Cuba står nå overfor et nesten totalt strømbrudd, etter at Trump har innført en oljeblokade mot øya. Målet er klart. Amerikansk imperialisme ser en mulighet til endelig å knuse den cubanske revolusjonen etter 67 års ubønnhørlige angrep. Det er den internasjonale arbeiderbevegelsens plikt å samle seg om forsvaret av den cubanske revolusjonen.
Det amerikanske militære angrepet på Venezuela 3. januar avskar Cuba fra en av sine viktigste energileverandører. Salget av venezuelansk olje til den karibiske øya hadde allerede falt i løpet av det siste tiåret på grunn av den økonomiske krisen i Venezuela. Nå har det stoppet helt, ettersom USA kontrollerer salget av venezuelansk olje.
Dessuten utstedte Trump 29. januar en skandaløs presidentordre, hvor han beskrev Cuba som en «usedvanlig og ekstraordinær trussel» mot USAs nasjonale sikkerhet og truet med å innføre straffetoll på alle land som selger olje til øya. Hovedmålet for den skandaløse imperialistiske mobbingen var Mexico, som allerede få dager tidligere hadde annullert en oljeleveranse til Cuba fra det statseide selskapet Pemex.
Etter Venezuelas økonomiske sammenbrudd hadde Mexico blitt Cubas viktigste oljeleverandør.
Den siste oljeleveransen fra Mexico til Cuba ankom øya 9. januar.
Landet er avhengig av oljeimport for å dekke rundt 60 til 70 prosent av energibehovet, mens resten kommer fra cubansk olje og andre energikilder, inkludert solceller. Det betyr at landet, frarøvet en avgjørende livline, langsomt stopper opp, noe som kan føre til en total humanitær krise.
Humanitær krise
Den cubanske regjeringen har vært nødt til å iverksette nødtiltak for å prioritere essensielle tjenester og redusere forbruket. Statseide bedrifter har gått over til en firedagers arbeidsuke, og der det er mulig, jobber folk hjemmefra. Det er foretatt betydelige kutt i kollektivtrafikken, inkludert en reduksjon i frekvensen av intercity-busser, tog og ferger.
Store kulturelle begivenheter har blitt avlyst, inkludert Havanas internasjonale bokmesse og sigarmesse. Salg av drivstoff er begrenset og foregår kun i amerikanske dollar. Skoledagen er blitt forkortet, og universitetene har gått over til fjernundervisning.
Strømbrudd, som allerede plaget Cubas byer, har nå blitt mer langvarige og varer i noen provinser opp mot 16 timer. Det påvirker også cubanernes mulighet til å lage mat, oppbevare mat i kjøleskapene sine, bruke vifter eller lyse opp hjemmene, arbeidsplassene eller skolene sine. Kirurgiske inngrep som ikke er akutte, har blitt utsatt. Pasienter som trenger dialyse, er nå tvunget til å bo på sykehuset, da staten ikke er i stand til å transportere dem.
I noen tilfeller har mangelen på elektrisitet ført til brudd på vannforsyningen. Det blir stadig vanskeligere å transportere matvarer fra produsentene til markedene i byene, og importerte produkter kan ikke transporteres fra havnene til distributørene.
Salget av flydrivstoff er suspendert. Som følge av dette har alle de tre kanadiske flyselskapene som flyr til øya, innstilt flygningene og vil bare jobbe for å repatriere kanadiske turister som allerede befinner seg på øya. Spanske flyselskaper har meddelt at de vil fylle drivstoff i Den dominikanske republikk. Russiske flyselskap har også innstilt flygninger og meddelt at de vil repatriere russiske turister. Naturligvis har drivstoffmangelen en enormt negativ innvirkning på turismen, som er en av landets viktigste inntektskilder.
Hva vil Trump oppnå?
Trump strammer løkken rundt det cubanske folkets hals, slik at de er i ferd med å kveles. 30. januar beregnet Financial Times at Cuba kun hadde oljeforsyninger til 15–20 dager.
Da den meksikanske presidenten Sheinbaum advarte om at oljeblokaden ville føre til en humanitær krise, svarte Trump på en nonchalant måte:
«Kanskje vil det skje, kanskje ikke. Jeg tror at før det når en humanitær krise, ønsker de å forhandle og inngå en avtale».
Trump har også erklært at Cuba «allerede er i forhandlinger» med USA, selv om cubanske tjenestemenn har benektet at det pågår formelle forhandlinger.
Hvis noen kveler deg, og du deretter leverer fra deg verdisakene dine for at han skal slippe deg, kan det neppe kalles «en avtale». Men hva er det mannen i Det hvite hus krever av Cuba?
