Om morgenen lørdag 28. februar ble Teheran rystet av en rekke kraftige eksplosjoner, da amerikanske og israelske missiler rammet Irans hovedstad. Det steg røykskyer opp fra Teheran, Qom og andre iranske byer, noe som markerte krigens begynnelse.
Med ett slag ble den endeløse parodien på meningsløse forhandlinger plutselig avbrutt av virkeligheten.
I flere måneder utspilte denne absurde farsen seg foran offentligheten med sikte på å skape en illusjon om at en avtale snart ville bli inngått – at fred og harmoni ville herske.
Fullt vitende om både Washingtons intensjoner og hvor nært forestående et amerikansk militærangrep syntes å være, skyndte Omans utenriksminister, Badr Albusaidi – hvis var vertskap for forhandlingene – seg til Washington i et forsøk på å fremstille forhandlingene i et mest mulig positivt lys. I et uvanlig trekk opptrådte han til og med på CBS, der han røpte viktige detaljer om den forestående avtalen og sa at en fredsavtale var innen rekkevidde.
Albusaidi fikk imidlertid bare lov til å møte visepresident JD Vance, hvor han argumenterte for at forhandlingene sto på randen av et stort gjennombrudd. Han fastholdt at den foreslåtte avtalen ville overgå atomavtalen fra 2015, som Donald Trump trakk seg ut av i 2018.
Ifølge Albusaidi hadde Iran akseptert betingelser som omfattet eliminering av landets lagre av høyanriket uran, omdanning av de eksisterende reservene til mindre anriket materiale og tillatelse til omfattende overvåking av Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA). Han la til at amerikanske inspektører potensielt kunne få lov til å operere i Iran sammen med IAEA. I henhold til de foreslåtte betingelsene ville Iran begrense anrikingen av uran til nivåene kun nødvendige for sivile formål.
Det var et veldig rimelig forslag som sannsynligvis kunne ha blitt akseptert av USA – forutsatt selvfølgelig at USA var interessert i fred.
For USA svarte på de rimelige forslagene med et regn av bomber og missiler.
Dmitrij Medvedev, nestleder for Russlands sikkerhetsråd, kritiserte Trump for angrepet på Iran og stilte spørsmål ved hvilken av de stridende partene som har mest utholdenhet, i betraktning av at USAs relativt korte historie kun er 250 år lang, mens den persiske sivilisasjonen er 2500 år gammel.
«Fredsmegleren viste enda en gang sitt sanne ansikt», sa Medvedev. «Alle forhandlinger med Iran er ren fasade. Ingen tvilte på det. Ingen ønsket egentlig å forhandle om noe.»
Som en iransk Telegram-kanal uttrykte det: «Enda en gang angrep USA mens Iran forsøkte å forhandle. Enda en gang virker ikke diplomati med terrorstaten USA.»
En gjentakelse
Det er ikke første gang vi er vitne til en lignende farse. Nøyaktig det samme diplomatiske spillet utspilte seg i fjor sommer.
Manuskriptet var identisk. Skuespillerne var stort sett de samme, og slutten var like forutsigbar fra starten av.
Mannen i Det hvite hus klager nå over at forhandlingene mislyktes fordi iranerne ikke var forberedt på å forhandle «i god tro».
Det er en løgn. Hvis noen forhandlet i ond tro, var det ikke iranerne, men amerikanerne, som bevisst brukte falske forhandlinger som et røykteppe for å skjule sine planer om å angripe Iran og styrte landets regjering.
Denne gangen er det imidlertid noen viktige forskjeller.
I fjor sommer ble iranerne tatt på sengen av et forrædersk angrep som ble iverksatt plutselig og uten forvarsel, midt under forhandlingene, som angivelig virket lovende.
Denne gangen var situasjonen en helt annen. Iranerne hadde ikke lenger tillit til at amerikanerne ville forhandle i god tro.
De var spesielt mistroiske til Donald Trump og advarte på forhånd om at de ikke ville la seg overraske og ville reagere massivt på ethvert angrep.
Her ser vi en annen viktig forskjell.
Til tross for sin krigerske retorikk, foretrekker Trump alltid å inngå en avtale (som er billig) fremfor å føre krig (som er dyrt på mer enn én måte).
