På det mest intense kjempet de franske massene seg frem til en avstand på 300 meter fra trappene til Élyséepalasset. Vi kan bare forestille oss spenningen på presidentens kontor. Over hele landet var én million, kanskje to millioner mennesker mobiliserte. Den herskende klassen rystes i grunnvollene sine.
Bildene av det brennende rådhuset i Limoges har blitt vist om og om igjen, mens et stort ramaskrik av sympati har reist seg for de forkullede mursteinene og knuste vindusrutene. Samtidig har stillheten om hvordan politiet brukte tåregass mot fredelige demonstranter som hadde samlet seg samme morgen, og dermed bidro til å fremprovosere disse hendelsene, vært påfallende. Det har også vært stille om hvordan unge de siste ukene har fått kjever, tenner, øyne og hender sprengt i stykker av et militarisert politi.
Det har blitt forsøkt å piske opp en kulturkrig og legge skylden på muslimer og såkalte «nyankomne». Nei, dette har ingenting med «nyankomne» å gjøre. Dette er raseriet til en hjemlig klasse av moderne sans-culottes – mennesker som har blitt ydmyket og degradert gjennom hele livet.
Graffiti i Paris fanger opp flere tiår med oppsamlet sinne gjennom de beryktede ordene til tidligere og nåværende presidenter:
«Chirac kalte oss ‘støy og stank’; Sarkozy sa at vi måtte renses med en ‘høytrykksspyler’ [det vil si vannkanon]; Hollande kalte oss ‘folk med manglende tenner’; Macron kaller oss for ‘de som ikke er noen ting’ – til helvete med forakten deres!»
Den herskende klassen er fullstendig tatt på sengen av omfanget. 1 000 opprørspoliti ble skadet. «Vi har mistet kontrollen», innrømmet innenriksminister Laurent Nuñez. Enkelte steder tok politifolkene av seg hjelmene i utmattelse, som et tegn på nederlag. Men dette er bare begynnelsen.
Gen Z-revolusjonene kommer til Europa
Vi forutså at Gen Z-revolusjonene ville komme til Europa før eller siden. Nå er de her. Frankrike går i spissen og lever opp til sin revolusjonære tradisjon. Kanskje kan landet måle seg med Albania, der Tirana i flere dager har vært åsted for gatekamper mellom enorme ungdomsmengder og politiet.
Men hele Europa står i brann, og mange land ligger bare ett eller to skritt bak.
I den spanske staten har massive protester feid over landet uke etter uke. På samme måte som den franske staten banker barn, ble det i Spania satt inn flere politibiler med opprørspoliti og et politihelikopter for å kaste ut og til slutt forårsake døden til en eldre pensjonist, 87 år gamle Maricarmen. Hun hadde krenket eiendomsrettighetene til et såkalt gribbefond som nå eide boligen hun hadde bodd i gjennom 70 år.
Dette er de liberale, «demokratiske» vestlige verdiene som Europa bevæpner seg til tennene med, for å forsvare, samtidig som kontinentet pumper våpen inn i det blodige infernoet i Ukraina.
I Spania er det varslet generalstreik 11. november. I Frankrike har fagforeningene, etter stor nøling, utlyst en aksjonsdag 5. november. Senere denne måneden går havnearbeidere ut i streik mot militarismen 30. oktober. Det er også varslet en alleuropeisk ungdomsstreik mot militarismen 20. november. I Italia har ledelsen i CGIL varslet generalstreik 20. november.
Dette blir en svært varm høst, med klare paralleller til 1968. I Frankrike, Spania, Portugal, Belgia, Hellas, Italia, Irland, Serbia, Albania og andre steder har bevegelser allerede brutt ut. Det samme brennbare materialet finnes i overflod overalt ellers.
