Etter USAs og Israels uprovoserte angrep på Iran, publiserer vi følgende artikkel. Først ble skrevet etter 12-dagerskrigen i juni 2025. Den er fortsatt like relevant i dag som den var da.
Som forklart, må kommunister være inneforstått med én ting: dette er en imperialistisk krig for å underkue eller ødelegge Iran og følger interessene til amerikanske og israelske kapitalister. Vi sier uten forbehold: Henda unna Iran! Ned med imperialismen!
«De skyter kvinner fordi håret deres ikke er tildekket. De skyter studenter. De suger rett og slett oksygenet ut av disse modige og begavede menneskene, det iranske folket. Beslutningen om å handle, om å reise seg denne gangen, er det iranske folkets beslutning.» Dette var ordene til Israels statsminister Netanyahu under Israels angrepskrig mot Iran.
På toppen av hyklersk kynisme henviste han til menneskerettighettighetene for å rettferdiggjøre en oppfordring om å styrte det iranske regimet.
De fleste vil reagere negativt på et slikt språk fra lederen av det israelske regimet, som fører en folkemorderisk krig mot palestinerne i Gaza. Likevel er spørsmålet om hvilken posisjon revolusjonære kommunister bør innta i den såkalte 12-dagerskrigen verdt å vurdere i lys av historiske paralleller.
På 1930-tallet førte Trotskij en polemikk om hvilken holdning revolusjonære burde ha i en militær konflikt som har mange likhetstrekk med Israel–Iran-krigen. Vi mener det kan være nyttig å ta opp igjen denne diskusjonen.
I 1935 førte det fascistiske Italia en militær kampanje mot Abyssinia (også kjent som Etiopia). Målet var å kolonisere en av de siste gjenværende uavhengige statene etter 1800-tallets «konkurranse om Afrika».
Men, som alltid med imperialistisk intervensjon, ble invasjonen begrunnet med menneskerettigheter. Mussolini hevdet at dette var et siviliserende oppdrag, utført under fanen om å avskaffe slaveriet, på samme måte som Netanyahu, slakteren av Gaza, hevder at han forsvarer kvinners rettigheter i Iran. I praksis brukte imidlertid italiensk imperialisme svært brutale metoder for å «sivilisere» etiopierne, massakrer og omfattende bruk av sennepsgass.
Det etiopiske imperiet ble styrt av keiser Haile Selassie, et regime som på ingen måte kunne beskrives som demokratisk. Dette førte til at noen på venstresiden argumenterte for at dette var en konflikt mellom to diktaturer, og at arbeiderbevegelsen derfor ikke burde ta stilling.
Dette var standpunktet til lederne i det britiske Independent Labour Party, inkludert James Maxton. I en artikkel med tittelen Om diktatorer og høydene i Oslo, avviste Trotskij dette moralistiske standpunktet – «en pest over begge deres hus»:
«De fastsetter dermed krigens karakter ut fra statens politiske form, samtidig som de selv betrakter denne politiske formen på en helt overfladisk og rent beskrivende måte, uten å ta hensyn til de sosiale grunnlagene for begge ‘diktaturene’.»
Trotskij insisterte på at hovedkriteriet for å fastsette arbeiderbevegelsens standpunkt i krigen ikke var en overfladisk analyse av statens politiske form, men snarere det faktiske innholdet i kampen:
«Hvis en diktator skulle stille seg i spissen for det neste opprøret blant det indiske folk for å knuse det britiske åket – ville Maxton da nekte denne diktatoren sin støtte? Ja eller nei? Hvis ikke, hvorfor nekter han da sin støtte til den etiopiske ‘diktatoren’ som forsøker å kaste av seg det italienske åket?»
Han stilte spørsmålet konkret:
«Hvis Mussolini seirer, betyr det styrking av fascismen, styrking av imperialismen og demoralisering av de koloniale folkene i Afrika og andre steder. Negusens [kongens] seier derimot, vil bety et mektig slag ikke bare mot italiensk imperialisme, men mot imperialismen som helhet, og vil gi en kraftig impuls til de opprørske kreftene blant de undertrykte folkene. Man må virkelig være fullstendig blind for ikke å se dette.»
Som vi kan se, var Trotskijs standpunkt bestemt av forståelsen av at dette i bunn og grunn var en kamp mellom et kapitalistisk imperialistisk land (Italia), som ønsket å underlegge seg et tilbakestående land (Etiopia) gjennom direkte kolonial dominans. Han hadde fremført det samme poenget året før i et brev til Det internasjonale sekretariatet:
«Selvsagt er vi for Italias nederlag og Etiopias seier, og derfor må vi gjøre alt som er mulig for å hindre, med alle tilgjengelige midler, støtte til italiensk imperialisme fra andre imperialistiske makter, og samtidig lette leveransen av våpen osv. til Etiopia så godt vi kan.