En vinkel på Trumps seneste angrep på Cuba er den som er skissert i den amerikanske nasjonale sikkerhetsstrategien, som har som mål å fjerne USAs fiender fra den vestlige halvkulen. Presidentordren fra 29. januar nevner spesifikt en russisk etterretningsfasilitet på øya. Washington ønsker at Cuba kommer under amerikansk imperialismes fulle dominans og bryter sine økonomiske, politiske og militære bånd til Russland og Kina.
I sine seneste uttalelser om Cuba har Trump nevnt at det er mange cubansk-amerikanere i USA som ble «svært dårlig behandlet». Det er en henvisning til Helms-Burton-loven, som omhandler personene og selskapene som fikk sin eiendom ekspropriert av revolusjonen, noe amerikansk imperialisme lenge har brukt som en unnskyldning for å angripe Cuba.
Det er tydelig at gusano-mafiaen i Miami spiller en uforholdsmessig stor rolle i amerikansk politikk (både hos demokratene og republikanerne). De er primært representert i Trump-administrasjonen av Marco Rubio personlig.
I virkeligheten er det vi ser en fortsettelse og massiv intensivering av amerikansk imperialismes tiår lange blokade av Cuba, som ble formalisert av president Kennedy 3. februar 1962.
For å gi en «begrunnelse» for blokaden skrev viseutenriksminister Mallory i 1960 at den cubanske revolusjonen var så populær at «det eneste forutsigbare middelet for å undergrave den interne støtten, er gjennom desillusjon og misnøye basert på økonomisk misnøye og vanskeligheter.» For å oppnå det foreslo han «en handlingsplan som… gjør det størst mulige innhogget i å nekte Cuba penger og forsyninger, å senke de monetære og reelle lønningene, å skape sult, desperasjon og styrte regjeringen» (egen utheving).
Målet er klart: å styrte den cubanske revolusjonen. Midlene er også klare: å skape sult og desperasjon for å provosere frem sosial uro som fører til at regjeringen blir styrtet, eller som tvinger den cubanske regjeringen til å forhandle bort revolusjonen.
Vil det komme en «Delcy Rodríguez» i Havana?
De kapitalistiske mediene spiller internasjonalt den rollen de skal spille, ved å spre alle mulige rykter. Det høyreorienterte reaksjonære magasinet ABC i Madrid hevdet at det allerede fant sted høytstående kontakter mellom Cuba og USA i Mexico gjennom Alejandro Castro Espín, som spilte en rolle i de hemmelige forhandlingene som førte til Obamas opptining i 2014.
Den «liberale» avisen El País, også i Madrid, er travelt opptatt med å lete etter en person i den cubanske regjeringen som kunne være «Havanas Delcy Rodríguez» på øya. Det vil si en person som USA «kan samarbeide med». De har satt sin lit til Óscar Pérez-Oliva Fraga, Fidel og Raúl Castros grandnevø:
Det ser ikke ut til å falle de «liberale» i El País inn at USA overhodet ikke har noen rett til å bestemme hvem som skal være president i Cuba, og at Delcy Rodríguez kun ble fungerende president i Venezuela etter et brutalt militært angrep fra Washington, hvor landets statsoverhode ble kidnappet!
Den cubanske regjeringens offisielle holdning er at den er åpen for dialog med USA, så lenge denne foregår uten «press eller forutsetninger», på «like fot», med full respekt for Cubas suverenitet og uten «innblanding i landets interne anliggender».
Det er tydeligvis ikke dette Washington ønsker. De krever underkastelse, og de er forberedt på å oppnå det ved hjelp av en total oljeblokade, uansett hvilken innvirkning det har på det cubanske folkets liv. Implikasjonen er at hvis de ikke kan tvinge Cuba i kne gjennom disse midlene, er amerikansk imperialisme også forberedt på å bruke direkte militær aggresjon. Amerikanske marinefartøy seiler rundt nær Cubas nordkyst, og militære overvåkingsfly sirkulerer over den karibiske øya.
I løpet av den nåværende eskaleringen av militær mobbing har amerikanske talsmenn, inkludert Rubio og Trump, sagt at det de ønsker, er at Cuba «åpner» sin økonomi og gjennomfører «økonomiske reformer» som vil gi amerikanske selskaper mulighet til å investere i sektorer som turisme, bankvesen og telekommunikasjon.
Med «åpning» mener de ikke bare å tillate amerikanske investeringer. Hvis amerikanske selskaper ikke investerer i Cuba – som selskaper fra Europa, Canada og andre land gjør – skyldes det de tiår gamle amerikanske blokadelovene!
Det de virkelig mener med «reformer» og «åpning», er intet mindre enn avviklingen av den planøkonomien som revolusjonens landevinninger er basert på.
Cuba forlatt av sine borgerlige «allierte»
Stilt overfor en så overhengende trussel må spørsmålet besvares: Hvordan kan den cubanske revolusjonen forsvares?
