Irans revolusjonære gjæring

Igår fortsatte protestene i Iran på sin femte dag. Sikkerhetsapparat har samtidig inntatt en hardere linje. Nå på den femte dagen kan det se ut som protestene har avtatt i størrelse, spesielt på grunn av sikkerhetsapparatets fremferdsel, men også på grunn av et manglende samlingspunkt som forener bevegelsen. Regimet har innskrenket tilgangen til Internett og kommunikasjon. Det er også klart at en del demonstrasjoner ikke blir rapportert, spesielt i mindre byer og forsteder.

Protestene er uten sidestykke i den Islamske Republikkens historie. Regimet har aldri før opplevd en så vidspredt bevegelse, og ingen andre protestbevegelser har noen gang uttrykt en slik radikal og kompromissløs holdning. I den dypt konservative byen Hamedan ropte hundrevis av Mennesker: «Khamenei er en morder, hans regjering er hul».

I Ardabil har et av slagordene som også har gitt ekko andre steder vært, «Hossein Hossein, er [regimets] slagord, [men] voldtekt er dens forlystelse», refererende til det hyklerske teokratiet.

I Ahvaz angrep protestantene politiet etter et av deres forsøk på å arrestere protestanter.

I Kermanesh, med en majoritet av kurdiske folkegrupper, som nylig opplevde et ødeleggende jordskjelv, har det vært harde kamper de siste dagene.

Vanstyre og korrupsjon er roten til mange av de unngåelige dødsfallene etter jordskjelvet, og den undertrykte kurdiske befolkningen uttrykker mye av dette sinnet i demonstrasjonene.

I og rundt Teheran har protestene fortsatt, der de også har ledet til harde sammenstøt. I denne videoen roper menneskemengden «styrt styrt, Mullahrepublikken»

Et stort oppbud av sikkerhetsstyrker har forhindret ansamlinger av større grupper, allikevel fortsatte protestene ut natta.

Mer viktig er at protestene nå har spredd seg til industribyene rundt Teheran. I Karaj, en industribastion like utenfor Teheran gikk anslagsvis tusenvis ut i gatene og sloss med politiet.

En annen video fra Abadan viser mennesker som roper «død over arbeidsløsheten».

Fra Shiraz har det dukket opp en video av der sikkerhetsapparatet jages nedover gatene av en menneskemengde.

Imens i Masjed Suleyman var det en kjempestor demonstrasjon, der det ryktes om at folket hadde en midlertidig komplett kontroll over byen. En annen video fra et ukjent sted viser hvordan massene tilnærmer seg sikkerhetsapparatet og prøver å vinne det over, siende «ikke vær fiender». I Rasht uttrykte en kvinne den desperate situasjonen de arbeidende fattige utsettes for, der mange strever med at lønnen ikke utbetales.

«Broren min sitt barn jobber her, han har ikke fått lønn på tre måneder og de har bortvist ham. Han går til arbeidsdepartementet… det er sånn overalt. Arbeidsdepartementet! Det tilhører arbeiderne! Hvordan kan det være slik at staten ikke vet [hva som skjer]. Alle er bortviste. Hvordan kan det være at [staten] ikke vet? [[En dame sier noe]] De ber oss tie stille. Hvorfor skal vi ikke snakke? Han kommer hjem til en gravid [kone]. Hvordan får han råd til det? [Du forteller meg] at de ikke vet at fabrikkene ikke utbetaler lønna? De vet ikke? Og så ber de oss om å tie? Hvorfor skulle vi ikke snakke?»

Det var også protester i Zanjan, Tuyserkan, Arak, Saveh, Amol, Sari og Qazvin. Disse er alle i periferien, med høy arbeidsledighet, og vanlig ikke studerende unge ser ut til å stå foran bevegelsene her. Arbeidsledigheten for de mellom 15 og 29 er godt over 24 prosent, men dette er bare offisielle tall. Den er enda større for urbane unge og kvinner. Mange av disse arbeidsløse og fattige regnet med en slags støtte fra Rouhani regjeringen. Men til tross for 4.2% vekst ifjor, det første året med reell vekst på mange år– har arbeidsledigheten og levekostnadene økt. En annen video sirkulert på Twitter er av en fattig iransk dame og søsteren til en martyr fra Irak krigen. Dette var befolkningslag som tidligere utgjorde pilarene regimet støtte seg på. Nå beskylder regimet dem for å være betalt av utenlandske makter for å delta i protestene.

«Jeg føler meg veldig dårlig. Jeg dro til Teheran for å fortelle dem om problemene mine. De spytta ikke engang på meg. Broren min dro ut for å gjøre martyr av seg selv– [For hva da?] bare for at disse folka kunne herske og hans søster prostituere seg? Hva har en martyrs søster [når] hun ikke har [noenting] å gi til barna sine? Faen ta Irans ære, [den har ikke gitt meg noe] eller de lik meg. Vi er ikke amerikanere [uforståelig] jeg snakker morsmålet mitt! Leder [referer til Khamenei- red.] se på disse hendene! Er mine hender slitte, eller er du? Barna sover sultne [resten er uforståelig].»

