Hver dag blir den vedvarende lyden av krigstrommer i Midtøsten stadig høyere og mer truende. De siste ukene har vi sett det som synes å være en ustoppelig utvikling i retning av en ny væpnet konflikt mellom USA og Iran.
Nye elementer trer inn i den kompliserte ligningen ettersom de motstridende partene setter inn nye brikker på det blodige sjakkbrettet av vold og kaos, i en dødelig opptrapping.
Likevel fremstår helhetsbildet som et uforståelig virvar av forvirring, der én oppsiktsvekkende erklæring fra USAs president umiddelbart blir motsagt av noe helt annet.
Ifølge det stadig gjentatte mantraet fra mannen i Det hvite hus har Irans militære styrke blitt fullstendig og totalt utslettet minst et dusin ganger av USAs overlegne luftmakt.
Donald Trump hadde truet med at dersom Iran ikke gikk med på en avtale, ville han utslette landets sivilisasjon. «Hvis Iran hadde avvist våre betingelser, ville de neste målene vært kraftverkene, broene og olje- og energiinfrastrukturen deres», sa Hegseth.
Det finnes imidlertid absolutt ingen beviser for at Iran har gått med på noen amerikansk avtale. Tvert imot har Teheran offentlig erklært at det ikke har funnet sted noen som helst forhandlinger med amerikanerne.
Og av en eller annen merkelig grunn, som mannen i Det hvite hus ennå ikke har forklart, fortsetter Iran å sende bølger av ballistiske missiler mot mål i Midtøsten, senest mot en amerikansk base i Jordan.
Det faktiske omfanget av ødeleggelsene som disse angrepene har forårsaket, har aldri blitt tydelig forklart. Men de må ha vært betydelige, ettersom amerikanerne har trukket styrkene sine tilbake fra baser i regionen.
Theodore Roosevelt hadde et interessant motto: «Speak softly, and carry a big stick.» Donald J. Trump gjør det stikk motsatte: Han roper og skriker av full hals, kommer med de mest blodige trusler og svinger et papirsverd i luften.
Det eneste resultatet av denne absurde politikken, som i dag går for å være diplomati i USA, er at amerikanerne mister troverdighet i verdens øyne.
Hvor mange ganger har USAs president truet med å iverksette et fryktelig bombeangrep som skulle redusere Iran til en haug med rykende ruiner? Hvor mange tidsfrister har han satt for denne apokalyptiske utviklingen?
Vi har mistet tellingen. Men Trumps tidsfrister kommer og går. Og hver eneste gang snur han på hælen i siste øyeblikk og glemmer alt sammen.
Dessverre for ham glemmer ikke fiendene hans, og de tilgir heller ikke. De tolker med rette disse stadige helomvendingene som et tydelig tegn på svakhet, og handler deretter.
USAs krig mot Iran har «fullstendig» ødelagt landets evne til å produsere missiler og andre avanserte våpen, skrøt forsvarsminister Pete Hegseth i april.
«Vi har fullført en komplett ødeleggelse av Irans forsvarsindustrielle base, en sentral del av oppdraget vårt», sa Hegseth til journalister.
«De kan ikke lenger bygge missiler, raketter, utskytningsramper eller droner. Fabrikkene deres er jevnet med jorden, og landet er satt flere tiår tilbake», sa han.
Men Trumps og Hegseths absurde skryt og selvros motsies av fakta.
Allerede på det tidspunktet hevdet israelske militærkilder at iranerne hadde et svært stort missillager – sannsynligvis over tusen missiler – og at produksjonen stadig økes.
Etter å ha merket seg nølingen og vaklingen i Det hvite hus har iranerne blitt enda mer selvsikre og aggressive.
I stedet for å åpne Hormuzstredet svarte Revolusjonsgarden, som i praksis er den mektigste styrken i Iran i dag, med å erklære at den ville stramme inn kontrollen over Hormuz ved å utvide kontrollsonen vest for stredet.
