Mat- og spesielt kjøttindustrien har fått mye oppmerksomhet i det siste, i 2014 ble det oppdaget antibiotikaresistente bakterier i kylling. Fra tidlig nittitallet og utover 2000 tallet var kugalskap i alle overskrifter. Felles for begge matskandalene er de grufulle levevilkårene dyrene lider under i dyreindustrien. En britisk og irsk utredning kom fram til at kugalskaputbruddet kom av at kyr ble gitt en kannibalistisk diett, bestående av storferester i form av kjøttmel. En diett som ikke er naturlig for dem, da storfe som kjent er planteetere. Samtidig blir høns og kylling konstant fôret med antibiotika, årsaken til antibiotikaresistente bakterier i kylling. Kyllingene har så dårlige levevilkår at de uten antibiotika er så utsatt for sykdommer at de ofte dør før de når slaktemoden alder.

De fleste er enige i at vi må finne løsninger på hvordan vi kan forbedre dyreindustrien. Hvorfor tillater vi enda måten dyr blir behandlet på i den globale matindustrien? For kapitalen er ikke dyr noe annet enn en hvilken som helst annen vare som kan bli kjøpt og solgt på markedet for profitt. For ikke å bli utkonkurrert og falle inn i arbeiderklassens rekker ser de industrielle gårdene seg nødt til å kutte kostnadene, det er ikke bare arbeidernes lønninger som får  lide, men også dyrenes levekår. Dette har vist seg å være katastrofalt for både miljø og folkehelsen. Siden 1961 til i dag har konsumet av kjøtt og fisk steget med 217 millioner tonn. For å få solgt denne enorme mengden med kjøtt har industrien tatt i bruk alle mulige midler for å sikre seg lojale forbrukere og profitt. For å senke kostnadene har dyreholdet blitt mer og mer konsentrert og ensrettet ved at man har valgt seg ut de mest tilpassede rasene til et industrialisert jordbruk. Storfe fôres opp på mais, en diett de ikke fordøyer like bra som gress, som gir et større utslipp av metan. Samtidig med den enorme veksten i kjøttindustrien, har også kvaliteten på produktene gått ned, med fastfoodindustrien. Fastfoodindustrien driver en aggressiv kampanje rettet mot barn. McDonals og hurtigmat har ikke bare inntatt gatene, men de har også fått innpass i skoler i USA, noe som gir elever og foreldre et inntrykk av at det er hva man bør ete. Midlene dyreindustrien tar er ikke bare lobbyisme, men også omfattende arbeid innenfor forskning med hensikt i å mislede.

Ressursene som blir brukt på kjøtt og fisk har enorme konsekvenser for regnskogen, havet og alle de tusenvis av arter og deres naturlige habitat som nå er truet på grunn av denne handelen. Kjøtt som en gang var en luksus er nå finne i ethvert måltid gjennom effektiv markedsføring som har gjort oss sosialiserte til å se på kjøttforbruk som  avgjørende for helse. Mange i miljø- og dyrebevegelsen legger ansvaret over til konsumenten og individet. Det er helt urealistisk å tro at dyrenes leveforhold kun hviler på individers valg ettersom at kapitalismen, alltid søker etter større profitt og lavere kostnader, med den konsekvens at produksjonen går på bekostning av miljøet og dyrs velferd.

De etiske spørsmålene rundt dyrevelferd er selvfølgelig viktige, men det er viktigere å analysere problemstillingen i samsvar til hva som er realistisk. Mange aktivister for dyrs rettigheter glemmer den globale arbeiderklassen og deres utnyttelse. Den globale arbeiderbevegelsen og miljøbevegelsen har i stor grad samme interesser, men disse må bli analysert nøye. Altfor ofte inngår miljøbevegelsen til kompromisser eller samarbeider med liberale partier som ikke er ute etter å endre systemet, men heller forbedre det. Er det noe vi kan lære av kapitalismens natur er det at situasjonen for både mennesker og dyr blir stadig mer usikker ettersom et ubegrenset behov for nye markeder og profitt står i direkte motsetning til bevaring av natur og miljø.  Produksjon av “etisk” kjøtt er simpelthen ikke profitabelt nok eller et levedyktig alternativ for arbeidere som lever på dårlige lønninger. Kjøttindustrien tvinges til å behandle dyrene på en grufull måte for at arbeiderklassen skal ha råd til å kjøpe produktene. Et mer bærekraftig dyrehold står i direkte motsetning til ønsket om profitt.

