«Borgerskapets offentlige mening er et tett psykologisk nett som fra alle kanter omslutter redskapene og instrumentene for borgerskapets vold, og som gjennom patriotisme og moralsk indignasjon, nasjonal begeistring, altruistiske følelser og andre former for bedrag lammer proletariatets revolusjonære energi.» – Leon Trotskij
Russland er i ferd med å kollapse. Økonomien faller sammen. Sanksjonene har endelig begynt å virke. Oljeraffinerier går opp i flammer ett etter ett. Ukrainske droner har lammet halve landet. Det finnes ikke bensin, ikke penger, og snart vil det heller ikke være noen soldater igjen. Regimet lever i sine siste måneder, og etter det kommende valget vil ikke Kreml ha et annet valg enn en ny massemobilisering.
Dette er Russland slik det blir fremstilt i vestlige medier.
Men blar man videre i de samme avisene, dukker plutselig et helt annet Russland opp. Det er ikke lenger et halvt ødelagt land som knapt er i stand til å fortsette krigen: Det er en skremmende militærmaskin som forbereder seg på å storme inn i de baltiske statene, marsjere mot Polen og utfordre hele Europa i løpet av noen få år.
Vi har selvfølgelig ingen forventniger til at den borgerlige propagandaen skal være logisk konsekvent. Men denne motsigelsen er altfor opplagt til å kunne ignoreres.
Nøkkelen til å forstå dette hysteriet blir gitt av representanter for de vestlige herskerklassene selv.
NATOs generalsekretær Mark Rutte uttrykte det med nesten eksemplarisk åpenhet. Da han forklarte hvorfor NATO-landene må øke pengebruken til fem prosent av BNP, sa han at regjeringene kunne opprettholde dagens nivå på helse og pensjonsutgiftene, men at de i så fall «burde lære seg å snakke russisk».
Det er vanskelig å finne en tydeligere forklaring på hvilken funksjon den «russiske trusselen» har i dag. Er du sint over de økende levekostnadene? Russland. Faller offentlige tjenester fra hverandre? Dette er ikke tiden for å stille vanskelige spørsmål, Russland er i ferd med å invadere! Flere kutt i offentlige utgifter for å bygge nye våpenfabrikker? Putin står ved porten!
I bildet som blir presentert for folk i Vesten, er Russland svakt nok til å overbevise alle om at sanksjonene virker, at støtten til Ukraina gir resultater, og at ytterligere noen hundre milliarder euro endelig vil fullføre jobben. Samtidig er landet sterkt nok til å forklare hvorfor de samme regjeringene år etter år må overbevise arbeidere til å akseptere at det blir stadig mindre penger til sykehus, utdanning, boliger og pensjoner.
Anti-russisk retorikk har blitt til et ganske praktisk politisk våpen for den europeiske herskerklassen. Den gjør det mulig å fremstille krisen i deres eget kapitalistiske system som et resultat av en ytre trussel, og militarisering som en teknisk nødvendighet som det rett og slett ikke finnes noe alternativ til.
Ansvaret for år med stagnasjon, dyr energi, offentlige tjenester som bryter sammen, fallende levestandard og den stadig mer usikre situasjonen som millioner av arbeidere lever i, forsvinner inn i bildet av en fiende i øst.
Hva infrastrukturkrigen egentlig viser
I dag blir bilder av oljeraffinerier i brann fremstilt i vestlige medier som noe av det mest overbevisende beviset på Russlands kommende kollaps. Denne gangen har Ukrainas kampanje faktisk skapt et reelt problem bak de spektakulære bildene. Ved utgangen av august hadde russisk bensinproduksjon, etter en ny bølge av ukrainske angrep, falt til rundt 80 000 tonn per dag, noe som sammenlignet med en sommeretterspørsel på omtrent 115 000 tonn, bare var nok til å dekke rundt 70 prosent av det nasjonale behovet.
Staten handlet imidlertid relativt raskt for å begrense eksporten, øke importen og omfordele drivstoff mellom regionene. Det er køer ved bensinstasjoner i mange deler av landet, og folk må noen ganger møte opp tidlig om morgenen eller sent på kvelden for å fylle tankene. Men dette kan ikke beskrives som total kollaps.
Denne krisen skyldes ikke bare dronene. Problemene i det russiske drivstoffmarkedet begynte flere år før den nåværende krigen. Drivstoffkriser oppsto i 2011, 2018 og 2023.
