«Vi ville vært imot monarkiet, selv om det hadde kostet halvparten så mye som det gjør: vi ville vært imot det, selv om det var gratis! Vi foretrekker den dyreste republikk fremfor det billigste monarki; det er ikke et spørsmål om penger: monarkiet er et reaksjonært redskap for klasseherredømme.» – Rosa Luxemburg
Siden kong Haralds død 28. august har Norge blitt satt på pause. En PR-kampanje uten historisk sidestykke har blitt lansert på alle fronter – gjennom medier, klasserom og stortingsganger – for å hylle, feire og sørge over den nå avdøde kongen.
Vi får høre at Haralds død er århundrets tap. At vi bør samles rundt det norske flagget og huske alt vi har til felles. Men representerer kongen virkelig oss alle? Var han virkelig en apolitisk skikkelse hevet over politikk og klassemotsetninger? Eller har det pågående mediehysteriet en større funksjon enn bare å skulle hylle en veldig hyggelig og samlende fyr?
I skyggen av den overveldende kampanjen til forsvar for kongehuset, er det utvilsomt mange som stiller seg nettopp denne typen spørsmål. Som kommunister og motstandere av kongehuset er det derfor viktig at vi ikke skjuler våre ideer, selv i perioder hvor den kongelige rusen kan virke altomfattende. Vi må bruke anledningen til å forstå og forklare hva kongehusets egentlige rolle er, og hvorfor det akkurat nå er viktig å ta opp kampen imot det.
Elitens fortelling
Hvis du spør den norske eliten, er det ingen tvil om at kong Haralds 35 år på tronen har vært ekstremt vellykkede. Sjelden har en monark vært så effektiv i å pleie det rosenrøde bildet av Norge, «samle folket», dempe spenninger i samfunnet og dermed stabilisere norsk kapitalisme.
Hele landets etablissement har kastet seg over kongens død som en mulighet til å rehabilitere monarkiets image innen de langt mindre populære arvtagerne tiltrer. Politikere fra hele spekteret har den siste uken falt over hverandre for å uttrykke sin dypeste sorg over «landets bestefar», mens journalister fra både NRK og Klassekampen minnes hans regjeringstid i nærmest religiøse vendinger.
Men uansett hvor mye sentimental propaganda de pøser ut, er det norske kongehuset langt fra en progressiv institusjon.
Norsk eksepsjonalisme
Norge er angivelig noe helt annet enn resten av verden. Vi har kanskje kapitalisme, men det er en så snill kapitalisme at det nesten kan kalles sosialisme. Vi er kanskje fullt og helt integrert i den vestlige imperialismes krigsmaskin, men vi deler ut fredspris og sender masse bistand, så det går liksom opp i opp.
Kongehuset er intet unntak.
Angivelig er det norske kongehuset noe helt annet enn alle andre monarkier. Det ble visst nok stemt inn av folket selv, og har ikke den samme reaksjonære karakter som de andre monarkiene. Dette narrativet står så sterkt at du i disse dager knapt kan finne kritiske stemmer til monarkiet selv på den såkalte venstresiden. Ikke en eneste fagforeningsleder eller politiker har den siste uken brukt anledningen til å utstille hva monarkiets faktiske rolle i samfunnet er.
Det er derfor viktig at vi som marxister er helt tydelige:
Monarkiet har som funksjon å bevare klassesamfunnet og opprettholde kapitalismen – også i Norge. I klassekampen står monarkiet utvetydig på den herskende klasses side, og vil alltid kjempe imot arbeiderklassen, hvis den utgjør en trussel mot status quo.
Til daglig kommenterer kongehuset bevisst sjeldent på politiske spørsmål. For den herskende klassen er det ekstremt beleilig å ha et maktorgan som oppleves å være hevet over politikk og som tjener hele folket på lik linje. I stedet for å involvere seg i politikk bruker de derfor heller tid på snorklipping og veldedige aktiviteter, nettopp for å gi et bilde av at de står i hele folkets tjeneste og bare er nasjonale maskoter sendt ut for å spre glede og samhørighet.
Unntaket er særlig viktige politiske spørsmål. For eksempel fikk Volodymyr Zelenskyj anvende Haralds begravelse til å godgjøre seg i nordmenns øyne, ettersom norsk og europeisk kapitalisme ønsker å fortsette krigen i Ukraina til ubestemt tidspunkt for å ‘kjøpe seg tid’.
Men mest av alt er det under politiske kriser at monarkiet kan få en fremtredende rolle.
Den første norske kongen
Nordmenns sterke illusjoner til monarkiet har opphav i myter omkring hvordan det norske kongehuset ble til.
Norge fikk sin første, selvstendige konge under unionsoppløsningen med Sverige i 1905. Ifølge Dagbladet skjedde dette på bakgrunn av en folkeavstemning, hvor det var flertall for å beholde monarkiet. Men sannheten er at regjeringen i 1905 manøvrerte for å nettopp unngå at en slik folkeavstemning skulle finne sted.