Utløst av ulike spørsmål er en rekke faktorer nå i ferd med å flyte sammen til én strøm: levekostnadene, boligprisene, militarismen, Palestina, miljøet, innstrammingspolitikken, boligkrisen, utdanning, rasistisk syndebukkpolitikk og hat mot høyresiden og fascismen. Det er et voldsomt raseri mot politivold. Langt fra å slå ned bevegelsen har politivolden revet bort illusjonene om den «demokratiske» staten blant politisk uengasjerte lag av befolkningen.
Europa uttrykker alle systemets motsetninger på en særlig tydelig måte. Vi anbefaler leserne våre å lese denne artikkelen. Som kapitalismens fødested er det sannsynligvis her systemet har kommet lengst i sin senile forråtnelse. Det er her kapitalistklassen har blitt mest parasittisk, og hvor nasjonalstatens begrensninger virker mest kvelende på produktivkreftene. Nederlaget i Ukraina gir kontinentet det siste dyttet utfor stupet.
Men Europa er bare et særlig tydelig uttrykk for en prosess som raser overalt. Disse hendelsene er deler av en kjede av revolusjonære begivenheter som strekker seg fra Sri Lanka til Bangladesh, Kenya, Indonesia, Nepal og Madagaskar.
Akkurat nå har de revolusjonære hendelsene som begynte i Sør-Asia, nådd India. Modi-regimet tyr til undertrykkelse, blir stadig mer skjørt og begynner å bevege seg inn på den samme veien som Hasina-regimet i Bangladesh.
I Brasil mobiliserer millioner av unge mot ytre høyre. Det pågår store bevegelser i Chile og Argentina, og i Colombia har det brutt ut en generalstreik bare noen uker etter at en regjering på ytre høyre kom til makten.
Fra alle verdenshjørner ser vi revolusjonære hendelser bryte ut. De gjenspeiler mange symptomer på den samme sykdommen: kapitalismens dødsrall.
Et enormt sprang
Når unge mennesker igjen okkuperer Puerta del Sol i Spania og Syntagma-plassen i Athen, vekker det minner om bevegelsene i 2011.
Jeg husker at jeg så på TV mens de egyptiske massene modig kjempet mot kjeltringene til Mubarak-regimet på Tahrir-plassen under «Vredens dag» 25. januar 2011. Bevegelsen spredte seg raskt til Europa, i en massiv bølge av streiker og okkupasjoner av offentlige plasser i protest mot innstrammingspolitikken. Deretter spredte den seg til USA med Occupy Wall Street-bevegelsen.
Dagens bevegelse har visse likhetstrekk med den gangen, men befinner seg på et kvalitativt langt høyere nivå. Det har skjedd et enormt sprang i bevisstheten.
I 2011 var stemningen ikke bare upolitisk, den var antipolitisk og preget av forvirring. Det var naturlig nok slik. De fleste steder – med unntak av protestene mot Irak-krigen – var dette de første massemobiliseringene på flere tiår.
Snakket den gangen handlet om at dette ikke dreide seg om «venstre mot høyre», men snarere om «dem der oppe mot dem der nede». Podemos, partiet som ga denne stemningen et politisk uttrykk i Spania, sa at vi, la gente («folket», ikke arbeiderklassen), kjempet mot la casta («kasten») – hvem nå enn de måtte være.
Det var mistillit ikke bare til politiske partier, men til lederskap generelt. Jeg husker at universitetet mitt ble okkupert i 2011. Det var en ganske omfattende okkupasjon. Jeg tok med noen unge arbeidere dit, men de dro derfra fullstendig forvirret.
«Hva skal disse studentene oppnå hvis de bruker all tiden sin på å diskutere om det er udemokratisk å stemme eller velge ledere?»
Godt spørsmål.
I kontrast ser vi i dag røde flagg overalt. Ungdommen står tydelig på den radikale venstresiden, og kommunistiske ideer er på fremmarsj. De setter bevisst klassespørsmålet i sentrum.
Helt fra begynnelsen av har vi sett slagordet «Hacia una huelga general» («mot en generalstreik») bli reist spontant av ungdom i den spanske staten, lenge før fagforeningene tok opp ideen.