Aktivister i NOAH og andre miljøorganisasjoner viser ofte til dette problemet som et par endringer i lovverket og i befolkningens atferd kan fikse. Altså: Hvis alle nordmenn ble veganere og pelsindustrien ble lagt ned hadde det vært nok. Problemet her ligger ikke bare i reformisme men også det å fremmedgjøre arbeiderklassen ved å gjøre dem delvis skyldige i utnyttelsen og miljøproblemene. Det materielle behovet til markedet kan ikke bli kompromittert til en slik grad at den kapitalistiske produksjonen ikke går på bekostning av natur og miljø. En realistisk tilnærming til miljøkampen  må derfor være anti-kapitalistisk og se til motsetningsforholdet i økonomien som simpelthen ikke kan bli temmet til å bli bærekraftig eller etisk. Uten en klar politisk forankring er miljøbevegelsen låst fast i liberal politikk og uviktig aktivisme.

Sosialismen, der produksjonen foregår under en demokratisk plan, må bli brukt til motsvar mot denne utviklingen som et reelt alternativ som kan løse kapitalismens motsetningsforhold. Demokratiseringsprosessen sosialismen ville innebære er viktig for å forstå behovet for radikal omveltning av det nåværende systemet. Fremmedgjøringen på arbeidsplassen gjelder også spesielt i kjøttindustrien. Mangelen på kontroll over eget arbeid, samt psykisk krevende arbeidsforhold har blant annet ført til utbredt diagnosering av PTSD blant slaktere. Arbeidere må få full kontroll over arbeidsplassen slik at man kan sette en stopper for  de grusomme forholdene til arbeidere og dyr i industrien som i verste fall utsetter oss for helseskadelig mat, i tillegg til at store deler av ressursene i kjøttindustrien går til de store fast food-kjedene som har ført til økt fedme i vesten, et stadig økende samfunnsproblem.

Det går en debatt over hvorvidt det produseres for mye og om det spises for mye kjøtt, og det er klart at en kapitalistisk produksjon ikke er bærekraftig. Men under sosialismen vil vi kunne ha en demokratisk diskusjon over hvor mye og under hvilke betingelser vi bør produsere kjøtt og vi vil kunne finne effektive løsninger på problemene rundt bærekraftig produksjon og distribusjon. En mer skånsom kjøttproduksjon, mindre bruk av sprøytemidler, mer motstandsdyktige avlinger og råvarer av høyere kvalitet vil følge naturlig etter at de grunnleggende behovene er blitt møtt.

Hver dag sulter tusenvis av mennesker selv om vi har kapasitet nok til å brødfø all verdens folk. Av de 300 millioner tonn mat som blir produsert hvert år blir nesten halvparten kastet av forhandlere og konsumenter, to tredjedeler av dette er helt spiselig, som kastes for at prisen skal øke og dermed får verdens fattige ikke råd. Dette er absurde mengder som både dyr og mennesker må lide for i profittens navn.

Dette viser at kapitalismen har utspilt sin progressive rolle, samtidig som millioner av barn dør av sult hvert år, kastes enorme mengder mat. I jakten etter nye markeder og profitt raserer kapitalismen jordas ressurser, havet tømmes for fisk, det forurenses av plast og annen søppel og kapitalismen har erklært fallit i møtet med den globale oppvarmingen. Aldri har sosialismen vært mer nødvendig enn nå.

Ved å bruke moderne teknologi og alle de enorme ressursene som står ubrukt under kapitalismen, kan vi ved en nøye og demokratisk planleggelse allokere de ressursene som må til for å rydde opp i det kaoset en kapitalisme i forfall har skapt, og samtidig tilfredsstille behovene til verdens befolkning.