastige skritt for å bygge opp RCP i Kashmir, slik Lenin oppfordret partiets kadre til å gjøre i 1905, selv midt under den revolusjonære uroen det året.
Dersom JAAC inngår en avtale med de pakistanske myndighetene om å avblåse bevegelsen mot løfter om innrømmelser på et senere tidspunkt, vil dette imidlertid være en felle. Klikken i Islamabad vil, som tidligere, ganske enkelt bruke dette til å lure bevegelsen. Når massene først er demobiliserte gjennom falske løfter, vil den pakistanske staten slå til med jernhånd for å knuse bevegelsen. De vil ønske hevn. De vil ikke tillate at massebevegelsen reiser seg igjen dersom de kan forhindre det.
Derfor må vi advare om den ekstremt alvorlige situasjonen som har oppstått. En kompromisslinje under disse forholdene vil føre til nederlag og ytterligere blodsutgytelse. Den eneste veien til seier vil være at massene i Kashmir tar makten og sprer revolusjonen som en løpeild gjennom hele det indiske subkontinentet. Det er dette perspektivet som inneholder Kashmir-massenes harde skjebne.
