Denne uttalelsen ble enstemmig vedtatt på sommermøtet til ledelsen i Den revolusjonære kommunistiske internasjonalen. Vi sier: Forsvar den cubanske revolusjonen! Bekjemp amerikansk imperialisme! Kjemp for verdenssosialismen!
Oppmuntret av det suksesfulle angrepet på Venezuela 3. januar, har amerikansk imperialisme intensivert den økonomiske kvelningen og den militære trakasseringen av Cuba.
Den 60 år gamle blokaden ble forsterket i begynnelsen av dette året, blant annet gjennom en nærmest total oljeblokade som har svekket Cubas evne til å produsere energi, med ødeleggende konsekvenser for hverdagen til millioner av mennesker. En systematisk, kriminell og svært effektiv kampanje med sekundære sanksjoner og diplomatisk press har rammet alle deler av Cubas økonomi – turisme, gruvedrift, eksport av medisinske tjenester, skipsfart og handel. Dette er en brutal og grusom beleiring, nærmest av middelaldersk karakter, med mål om å tvinge fram kapitulasjon gjennom sult.
De økonomiske tiltakene har blitt ledsaget av arrogante uttalelser fra Trump og Marco Rubio, et politisk motivert tiltalegrunnlag mot Raúl Castro, trusler om militær inngripen og provoserende militære etterretningsflyvninger over øya.
Hovedmotivet bak det flere tiår lange angrepet på den cubanske revolusjonen er at en liten øy, bare 90 mil fra verdens mektigste imperialistiske stat, i 1959 valgte å hevde sin suverenitet, og for å kunne gjøre det, styrtet kapitalismen og opprettet en planøkonomi. Det er derfor amerikansk imperialisme fryktet – og fortsatt frykter – den cubanske revolusjonen som en trussel mot sine interesser i Latin-Amerika.
Alle de imponerende framskrittene den cubanske revolusjonen oppnådde, ble muliggjort av planøkonomien og avskaffelsen av kapitalismen. Analfabetismen ble utryddet, det ble etablert et gratis og universelt utdanningssystem fra barnehage til universitet, et helsevesen i verdensklasse, gratis boliger og en forventet levealder som er høyere enn i USA, for å nevne noe. Til tross for flere tiår med imperialistisk blokade lå Cuba langt foran sine latinamerikanske naboland når det gjaldt menneskelig utvikling og levestandard, og kunne sammenlignes med avanserte kapitalistiske land. Disse resultatene gir et glimt av hva en planøkonomi kan utrette.
Samtidig kan sosialismen ikke bygges i ett enkelt land. Historien om den cubanske revolusjonen og dens situasjon i dag er en tydelig påminnelse om dette. De eneste periodene hvor revolusjonen hadde et visst pusterom, var da Cuba var knyttet til Sovjetunionen og senere til den bolivarianske revolusjonen i Venezuela.
Selv om kapitalismen ble avskaffet og det hersket stor entusiasme for det nye revolusjonære regimet, fantes det aldri et reelt arbeiderdemokrati på Cuba. Det eksisterte ingen institusjoner der arbeidere og bønder kunne utøve makten direkte. Byråkratiseringen av den cubanske revolusjonen hadde flere årsaker, men ble styrket og befestet gjennom innflytelsen fra Sovjetunionen, særlig etter 1970.
En planøkonomi vil ikke fungere tilfredsstillende uten massenes direkte kontroll over og deltakelse i styringen av økonomien og staten. Byråkrati fører uunngåelig til vanstyre, sløsing, privilegier for et fåtall og korrupsjon.
Til slutt, slik det skjedde i Sovjetunionen, vil en del av byråkratiet forsøke å bli eiere av produksjonsmidlene, i stedet for bare å være deres forvaltere.
Nå, under det enorme presset fra den skjerpede offensiven fra amerikansk imperialisme, har den cubanske ledelsen vedtatt en rekke økonomiske tiltak som, dersom de blir gjennomført, vil innebære slutten på planøkonomien og kapitalistiske markedsmekanismers fulle dominans. Mange i ledelsen ser mot den kinesiske eller vietnamesiske modellen, hvor kapitalismen er blitt gjeninnført, samtidig som det såkalte «kommunistpartiet» har beholdt makten.