Da streikende lærere marsjerte til teltleiren på Puerta del Sol i Madrid, ble de møtt med ropene: «Esto es lucha de clases, no podemos hacer las paces» – «Dette er klassekamp, vi kan ikke slutte fred».
I Frankrike skjer det samme. Videoer og bilder sirkulerer av fransk ungdom som roper revolusjonære slagord som «Vive La Commune!» («Leve kommunen!») og «Vi skal skape en ny mai 68».
På Place de la République sang de arbeidernes kampsang, Internasjonalen, på fransk. I sterke videoer som sirkulerte en uke senere, svarte skoleelever i Athen med å synge Internasjonalen på gresk. I Spania høres borgerkrigens revolusjonære sanger igjen i gatene for første gang siden 1970-tallet. I Italia høres partisanenes kommunistiske kampsang «Bella ciao».
I årevis har Den revolusjonære kommunistiske internasjonalen stått imot en strømning innen den såkalte «venstresiden» som, ved bare å se på tingenes overflate – dominansen til høyreorienterte demagoger, krig og mediedrevet anti-migrant-hysteri – har erklært at vi lever i en reaksjonær epoke, ja, til og med en epoke med nært forestående fascisme.
De har pekt på høyreorienterte stemmemønstre og lave streiketall og erklært at arbeiderklassen er passiv, tilbakestående og rasistisk.
Vi var alene om å si: Nei, et enormt sinne er i ferd med å bygge seg opp. Særlig blant ungdommen beveger denne stemningen seg kraftig mot venstre, i retning av revolusjonære konklusjoner. Grunnlaget ble lagt for stormfulle revolusjonære utbrudd.
Rapportene vi mottar, peker også på noe annet som er svært betydningsfullt for dette spranget i bevisstheten. Ungdommen har fulgt med på hvordan de revolusjonære hendelsene på Sri Lanka, i Bangladesh og Nepal har utviklet seg. Regjeringer ble styrtet av overveldende folkemengder i gatene. Deretter kom nye regjeringer til makten, men styrte på samme måte – med en politikk diktert av markedskreftene.
Etter å ha lært at denne bevegelsen vil vokse og avta, og at den ikke er et drama med bare én akt, har betydelige deler av ungdommen forstått at for å overleve når bevegelsen går tilbake, må vi organiserer oss.
De revolusjonære kommunistene må åpne dørene på vidt gap for disse ungdommene. De må ta imot dem som kamerater som kommer hjem, og gi dem en organisasjon, ideer, retning og en rolle å spille.
Fagforeningene løper etter for å ta igjen forspranget
Overalt er det som skiller seg ut, avstanden mellom den avanserte, revolusjonære bevisstheten hos store deler av ungdommen og konservatismen hos fagforeningene og partiene som hevder å representere arbeiderne – særlig, men ikke utelukkende, i toppledelsen.
Ungdommen tar store sprang forbi disse organisasjonene.
Små og tilsynelatende tilfeldige grupper, som Leietakerforbundet i Spania, klarer å mobilisere enorme demonstrasjoner. I Brasil arrangerte Arbeiderpartiet (PT) et svært dempet valgmøte fredagen rett før første valgomgang for noen uker siden.
Etter at valgresultatet ga Bolsonaro 47 prosent og Lula 45 prosent, var det ikke PT, men studentorganisasjonene som tok initiativ til masseprotester – og millioner svarte med rasende, livlige og ungdommelige demonstrasjoner.
Fagforeningslederne befinner seg i en svært ubehagelig situasjon. De tolker tydeligvis sin rolle som å holde bevegelsen tilbake og begrense den. De har ingen revolusjonær strategi. Men dersom de ikke gjør noe, risikerer de å bli forbigått og miste all innflytelse, særlig blant ungdommen. Og hvordan skal de da kunne fylle sin rolle med å holde bevegelsen tilbake?