Unionsoppløsningen er en progressiv del av norsk historie og ga nasjonal selvbestemmelse til Norge. Arbeiderbevegelsen i begge land spilte en viktig rolle i denne kampen, hvor kommunister og sosialister sto i spissen. Den norske regjeringen var derfor nødt til å blansere mellom å mobilisere folket i kampen mot Sverige – som var i den norske kapitalistklassens interesse – og samtidig sørge for at bevegelsen ikke utviklet seg til å handle om andre sosiale spørsmål. En reell frykt for den norske eliten var at kampen for nasjonal selvstendighet skulle bikke over til å bli en kamp for sosialisme.
Denne frykten ble også delt av Norges samarbeidspartnere i utlandet, som så med skepsis mot folkebevegelsen regjeringen hadde mobilisert. Det er her spørsmålet om monarki kommer inn, som et verktøy for å dempe og avlede de mer radikale politiske spørsmålene.
Å bevare monarkiet signaliserte at Norges frigjørelsesbevegelse var konservativ heller enn revolusjonær, og at stormaktene nedover i Europa kunne forsikre seg om at Norge ville forbli en pålitelig samarbeidspartner i årene fremover. I tillegg var spørsmålet om hvem som skulle bli det nye kongeparet et forhandlingskort regjeringen kunne anvende for å styrke relasjoner med taktiske samarbeidspartnere i utlandet.
Søken etter den nye kongen ble derfor igangsatt så snart unionsoppløsningen var i gang, til tross for voksende republikanske holdninger blant folket. Både sosialister og liberale satte spørsmålstegn ved regjeringens valg om å automatisk videreføre monarkiet uten demokratisk mandat.
I første omgang foreslo regjeringen overfor det svenske kongehuset at en av deres prinser skulle påta seg rollen, som en taktisk gest for å gjøre ideen om unionsoppløsning mer attraktiv. Men ettersom svenskene motsatte seg unionsoppløsningen i sin helhet, og de med rette antok at en svensk konge ikke ville blitt særlig populær i Norge, så gikk søkelyset over til den danske prins Carl.
Prins Carl var positivt innstilt, men også bekymret for hvordan det norske folk ville motta ham. Det danske kongehuset og den norske regjeringen igangsatte derfor en plan for å sikre seg at det kommende monarkiet ble etablert på et stabilt grunnlag. Det ble nødvendig med en form for demokratisk gestus for å legitimere Carls styre – og det måtte gjøres på en måte som ikke reelt utfordret spørsmålet om å beholde monarkiet.
Løsningen ble en folkeavstemning med ja eller nei til prins Carl som den nye kongen:
«Er den stemmeberettigede enig i Stortingets bemyndigelse til regjeringen
om å oppfordre prins Carl av Danmark til å la seg velge til Norges konge,
svarer han: ‘ja’, er han ikke enig svarer han: ‘nei’.»
Michelsen og regjeringen bandt også sitt eget politiske mandat opp på avstemningen, som betyr at regjeringen hadde måttet gå av dersom det ble flertall for ‘nei’. Ettersom regjeringen var enormt populær på grunn av unionsoppløsningen, og et ‘nei’ til prins Carl for nordmenn betydde et potensielt ‘ja’ til en forhatt, svensk prins, så endte avstemningen i et overveldende ja-flertall.
På den måten fikk regjeringen imøtekommet danskenes bekymringer, samtidig som det norske folk fikk følelsen av at monarkiet ble skapt av og for dem.
Monarkiets rolle i moderne kapitalisme
I et klassesamfunn er det ikke nok å bare ha politi og militære for å beskytte den herskende klasses materielle interesser. Det er nødvendig med ideologiske redskaper og institusjoner som tilslører de reelle klasserelasjonene i samfunnet.
For at den undertrykte klassen skal innfinne seg med den sosiale orden, så er staten nødt til å se ut til å være hevet over klasseinteressene. Rettssystemet må betraktes som rettferdig og at alle er like under loven. Politiet må se ut til å kjempe for arbeiderklassens sikkerhet, ikke kun kapitalistklassen. Staten i sin helhet må forstås som et upartisk organ, som hele samfunnet kan løse konflikter gjennom, som likemenn.
I prosjektet med å opprettholde denne fortellingen er monarkiet i stand til å spille en rolle som hverken kapitalister, politikere eller statens voldsmonopol kan spille.
Walter Bagehot, en britisk statsviter, skilte mellom den «effektive» og den «ærverdige» delen av et politisk regime. Monarkiet tilhører sistnevnte: dets oppgave er å generere spetakkel, mystikk og tradisjon, med formål om å skape en emosjonell eller «åndelig» tilknytning til staten blant folket. De fungerer som lim i et samfunn delt inn i antagonistiske klasser, og maskerer statens klassekarakter. Mens dette hadde en mer religiøs og spirituell karakter i tidligere århundrer, så er den i sin essens den samme i dag. Når hæren sverger allianse til kongen – «landets bestefar» – så vil hæren i folkets øyne også oppleves som en godartet institusjon i forsvar for dem.