Etter en ukes kamphandlinger i juni i fjor, da amerikanerne og israelerne innså at de hadde feilet i sitt sentrale mål, som var å styrte regimet, revurderte de styrkeforholdet og konkluderte med at de ikke var i stand til å forlenge krigen ytterligere.
Til tross for voldsomme bombardementer i den innledende fasen, overlevde Iran og gikk over på offensiven ved å oversvømme Israel med missiler som begynte å trenge gjennom den såkalte Iron Dome, som angivelig var ugjennomtrengelig.
Mens Iran hadde et stort lager av missiler bygget opp over en lang periode, var USAs og Israels forsyninger av luftvernmissiler utilstrekkelige til å føre krig over lengre tid.
Donald Trump besluttet derfor å avslutte kamphandlingene, da han forsto at det ville være farlig å fortsette, og avbrøt det som senere ble kalt Tolvdagerskrigen.
Hva er situasjonen i dag?
USA har riktignok bygget opp en formidabel militærstyrke i regionen, støttet av den mektige amerikanske marinen.
Men denne tilsynelatende styrken skjuler en underliggende svakhet, som ikke er ny, og som utgjør en alvorlig risiko for operasjonen.
Nylig holdt den amerikanske presidenten et møte med ledende representanter fra de amerikanske væpnede styrkene og CIA. Han ba dem vurdere mulighetene for et vellykket angrep på Iran, og risikoene med det.
Møtet ble holdt i hemmelighet, men ut fra visse lekkasjer i pressen, var han ikke fornøyd med svarene han fikk. Ingen av militærsjefene kunne garantere suksess. De kunne heller ikke forsikre ham om at krigen kunne avsluttes like fort og lett som «Tolvdagerskrigen».
De fortalte ham dessuten at de amerikanske styrkene fort kunne lide tap – potensielt svært alvorlige tap i en slik konflikt.
For en mann som er besatt av hvordan han ligger an på meningsmålingene, var ikke dette det han ønsket å høre. Mediene rapporterte at presidenten forlot møtet både sint og frustrert.
Rapportene burde ha gitt Donald Trump stoff til ettertanke. Trump er ikke en mann som er tilbøyelig til å vurdere ting grundig. Tvert imot gir han inntrykk av å være en mann som drives av plutselige impulser og instinkter, og som lar seg påvirke av den siste personen han har snakket med om et hvilket som helst emne – spesielt emner hvor han har store meninger. Dette gjelder også Iran, som han aldri helt klarer å skjule sin dypt forankrede og ukuelige avsky for.
I en forbløffende uttalelse, fremsatt i forbindelse med det amerikanske angrepet på Iran, ramset Trump opp en lang rekke forbrytelser som de onde iranerne angivelig har begått mot uskyldige borgere i USA gjennom flere tiår.
Han innledet tiraden med å henvise til «en voldelig okkupasjon av den amerikanske ambassaden i Teheran, der dusinvis av amerikanske gisler ble holdt fanget i 444 dager». Hendelsen fant sted 4. november 1979, da militante iranske studenter stormet den amerikanske ambassaden.
Det vil si en hendelse som fant sted for nesten et halvt århundre siden! Likevel fremstiller mannen i Det hvite hus det som om det skjedde i går. Denne hendelsen har åpenbart hjemsøkt ham siden.
Til slutt, når han avslutter listen sin, legger han triumferende til: «Og det var Irans stedfortreder Hamas som sto bak det monstrøse angrepet på Israel 7. oktober.»
Han overser på beleilig vis det faktum at CIA selv har utgitt en rapport som klart slår fast at angrepet ikke hadde noe med Iran å gjøre, at Iran ikke hadde kjennskap til det og ikke var involvert i det.
Men man skal aldri la kjensgjerningene ødelegge en god historie. I den amerikanske presidentens febrile hjerne har Iran blitt personifiseringen av ondskapen på jorden, et terrorregime skyldig i en lang rekke usigelige forbrytelser, kilden til alle problemer og omveltninger i Midtøsten og en trussel mot USAs sikkerhet (ja, selve landets eksistens).