I motsetning til USAs president følger Revolusjonsgarden alltid opp truslene sine med handling. Alle tankskip som forsøker å nærme seg Hormuzstredet, kan bli angrepet av iranerne på avstand dersom de ikke først innhenter Irans tillatelse til å passere.
For å gjøre vondt verre har iranerne, som nevnt, sendt en bølge av missiler og droner mot amerikanske baser i Jordan og andre deler av regionen.
Hensikten bak disse iranske angrepene er ganske åpenbar. Målet var ikke så mye å påføre materielle ødeleggelser som å provosere fram en reaksjon fra amerikanerne, slik at de ville bruke opp verdifulle og stadig knappe lagre av kostbare luftvernmissiler.
Dette målet ser ut til å ha blitt nådd med de nylige angrepene, som USA møtte med å avfyre 60 Patriot PAC-3-avskjæringsmissiler.
Siden det for omtrent en måned siden ble anslått at det samlede lageret av disse missilene var på rundt 640, representerer dette en betydelig reduksjon av USAs allerede begrensede beholdning av Patriot-missiler.
Disse ekstremt kostbare missilene er svært kompliserte å produsere, og mange av de viktigste delene blir tilsynelatende i stor grad laget for hånd. Det tar USA to år å produsere ett slikt missil. Det betyr at selv om amerikanerne har planer om å øke produksjonen av Patriot PAC-3-avskjæringsmissiler, vil de ikke kunne produsere dem raskt nok til å erstatte dem i samme takt som de går tapt.
En enda mer alarmerende utvikling for amerikanerne er at presisjonen og rekkevidden til de iranske missilene har økt enormt.
De har regelmessig truffet mål, inkludert amerikanske baser, med stor presisjon og en svært nøyaktig forståelse av de svakeste punktene i USAs forsvar. Dette kan bare skyldes direkte bistand fra Russland og muligens også Kina.
Denne utviklingen har utløst alle alarmklokkene i Pentagon, som med rette frykter at denne teknologien gjør de iranske missilene langt farligere for amerikanske krigsskip og baser i regionen.
Ifølge The Wall Street Journal fant det sted et møte i Det hvite hus der president Trump, til tross for alle de tapre uttalelsene han stadig kommer med om hvordan krigen mot Iran enten blir vunnet, allerede er vunnet eller vil bli vunnet etter mellomvalget, angivelig fikk beskjed i fortrolighet om at krigen mot Iran kan fortsette resten av presidentperioden hans.
Det er denne realiteten, og ikke noe ønske om fred, som forklarer hvorfor Trump – i hvert fall foreløpig – ikke har gjennomført sine blodige trusler om et ødeleggende angrep mot Iran.
Houthiene går til offensiv
Alt dette var ille nok. Men for å gjøre Trumps problemer enda større nådde det plutselig nyheter fram til ham om en annen alarmerende utvikling i enda en viktig del av regionen.
Samtidig som konflikten mellom Iran og USA fortsetter, og Hormuzstredet fortsatt er stengt, har en ny konflikt plutselig blusset opp mellom Saudi-Arabia og houthibevegelsen i Jemen.
Framrykkingen til de Iran-støttede houthiene er en del av den pågående borgerkrigen i Jemen mot det Saudi-Arabia-støttede presidentielle lederskapsrådet.
Fra 2015 og fram til inngåelsen av en skjør våpenhvile i 2022 var Saudi-Arabia den viktigste drivkraften bak en brutal kombinert luft- og bakkeoffensiv mot houthiene. Den skjøre våpenhvilen holdt fram til i år.
Men den ble brutt av et uprovosert angrep fra saudiarabiske bombefly mot flyplassen i Sanaa, houthienes hovedstad. Nå er våpenhvilen fullstendig knust av houthienes raske og tilsynelatende ustoppelige offensiv.
Det er vanskelig å få et klart bilde av denne krigen, men det synes åpenbart at houthiene har rykket fram med lynets hastighet, erobret et stort landområde og framfor alt tatt kontroll over et omfattende territorium. De har feid ineffektiv motstand fra regjeringsstyrkene til side og rykket sørover. Nå har de nådd den sørligste delen av Jemen langs Rødehavet.