Russlands oljeindustri er konsentrert i hendene på en håndfull gigantiske, vertikalt integrerte selskaper. De kontrollerer utvinning, raffinering, en stor del av transporten og sine egne nettverk av bensinstasjoner. Mellom dem og sluttforbrukeren finnes enda et helt lag av kommersiell kapital: handelsaktører som ikke utvinner noe og ikke produserer noe selv, men tjener penger på å kontrollere bevegelsen av drivstoff som allerede er produsert.
Resultatet er et nesten grotesk bilde. Samfunnet har oljen, rørledningene, raffineriene, ingeniørene og arbeiderne som er i stand til å produsere enorme mengder drivstoff. Likevel begynner hele systemet å få midlertidige problemer så snart raffineringskapasiteten faller, eller forventningen om en mangel oppstår.
Lenge før dronene begynte å angripe raffinerier, måtte staten opprette en såkalt «drivstoffdemper»-mekanisme. Dette er et system der staten bruker offentlige penger til å kompensere oljemonopolene for fortjenesten de «mister» ved å selge drivstoff til russiske forbrukere i stedet for å eksportere det til høyere priser. Skatteinntekter har i mange år blitt brukt til å betale for disse «tapte» fortjenestene.
Nå som stengingen av Hormuzstredet har blokkert raffinerte oljeprodukter fra Gulfen, har det blitt enda mer lønnsomt å eksportere fremfor å selge på det russiske markedet.
Med andre ord har vi sett denne forstyrrelsen fordi Russland, et av verdens største oljeproduserende land, ikke produserer drivstoff for å tilfredsstille samfunnets behov, men for profitt. Dette er kapitalisme. Det er virkelig så enkelt.
Det er derfor ukrainske angrep har vært i stand til å produsere en betydelig effekt. Ikke fordi Ukraina på en eller annen måte har fått den mirakuløse evnen til å ødelegge den russiske økonomien. Men fordi landet angriper et system som allerede inneholder interne motsigelser.
I denne forstand er ikke den nåværende drivstoffkrisen et bevis på de ukrainske våpnenes makt. Den er et bevis på selve den kapitalistiske produksjonens sårbarhet.
Å føre kampen inn i den russiske økonomien?
Ukrainske droners angrep på, og nedbrenning av lagre tilhørende Ozon og Wildberries, spektakulære bilder som ivrig har blitt spredt som bevis på at krigen endelig «kommer hjem» til den russiske økonomien, er et enda dårligere «bevis» på ukrainsk militær suksess.
Uansett hvilken militær verdi slike mål angivelig skal ha, fører ikke det å ødelegge et lager fullt av forbruksvarer den russiske økonomien én centimeter nærmere kollaps. Det det fører til, er døde og skadde arbeidere, og spektakulære røyksøyler som kan vises på TV og presenteres av Zelenskij som nok et ødeleggende slag mot Russland.
Forsøket på å gjøre dette til en teori om økonomisk kollaps er enda mer forunderlig. Argumentet er som følger: Wildberries har finansielle forpliktelser overfor VTB Bank, en enorm russisk bank med tilknytning til staten. Derfor vil nedbrenningen av et Wildberries-lager på en eller annen måte utløse en kjedereaksjon som kan få den russiske økonomien til å bryte sammen.
Dette er ikke en økonomisk analyse eller et argument i det hele tatt. Det er finansiell dominoteori for mennesker som aldri har sett et balanseoppgjør. Hvis det å sette fyr på lageret til et selskap som skylder penger til en statseid bank var nok til å kollapse en stor kapitalistisk økonomi, kunne revolusjonære kaste Kapitalen og begynne å studere lagerkataloger i stedet.
Det finnes et stort skille mellom et angrep som skader kritisk raffinerings, kraft eller transportkapasitet, og et spektakulært angrep der det viktigste strategiske produkt er et videoklipp. Marxister kan ikke forveksle de to. Et brennende lager kan være utmerket propaganda. Men for arbeiderne som blir drept der inne, er det imidlertid ingenting symbolsk ved resultatet.
På den andre siden av fronten påfører russerne ødeleggelser i en langt større skala. De bruker ikke bare flåter av lette droner, men også salver av kryssermissiler og ballistiske missiler, samt glidebomber. Til forskjell fra russerne, som kontinuerlig har forbedret sitt luftforsvar, er ukrainerne nå nærmest forsvarsløse mot dette angrepet, ettersom deres vestlige allierte har tømt sine lagre av luftvernmissiler.
Russland har systematisk angrepet Ukrainas energi, industri, transport og skipsfartsinfrastruktur. Ifølge den ukrainske regjeringen skadet eller ødela tidligere russiske angrep kapasitet som sto for rundt 80 prosent av Ukrainas kraftproduksjon, mens kraftunderskuddet nådde omtrent seks gigawatt. Ved begynnelsen av 2026 utgjorde de anslåtte kostnadene for å reparere skadene på energisystemet alene rundt 64–70 milliarder dollar.