Sett fra et institusjonelt synspunkt har Cuba aldri vært så isolert som nå. En lederartikkel i det revolusjonære venstreorienterte cubanske tidsskriftet La Tizza beskriver situasjonen som en der:
«nesten alle de ‘nøytrale’ regjeringene, eller dem med ‘progressiv’ retorikk, ser en annen vei; såkalte allianser, fora, felleskommisjoner og kongresser unngår praktiske og materielle forpliktelser overfor Cuba, og tilbyr på det meste erklæringer om sin forferdelse og maktesløshet.»
Det er en treffende beskrivelse av den cubanske revolusjonens nåværende situasjon. Den venezuelanske regjeringen under Delcy Rodríguez befinner seg, til tross for påstander om suverenitet, i en posisjon av halvkolonial underkastelse under Washington. Det ses tydelig ved at den har avbrutt sin oljeforsyning til Cuba, som utgjorde omtrent 34 prosent av øyas energiimport. Caracas har ikke en gang erkjent at de har kuttet forsyningene, og har ikke gitt noen offentlig forklaring på det.
I Mexico har Claudia Sheinbaums regjering etterkommet Trumps instrukser og trusler ved også å avbryte oljeforsyningen til Cuba, som utgjorde ytterligere 44 prosent av landets import av råolje. Hennes regjering har sendt sterkt tiltrengt humanitær hjelp (hovedsakelig matvarer), men har offentlig erklært at den ikke kan sette «Mexicos interesser på spill» ved å fortsette oljeforsyningen.
Akkurat nå er det nettopp olje Cuba trenger mest. Matvarer er absolutt veldig velkomne, men mat kan ikke transporteres uten drivstoff og kan ikke oppbevares uten elektrisitet. På dette avgjørende spørsmålet er ikke Sheinbaum forberedt på å hevde Mexicos suverene rett til å handle med et annet suverent land. Den borgerlige nasjonalismens begrensninger blir brutalt avslørt.
Andre latinamerikanske land har uttrykt sin støtte og offentlig kritisert Trumps oljeblokade, men ingen av dem har tatt konkrete skritt for å bryte den. Kina og Russland har også protestert, men inntil videre er det bare ord. Den mye omtalte multipolare verdenen, som angivelig skulle sikre bedre betingelser for små nasjoners suverenitet, har vist seg å være tom retorikk når den står overfor styrken til den amerikanske Southern Commands styrker som er samlet i Karibia.
Ifølge en rapport i Izvestija har kilder i den russiske ambassaden i Havana fortalt at «I den nærmeste fremtid forventes Russland å levere olje og oljeprodukter til Cuba som humanitær hjelp».
Russland er allerede underlagt strenge amerikanske sanksjoner, så Trumps trussel om straffetoll har mindre betydning, men spørsmålet er fortsatt hvordan oljen skal transporteres når den russiske flåten er underlagt amerikanske sanksjoner, og når russisk-tilknyttede tankskip blir beslaglagt i Karibia, Det indiske hav, Nord-Atlanteren og Middelhavet.
Som La Tizza forklarer:
«Kina og Russland uttrykker støtte og fordømmelse gjennom retorikk, men ingen av dem har vist vilje til å dele det cubanske folkets skjebne i møte med direkte aggresjon. Symbolsk støtte, strategiske beregninger og en øy som nesten alene er tvunget til å konfrontere den omhyggelig provoserte krigseskaleringen. Vi forventer ingenting fra eksterne makter. Som Antonio Maceo sa: ‘Det er bedre å reise seg eller falle uten hjelp enn å pådra seg takknemlighetsgjeld til så mektige naboer.’ Vi hadde allerede for lenge siden lært at Cuba i avgjørende øyeblikk bare kan regne med sitt eget folk.»
Kun verdens arbeidere kan redde Cuba!
Hvem ellers kan den cubanske revolusjonen regne med for å få hjelp i denne nødens stund? Lederartikkelen i La Tizza peker i riktig retning: «Verdens folkeslag – reis dere sammen med Cuba!», proklamerer den i overskriften. «Hvem ellers skal vi henvende oss til hvis ikke folkeslagene for å konfrontere denne imperialistiske beleiringen, som intensiveres jo mer alene og forlatt Cuba befinner seg?»
De appellerer med rette til det amerikanske folket:
«Vi er forpliktet til å konfrontere planen om å gjøre Cuba til Karibias Gaza og henvender oss først til dere, det amerikanske folket, i all deres uendelige mangfold. Til alle borgere som ikke lenger kan utholde den diktatoriske galskapen som hersker i Det hvite hus. Til dere som lever beleiret av de utallige problemene i et samfunn som langt fra er ‘great again‘. Vi henvender oss til dere som husker hver eneste av de krigene hvor de rike ble rikere og de fattige fattigere, og hvor det eneste som vendte hjem – hvis det overhodet kom noe hjem – var deres barns livløse kropper. Kriger som ikke var deres, besluttet på kontorer, utkjempet av unge menn som for å tjene til livets opphold ble tvunget til å ødelegge andre.»