Jemens Saudi-Arabia-støttede regjering forsøker nå å gjenerobre territorier som de militante houthiene har erobret gjennom sin raske framrykking de siste dagene.
Enkelte rapporter tyder på at noen av houthienes motstandere har satt i gang motangrep andre steder. Til tross for dette ser houthiene ut til å være den klart mektigste militære styrken i Jemen i dag.
Hvis det finnes en uorganisert pøbel i Jemen, er det faktisk ikke houthiene. Det er de anti-houthiske fraksjonene – noen støttet av Saudi-Arabia, andre av De forente arabiske emirater – som midt under krigen er altfor opptatt med å slåss og drepe hverandre for å sikre seg mer krigsbytte fremfor å rette oppmerksomheten mot houthiene.
Houthienes framrykking gir dem kontroll over hele Jemens kystlinje mot Rødehavet. De befinner seg nå bare 32 kilometer fra en amerikansk militærbase i Djibouti, det lille landet på Afrikas horn, på den andre siden av Bab al-Mandab-stredet, den sørlige innseilingen til Rødehavet.
Den 15. september uttrykte The Guardian økende bekymring blant vestlige regjeringer for konsekvensene av disse handlingene:
«Jemens houthimilitser har erobret to strategisk viktige øyer i Rødehavet, noe som styrker den Iran-støttede gruppens evne til å kontrollere en viktig skipsfartsrute, samtidig som bekymringen øker for at verden står overfor en ny krise i oljeforsyningen.
Erobringen av øyene Stor-Hanish og Lille-Hanish er det siste leddet i den militante gruppens raske framrykking langs Jemens kyst mot Rødehavet, etter erobringen av havnebyen Mokha og øya Perim i Bab al-Mandab-stredet.
Øyene ligger 160 kilometer nord for stredet, som er et strategisk flaskehalsområde som forbinder Rødehavet med verdenshavene og Saudi-Arabias viktige asiatiske markeder.»
Dette stredet er et viktig strategisk flaskehalsområde langs sjøruten som forbinder Middelhavet med Indiahavet. Med den de facto stengingen av Hormuzstredet utgjorde det det eneste reelle alternativet for transport av olje, flytende naturgass og andre varer som forlater eller passerer gjennom regionen.
Saudi-Arabia har særlig lagt om rundt 64 prosent av oljeeksporten sin via en øst-vestgående rørledning over land, som transporterer olje til havnen Yanbu, der den fraktes videre gjennom Bab al-Mandab-stredet.
Den aktuelle rørledningen er av avgjørende betydning, fordi saudierne bruker den til å transportere olje bort fra Hormuzstredet og mot havnene ved Rødehavet. Men den ble angrepet med missiler, tilsynelatende avfyrt av en pro-iransk militant gruppe i Irak, som har brukt ballistiske missiler og droner til å angripe viktige militære og økonomiske mål.
De alvorlige skadene som ble påført rørledningen, har i praksis lammet Saudi-Arabias oljeeksport til Asia. Saudiske myndigheter har i realiteten bekreftet at skadene er omfattende, ettersom de nå har stengt hele rørledningen. Det vil ta mange uker å reparere skadene – forutsatt at den ikke blir utsatt for ytterligere angrep i mellomtiden.
Framrykkingen har økt houthienes potensielle kontroll over tankskipstrafikken gjennom Bab al-Mandab-stredet.
Houthiene har sagt at målene deres er saudiarabiske fartøy og saudiarabisk olje. De har gjennomført angrep mot lastebiler og oljeanlegg inne i Saudi-Arabia.
Men land over hele Europa, Asia og Afrika er avhengige av varer som transporteres gjennom Bab al-Mandab-stredet. Forsyninger fra Saudi-Arabia, verdens største oljeeksportør, er særlig viktige for økonomiene i Afrika og Asia, som er avhengige av oljeimport fra Midtøsten.