Konsekvensene kan ikke bare måles i ødelagte megawatt. De innebærer strøm og varmeavbrudd, fabrikker som tvinges til å stanse produksjonen, forstyrrelser i jernbaner og urban infrastruktur, og økende kostnader for næringslivet og staten. Og selvfølgelig har dette en ødeleggende effekt på moralen og støtten til Zelenskij-regimet. Vi ser allerede en enorm krise innad i Ukraina.
Ukrainske droneangrep kan påføre Russland skade og medføre enkelte kostnader, men de har ikke endret den strategiske situasjonen på slagmarken, i hvert fall ikke i Ukrainas favør.
Valg, mobilisering og opprør etter planen
Ifølge de vestlige avisene er neste akt i Russlands kollaps allerede satt opp til september. 20. september skal det avholdes valg til Statsdumaen i Russland (det første siden krigen begynte). Etter hvert som valget nærmer seg, oppstår igjen et velkjent bilde i den vestlige verden: Kreml skal angivelig bare vente på at valglokalene stenger før de kunngjør en ny massemobilisering; det vil presse den økende misnøyen med krigen over kanten, varsle en umiddelbar politisk krise og deretter et opprør.
Den 23. august hevdet Volodymyr Zelenskij at Putin etter valget har som hensikt å mobilisere ytterligere 300 000 mennesker, og at Russland angivelig planlegger å rekruttere ytterligere 500 000 i 2027. I vestlig propaganda blir en påstand fremsatt av den ene siden i en krig om fiendens hensikter forvandlet til «rapporter om en forestående mobilisering», deretter «frykt for mobilisering». Etter noen flere runder med gjentakelse blir leseren presentert for en hendelse som praktisk talt har blitt uunngåelig, alt som gjenstår, er å vente på datoen.
Fakta forteller imidlertid en annen historie. Siden den halveise mobiliseringen i 2022 har Russland rekruttert mer enn 1,3 millioner kontrakts soldater, og fortsetter hovedsakelig å erstatte tapene sine gjennom denne mekanismen.
Folk går ikke alltid til krig på grunn av dypt forankrede ideologiske overbevisninger. Russisk kapitalisme bruker sin egen sosiale ulikhet til å fylle rekkene i hæren. Enorme vervebonuser betyr noe helt annet for en velstående innbygger i Moskva enn for en arbeider i en fattig region som er nedtynget i gjeld, eller en med en dårlig betalt jobb. Det som er en svakhet ved russisk kapitalisme sett fra arbeiderklassens ståsted, regional ulikhet, gjeld, usikkerhet og mangel på fremtidsutsikter, blir en fordel for staten når det kommer til krigføring.
Like populær i Vesten er ideen om at stigende priser + militære tap + mobilisering + en upopulær regjering på en eller annen måte automatisk må være lik et opprør. Alt som mangler, er den nøyaktige datoen og værmeldingen for dagen det skal finne sted.
Marxismen har aldri hatt noe til felles med denne typen mekanisk tenkning. Millioner av mennesker kan bli fattigere i flere tiår, staten kan føre en upopulær krig, og herskerklassen kan vakle fra den ene krisen til den andre, ingenting av dette skaper i seg selv en revolusjon.
En økonomisk krise skaper motsigelser. Krig skjerper dem. Fallende levestandard kan radikalisere massene. Men mellom kapitalismens objektive krise og revolusjon står klassekampen, endringer i massenes bevissthet, organisering og politisk lederskap.
Sosiale motsigelser hoper seg faktisk opp i Russland i dag. Men de gjør det svært sakte og gradvis. Den russiske staten har vist en langt større evne til å tilpasse seg krigen enn herskerklassene i Vesten noen gang ga dem æren for. Den russiske økonomien har en sterk industriell og teknisk arv fra Sovjetunionens dager, og regimet befinner seg i en gunstig posisjon, der det kan manøvrere og balansere, samtidig som det støtter Kina i deres imperialistiske konfrontasjon med USA.
På hjemmebane har den fortsatt støtte fordi mange mennesker ser på regimet som den eneste kraften som er i stand til å beskytte landet mot truslene som stadig kommer fra NATO-lederne.
Russisk propaganda trenger ikke engang å arbeide spesielt hardt eller finne opp fantastiske løgner. Den trenger bare å peke på hva herrene i det britiske parlamentet diskuterer, eller på de utallige toppmøtene der det bevilges penger til angrep som rammer russiske sivile.