Dette er den reelle situasjonen fattige iranske kvinner sliter med. Millioner av iranske kvinner tvinges ut i prostitusjon, ofte fullstendig organisert av presteskapet gjennom tradisjonelle «midlertidige ekteskap». Gjennom fire tiår har arbeiderklassen gått med bøyd nakke og akseptert tilstanden, sammen med presteskapets unnskyldninger. Ikke én dag går uten en skandale involverende en av regimets topper. Mullahene har bygget seg opp milliardimperier og obskøne livsstiler, samtidig som de påtvinger massene innstramminger. I år truer myndighetene med å kutte pengestønaden til fattige og å øke drivstoffprisene med 50%.

Samtidig med de «beroligende» og «forsonende» ordene til Rouhani på TV igår, økte politiets inngripen og antall arresterte er nå på minst 400, mens det rapporteres om 20 drepte. Den paramilitære revolusjonærgarden har samtidig annonsert med at de kommer til å ta over sikkerheten i Teheran fra politiet. Dette går ikke bare imot hva Rouhani sa for to dager siden, da han sa at det var lov å protestere fredelig– men også imot valgløftene for fem år siden, da han lovet å fjerne de paramilitære styrkene fra Teherans gater. Disse såkalte liberale demokratiske vennene av folket adopterer de eksakt samme metodene de hevder å være imot.

Uheldigvis har et tynt lag av «venstreintellektuelle» repetert som et ekko hva mange liberale sier: At gitt en manglende organisasjon og program, vil denne bevegelsen komme under innflytelse av indre og ytre reaksjonære krefter, eller at den vil tape. Hva de impliserer med det, er at vi ikke burde støtte eller støtte bevegelsen fullt ut.

Med dette mener de at vi bør be det sultne og desperate iranske folket om å gå hjem igjen, fortsette fasten, og bare komme tilbake når de har dannet en organisasjon verdig våre «venstreintellektuelle» venners støtte. La oss be moren om å fortsette å prostituere seg og sende barna sultne til sengs, inntil det er blitt skrevet en rekke akademiske artikler om et masseparti like ren og vakker som en engeltåre, inntil partiet materialiseres seg selv fra luft. Bare da kan folket få gå tilbake til gatene. Avstanden mellom dem og den ekte verden kan umulig bli større.

Men hvordan er det mulig å bygge en fullstendig demokratisk masseorganisasjon under et slikt diktatur? Det er usannsynlig, om ikke umulig. Dette er samme folk som går imot å bygge en organisasjon fordi de ikke tror revolusjonen vil komme, og når den kommer forkaster de den, fordi den ikke har en masseorganisasjon. De motsetter seg de revolusjonære massene, de stoler ikke på dem i det hele tatt– og det er selve essensen.

Heldigvis plages ikke de iranske massene nevneverdig av dem. I løpet av 30 år har «liberaldemokratene» og deres sosialdemokratiske påhengere preket «reform» og «moderasjon» hver gang massene har vært på gatene. Og hva har de oppnådd? Absolutt ingenting. Folket er fortsatt undertrykt, arbeidsledig og det strever fortsatt med å overleve. Men de fattige og uutdannede iranerne har iløpet av disse tre dagene lært, det disse gentlemen ikke har lært på tre tiår: At bare et fast revolusjonært standpunkt vil gi resultater. Regimet er helt klart rystet av den radikale stemningen til demonstrasjonene, kanskje mer rystet enn av mange av fasene under Grønne bevegelsen i 2009.

Selvsagt trenger bevegelsen en organisasjon og et klart revolusjonært program for å lykkes. Ettersom bevegelsen fortsatt er umoden og enda står uten et revolusjonært lederskap, innebærer det, at den står foran mange hindringer, som kan potensielt avspore den. Dette er en fare, spesielt dersom arbeiderklassens kjerne ikke tilslutter seg protestene. Ville det ikke derfor være logisk å støtte den mer energisk, og å hjelpe den i å utvikle en slik organisasjon og et slikt program før den avspores eller kompromitteres.

Hva vi er vitne til her, er de første, tidlige stadiene av en revolusjonær prosess. Deler av massene tar skjebnen i sine egne hender. Når de gjør det forventes nye hendelser. De vet enda ikke hva de vil, men de vet, hva de ikke vil, og det er alt som står i den Islamske Republikkens navn. Hva som reflekteres, er den iranske kapitalismens manglende evne til å tilfredsstille det iranske folks basalbehov– ikke engang til den tradisjonelle kjernen den har støttet seg på.

Gjennom prosessen vil dette og klasseforskjellene bli enda tydeligere. De revolusjonæres oppgave er ikke å stå på sidelinjen å forklare «hva som kan gå galt dersom vi taper», men heller hvordan vi kan vinne kampen! Vi må delta i bevegelsen og tålmodig forklare at det bare er gjennom å ta makten i egne hender, at folket kan oppnå sine beskjedne mål og aspirasjoner.