Dette utgjør imidlertid en trussel mot den globale økonomien og verdenshandelen i sin helhet. Houthiopprørerne er nå i en posisjon der de kan forstyrre og i praksis kontrollere den globale skipsfarten inn og ut av stredet. Ved å bruke lette, asymmetriske virkemidler som droner, sjømålsmissiler og raske angrepsbåter kan skipstrafikken raskt stanses fullstendig.
MbS i panikk
Dette er den største krisen Saudi-Arabia har stått overfor siden kongeriket ble grunnlagt på 1930-tallet. Den skaper stor uro i landets herskende kretser, særlig hos kronprinsen og landets de facto hersker, Mohammed bin Salman Al Saud, også kjent som MbS.
Den saudiarabiske maktmannen viser seg å ha leirføtter. Faktisk viser han alle tegn på å være i panikk. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor.
Det er nå en offentlig hemmelighet at MbS og andre arabiske ledere i Persiabukta, før amerikanerne innledet angrepet på Iran 28. februar, hadde oppfordret Trump til å gjennomføre dette angrepet. Dette var en av faktorene som påvirket Donald Trump til å gå videre. MbS antok tydeligvis at et amerikansk angrep ville ende med en rask seier og at det iranske regimet ville kollapse.
Men utviklingen ble en helt annen. Det iranske regimet ble ikke styrtet, men tvert imot styrket. Hormuzstredet ble stengt, og saudiarabiske oljeanlegg ble angrepet. Nå har krisen spredd seg til Jemen, og houthiene truer tilgangen til Rødehavet fra sør. En livsviktig rørledning som Saudi-Arabia er avhengig av, er satt ut av drift.
Houthiene angriper i stadig større grad saudiarabiske oljeanlegg, som saudierne vil få stadig vanskeligere for å beskytte på grunn av mangelen på Patriot PAC-3-avskjæringsmissiler.
I desperasjon har MbS «personlig presset president Trump til å iverksette militære tiltak mot de Iran-støttede houthiene, samtidig som houthistyrkene har rykket raskt fram langs Jemens kyst mot Rødehavet. […] Trump og kronprinsen skal ha snakket sammen flere ganger de siste dagene om den eskalerende situasjonen».
Men alle disse desperate bønnene falt for døve ører, fortsetter artikkelen:
«Til tross for bin Salmans oppfordringer har Trump så langt avvist å involvere det amerikanske militæret direkte. I stedet har han tilbudt å bistå med etterretning og målutvelgelse, ifølge kildene, som har fått anonymitet for å kunne uttale seg om de sensitive samtalene.»
Den største feilen man kan gjøre i krig, er å undervurdere fienden. Og amerikanerne har gjort denne feilen ved en rekke anledninger.
De undervurderte russerne da de bevisst provoserte fram en meningsløs krig ved å bruke det ukrainske folket som kanonføde. Resultatet av dette er nå tydelig for alle.
De har konsekvent forsøkt å bagatellisere Kinas makt og økonomiske framgang. Kina er nå verdens største industrielle stormakt, med et teknologisk nivå som minst er på høyde med – og sannsynligvis overgår – USAs.
De undervurderte også Taliban i Afghanistan, der de led et ydmykende nederlag, og fram til nå har de undervurdert houthiene. Vestlige medier fortsetter å framstille houthiene som en uorganisert og sammensatt gruppe uten militære ferdigheter eller evne til å stå imot den overveldende makten og det avanserte våpenarsenalet til et land som USA.
Men erfaringene viser at dette bildet er fullstendig feil. Det er et produkt av imperialistisk arroganse og en feilplassert følelse av medfødt overlegenhet overfor «tilbakestående» folk. Denne absurde og ondsinnede karikaturen som mediene presenterer, står i åpenbar motstrid til de kjente faktaene.
