RKI er oppe og går, og det i en svært turbulent tid. Vi er i en tid der verdens fundament ser ut til å rakne foran øynene våre, med økonomiske kriser og imperialistiske rivaliseringer som forårsaker død og endeløs lidelse. Flere og flere trekker konklusjonen om at det ikke går lenger. Mange tenker at vi ledes mot et stup, noen blir apatiske, andre prøver å melde seg ut ved å ignorere nyheter og går inn i seg selv, til å for eksempel henfalle til spiritualitet for å ikke overveldes av grusomhetene som portretteres i media. Dessverre er det ikke mulig å gjemme seg unna, grusomhetene ligger hele tiden i underbevisstheten, og for hver dag kommer uvissheten nærmere og nærmere. Midtøsten er i brann etter USAs og Israels angrep på Iran. Midtøstens oljeindustri, et viktig grunnlag for verdensøkonomien, trues av missiler. I tillegg utspiller det seg barbari i Ukraina, Palestina og Sudan. Med tilbakevendende bomberaid av utallige land er det vanskelig å finne lyspunkter. Alt som var trygt ser ut til å ha fordampet som dugg foran øynene våre. Det kan virke som om vi befinner oss i en situasjon uten håp. Verden ser ut til å ha blitt gal!
Vi revolusjonære mister ikke håpet, selv ikke i den dystreste tid. Optimismen vår kommer ikke av en fatalistisk eller religiøs overbevisning, tvert imot kommer den av historiske erfaringer. Historien er full av revolusjonære omveltninger, fra oldtiden til den moderne tidsalderen. Den engelske revolusjonen med Cromwell, den amerikanske og franske revolusjonen, for ikke å glemme den russiske revolusjonen. Tar vi med de siste 15 årene i betraktningen, legges flere til på lista. Likevel kan man stille seg spørsmålet, hva har dette årtusenets revolusjoner ført til? Er ikke alt likevel som før? En statsminister og president er bare erstattet av noen andre. Yunus byttet plass med Hasina. En kapitalistisk klikk ble byttet ut med en annen, og kapitalistenes plyndring av arbeiderne fortsetter.
En revolusjon kommer ikke før det store flertallet i samfunnet har innsett at det ikke går an å leve som før lenger og at det ikke finnes andre alternativer. Vi har bevitnet at massene i mange land har trukket denne konklusjonen, og revolusjon har vist seg å være smittsomt. Revolusjon kan spre seg som en dominoeffekt. Likevel, viser det seg at det ikke holder at massene har mistet tålmodigheten. I bakgrunnen av hver revolusjonære oppstandelse pågår det en kamp mellom ulike imperialistmakter om innflytelse i prosessene. Uten at arbeiderklassen har en revolusjonær organisasjon tilgjengelig, vil initiativet raskt tas over av kapitalistiske krefter som skyver oss tilbake til start. En revolusjonær organisasjon, utstyrt med revolusjonær teori og en medlemsmasse fast bestemt på revolusjonens gjennomføring, er en nødvendighet. Den organisasjonen har vi startet på å bygge og vi inviterer deg til å bli med!