Patriotisme og nasjonalisme er et viktig verktøy i klassekampen for den herskende klassen. Kongehuset, gjennom sine taler, mediestunts, dåp og begravelser, kan bryte vei igjennom voksende klassekonflikter, distrahere fra politiske skandaler, og «samle folket» på et nasjonalistisk grunnlag. Den siste uken vitner om dette, der hele samfunnet har blitt satt på vent og ikke en eneste nyhet utover kongens død har fått plass i nyhetsbildet.
Et brennende spørsmål i nordmenns bevissthet for bare et par uker siden, var hvorvidt Mette-Marit og resten av etablissementet som har hatt sterke tilknytninger til Jeffrey Epstein er skikket til å skulle lede landet – og om Norge overhode burde fortsette å ha et kongehus. Disse bekymringene har nå druknet fullstendig i mediehysteriet, og det blir nesten ansett som upassende å skulle ta det opp i en samtale, nå som vi tvinges til å sørge over «Hans Majestets» bortgang.
Men kongehusets funksjon er ikke kun ideologisk og symbolsk. Det fungerer også som et reservevåpen som den herskende klassen uunngåelig vil anvende, dersom klassekampen tilspisser seg og arbeiderklassen setter revolusjon på dagsordenen.
Kongehuset som kapitalismens reservevåpen
Det absurde faktum at monarkiet har makten til å avskjedige en regjering i vårt borgerlige demokrati er noe mange i Norge er klare over. Det blir nemlig ofte brukt som et argument til forsvar for monarkiet. Dersom et fascistisk parti skulle forsøke å overta makten i Norge, så kan vi nemlig berolige oss med at kongen har mandat til å ikke godkjenne regjeringen – men det kan han også dersom det stemmes inn en regjering med et for radikalt, sosialistisk program.
Det finnes utallige historiske eksempler på at kongehuset blir brukt på denne måten. Et av de mest relevante er det britiske monarkiets planer om å gjennomføre et kupp mot Labour-regjeringen i 1968. Det norske monarkiet har mer eller mindre samme konstitusjonelle makt som i Storbritannia, når det gjelder å avskjedige regjeringen eller å ta kontroll over hæren.
Selv om en tilsvarende situasjon kan virke fjernt i Norge i dag, er det et essensielt element å skulle forstå: at all energien den herskende klassen bruker på å promotere kongehuset i ‘normale’ tider – og på å rehabilitere imaget deres hvis det er svekket – har som formål å gjøre kongehuset til et desto mer effektivt verktøy når en politisk krise først inntreffer.
Kong Haakon og Dronning Mette-Marit
Den relativt høye populariteten til det norske kongehuset er imidlertid ikke kun kong Haralds personlige fortjeneste. Harald regjerte over og assosieres med en harmonisk og fremgangsrik del av Norges historie.
Da han overtok tronen i 1991 hadde Sovjetunionen nettopp kollapset og den kalde krigen var over. I Vesten ble det proklamert at liberalt demokrati og kapitalisme hadde vunnet sin endelige seier, og at vi nå gikk inn i en periode med ubegrenset velstand og stabilitet. På 90- og 2000-tallet hadde Norge flere år med vekstrater på over 5 prosent, og avmonteringen av velferdsstaten hadde fortsatt ikke ordentlig begynt; altså var det få som satte spørsmålstegn ved denne fortellingen.
Men i dag er det nærmest ingen som ser optimistisk på fremtiden. Enda færre har illusjoner om at det nåværende systemet fungerer, eller at eliten bryr seg om folket.
Helt sentralt i denne bevissthetsendringen står Epstein-saken, som har radikalisert millioner verden over og inkriminert så store deler av den norske eliten at det har skapt internasjonale overskrifter. En avis kaller det The scandal that shattered Norway’s image, som ikke er en overdrivelse. Utover Mette-Marit så er både Nobels fredspris og Oslo-akkordene – grunnpilarer i Norges selvforståelse som et progressivt og godartet land – nå tilsmusset med Epstein-assosiasjoner. Det nøye kultiverte bildet den norske eliten har skapt om at våre ledere og våre kapitalister er egalitære og snille til forskjell fra for eksempel amerikanerne er nå en illusjon som ikke kan opprettholdes på samme måte.
Den rojale rusen er så altomfattende i disse dager at den er vanskelig å se igjennom – men på den andre siden venter en eksistensiell kamp for det norske monarkiet. Epstein-saken og kongehusets forsvar av Mette-Marits voldtektsdømte sønn vil gjøre det nærmest umulig å skulle holde overbevisende taler om samhørighet og nestekjærlighet, slik Harald var i stand til.
Uansett hvem som står ved roret, så er den norske kongefamilien en antidemokratisk og reaksjonær institusjon som forsvarer status quo. Den er en avgjørende del av den norske staten og forsvarer det eksisterende kapitalistiske systemet, den herskende klassens eiendom og privilegier. Som kommunister mener vi derfor at kongefamilien må avskaffes.
Så mens hele toppen av det norske samfunn er opptatt med å glatte over monarkiets forbrytelser, fremmer vi kravene:
Avskaff kongefamilien!
Avskaff kapitalismen!
For en sosialistisk republikk!