I Spania skjedde derfor følgende: Den dagen ungdommen okkuperte Puerta del Sol i Madrid, møttes den lille radikale fagforeningen CGT med medlemmer av Leietakerforbundet for å diskutere spørsmålet om en generalstreik.
Dette fikk lederne for de store fagforbundene UGT og CCOO til raskt å utlyse generalstreik 11. november.
De satte en behagelig fjern dato for å tappe bevegelsen for momentum, og har siden gjort lite for å mobilisere til streiken. De tente lunten med skjelvende hånd. De gjorde alt de kunne for å dempe og kontrollere resultatene. Men de måtte utlyse streiken fordi de fryktet at noen andre skulle komme dem i forkjøpet dersom de lot være.
Likevel har denne nølende handlingen fra fagforeningsledernes side blitt møtt med entusiasme, ettersom Spania ikke har opplevd en generalstreik på 15 år. De kan ende opp med å få akkurat det de frykter: en enorm styrkedemonstrasjon fra arbeiderklassen.
Også Italia har blitt rammet av stormfulle hendelser. Sør i landet er områdene blokkert av drivstoffprotester. I nord har fattig ungdom organisert seg via TikTok for å kjempe mot politiet i byer som Milano, og vinduene i flere luksusbutikker har blitt knust.
Hvordan har fagforbundssammenslutningen CGIL reagert på dette uttrykket for blind arbeiderklassevrede i Milano?
Ved å organisere en motdemonstrasjon for «fred»!
Likevel befinner fagforeningsledelsen seg i en vanskelig situasjon når den ser hva som har skjedd i Spania, og husker hvordan det lille, radikale fagforbundet USB gikk forbi dem og utlyste en generalstreik for Palestina i oktober i fjor.
Derfor kunngjorde generalsekretær Landini en generalstreik 20. november, og knyttet den uttrykkelig til den alleuropeiske ungdomsstreiken mot militarisme samme dag.
CGT leker med ilden
Men det er igjen i Frankrike vi tydeligst ser hvilken rolle fagforeningslederne spiller.
År etter år har lederne i CGT spilt det samme kyniske spillet. De utlyser ikke generalstreiker, men snarere «aksjonsdager» der alle oppfordres til å arrangere sine egne protester. Disse legges som regel til hverdager når arbeiderne – naturligvis, ettersom de ikke streiker – er på jobb.
I stedet for å forsøke å styrke bevegelsen og virkelig utfordre regjeringen og den herskende klassen, forsøkte de å skjære på tvers av mobiliseringene forrige helg, 17. oktober, ved å utlyse ikke en generalstreik, men enda en «aksjonsdag» 5. november!
Dette har med rette utløst et betydelig sinne mot fagforeningstoppene.
Tidspunktet kunne knapt vært mer kynisk: langt nok frem i tid til at ting kunne roe seg litt, til å tappe bevegelsen for momentum, og etter høstferien – i håp om å avvæpne mobiliseringen blant skoleelevene som tok initiativ til denne bevegelsen.
Men de kan ha feilberegnet situasjonen. Bevegelsens bredde betyr at ungdommen kommer til å mobilisere, uansett om det er høstferie eller ikke. Og suksessen 17. oktober betyr at det nå vil komme en rekke mobiliseringer frem mot 5. november.
I en situasjon der enhver taler som ikke krever Macrons umiddelbare avgang, blir buet ut, har CGT-leder Sophie Binet blitt tvunget til å radikalisere retorikken sin for å beholde kontrollen over situasjonen.
Dermed har hun kommet med uttalelser som gir denne «aksjonsdagen» en helt ny karakter.
