Det er ikke en overdrivelse å si at den største politiske skandalen noensinne utspiller seg rett foran øynene våre. Omfanget av avsløringene om Epstein er ikke bare forbløffende – det mangler sidestykke i klassesamfunnets historie. Aldri før har den globale herskende klassen fått sine mest skitne og mørke interne forhold eksponert på denne måten. Ingen skandale har noensinne involvert et så bredt spekter av verdens finansielle og politiske elite og deres institusjoner.
Det er ikke det at verden først nå holder på å finne ut hvem Jeffrey Epstein var. Lenge før han angivelig begikk selvmord i 2019, var han kjent som verdens mest berømte, velforbundne pedofile og barne-menneskehandler. Detaljene om grusomhetene som avsløres i filene, er ikke den virkelige overraskelsen.
Det er snarere omfanget av hans forbindelser og omfanget av mørkleggingen som har rystet verden. Det viser seg at «Epstein-klassen» befinner seg i alle selskapers styrerom og beveger seg ubekymret gjennom alle maktens korridorer. Det omfatter hele systemet.
I stedet for å kaste lys over alle de skjulte hemmelighetene, har den delvise offentliggjøringen av filene bare bekreftet at den største mørkleggingen noensinne fremdeles pågår. Som en skribent i Financial Times uttrykte det: «Epstein-filene gir Amerika det motsatte av en forsoning.» Minst halvparten av filene – nesten tre millioner – forblir skjulte, noe som er et åpenbart brudd på Epstein Files Transparency Act (EFTA), som ble tvunget på Kongressen og presidenten under press nedenfra.
Mens justisdepartementet på skandaløst vis avslørte navnene på mange av ofrene, ble navnene på mange av gjerningsmennene omhyggelig sladdet. Bortsett fra Ghislaine Maxwell er ingen i USA blitt seriøst etterforsket eller tiltalt – for ikke å snakke om stilt for retten. Mens mannen som tidligere var kjent som prins Andrew, blir vist frem for hele verden, sitter Maxwell, takket være Donald Trump, i et fengsel med minimale sikkerhetstiltak som minner om en country club.
I årene frem mot avsløringene var institusjonenes legitimitet allerede på et rekordlavt nivå, og anti-elite-, anti-milliardær- og anti-establishment-stemningen i samfunnet var allerede på et rekordhøyt nivå. I en slik situasjon har konsekvensene av skandalen, når den først har trengt inn i bevisstheten til befolkningen, potensial til å få revolusjonære implikasjoner.
En Reuters/Ipsos-meningsmåling viser at: 77 % av amerikanerne sier at Epstein-filene «har senket deres tillit til landets politiske og næringslivsmessige ledere». Det samme gjelder 68 % av spurte republikanere. 76 % av amerikanerne (og 65 % av republikanerne) mener at «det helt sikkert eller sannsynligvis er sant at den føderale regjeringen skjuler opplysninger om Epsteins antatte kunder». 86 % av de spurte (og 85 % av republikanerne) sier at filene «viser at mektige mennesker i USA sjelden stilles til ansvar for handlingene sine».
Det er umulig å forutsi hvordan dette kaotiske dramaet vil utspille seg. Det kan ikke utelukkes at skandalen, i stedet for å stilne, vil eskalere inntil den utløser en omfattende sosial omveltning. Uansett hvordan ting utvikler seg, har det allerede en ekstraordinær innflytelse på den offentlige opinionen og klassekampen. Den herskende klassens sanne ansikt er avslørt, og ingenting vil noensinne bli det samme igjen.
Grunner til den forsinkede effekten
Det vil ta tid før den fulle effekten av avsløringene går opp for folk, og før deres innvirkning på den kollektive bevisstheten når sin logiske konklusjon.
For det første er det selve mengden av filer som er frigitt så langt – ikke bare utallige e-poster, tekstmeldinger, kontoutskrifter og kvitteringer, men også omkring 180 000 bilder og 2000 videoer. Det ville ta flere mannsaldre å gjennomgå hver og én av de 3,5 millioner dokumentene. Hvis de ble skrevet ut og stablet i et tårn oppå hverandre, ville tårnet være på høyden til Empire State Building.
Derfor utvikler mange journalister fra alle større medier sine egne AI-søkeverktøy og arbeider døgnet rundt for å gjennomgå dokumentene, forstå innholdet og finne relevante navn og forbindelser. Det resulterer i en daglig strøm av nye avsløringer, som kan holde på offentlighetens oppmerksomhet om skandalen i måneder, om ikke år.
Det er imidlertid ikke bare antallet dokumenter som gjør det vanskelig å bearbeide det vi ser. Dette skyldes også antallet institusjoner og personer som er impliserte, enten gjennom direkte tilknytning til verdens mest beryktede person, eller gjennom bestrebelsene på å dekke over nettverket av medsammensvorne og medvirkende.