Det var et svært bemerkelsesverdig manus, som ville vært særdeles velegnet for den typen TV-dramaer som mannen i Det hvite hus er så glad i.
Det som imidlertid er tilfellet med de fleste dramaer av denne typen, er at forholdet til virkeligheten er ytterst spinkelt – faktisk snus sannheten ofte opp ned.
Hvis vi vil peke ut regimet som bærer det største ansvaret for krigene, omveltningene, døden og ødeleggelsene som har plaget verden de siste tiårene, så er det ikke Iran, men USA.
Med det sagt ønsker vi på ingen måte å nedtone de forbrytelsene som mulla-regimet i Teheran har begått. Men de blekner i sammenligning med amerikansk imperialismes redselsvekkende historie med terrorkampanjer, kriminelle kriger, massakrer og ødeleggelse.
Hvis vi leter etter den hovedansvarlige for de fleste omveltninger, kriger og terrorhandlinger i Midtøsten, er den skyldige utvilsomt USAs viktigste allierte og stedfortreder i regionen – Israel.
I årevis har Washington gitt det israelske regimet fullstendig frie hender til å føre en aggressiv og ekspansjonistisk politikk i Midtøsten.
De har bevæpnet landet til tennene og subsidiert dets økonomi, slik at det uten hindringer kan realisere de aggressive ambisjonene.
Selv om vi ser bort fra den folkemorderske krigen som Israel fører mot befolkningen i Gaza, og deres motbydelige undertrykkelse av palestinerne på Vestbredden, har Israel konstant begått uprovoserte angrep mot nabolandene, Libanon, Syria, Jemen, Irak – og sist, men ikke minst, Iran.
Det er tydelig at denne krigen, som USA og deres israelske medsammensvorne har innledet mot Iran, er en direkte fortsettelse av den aggressive politikken ført av krigshisseren Benjamin Netanyahu, som desperat forsøker å bevare kontrollen over en stadig mer misfornøyd befolkning i Israel.
Det er ingen tvil om at det var press fra Netanyahu som fikk Trump til å erklære krig mot Iran, selv om det, til tross for all hans krigerske retorikk, er allment kjent at Iran ikke utgjør noen som helst trussel mot USA.
Faktisk utgjør Iran på nåværende tidspunkt ingen umiddelbar trussel mot Israel eller noe annet land i Midtøsten. Langt fra å være et terrorregime som er oppsatt på å utløse kriger, har de gjort alt for å unngå krig og skape fred med USA. Det er i Washington og Jerusalem, ikke i Teheran, at årsakene til den nåværende krigen må søkes.
Hva er USAs krigsmål?
I enhver krig må de krigførende maktene ha to overveielser klart for seg: Hva er deres mål, og hva er det forventede sluttresultatet?
Fraværet av slike klare mål er en sikker oppskrift på endeløse problemer, motsetninger og til syvende og sist nederlag.
Likevel ser det ut til at Donald Trump har snublet inn i denne krigen som en beruset mann sjanglende på gaten uten retning og uten noen klar idé om hvor han er på vei.
Det virker som om denne herrens modus operandi er konstant impulsivitet. Men en slik tilnærming er ytterst begrenset når det gjelder krig.
Det ser ut til at han antar at bruken av overveldende militær makt kan bringe det ønskede resultatet på kort tid. Av visse årsaker, som vi vil komme inn på senere, ønsker han for enhver pris å unngå en forlengelse av kamphandlingene.
Men hva er hovedmålet? Det har aldri blitt presisert. Mer korrekt sagt har det blitt fremsatt forskjellige mål på forskjellige tidspunkter.
Under de nylige massedemonstrasjonene mot regimet truet han med å gripe inn militært hvis regimet undertrykte demonstrantene.
Som forventet fant undertrykkelsen sted, og atskillige demonstranter ble drept. Tallene som Donald Trump har lagt frem er helt sikkert for høye, siden verken han eller noen andre med sikkerhet kan si hva det reelle tallet var.
Under enhver omstendighet er det neppe relevant, da USA ikke grep inn militært, verken under eller umiddelbart etter demonstrasjonene. I dag har hele spørsmålet stille og rolig blitt droppet, og nevnes kun sjelden, om noen gang.
