Dette er en oversatt tekst skrevet, før generalstreiken 11. november av kamerater i Spania.
Med mindre enn en uke igjen til generalstreiken for bolig, går bevegelsen inn i en avgjørende fase. Til tross for forvirringen nyvalget har skapt, og fagforeningene CCOO og UGT sin passivitet, har unge mennesker og arbeiderklassen begynt å organisere seg nedenfra gjennom samlede streikekomiteer. For å sikre at aksjonen 11. november blir vellykket – i møte med økende levekostnader og usikre levekår – er det avgjørende å utstyre bevegelsen med en handlingsplan og et revolusjonært lederskap.
Når husleien sluker nesten halvparten av folks lønn, er det ingen tilfeldighet at 76 % av befolkningen støtter inngrep i boligmarkedet «i den grad det er nødvendig» (CIS, 8. oktober 2026), og at 60 % åpent støtter generalstreiken (elDiario.es, 13. oktober 2026). Disse tallene viser at frustrasjonen som har bygget seg opp under overflaten de siste årene, har ført til et betydelig sprang i arbeiderklassens bevissthet.
Streiken begrenser seg imidlertid ikke til spørsmålet om bolig. De siste årene har arbeiderklassen opplevd at kjøpekraften har smuldret bort, ettersom inflasjonen har spist opp – og vel så det – enhver mager lønnsøkning. Faktisk viser historiske data fra OECD om inflasjonsjusterte reallønninger at den spanske arbeiderklassens reelle inntekter knapt har endret seg på 30 år! (El País, 25.04.26).
For å forene hele arbeiderklassen er det derfor avgjørende å koble kampen for bolig sammen med sentrale arbeidskrav: lønnsøkninger som sikrer gjenoppretting av kjøpekraften, knyttet til en automatisk prisjusteringsmekanisme – som justeres hvert halvår i tråd med den faktiske konsumprisindeksen (KPI). Bare slik kan man garantere at tiltak knyttet til husleie faktisk fungerer i kampen mot den nøden arbeiderklassen i den spanske staten lever under, og mot bedriftsoverskuddene, som for tiden er på rekordnivåer.
Vi kommunister forstår at streikens suksess avhenger av to faktorer: å heve klassebevisstheten – ved å hjelpe hele arbeiderklassen til å forstå at det er de som skaper all rikdom, og at de ved å stanse produksjonen tvinger frem spørsmålet om hvem som egentlig kontrollerer samfunnet – samt å utarbeide en klar strategisk plan for et scenario der regjeringen som trer frem etter 29. november (29N), nekter å gjennomføre disse tiltakene.
Ledelsen i fagforeningene CCOO og UGT gikk ikke frivillig med på å kalle inn til generalstreik; det var det massive presset fra hundretusener av mennesker i gatene som tvang dem til det. Nå, når arbeiderklassen krever at de stiller sine ressurser til disposisjon og tar ledelsen i bevegelsen, nøler de og trenerer prosessen – noe som undergraver potensialet for 11. november (11N). En generalstreik er en seriøs sak; dersom den mislykkes, kan det få alvorlige konsekvenser for den kollektive bevisstheten. Derfor er holdningen til ledelsen i de store fagforeningene intet mindre enn kriminell.
Leieboerforeningen (Sindicato de Inquilinas) og andre organisasjoner arbeider for å opprette «enhetlige streikekomiteer» for å koordinere mobiliseringen frem mot 11N. Dette er et avgjørende initiativ, gitt passiviteten hos byråkratiet i CCOO og UGT. Disse komiteene er imidlertid fortsatt fragmenterte; det er derfor på høy tid å samle dem ved å velge delegater til koordinerende forsamlinger på kommunalt, regionalt og nasjonalt nivå.
Samtidig oppretter den sosialistiske ungdomskoordineringen (CJS) egne ungdomskomiteer for å engasjere unge mennesker som har mistet troen på de store fagforeningene. Selv om vi anerkjenner deres aktivisme og initiativet til å organisere ungdommen, mener vi at dette arbeidet bør kanaliseres direkte inn i de enhetlige komiteene. Dette vil forhindre dobbeltarbeid – noe som er spesielt viktig gitt den knappe tiden vi har til rådighet – og bidra til å utstyre disse komiteene med revolusjonære metoder.
Det er innenfor disse enhetlige komiteene at en fortroppsorganisasjon kan lykkes: ved å utøve revolusjonært lederskap, etablere koordineringsstrukturer basert på valgte delegater, videreutvikle og utvide slagordene for å utfordre hele systemets legitimitet, samt forberede kampen som skal fortsette også etter 11. november.
Bølgen av mobiliseringer som skyller over Europa, viser at kapitalismens manglende evne til å løse de prekære forholdene den selv skaper, tvinger massene til handling. Det er helt nødvendig å forene disse kampene. I tråd med det våre kamerater i Portugal tar til orde for, må vi bygge koordinerte streikebevegelser for å slå mot den europeiske kapitalen som én samlet klasse. Bare et internasjonalt revolusjonært lederskap vil være i stand til å drive denne historiske offensiven frem mot kapitalismens avskaffelse – og å bygge dette lederskapet er vår tids mest presserende oppgave. Hjelp oss med å bygge Den revolusjonære kommunistiske internasjonale!»