Utallige presidenter og andre statsoverhoder, medlemmer av kongefamilier, Wall Street-direktører, milliardærer fra Big Tech, mediepersonligheter, akademikere fra de beste universitetene og politiske personligheter av alle ideologiske overbevisninger – med det viktige unntaket av kommunister – var innblandet i Epsteins nettverk. Fra Clinton-paret og Bill Gates til Elon Musk og Richard Branson – listen over hans samarbeidspartnere er som et persongalleri over den herskende klassen, noe som har fått noen til å kalle hans nettverk for «en MR-skanning av establishmentet».
Det er umulig å unngå å trekke konklusjonen om at det er «oss mot dem» – «oss» er de millioner av vanlige amerikanere som bare prøver å få endene til å møtes og samtidig beskytte barna sine, og «dem» er en fordervet og privilegert milliardærelite som dekker over barnevoldtektsforbrytere.
Uttrykket «Epstein-klassen» er nå blitt en fast del av det daglige ordforrådet. Samtidig har bruken av uttrykket «herskende klasse» gått fra å være «radikal ordbruk» til nå å være en nøktern beskrivelse av det sosiale laget som er involvert i skandalen.
Selv The New York Times, som aldri før har trykt ord som «herskende klasse» uten anførselstegn for å understreke en nedlatende ironi, er nå tvunget til å bruke uttrykket uironisk.
Det finnes ingen andre ord som kan beskrive dem. De utgjør den øverste delen av samfunnet. Ingen står over dem. Ingen har mer rikdom eller beslutningsmakt enn dem. De har ikke bare luksuriøse toppleiligheter og herskapshus, private øyer, private jetfly og yachter. Hele systemet er deres.
De mest skeptiske konspirasjonsteoretikernes mørkeste mistanker om elitens fordervede handlinger viste seg å være ganske presise. Det som er avslørt så langt, er bare toppen av isfjellet. Skaden saken vil gjøre på det kollektive synet på de rike og mektige, vil aldri kunne repareres.
Men det er ikke alt. Skandalen undergraver også «rettsvesenets» legitimitet, samt legitimiteten til store deler av den føderale regjeringen, og som et minimum de fire siste presidentadministrasjonene. Selv om mange mennesker hadde mistanke om det verste når det gjaldt korrupsjon i regjeringen, er skandalen en tung pille å svelge for millioner av mennesker.
Det sier seg selv at marxister ikke er det minste overrasket over at hele statsapparatet har vært med på å dekke over noen av de mest sykelige forbrytelsene man kan forestille seg, begått av mange av de rikeste menneskene på jorden. Det bemerkelsesverdige ved disse hendelsene er ikke hva vi har å si om den marxistiske teorien om staten, men hva vi ikke trenger å si. Hendelsene utdanner arbeiderklassen i konklusjonene fra Lenins Staten og revolusjonen langt mer effektivt enn vi noensinne kunne ha gjort.
Det er mye å fordøye, og de konstante avsløringene gjør det vanskelig å forstå den fulle betydningen. Det ligner litt på detoneringen av en atombombe. En kraftig eksplosjon i det fjerne vises først som et blendende lysglimt og en massiv soppsky. Etter et kort øyeblikks forsinkelse jevner eksplosjonens kraft alt rundt seg med jorden. I dette tilfellet er det den herskende klassens politiske autoritet og dens institusjoners legitimitet som blir redusert til ruiner i bevisstheten til millioner av mennesker.
Betydningen for trumpismen
Som enhver som har studert marxistisk filosofi vil se, utspiller den kaotiske skandalen seg på en dypt dialektisk måte.
Under valgkampen lovet Trump med stor selvtillit å frigi Epstein-filene. Da han brøt dette løftet, mistet han midlertidig kontrollen over eget flertall i Kongressen. Under press fra MAGA-bevegelsen – og med politisk selvmord som konsekvens hvis de nektet – stemte de republikanske kongressmedlemmene for å tvinge Trump til å frigi filene.
Da Trump innså at han sto overfor et opprør og ville tape avstemningen, skiftet han taktikk i siste øyeblikk. Plutselig oppfordret han politikerne til å stemme for å frigi filene, noe han selv kunne ha gjort ved dekret. Frigivelsen av filene var blitt et samlingspunkt for en betydelig del av hans velgerbase. Men måten Trump gjorde det på, impliserer hans administrasjon i mørkleggingen.
Langt fra å dra politisk fordel av sin nyoppdagede kjærlighet til «åpenhet», har hele sagaen vært enda en spiker i kisten for MAGAs tverrklassekoalisjon. Det er ikke bare på grunn av hans plutselige helomvendinger. Saken har potensial til å undergrave den «populistiske» strategien som er kjernen i Trumps politiske karriere.