For noen fremstår dette som en vei ut av den nåværende fastlåste situasjonen, og det finnes en illusjon om at disse tiltakene vil skape økonomisk vekst samtidig som Cuba kan bevare sin suverenitet. Vi må imidlertid advare på det sterkeste: En avskaffelse av planøkonomien vil bety ødeleggelsen av alle den cubanske revolusjonens framskritt (som fortsatt eksisterer, om enn i sterkt svekket form). Cuba vil vende tilbake til situasjonen i 1958: et land dominert av og lenket til amerikansk finanskapital, både økonomisk og politisk. Et lite mindretall vil berike seg, mens det overveldende flertallet vil bli rammet av fattigdom, arbeidsledighet og nød.
Da Sovjetunionen på 1920-tallet, stilt overfor internasjonal isolasjon og økonomisk sammenbrudd, ble tvunget til å gjøre delvise innrømmelser til markedet, forklarte Lenin tydelig at dette var et tilbakeskritt. Disse innrømmelsene ble ledsaget av tiltak for å styrke arbeidernes kontroll og tilsyn. Hensikten var å skaffe et nødvendig pusterom, som skulle brukes til å fremme verdensrevolusjonen med alle tilgjengelige midler.
De siste økonomiske tiltakene som er vedtatt på Cuba, har utløst en debatt på øya. Mange som tydelig ser farene, spør: Hva er alternativet?
Rotårsaken til problemene den cubanske revolusjonen står overfor, er dens isolasjon. Den fornyede offensiven fra amerikansk imperialisme har også avslørt fallitten i forestillingen om en multipolar verden som en progressiv vei framover. Verken Kina eller Russland har gjort stort mer enn å komme med uttalelser, og ingen av de såkalte «progressive» regjeringene i Latin-Amerika har våget å trosse USAs press.
Den eneste måten å bryte denne isolasjonen på er å spre revolusjonen til andre land. På 1960-tallet arbeidet den cubanske ledelsen i denne retningen, med Che Guevara som snakket om å skape to, tre, mange Vietnam. Grunntanken var riktig, selv om metoden med geriljafoko (foco-strategien) i praksis viste seg å være feilslått.
Denne politikken med å spre revolusjonen ble senere oppgitt, og Cuba tilpasset sin politikk til Sovjetunionens. De nicaraguanske sandinistene ble rådet til ikke å avskaffe kapitalismen, men å opprettholde en «blandingsøkonomi», med katastrofale følger. Den bolivarianske revolusjonen i Venezuela fikk tilsvarende råd om ikke å følge Cubas eksempel ved å ekspropriere kapitalistene – også dette med katastrofale konsekvenser. Resultatet fikk direkte negative virkninger for den cubanske revolusjonen ved å forsterke dens isolasjon.
De eneste pålitelige allierte den cubanske revolusjonen kan regne med, er verdens arbeiderklasse og de fattige massene. Den eneste veien framover er en politikk for sosialistisk verdensrevolusjon (i motsetning til «multipolaritet» eller «kampen mot nyliberalisme»). Den cubanske revolusjonens skjebne vil til syvende og sist bli avgjort på den internasjonale klassekampens arena.
Visse innrømmelser til markedet kan være nødvendige, men det må forklares at dette er tilbakeskritt og ikke en «videreutvikling av den cubanske sosialistiske modellen». Slike innrømmelser må motvirkes gjennom en skarp kamp mot korrupsjon og byråkrati – en kamp som bare kan føres gjennom den bredest mulige deltakelsen fra arbeiderklassen i styringen av staten og økonomien.
Den Revolusjonære Kommunistiske Internasjonalen bekrefter sin ubetingede støtte til den cubanske revolusjonen og forplikter sine krefter til en bredest mulig kamp for å forsvare den. Et nederlag for den cubanske revolusjonen vil være et tilbakeslag for hele verdens arbeiderklasse og den revolusjonære bevegelsen. Det er en særlig oppgave for vår amerikanske seksjon, Revolutionary Communists of America, å fortsette å føre fanen for forsvaret av Cuba mot yankee-imperialismen.
Til syvende og sist er den isolasjonen som truer med å besegle den cubanske revolusjonens skjebne, et resultat av forsinkelsen i oppbyggingen av det nødvendige revolusjonære lederskapet verden over – et lederskap som kan føre arbeiderklassen til makten. Vi forplikter oss derfor på nytt til å fordoble innsatsen for å bygge den revolusjonære kommunismens krefter over hele verden.
Ned med amerikansk imperialisme! Forsvar den cubanske revolusjonen! Arbeidere i alle land – foren dere!