Houthiene er i virkeligheten en svært disiplinert militær styrke bestående av hardføre og utholdende krigere. I tillegg til fanatisme og motstandsdyktighet har de vist en imponerende forståelse av militær taktikk og strategi. De har fortsatt å kjempe uavhengig av bombardementer fra lufta, havet eller landjorda. Årevis med hard kamp har gjort dem til en formidabel militær styrke.
Dessuten har de nå, med hjelp fra Iran – og utvilsomt også Russland og Kina – fått sitt eget fungerende luftvernsystem. Dermed vil ethvert luftangrep nå kunne få en svært høy pris.
Disse realitetene har omsider begynt å gå opp for Pentagons ledere, som endelig har begynt å forstå verdien av forsiktighet i krigføring. De har formidlet sin bekymring til presidenten selv, utvilsomt på en svært tydelig måte.
Donald Trump tok en titt på situasjonen og sa: «Takk, men nei takk!» Amerikanerne har allerede hendene fulle med én krig – i virkeligheten to – og ønsker ikke å bli trukket inn i enda en væpnet konflikt som de på ingen måte kan være sikre på å vinne. Dette er helt klart Pentagons standpunkt, selv om det ikke nødvendigvis er Trumps eget.
Denne avvisningen må ha truffet MbS som et slag i mellomgulvet. Han må nå være en svært redd mann, forlatt av sin angivelige allierte i Det hvite hus og tvunget til å møte en hensynsløs og uforsonlig fiende uten noen realistisk mulighet for hjelp.
Det MbS først og fremst trenger nå, er å styrke forsvaret sitt. I likhet med Zelenskij ber han om leveranser av flere Patriot-missiler. Men som vi har sett, er disse allerede en mangelvare. Det er svært lite sannsynlig at kravene hans vil bli innfridd, og i hvert fall ikke i de mengdene han trenger.
Uoppgjorte saker
Houthienes erobring av en livsviktig skipsfartsrute i Rødehavet markerer et vendepunkt i den uavsluttede krigen mellom USA og Iran.
Selv om Iran aldri har innrømmet noen involvering, virker det utenkelig at houthiene ville ha handlet uten uttrykkelig godkjenning fra Teheran.
Både Iran og houthiene har nå et jerngrep om to livsviktige vannveier for den globale skipsfarten. Dette gir dem et svært kraftig pressmiddel overfor fiendene deres, ettersom de kan legge press på verdensøkonomien og særlig USA.
Dette viser at både iranerne og houthiene har stor selvtillit. Hele utviklingen har vist at de ikke vil vike tilbake for en langvarig krig med USA.
Trump har uttrykt motvilje mot å involvere det amerikanske militæret ytterligere «med mindre det er nødvendig». Men hva mener han egentlig med ordet «nødvendig»?
Etter å ha avslått den saudiarabiske kronprinsens forespørsel om å delta i saudiarabiske angrep mot houthimål i Jemen, hevdet Trump at houthiene hadde bedt USA om ikke å gripe inn.
Betyr dette at fornuftens og besinnelsens stemme endelig har vunnet fram i Det ovale kontor? Kan vi konkludere med at mannen i Det hvite hus har utelukket muligheten for en ny krig?
Det ville naturligvis være svært behagelig å tro det, men tidligere erfaringer har lært oss å være ytterst forsiktige med alle konklusjoner om hvordan mannen i Det hvite hus vil handle i framtiden.
Er det ikke mulig at Trump, til tross for alle bevisene, av frykt for konsekvensene av et saudisk sammenbrudd til slutt vil bestemme seg for å gripe direkte inn, uavhengig av konsekvensene?
Uttalelsene som kommer fra Washington, er like tvetydige og uklare som de mystiske profetiene fra orakelet i Delfi. Utenriksminister Marco Rubio sa at USA fulgte situasjonen i Jemen «svært nøye». Men det amerikanske utenriksdepartementet ville ikke si noe mer om hva disse uttalelsene innebar.
Admiral Bradley Cooper, sjefen for USAs sentralkommando, befant seg i Saudi-Arabia for samordningssamtaler forrige uke. Hva handlet disse samtalene om? Ingen synes å vite det. Det har i hvert fall ikke kommet noen offentlige uttalelser om dem.