Trump strakk seg langt for å fremstille seg selv som en anti-elite- og anti-establishment-figur – til tross for at han er en milliardær fra Manhattan som i årevis festet med Epstein og hans følge av unge kvinner. Å være en outsider er kjernen i hele det politiske fenomenet som kalles trumpisme. Som det viser seg, har Trump i aller høyeste grad alltid vært en insider.
Mange av hans tidligere tilhengere kan nå se keiserens nye klær. I forrige måned, mens han holdt tale på en bilfabrikk i Michigan, ble Trump avbrutt av en fagforeningsarbeider som ropte: «Du beskytter pedofile!» Presidenten, som ble rasende, svarte ved gjentatte ganger å si «fuck you» og gi arbeideren fingeren. Opptaket gikk viralt og symboliserer Trumps sanne holdning til sin velgerbase.
Deretter er det Steve Bannons ydmykende fall – en av de mest «autoritative» talsmennene for MAGAs populistiske fløy, kanskje bare overgått av Trump selv. Det viser seg at den populistiske «anti-elite»-forkjemperen passer rett inn i den luksuriøse kretsen av milliardærer han ofte har kritisert. Ikke bare avslører filene at han og Epstein var gode venner, men de har også avslørt en 15-timers «dokumentarfilm» som de to omtalte som «medietrening».
Foreløpig er bare to timer av dokumentaren blitt offentliggjort – uten noen forklaring på hvorfor – men de gir et fascinerende innblikk i sinnet til en psykopatisk parasitt. Til tross for Bannons smigrende spørsmål og iherdige insistering, lykkes det ham ikke å få Epstein til å si noe man kan relatere seg til, eller noe som får ham til å virke menneskelig eller selvbevisst. Men han klarer å løfte sløret for hvordan beslutninger som redningen av Wall Street i 2008 blir tatt – beslutninger som påvirker hele befolkningens liv. Epstein ga råd til direktørene for landets største banker og til finansdepartementet… fra en fengselscelle i Palm Beach, mens han sonet en dom for barneprostitusjon! En markant leksjon i hvordan det borgerlige demokratiet fungerer.
Det borgerlige styret mister all troverdighet
Ikke bare har Trumps omdømme blitt svertet av de tette forbindelsene til Epstein – det samme gjelder hele administrasjonen. Det er tydelig at det amerikanske justisdepartementet, som innbefatter FBI, er medskyldig i skandalen.
Filene som er offentliggjort, er så kraftig sladdet at mange sider har mer svart blekk enn tekst. De offentlige rettsmøtene beviste at FBI hadde sladdet navnene på gjerningsmennene og medsammensvorne, mens ikke ofrenes navn.
Kash Patel, sjefen for Trumps FBI, var en gang en særlig høylytt talsmann for å frigi Epstein-filene. Men da det kom til å omsette ord til handling, skiftet han mening og forklarte for Kongressen at det ikke var «noen bevis for medsammensvorne», og at Epstein «ikke drev med menneskehandel».
Trumps handelsminister, Howard Lutnick, tok i første omgang avstand fra Epstein, hvis toppleilighet til 250 millioner dollar på Manhattan i mange år lå ved siden av hans egen. Lutnick hevdet at han brøt forbindelsen med naboen sin i 2005, etter at han hadde innsett at Epstein var en seriemisbruker av barn. Det var imidlertid ikke tilfelle, ifølge de siste avsløringene. Lutnick ble tvunget til å revidere historien sin under ed, og forklarte at han faktisk hadde reist til Epsteins beryktede private øy i Karibia etter at han hadde blitt straffeforfulgt for seksuelle forbrytelser. Dokumenter viser også at de to samarbeidet om ulike forretningsavtaler.