Etter å ha kommet ut fra budsjettforhandlingene og møtt pressen sa hun følgende (min utheving):
«Tiden er inne for å løfte mobiliseringen til neste nivå. Streikeaksjoner må overta stafettpinnen. Derfor oppfordrer CGT, sammen med den tverrfaglige fagforeningskoalisjonen, til størst mulig mobilisering 5. november. Vi oppfordrer alle arbeidere til å opprette stormøter overalt – på hver arbeidsplass, sammen med alle kollegene, i hver sektor og på hver eneste fabrikk – for å spre og generalisere streiken, både 5. november og videre fremover. Streikeaksjoner må settes øverst på dagsordenen. Når arbeiderne slutter å arbeide, stopper landet opp, og økonomien lammes. Først da vil kravene våre endelig bli hørt.»
Dette er ord hun lett kan komme til å angre på!
For å holde tritt med den radikale stemningen blir hun nå tvunget til å fremstille 5. november som en streikedag, og til og med oppfordre arbeiderne til å organisere stormøter. Hun antyder dermed at dette kan være starten på en streikebølge.
La oss ikke glemme at den revolusjonære generalstreiken i mai 1968 begynte med én enkelt streikedag 13. mai. Arbeiderne tok denne som signalet til en omfattende generalstreik, som nødvendigvis måtte utvikle seg til en kamp om makten.
Vi ønsker ethvert skritt fra fagforeningsledernes side velkommen dersom det virkelig driver bevegelsen fremover, uansett hvor nølende det måtte være. Men vi må advare arbeiderne: Historikken deres viser at de ikke har noen klar strategi. De ligger milevis bak bevegelsen, som de bevisst forsøker å holde tilbake!
Dessuten trekker denne bevegelsen til seg svært ulike grupper: skoleelever, universitetsstudenter, gule vester, pensjonister, bønder – ikke bare fagorganiserte arbeidere.
Når disse bevegelsene når sitt høydepunkt over hele Europa, vil de mest fremskredne av dem naturlig nok stille behovet for mer fleksible, ad hoc-organisasjoner. Organisasjoner som kan gi uttrykk for den reelle stemningen blant de brede massene og deres grunnleggende krav, ikke bare smulene som fagforeningsbyråkratene gjerne ville ha slått seg til ro med.
Slik bekjemper man høyresiden!
Det som virkelig er bemerkelsesverdig, er hvordan disse bevegelsene, ledet av revolusjonær ungdom over hele Europa, har brutt gjennom den rasistiske kulturkrigsatmosfæren som den herskende klassen har dyrket frem.
Det er slik man virkelig bekjemper høyresiden.
I Spania fremmer bevegelsen svært radikale krav, blant annet nasjonalisering av store selskaper som eier utleieboliger, tidsubegrensede leiekontrakter og en reduksjon i husleien på 50 prosent.
Meningsmålinger viser at 83 prosent av befolkningen støtter bevegelsens krav helt eller delvis – inkludert 65 prosent av velgerne til både PP og det høyreradikale Vox!
Samtidig forbereder ytre høyre-partiet Vox seg på valget og har gått inn for kutt i utdanning og helsevesen, samt privatisering av pensjonene. Partiets påståtte antietablissement-profil ligger i ruiner.
Nå kommer deres tradisjonelle velgergrunnlag, pensjonistene, ut i protest mot Vox og PP!
For en helomvending!
Bare noen få uker før Maricarmen ble kastet ut av hjemmet sitt og drept, hva var da den dominerende politiske fortellingen i Spania?
Det var en reaksjonær fortelling preget av fryktretorikk og rasisme, etter at titusenvis av migranter svømte fra marokkansk side av enklaven Ceuta og inn på spansk territorium.
Nå løfter ungdommen frem det utmerkede slagordet:
«Los invasores son los inversores» – «Inntrengerne er investorene».
Den radikale, venstreorienterte ungdommens metoder i klassekampen bryter gjennom kulturkrigens tøv.
Også i Frankrike, der ungdommen i gatene er fylt av hat mot høyresiden og ytre høyre, er 55 prosent av velgerne til Rassemblement National (RN) imot protestene. Men det betyr samtidig at 45 prosent støtter dem.