Det er tydelig at demonstrantenes skjebne ikke sto høyt på presidentens prioriteringsliste. Han sier nå til dem at de skal holde seg borte fra gatene og bli hjemme, ellers risikerer de å bli drept, ikke av regimet, men av amerikanske bomber, som angivelig ble sendt for å hjelpe dem!
Et annet mål som nevnes, er å gjøre ende på Irans lager av langdistansemissiler, som har økt betydelig de senere årene.
Men iranerne kunne ikke akseptere dette kravet, da det tilsvarer kravet om å avvæpne seg overfor israelsk aggresjon. Det vil si at det er et krav om at iranerne begår selvmord.
Siden iranerne aldri kan gå med på dette, og siden amerikanerne og israelerne aldri vil kunne ødelegge dem militært, kan det neppe betraktes som et realistisk krigsmål.
Det samme gjelder kravet om at Iran skal opphøre med å støtte sine allierte i regionen, som Hamas i Gaza, Hizbollah i Libanon og houthiene i Jemen. De krever at iranerne rett og slett skal oppgi sine allierte i Midtøsten, akkurat nå som støtte fra disse allierte helt klart blir en viktig faktor. Det er derfor også utelukket.
Kravet om at Iran reelt skal oppgi hele sitt atomprogram, var likeledes uakseptabelt.
I realiteten kunne ingen suveren stat akseptere et slikt krav, som utgjør en uakseptabel fornektelse av dens mest elementære rettigheter.
Til syvende og sist sitter vi derfor igjen med bare ett klart mål – et mål som nå åpent anerkjennes av presidenten i USA:
Det viktigste – ja, det eneste reelle krigsmålet for USA er et regimeskifte i Iran.
Omveltningen av regimet var faktisk hele tiden den egentlige hensikten. Det har lenge vært målet for israelerne og også for det imperialistiske etablissementet i USA.
Israels første angrep på Iran i Tolvdagerskrigen var et forsøk på å ødelegge regjeringen i Teheran ved å halshugge den. De lyktes med å myrde flere fremtredende iranske militærledere. Men de lyktes ikke med å halshugge regimet.
Regimet overlevde og slo tilbake med et missilangrep som brakte Israel i en svært farlig situasjon. Det var av den grunn, og ingen annen, at Trump besluttet å stanse krigen.
Det ser nå ut til at historien gjentar seg. Men forholdene er nå helt annerledes, og resultatet vil sannsynligvis også bli annerledes.
Angrep på Irans ledere
Satellittbilder tyder på at den øverste lederen i Iran, Ali Khamenei, har fått sin bolig nesten fullstendig ødelagt, selv om det på nåværende tidspunkt ikke er noe som tyder på at han befant seg i bygningen. Det er klart at amerikanerne og israelerne har angrepet de viktigste lederne i den iranske regjeringen. (Artikkelen ble skrevet før nyheten om Khameneis død, red.)
I mellomtiden hevder offisielle israelske kilder at lederen for Irans islamske revolusjonsgarde, general Mohammad Pakpour, sannsynligvis ble drept i dagens angrep i Iran, samt Irans etterretningssjef og forsvarsminister.
Ingen av disse uttalelsene kan imidlertid bekreftes på nåværende tidspunkt.
I mellomtiden vokser rapportene om sivile tap i Iran.
Et israelsk angrep rammet en jenteskole i Minab, en by i Hormozgan-provinsen i det sørlige Iran, og drepte mer enn 80 elever. Jo flere som blir drept, desto større blir befolkningens sinne og indignasjon.
Dette faktumet underbygger ikke konseptet om at et amerikansk angrep vil føre til et regimeskifte i nærmeste fremtid. Selv om en stor del av befolkningen hater regimet, er deres hat mot amerikansk imperialisme og Israel langt større.
Det virker usannsynlig at de vil betrakte dem som potensielle frigjørere – og det burde de heller ikke gjøre.
Det iranske motangrepet
Ebrahim Azizi, leder for det iranske parlamentets nasjonale sikkerhetskommisjon, advarte om at Iran ville svare med et «knusende» motangrep. «Vi advarte dere! Nå har dere slått inn på en vei der dere ikke lenger har kontroll over,» skrev han på sosiale medier.