Alt dette ble bare overgått av den skandaløse opptredenen til Trumps justisminister, Pam Bondi, som vil gå inn i historien for sine skruppelløse avledningsmanøvrer under den TV-sendte høringen i justiskomiteen. Da hun besvarte spørsmål fra medlemmer av Kongressen om hvorfor Epsteins medsammensvorne ikke ble etterforsket, satte hun i gang med en hissig tirade:
«[Ingen] har spurt Merrick Garland om Jeffrey Epstein de siste fire årene. Hvor ironisk er ikke det? Vet dere hvorfor? Fordi Donald Trump, Dow Jones-indeksen, Dow Jones-indeksen er akkurat nå over 50 000 dollar – jeg forstår ikke hvorfor dere ler… Dow Jones-indeksen er over 50 000 akkurat nå, S&P er nesten 7000 og NASDAQ slår rekorder. Amerikanernes 401k-pensjoner og pensjonssparinger blomstrer. Det er det vi bør snakke om. Vi bør snakke om å gjøre amerikanerne trygge. Hva har Dow Jones-indeksen med noe å gjøre – det er det de nettopp har spurt om, tuller du? Tuller du? … Dow Jones-indeksen har for første gang overskredet 50 000. Det er vanvittig. De sa at det ikke lot seg gjøre på fire år. Men president Trump har gjort det på ett år. De nasjonale medianleiene har falt til det laveste nivået på fire år takket være Donald Trump. Derfor vil de fokusere på Epstein og vår mest gjennomsiktige president i nasjonens historie. Drapsraten har, som jeg sa, falt til det laveste nivået på 125 år takket være Donald Trump. I ni måneder på rad, noe som er uten sidestykke, var det ingen ulovlige grensekryssinger ved den sørlige grensen. Det er det vi bør fokusere på. Alt det fantastiske arbeidet som denne presidenten har gjort, og vil fortsette å gjøre, for å beskytte Amerika og sørge for amerikanernes sikkerhet.» (egen oversettelse)
Spørsmålet Bondi besvarte, lød: «Hvor mange medsammensvorne har du reist tiltale mot? Hvor mange gjerningsmenn etterforsker du?»
Dette utdraget er en trofast gjenspeiling av hennes vitnesbyrd gjennom det nesten seks timer lange spetakkelet. Hun nektet å be om unnskyldning til, eller engang anerkjenne tilstedeværelsen av, et dusin Epstein-ofre som sto i rommet rett bak henne. Disse hadde tilbudt seg å avgi vitnesbyrd til Bondis justisdepartement, men ble alle avvist eller ignorert.
Aldri ga hun et direkte svar på et eneste spørsmål. I stedet svarte hun med usammenhengende culture-war-retorikk. Forestillingen ga imidlertid en dyptgående innsikt i formålet med culture-war-retorikk, som er å snu arbeidere og fattige mot hverandre for å avlede oppmerksomheten deres fra de virkelige forbryterne på toppen av samfunnet.
Men for at denne strategien skal fungere, må den utføres dyktig. Ved å bruke Trumps taktikk så klønete, bidro Bondi sannsynligvis til å øke klassebevisstheten hos arbeiderne som fulgte med på høringen.
Scenen minnet om det surrealistiske intervjuet som en annen Trump-tjenestemann ga en måned tidligere. Den diskrediterte tidligere «Commander at Large» for grensepolitiet, Gregory Bovino, løy også på riksdekkende TV, noe som sannsynligvis motiverte mange til å delta i landets første bydekkende generalstreik på 80 år.
Trumps metode for å besvare kritikk – «nekt, fordøm, avled» – har stort sett utspilt sin rolle. Det faktum at vanlige mennesker ikke lenger stoler på hva som kommer ut av munnen på høytstående statstjenestemenn, vil få vidtrekkende konsekvenser.
Epstein-klassen kan ikke stille seg selv til ansvar
Siden i fjor sommer har Det hvite hus opprettholdt en streng kommunikasjonspolitikk når det ubehagelige temaet om Epstein har dukket opp: Gå videre, det er ingenting å se her. Men det er faktisk en hel del å se, og landet er langt fra klart til å gå videre.
I et brev til Kongressen 15. februar meddelte Bondi at justisdepartementet er ferdig med å frigi filer. Showet er over, sier hun – i virkeligheten har det bare så vidt begynt.
På kort sikt kjemper medlemmer av Kongressen fra begge partier – spesielt demokratene – for å markere seg og dra politisk fordel av skandalen. To kongressmedlemmer var medforslagstillere til EFTA-lovgivningen som utløste avsløringen: Thomas Massie, republikaner fra Kentucky, og Ro Khanna, demokrat fra California. Den tidligere MAGA-forkjemperen Marjorie Taylor Greene støttet også lovgivningen, før hun ble angrepet av Trump, brøt offentlig med hans versjon av MAGA og trakk seg fra Kongressen.
Sannheten er at begge partier er fullstendig avhengige av Epstein-klassen. Både republikanerne og demokratene har beskyttet dette menneskelige avskummet, i det minste helt tilbake til Bill Clinton, som var en fast del av Epsteins omgangskrets.
Rettferdighet finnes ikke innenfor dette systemet, fordi Epstein-klassen er uløselig forbundet med den herskende klassen. De er det samme. Den uunngåelige konklusjonen er dypt alarmerende for mer skarpsindige av kapitalismens strateger.
«Hvordan kan man fjerne skurkene når de spenner over hele systemet?» spør Edward Luce fra Financial Times nervøst. Det innlysende svaret på hans retoriske spørsmål er klart: Man må velte hele systemet.
I samme avsnitt advarer han med alvor om at en spirende Lenin «kanskje vil se filene som tennvæske som venter på en revolusjonær gnist». Han har ingen anelse om hvor nær han er sannheten.