En høytstående tjenesteperson i administrasjonen uttalte at USA er «opptatt av å beskytte våre grunnleggende nasjonale sikkerhetsinteresser – som å sikre fri ferdsel til sjøs i Rødehavet – samtidig som vi styrker våre regionale partneres evne til å ta ledelsen i håndteringen og løsningen av regionale sikkerhetsutfordringer».
Tjenestepersonen sa at USA er i «kontinuerlig dialog med Saudi-Arabia og Republikken Jemens regjering om regional stabilitet». Men hva betyr dette i praksis?
Det er kjent at saudierne febrilsk forsøker å bygge en koalisjon mot houthiene og beskytte kongeriket mot iransk gjengjeldelse dersom houthiene blir angrepet.
Uansett hvor fristet Trump måtte være til å unngå å bli viklet inn i enda en konflikt, må han forstå at en slik handling vil bli oppfattet som et svik, ikke bare av saudierne, men også av samtlige gulfstater som tradisjonelt har støttet USA.
Et saudisk nederlag mot houthiene og iranerne er noe Trump og USA rett og slett ikke kan akseptere.
Av den grunn vil Trump sannsynligvis ikke ha noe annet valg enn å sette sin militære makt inn på Saudi-Arabias side. I en nylig tale på republikanernes landsmøte i forbindelse med mellomvalget sa Trump:
«Vi har bygget verdens sterkeste militær. Vi bruker det litt mer enn jeg hadde trodd. Men vi kan ikke la Iran få atomvåpen, og de vil aldri få atomvåpen.»
Disse ordene tyder sterkt på at Donald J. Trump mener at USA fortsatt har uoppgjorte saker i Midtøsten som må løses.
Til tross for alle råd fra Pentagon har mannen i Det hvite hus på ingen måte gitt opp planene om å gjenoppta angrepene mot Iran for å tvinge Teheran til å bøye seg for hans vilje.
Den stadige henvisningen til atomvåpen er bare en avledningsmanøver for å skjule det egentlige målet – som naturligvis er å gjenåpne Hormuzstredet og, om mulig, få til et regimeskifte i Iran.
En av definisjonene på galskap er å fortsette å gjenta den samme feilen, som gang på gang har mislyktes, i den sikre forventningen om at den til slutt vil lykkes. Sett fra dette perspektivet er Donald Trumps oppførsel bokstavelig talt sinnssyk.
Men det har aldri stoppet ham tidligere. Og det er ingen grunn til å tro at det vil hindre ham nå fra å følge den handlingslinjen han anser som «nødvendig», når mellomvalget først er trygt unnagjort.
Uansett hvilke planer som måtte surre rundt i presidentens kompliserte og hyperaktive hjerne, er det helt klart at han aldri vil oppnå målene sine med militære midler. Hvis det hadde vært mulig, ville han ha oppnådd dem for lenge siden.
Saudierne og deres allierte har bombet houthiene nådeløst ved en rekke anledninger. Amerikanerne brukte opp store mengder verdifull ammunisjon mot houthiene våren 2025, uten å oppnå særlig mye.
Det svekket ikke kampviljen deres det minste. Det er derfor uklokt å forestille seg at fornyede bombeangrep vil endre krigens gang i Jemen.
Det er nå offentlig kjent at USA begynner å gå tom for viktige våpen, som Patriot-avskjæringsmissiler, THAAD-missiler og kryssermissiler, som vil være av avgjørende betydning i enhver langvarig konflikt.
Uansett viser hele historien at krig aldri kan vinnes utelukkende ved bruk av luftmakt. Enhver alvorlig militær kampanje mot houthiene vil uunngåelig kreve bruk av bakkestyrker – en svært risikabel strategi.
Det anerkjente amerikanske Council on Foreign Relations publiserte en artikkel 22. september der det med rette påpekes:
«Luftkampanjene mot houthiene og Iran har vist at denne typen krigføring har sine begrensninger. Hvis Trump og saudierne ønsker å løse houthiproblemet, vil det kreve langt mer enn luftangrep.»