Mindre enn en time etter angrepet begynte Iran å avfyre raketter som gjengjeldelse. Det var eksplosjoner overalt i Israel, inkludert Tel Aviv, Jerusalem og Haifa, da israelske forsvarssystemer forsøkte å skyte ned innkommende missiler.
Det har også blitt rapportert at iranske missiler har blitt avfyrt mot amerikanske militærbaser som finnes overalt i regionen, inkludert Al-Udeid Air Base i Qatar, Al-Salem Air Base i Kuwait, Al-Dhafra Air Base i De forente arabiske emirater og den amerikanske femte flåtens hovedkvarter i Bahrain. I Riyadh, Saudi-Arabia, kunne man også høre eksplosjoner.
I Jemen erklærte houthiene at de snart vil gjenoppta missilangrepene mot Israel. Samtidig uttalte en milits i Irak, som er alliert med Iran, at den «snart vil begynne å angripe amerikanske baser som svar på deres angrep.»
Europas irrelevans
Hendelsene har understreket Europas fullstendige irrelevans på verdensscenen. Europeerne ble verken konsultert eller advart på forhånd om de amerikanske planene. Von der Leyen uttalte:
«Utviklingen i Iran er svært bekymringsfull. Vi er i tett kontakt med våre partnere i regionen. Vi bekrefter vår forpliktelse til å beskytte regional sikkerhet og stabilitet. Det er av avgjørende betydning å sikre kjernefysisk sikkerhet og forhindre handlinger som kan eskalere spenningene ytterligere eller underminere det globale ikke-spredningsregimet. Vi oppfordrer alle parter til å vise størst mulig tilbakeholdenhet, beskytte sivile og respektere folkeretten fullt ut.»
Hvilken meningsløs gjentakelse av tomme fraser!
Norges utenriksminister ser imidlertid ut til å ha brutt med de andre, da han erklærte at angrepene på Iran var i strid med folkeretten og oppfordret til en diplomatisk løsning på krisen.
Men motstridende uttalelser fra London ser ut til å understreke at Europa er uenige om hvordan man skal reagere på disse hendelsene.
Den første uttalelsen fra en ikke navngitt britisk regjeringsrepresentant lød: «Vi ønsker ikke å se en ytterligere eskalering til en bredere regional konflikt.»
Men i en senere uttalelse antydet statsminister Starmer at Storbritannia ville sende kampfly til regionen – selv om det er vanskelig å si til hvilket formål.
Under enhver omstendighet er det ganske åpenbart at ingen legger særlig stor vekt på hva europeerne har å si i disse dager.
Hva nå?
Napoleon sa at krig er den mest kompliserte av alle ligninger. Det er alltid vanskelig å forutsi utfallet av en krig fordi det er en rekke ukjente faktorer som er vanskelige, for ikke å si umulige, å forutse.
Den nåværende konflikten er intet unntak. Det kan være flere forskjellige utfall, avhengig av den reelle maktbalansen, som først vil bli klar i løpet av selve konflikten.
Disse resultatene vil ikke nødvendigvis stemme overens med de subjektive intensjonene til partene som er involverte i konflikten. Faktisk vil disse ofte være i strid med hverandre.
Donald Trumps klare intensjon er å oppnå et regimeskifte i Iran. Men han kan ikke gjøre seg noen illusjoner om at dette er en enkel sak. Hans generaler har advart ham om at et slikt resultat er langt fra sikkert.
Videre har de fortalt ham at det bestemt ikke kan garanteres på kort tid. Men tid er nettopp noe amerikanerne ikke har.
I motsetning til den generelle oppfatningen i Vesten om at USA har ubegrensede økonomiske og militære reserver, forteller fakta en helt annen historie.
Som følge av konstant involvering i mange forskjellige konflikter de siste årene, har USAs våpenlagre minket. Det er mange mangler – spesielt en akutt mangel på luftvernmissiler, som for eksempel Patriot.
Særlig har konflikten i Ukraina vært til belastning for USAs ressurser – både økonomisk og militært.