Og selv da støtter mer enn halvparten kravene fra skoleelevene. Velgerne er delt på midten.
Mélenchons parti, La France Insoumise, som til sin fortjeneste har stilt seg tydelig bak skoleelevene og protestene, er på sterk fremmarsj.
Samtidig forsøker Le Pen å bevise sin respektabilitet i forkant av valget om seks måneder. Hva fokuserer hun på?
Krav om undertrykkelse og forsøk på å bevise sin «finanspolitiske ansvarlighet», med et løfte om å gjennomføre kutt på 150 milliarder euro – midt under den største antikuttbevegelsen på en generasjon!
Reformismens nederlag
Slik bekjemper man ytre høyre.
Når et kampvillig, radikalt venstreorientert lederskap vokser frem, slik det nå har gjort blant ungdommen, kan mer tilbakeliggende lag av befolkningen trekkes med.
Klassespørsmålene kommer i forgrunnen, mens kulturkrigsspørsmålene trer tilbake. Høyresiden blir avslørt og mister fotfestet.
Før ungdommen begynte å mobilisere, var det nettopp dette lederskapet som manglet.
De etablerte reformistiske partiene på den såkalte «venstresiden» hadde en elendig historikk når det gjaldt å gjennomføre angrepene kapitalistene krevde.
Dermed befinner vi oss i en ironisk situasjon.
Disse bevegelsene har svingt pendelen kraftig mot venstre i Europa og langt utover kontinentets grenser. Likevel, hva ser vi på den parlamentariske fronten?
Vox i Spania, AfD i Tyskland, Le Pen i Frankrike, Bolsonaro i Brasil, Reform UK i Storbritannia og Chega i Portugal.
Høyreorienterte demagoger er på fremmarsj, og mange av dem kan faktisk komme til makten i den kommende perioden.
Kapitalismens krise river opp samfunnet. Politisk tilbakestående arbeidere og middelklasselag blir også revet med. Når disse gruppene søker etter et alternativ, klarer høyresiden gjennom demagogi å fange opp noe av dette antietablissement-sinnet.
Dette skyldes nettopp at den svake, klassesamarbeidende såkalte venstresiden og fagforeningsledelsen har sviktet. De har etterlatt seg et stort politisk tomrom.
Men det betyr ikke at disse gruppene er håpløst reaksjonære og rasistiske. De kan trekkes med bak et virkelig revolusjonært alternativ.
Men i fraværet av et slikt alternativ ser vi hvor svakt de reformistiske skikkelsene presterer når de forsøker å utnytte stemningen i samfunnet.
I Spania har statsminister Pedro Sánchez fra Sosialistpartiet kynisk forsøkt å fremstille seg selv som en venn av boligbevegelsen. Han har lagt frem noen få minimale reformer i parlamentet, der de ble nedstemt, og har nå utlyst valg.
Men hvordan kan noen føle entusiasme for Sánchez?
Regjeringen hans har hatt åtte år på seg til å gjøre noe med boligspørsmålet, men har ikke gjort noe før nå.
I Brasil er dette enda tydeligere.
Bevegelsen med millioner av mennesker i gatene er rettet mot Bolsonaro, og dermed er den de facto en bevegelse for Lula.
Men hvem har hatt makten mens forholdene har blitt så mye verre at Bolsonaro nå igjen kan vinne?
Lula.
Dermed har bevegelsen mot Bolsonaro utviklet seg til tross for Lula og PTs rolle.
Som en tenåring sa til mediene under en demonstrasjon:
«Vi kjemper for Brasil, ikke for Lula».
Blant millioner blir dette sett på som en bevegelse for demokrati, mot amerikansk imperialismes aggresjon over hele kontinentet og mot den åpent reaksjonære, militærtilknyttede høyresiden.
Men en stor del av denne ungdommen ser langt forbi Lula, som de bare ønsker å bruke for å beseire høyresiden.
De famler seg frem mot langt mer radikale, til og med kommunistiske ideer.