«Etter Ukraina, de baltiske statene»
Hvis Russland ikke kollapser etter valget i september, har den vestlige leseren allerede det neste scenariet i vente. Om tre år, fem år, sju år på det meste, kommer Russland til å angripe NATO.
Denne påstanden har blitt gjentatt så ofte at den gradvis har sluttet å høres ut som en spådom og fått status som fakta. Men leser du nøye, begynner hele konstruksjonen å falle fra hverandre.
Da Rutte ble spurt direkte om hvorvidt tidsrammen på fem år var basert på russiske planer om et angrep eller på en vurdering av Russlands militære kapasitet, viste han spesifikt til militære vurderinger. Dersom NATO ikke øker våpenproduksjonen og de militære utgiftene, kan Russland i løpet av noen år få kapasitet til å angripe alliansen med hell.
Danmark er et avslørende eksempel. Landets egen militære etterretning slår uttrykkelig fast at det for øyeblikket ikke finnes noen trussel om et regulært russisk angrep på kongeriket. Likevel utvider Danmark sitt militære nærvær i Arktis og etterlyser et sterkere NATO-nærvær der. Årsaken blir åpenbar når vi ser på kartet: Med kontroll over Grønland og Færøyene er Danmark en arktisk makt, med en direkte interesse i å kontrollere strategisk viktige ruter i Nord-Atlanteren, inkludert GIUK-gapet. Bak retorikken om den «russiske trusselen» ligger en langt mer konkret kamp om Arktis, ressursene der og de logistiske rutene som forbinder Nord-Amerika, Europa og Nord-Atlanteren.
Det som kolliderer i Arktis, er ikke «det gode og det onde». Det er kapitalistiske makters materielle interesser.
Russland er interessert i sikkerheten til Nordflåten, tilgang til Atlanterhavet, Nordøstpassasjen, arktiske ressurser og forsvaret av sitt enorme nordlige territorium. USA er interessert i å kontrollere kommunikasjonene i Nord-Atlanteren, systemer for tidlig varsling, missilforsvar og i å begrense Russlands og Kinas handlingsrom. Danmark forsvarer sin egen posisjon som arktisk makt. NATO er interessert i å kontrollere sin nordlige flanke. Og Kina søker til slutt tilgang til arktiske transportlinjer og ressurser.
Krig er et usedvanlig dyrt og risikabelt politisk virkemiddel. Den russiske herskerklassen går inn i konflikter der den mener at russisk kapitalismes vitale interesser står på spill, og der den beregner at styrkeforholdet gir et akseptabelt utfall. Amerikansk, tysk, britisk og dansk kapital opererer etter den samme grunnleggende logikken: forsvaret av egne interesser.
Å se verden slik den faktisk er
Til syvende og sist handler ikke dette bare om Russland, Ukraina, valg, bensin eller de siste spådommene om krig med NATO. Det handler om vår egen metode.
Vi trenger ikke marxismen for å finne noen praktiske sitater fra Marx og deretter lime dem på et bilde av verden som borgerlige journalister allerede har tegnet for oss. Dialektisk analyse krever at vi undersøker fenomener i deres utvikling, deres forbindelser og deres motsigelser. Den tillater oss ikke i å gripe tak i ett praktisk faktum, rive det ut av helheten og erklære det som bevis på en konklusjon som allerede er bestemt på forhånd.
Et raffineri brenner, derfor kollapser Russland. Militærutgiftene øker, derfor begynner verdenskrigen i morgen. Levestandarden faller, derfor kommer revolusjonen dagen etter i morgen. Dette er ikke materialisme. Det er en karikatur.
Det er nettopp derfor vi må behandle det ferdiglagde verdensbildet som daglig produseres i tusenvis av artikler i den borgerlige pressen, med enorm skepsis. Mediene svever ikke et sted over samfunnet. De tilhører noen. De eksisterer innenfor bestemte klasseforhold.
Vi må ikke tvinge virkeligheten til å passe med sånn vi ønsker den skal være. Hvis det russiske regimet er stabilt, må vi si at det er stabilt, uavhengig av hva vi måtte ønske. Hvis sanksjonene ikke har gitt de resultatene som ble lovet, må vi innrømme det, selv om det skaper kognitiv dissonans hos en vestlig leser som har blitt fortalt at de virker.
Det er ikke nok for en revolusjonær å vite hva som blir skrevet om verden. Vår oppgave er å forstå hvordan verden faktisk fungerer, slik at vi kan forandre den. Unge mennesker overalt begynner allerede å gjennomskue disse borgerlige løgnene. Dette er bare begynnelsen.