Resultatet er nå klart. Ifølge noen estimater kan USA kun føre krig mot Iran i en periode på mellom fem og ti dager – ikke lenger.
For et par dager siden publiserte Financial Times en artikkel med tittelen «Mangel på forsvarsammunisjon vil prege angrepet på Iran».
Artikkelen innledes med å informere oss om at «USA og Israel brukte interceptorer i et hittil usett tempo under fjorårets 12-dagerskrig». Artikkelen konkluderer:
«Begrensede forsyninger av kritiske forsvarsvåpen til å beskytte amerikanske styrker og allierte mot Teherans missiler vil sannsynligvis forme den militære offensiven mot Iran, ifølge tjenestemenn og analytikere.»
Under Tolvdagerskrigen avfyrte Iran mer enn 500 missiler mot Israel. Omtrent 35 klarte å trenge gjennom Israels luftvern. Dette var et alvorlig psykologisk sjokk for mange israelere, som har blitt oppdratt til å tro at det såkalte Iron Dome-luftvernet er ugjennomtrengelig.
Iran rår over et lager på flere tusen missiler, noe som vil gjøre det mulig for landet å fortsette med å bombardere Israel intensivt i en lengre periode enn det amerikanerne og israelerne kan konkurrere med, tatt i betraktning problemene som våpenproduksjonen i USA står overfor.
Derfor satser Trump på en kort krig, som han kan avslutte raskt, akkurat som han gjorde i fjor. Men det er på ingen måte sikkert at han nå er i stand til å oppnå det.
Han snakker om et «begrenset angrep» i håp om at iranerne også vil utvise tilbakeholdenhet i sin reaksjon, som de gjorde i fjor.
Men iranerne har advart om at Trump denne gangen har startet en krig, men at han ikke rår over når den vil slutte. Denne beslutningen vil ligge i hendene på iranerne, som ikke har noe hastverk med å imøtekomme mannen i Det hvite hus. Og hvorfor skulle de det?
Forlengelse av konflikten og akutt mangel på missiler fra amerikansk og israelsk side vil utgjøre en alvorlig belastning for sistnevnte.
Før eller siden vil Trump bli tvunget til en uverdig og ydmykende tilbaketrekning.
Det vil ha svært negative konsekvenser for hans omdømme i USA, noe som i tiden opp mot mellomvalget er en svært viktig faktor for ham.
Trump befinner seg nå i en svært vanskelig situasjon: Hans økonomiske politikk har ikke gitt de ønskede resultatene, og det er voksende misnøye i MAGA-basen.
Det var nettopp av den grunnen at han ble fristet til å gå inn i det nåværende eventyret i Midtøsten – noe han hadde lovet å aldri gjøre.
Som den gambleren han er, tenkte han at han ville satse på en enkel og rask krig mot Iran som ville ende med seier, forhåpentligvis med regimets sammenbrudd og innsettelsen av en proamerikansk regjering i Teheran.
Men som det ofte skjer for inkarnerte gamblere, gir ikke veddemål alltid avkastning. Oftere ender de med tap.
En katastrofal krig i Midtøsten vil bety slutten på Donald Trumps ambisjoner og et langsomt fall mot et ydmykende nederlag, tap av embetet, tap av prestisje – tap av alt som er viktig for ham.
Resultatet
Hva er så de sannsynlige alternativene? Det som Donald J. Trump primært håper på, er en kort, vellykket krig som fører til regimets sammenbrudd, en folkelig oppstand og fremveksten av et proamerikansk regime i Iran.
Selv om et slikt resultat ikke helt kan utelukkes, virker det under de nåværende omstendighetene å være ytterst usannsynlig. Jeg vil ærlig talt si at det er utelukket.
For øvrig vil resultatet ikke nødvendigvis falle i smak hos amerikanerne hvis de lykkes med å styrte det nåværende regimet. La oss ikke glemme at alle amerikanske forsøk på regimeskifte har endt katastrofalt. Tenk bare på eksemplene fra Irak, Syria og Libya.
En omveltning av det nåværende regimet i Iran vil høyst sannsynlig føre til kaos, hvor alle de latente motsetningene i det iranske samfunnet vil komme til uttrykk i et mareritt av vold, nasjonale og sekteriske konflikter og alle de redslene vi har sett i andre land der amerikanerne har skapt kaos.