Artikkelen legger til:
«Enhver amerikansk militær innsats vil måtte omfatte en omfattende og koordinert bakkeoperasjon for å drive houthiene ut av områdene der de kontrollerer Bab al-Mandab-stredet. Det er en krevende oppgave, gitt svakheten til de jemenittiske regjeringsstyrkene og Saudi-Arabias motvilje mot å sette sine egne militære styrker inn i kampen.»
På kort sikt kan luftangrep mot houthiene i Jemen muligens redde saudierne fra et nært forestående nederlag. Men det vil få andre og langt mer alvorlige konsekvenser.
Konsekvensene
Det blir stadig tydeligere at handlingene Donald Trump foreslår, får konsekvenser som han enten ikke er i stand til eller ikke ønsker å se.
Ethvert angrep vil drive både iranerne, houthiene og deres regionale allierte – sjiamilitsene i Irak og Hizbollah-bevegelsen i Libanon – i retning av enda mer drastiske gjengjeldelsesaksjoner.
Ved å be amerikanerne holde seg utenfor konflikten har houthienes ledelse gjort store anstrengelser for å forsikre Washington om at de ikke ønsker å blokkere all kommersiell skipsfart i Rødehavet, men bare skip med tilknytning til Saudi-Arabia.
Hvis houthiene blir angrepet av USA, vil iranerne mest sannsynlig beslutte at også de må gjengjelde angrepet. Å la være vil bli oppfattet som et svik mot houthiene, noe de ikke har råd til. Dette gjelder naturligvis i enda større grad dersom Iran blir utsatt for et direkte angrep.
Da vil alle hemninger være borte. Houthiene vil ikke nøle med å stenge Rødehavet for amerikansk og annen vestlig skipsfart, og dermed løfte krisen i verdensøkonomien til et helt nytt nivå.
Iranerne kan svare, ikke bare med angrep mot saudiarabiske oljeanlegg – lagertanker, havner, tankskip og sårbare rørledninger – men også, langt mer alvorlig, med angrep mot kritisk infrastruktur som avsaltingsanlegg. Dette vil få katastrofale konsekvenser for Saudi-Arabia og samtlige av landets allierte i Persiabukta.
Vil dette bli en kortvarig krig?
Én ting er sikkert. Når krigen først sprer seg, vil det ikke finnes noen ende på den. Forestillingen om en eller annen form for kortvarig og vellykket militærkampanje er en tåpelig luftspeiling som står i motstrid til alle kjente fakta.
Både iranerne og houthiene har vist sin evne til å stå imot selv de mest brutale krigene. De mangler verken viljen eller den militære kapasiteten som kreves for å føre en langvarig krig.
USA, derimot, mangler begge deler. Fra et militært perspektiv vil en slik krig være en katastrofe for USA. Ledere i Pentagon har gjentatte ganger advart mot den.
The Washington Post rapporterte at høytstående militære ledere i USA har advart forsvarsminister Pete Hegseth om at omfattende operasjoner mot Iran ikke kan opprettholdes på ubestemt tid. De har også advart om at en fortsatt konsentrasjon av styrker i Midtøsten kan svekke det amerikanske militærets evne til å reagere på trusler andre steder i verden, inkludert forsvaret av selve USA.
Pentagons bekymringer er fullt ut berettigede. Men de alvorligste følgene vil merkes på det politiske området og i bevisstheten til millioner av mennesker.
Krigen mot Iran har ingen støtte i den amerikanske opinionen. Rundt 60 prosent av amerikanerne er imot den militære aksjonen, noe som gjør den til en av de mest upopulære større konfliktene i nyere historie.
Denne motstanden er også utbredt blant Trumps egne velgere, som ikke har glemt løftet hans om å gjøre slutt på «evighetskrigene», særlig i Midtøsten.