«Vi vil imidlertid understreke at denne kampen ikke er rettet mot fascismen, men mot imperialismen. Når det gjelder krig, er det for oss ikke et spørsmål om hvem som er ‘best’, Negusen eller Mussolini; det er et spørsmål om klasseforhold og kampen til en underutviklet nasjon for uavhengighet mot imperialismen.» (vår utheving)
Trotskij vendte tilbake til spørsmålet i 1940, i forbindelse med debatten i det amerikanske Socialist Workers’ Party mot Max Shachtman. Trotskij argumenterte for at politikken om å forsvare Sovjetunionen ikke hadde noe å gjøre med politisk solidaritet eller støtte til den stalinistiske byråkratiets handlinger. Ubetinget støtte til Sovjetunionen og forsvar av Sovjetunionen mot imperialistisk intervensjon var ikke begrunnet i dets politiske regime, men i at Sovjetunionen hadde avskaffet kapitalismen – altså i de sosiale relasjonene som de ulike regimene representerte.
«Vi støttet Abessinia ikke fordi Negusen var politisk eller ‘moralsk’ overlegen Mussolini, men fordi forsvaret av et tilbakestående land mot kolonial undertrykkelse gir et slag mot imperialismen, hovedfienden til verdens arbeiderklasse.» (Oppsummering av de finske hendelsene)
Han understreket dette poenget i sine fragmentariske notater om Sovjetunionen, skrevet samme år:
«Da Italia angrep Etiopia [i 1935], sto jeg fullt og helt på sistnevntes side, til tross for den etiopiske Negusen, som jeg ikke har noen sympati for. Det som var avgjørende, var å motsette seg imperialismens erobring av dette nye territoriet. På samme måte motsetter jeg meg nå resolutt den imperialistiske leiren og støtter Sovjetunionens uavhengighet, til tross for Negusen i Kreml.»
Det var også en annen gang Trotskij behandlet et lignende spørsmål. I en diskusjon med den argentinske fagforeningslederen Mateo Fossa argumenterte han mot den stalinistiske politikken om «demokrati mot fascisme». I Latin-Amerika betydde dette i praksis at kommunistpartiene stilte seg på siden til herskere og partier som var pro-amerikansk imperialisme, uavhengig av deres demokratiske karakter. Denne politikken førte for eksempel til at det kubanske kommunistpartiet gikk inn i regjeringen til Fulgencio Batista i 1942 med to ministre.
Dette sa Trotskij:
«Jeg vil ta det mest enkle og åpenbare eksempelet. I Brasil hersker det nå et semifascistisk regime som enhver revolusjonær bare kan betrakte med hat. La oss imidlertid anta at England i morgen går inn i en militær konflikt med Brasil. Jeg spør deg: på hvilken side vil arbeiderklassen stå?
«Jeg vil svare for meg selv personlig – i dette tilfellet vil jeg stå på siden til det ‘fascistiske’ Brasil mot det ‘demokratiske’ Storbritannia. Hvorfor? Fordi det i konflikten mellom dem ikke vil være et spørsmål om demokrati eller fascisme. Hvis England seirer, vil de sette inn en ny fascist i Rio de Janeiro og legge dobbelt lenker på Brasil. Hvis Brasil derimot seirer, vil det gi en mektig impuls til nasjonal og demokratisk bevissthet i landet og føre til Vargas-diktaturets fall.
«Englands nederlag vil samtidig gi et slag mot britisk imperialisme og en impuls til det britiske proletariatets revolusjonære bevegelse. Man må virkelig ha et tomt hode for å redusere verdens motsetninger og militære konflikter til kampen mellom fascisme og demokrati. Under alle masker må man kunne skille utbyttere, slaveeiere og røvere!» (Den antiimperialistiske kampen er nøkkelen til frigjøring)
Det finnes selvsagt grenser for historiske paralleller, men vi mener at metoden Trotskij anvendte i disse tilfellene er korrekt og kan anvendes på krigen mellom Israel og Iran.
Israel er en kapitalistisk makt med aggressive ambisjoner i hele regionen. Bak landet står den mektigste imperialistiske makten på jorden, USA, samt alle de europeiske imperialistiske maktene. Dets krig mot Iran er en imperialistisk angrepskrig. Dette er konfliktens grunnleggende karakter, uavhengig av det politiske regimet i Israel og Iran.
Revolusjonære kommunister står fullt og helt på Irans side, selv om vi ikke har noen sympati for ayatollahenes politiske regime, som er reaksjonært og arbeiderfiendtlig. Derfor har våre slagord i denne krigen vært: «Henda unna Iran! Ned med USA–Israel-imperialismen!»