Det vil medføre fryktelig kaos, kriger og kriser i hele Midtøsten og skape et marerittscenario for befolkningen som kan vare i tiår.
Ikke et særlig hyggelig perspektiv!
Det andre scenarioet er at regimet motstår det innledende angrepet til tross for de åpenbare tapene og skadene forårsaket av bombingen, som vil være svært betydelige, men ikke avgjørende.
For å si det rett ut: Enten oppnår USA og Israel en rask seier, ellers vil de, hvis krigen trekker ut, snart befinne seg i alvorlige vanskeligheter.
Under Vietnamkrigen sa Henry Kissinger en gang: «Vi taper fordi vi ikke vinner. Og de (vietnameserne) vinner fordi de ikke taper.»
Det samme argumentet gjelder nå med enda større styrke i Iran. Alt regimet trenger å gjøre er å holde ut, holde sammen og vente, mens de angriper amerikanske mål innenfor Irans rekkevidde.
Det mest opplagte målet vil være å stenge Hormuzstredet, en av verdenshandelens viktigste livsnerver. En blokkering av stredet vil påføre katastrofale følger for verdensøkonomien.
Til syvende og sist vil USA bli nødt til å innrømme nederlaget og forsøke å inngå et kompromiss.
Faktisk kan det ikke helt utelukkes at det foregår hemmelige forhandlinger bak kulissene mellom amerikanerne og iranerne for å finne en måte å unngå det verst tenkelige scenarioet på.
For øyeblikket virker det imidlertid å være svært usannsynlig. De gjensidige beskyldningene, anklagene og fornærmelsene, den ekstraordinære militære opprustningen og fremfor alt den staheten som mannen i Det hvite hus utviser, ser alt sammen ut til å peke i retning av en ytterligere opptrapping av konflikten.
Det virker faktisk å være det mest sannsynlige utfallet. Men hvem kan si det med sikkerhet? Den uklare verdenen av hemmelig internasjonalt diplomati foregår alltid bak lukkede dører, hvor det under visse omstendigheter kan inngås tilsynelatende usannsynlige avtaler.
Vi må la dette spørsmålet stå åpent av den enkle grunn at det er umulig å si nøyaktig hva resultatet av krigen vil bli.
Vår holdning til krigen
Kommunistenes holdning til krig er alltid et konkret spørsmål. Den bestemmes ikke av moralske eller sentimentale overveielser, men utelukkende, i hvert enkelt tilfelle, av den verdensomspennende proletariske revolusjonens generelle interesser.
Vår holdning bestemmes aldri av formelle spørsmål som for eksempel hvem som angrep først. Ofte er land som er involvert i en defensiv krig, tvunget til å gå over på offensiven først.
The terrorists in Washington and Tel Aviv are the most dangerous force on earth.
They believe it is their right to do what they please.
Bomb, invade, and destroy.
Death to western imperialism, zionism, and its path of destruction!— Fiona Lali (@fiona_lali) February 28, 2026
Men la oss gjøre én ting klart. USA er den mest grusomme, reaksjonære og kontrarevolusjonære makten på kloden.
Det er vår plikt som internasjonalister å føre en uforsonlig kamp mot dette kontrarevolusjonære monsteret og dets israelske håndlangere med alle tilgjengelige midler.
Og hvis det noen gang har vært et eksempel på uprovosert aggresjon mot et land, så er dette helt klart tilfellet her.
RCI må gjøre sin holdning helt klar og utvetydig:
Vi står for et ubetinget forsvar av Iran mot amerikansk imperialisme og dens israelske stedfortrederes aggressive handlinger.
Dette innebærer på ingen måte støtte til regimet i Teheran. Men oppgaven med å håndtere regimet er det iranske folkets oppgave, og kun det iranske folkets. Under ingen omstendigheter kan de forvente at amerikansk imperialisme løser dette problemet for dem.
Fremfor alt er vi imot reaksjonære imperialistiske kriger og for enhet blant alle arbeidere mot den virkelige fienden. Og den virkelige fienden er imperialismen og det kapitalistiske systemet som ligger bak den.