Kamp for kommunismen
Vi er langt fra å ha sett toppen av den nåværende kampbølgen. Samtidig forverres krisen for den europeiske kapitalismen dag for dag.
Bare denne uken steg renten på franske statsobligasjoner til fem prosent for første gang på 23 år. Forskjellen mellom rentene på franske og tyske statsobligasjoner vekker minner om eurokrisen i perioden 2011–2015. Men denne gangen snakker vi ikke bare om små økonomier som Hellas, som befinner seg i stormens sentrum. Nå gjelder det også kjerneøkonomier som Frankrike, Italia og selv Tyskland. Dette utgjør en eksistensiell fare for hele EU-prosjektet.
Hvorfor skyter rentene på statsobligasjoner i været? Det finnes en gjeld som ikke kan betales. Samtidig ser obligasjonsmarkedene med frykt på disse svake og forhatte regjeringene. Markedene tror ikke at regjeringene er i stand til å gjøre det som er «nødvendig» sett fra kapitalistenes ståsted: å la arbeiderne betale gjennom innstrammingspolitikk.
Med ordene til Financial Times befinner Frankrike seg «mellom obligasjonsmarkedet og barrikadene». Regjeringene er fanget mellom enorme gjeldsbyrder og massenes revolusjonære sinne.
I sin lederartikkel før 17. oktober advarte Le Monde Lecornu-regjeringen mot å gi innrømmelser til ungdommen, fordi den ikke har råd til det: «Prioriteringer må fastsettes, selv om det betyr å ta upopulære valg.»
Etter 17. oktober advarte avisen regjeringen om at den måtte være forsiktig med å basere seg for mye på undertrykkelse. Den anklaget regjeringen for en «katastrofal opptrapping: stadig mer maktbruk, stadig mindre tilbakeholdenhet og kontroll med hvordan makten brukes».
Den har rett på begge punkter. Verken innrømmelser eller undertrykkelse vil kunne løse denne krisen.
Det som nå åpner seg, er en periode med intens klassekamp. Den herskende klassen er for svak til å rette et avgjørende slag mot arbeiderklassen. Den henger i løse luften, vettskremt. Med en følelse av uunngåelighet vet den at den må angripe arbeiderklassen for å «roe markedene». Men hva kan den gjøre mot millioner av arbeidere når de først er mobiliserte?
Men arbeiderne og ungdommen står også overfor et problem. Fagforeningslederne deres har definitivt ikke bedt om denne bevegelsen, og de gjør alt i sin makt for å avvæpne den. Ungdommen har selv vist frem spiren til et alternativ: et revolusjonært og kampvillig lederskap. Men de er ikke organiserte.
Uten organisering vil selv den mektigste bevegelsen mislykkes i å bryte gjennom. Ved valget som fulgte etter mai 1968 i Frankrike, var det De Gaulle som vant. Ikke fordi arbeiderne manglet kampvilje, men fordi deres tradisjonelle partier, Sosialistpartiet og Kommunistpartiet, ikke var villige til å gjøre det situasjonen krevde: å gripe makten og gjennomføre en sosialistisk revolusjon.
I dagens situasjon finnes det bare én vei ut: Arbeiderne og ungdommen må ta makten i egne hender, danne en arbeiderregjering og gjennomføre nasjonalisering av de store industribedriftene og finansinstitusjonene. Rikdommen må overføres til arbeiderklassens hender.
Samfunnets sosialistiske omforming må begynne. Det er vår tids historiske oppgave.
Det eneste andre alternativet, det som de reformistiske lederne forsøker å gjennomføre, er å «forvalte» det kapitalistiske systemet. Gang på gang har dette bare ført til at initiativet gis tilbake til høyresiden.
Derfor er budskapet vårt til den revolusjonære ungdommen, mens kampbølgen bygger seg opp:
Organiser dere!
Vi inviterer dere til å slutte dere til Den revolusjonære kommunistiske internasjonalen.