Det er mye sannhet i disse ordene. Den cubanske revolusjonens skjebne vil til syvende og sist bli avgjort av den internasjonale klassekampen. Det er verdt å påpeke at den nåværende situasjonen er en bekreftelse på at man ikke kan bygge sosialisme i ett enkelt land, og enda mindre på en liten karibisk øy 150 kilometer fra verdens sterkeste imperialistiske makt. I nesten tre tiår etter 1959 kunne den cubanske revolusjonen regne med et svært gunstig økonomisk forhold til Sovjetunionen. Forholdet var riktignok forbundet med en rekke politiske kompromisser og førte til alvorlige forvrengninger i den cubanske økonomien. Men likevel ga det revolusjonen et pusterom.
Da Sovjetunionen kollapset som følge av sine egne byråkratiske stalinistiske deformasjoner, sto den cubanske revolusjonen alene tilbake under de ekstremt harde forholdene i den spesielle perioden. Starten på den venezuelanske revolusjonen ga den enda en livline, både økonomisk og politisk. Da den venezuelanske revolusjonen igjen kom i krise som følge av at den ikke hadde maktet å ekspropriere den herskende klassen, ble Cuba igjen mer isolert. Presset mot gjenopprettelsen av kapitalismen økte.
Nå kan Cuba igjen kun regne med sitt eget folk, men også med verdens folk, det vil si arbeiderklassen, de fattige bøndene og verdens revolusjonære ungdom. Det er ikke en abstrakt talemåte, men et konkret spørsmål.
Det eneste som kan tvinge den meksikanske regjeringen til å bryte sin underkastelse under sin mektige nordlige nabos imperialistiske diktater, ville være en massiv bevegelse fra det meksikanske folket, dets fagforeninger og masseorganisasjoner, landets unge og dets bønder. Det samme gjelder Colombia og Brasil, to oljeproduserende land med regjeringer som er valgt av arbeiderne og de fattige. Den mektige Føderasjonen av oljearbeidere i Brasil har krevet at Lula-regjeringen sender olje til Cuba. Den brasilianske seksjonen av RCI har lansert en kampanje med samme slagord.
Trump har selvfølgelig truet med straffetoll mot ethvert land som selger olje til Cuba, men hvis land som Mexico, Colombia og Brasil trosset en slik trussel, og hvis de gjorde det på bakgrunn av en kraftfull massebevegelse mot imperialismen, ville det sette amerikansk imperialisme i en vanskelig posisjon. En slik bevegelse ville funnet gjenklang i selve USA blant de titusener av unge som har mobilisert seg mot folkemordet i Gaza, blant de millionene som har motsatt seg ICEs brutale razziaer mot migranter, blant de millionene av arbeidere som stemte på Trump da han lovet å sette en stopper for «evighetskriger» og utenlandske militære eventyr, og som har blitt skuffet.
Alternativet til dette, en kraftfull mobilisering av de arbeidende massene på tvers av kontinentet og utenfor, er ødeleggelsen av den cubanske revolusjonen og alle dens landevinninger.
Vi snakker ikke bare om de materielle landevinningene, spesielt innen bolig, utdanning og helse – som nå er alvorlig undergravd av tiår med blokade, revolusjonens isolasjon og de snikende kapitalistiske kontrareformene. Vi snakker også om nasjonal suverenitet, altså landets uavhengighet fra imperialistisk dominans.
Som kameratene fra La Tizza uttrykker det: «Revolusjonen måtte være sosialistisk for å være en nasjonal frigjøringsrevolusjon.» Den eneste måten Cuba kunne frigjøre seg fra USA på, var gjennom ekspropriering av kapitalistene og godseierne. En gjeninnføring av kapitalismen i Cuba vil bety at øya igjen blir en halvkoloni under USA, slik den var før 1959.
En seier for USA i Cuba vil også bety et ytterligere fremskritt for den såkalte Donroe-doktrinen, som tar sikte på å gjenopprette USAs halvkoloniale herredømme over hele kontinentet. Det som står på spill, er ikke bare den cubanske revolusjonen, hvor viktig den enn er sett fra den internasjonale arbeiderbevegelsens synspunkt, men også det aktuelle angrepet fra amerikansk imperialisme for å underlegge seg det de betrakter som sin egen bakgård.
Av denne grunn slutter vi oss til våre cubanske kameraters opprop: Arbeiderbevegelsen i alle land, reis dere! Reis dere sammen med den cubanske revolusjonen!