Alt peker mot en omfattende opptrappingssyklus i Midtøsten, der årsak blir virkning, og virkning blir årsak i en infernalsk nedadgående spiral av vold og kaos. Hvem kan si hvor dette vil ende?
Rystelser i verdensøkonomien
Samtidig står verdensøkonomien overfor en ukontrollerbar økning i drivstoffprisene og en kraftig tiltagende inflasjon.
Prisen på råolje har igjen passert 100 dollar fatet. Og dette er bare begynnelsen. The Guardian skrev 15. september:
«Analysefirmaet Rystad Energy opplyste mandag at det siden slutten av august i gjennomsnitt har blitt transportert mellom 2,6 og 4 millioner fat olje daglig gjennom rørledningen og ut fra havnen i Yanbu. Ifølge selskapet står dette volumet nå i fare for å ‘forsvinne fra markedet’.
Tirsdag morgen steg prisen på Brent-råolje med 1,17 prosent til 106,92 dollar fatet. Gjennomsnittsprisen på diesel i USA nådde 6 dollar per gallon for første gang forrige uke.»
Allerede før mellomvalget i november ligger dermed prisene på bensin og diesel ved amerikanske bensinstasjoner på historisk høye nominelle nivåer.
Og den globale oljemangelen kommer til å bli verre. Bank of America spår en oljepris på 150 dollar fatet. I ettertid kan denne prognosen vise seg å være altfor optimistisk. Hvis utviklingen fortsetter å forverres, kan oljeprisen godt passere 200 dollar fatet.
Krisen i Midtøsten, de stigende energiprisene og problemene i obligasjonsmarkedene innebærer at alle regjeringer, med unntak av Russland og Kina, vil stå overfor en alvorlig og voksende krise. En gjenopptakelse av krigen i regionen, med den påfølgende kollapsen i oljeproduksjon og leveranser, vil forsterke alle disse problemene enormt.
Sentralbankene vil bli tvunget til å sette opp rentene ytterligere. Dette vil i sin tur føre til en kraftig nedgang i etterspørselen og utløse en ustoppelig utvikling i retning av resesjon, fallende fortjeneste, kollaps i investortilliten og en børskrise.
Nedleggelser av fabrikker, kraftig økende arbeidsledighet og fallende levestandard og skatteinntekter vil bli ledsaget av omfattende kutt i offentlige utgifter til utdanning, helse og andre velferdsordninger.
Kraftige endringer i bevisstheten
Dette gjelder særlig Europa, der naturgassreservene er alarmerende lave. Allerede nå er det økende panikk over gassmangelen i Europa, et problem europeiske regjeringer har unngått å omtale av frykt for å skape uro i befolkningen.
Europas innbyggere kan forvente seg en svært hard vinter. Stormskyene samler seg og blir stadig mørkere.
Det er naturligvis mulig at europeiske ledere vil forsøke å avlede oppmerksomheten fra den økonomiske krisen på hjemmebane ved å involvere seg i krigen i Midtøsten, under påskudd av å «forsvare friheten til sjøs».
Dette minner oss om det velkjente ordtaket om at dårer styrter inn der engler frykter å gå. Etter å ha gjort enhver tenkelig feil i utenrikspolitikken – og ganske mange som egentlig burde være utenkelige – vil disse tullingene være fullt i stand til å kaste seg ut i et militært eventyr på et tidspunkt da deres egne hærer er i en sørgelig forfatning, statskassene er tomme, og velgerne knapt er i humør til å støtte slike utskeielser.
Men igjen ser det ut til at dumheten til disse menneskene virkelig ikke kjenner noen grenser.
Et slikt militært eventyr vil imidlertid uunngåelig få svært alvorlige politiske konsekvenser for hvert eneste land i Europa.
Brå og plutselige omslag av denne typen ligger implisitt i hele situasjonen. De er de tydeligste uttrykkene for den iboende ustabiliteten i et sosioøkonomisk system som har overlevd sin nytteverdi og kommet i motsetning til menneskehetens behov for framskritt.
Men dette vil også føre til like plutselige og kraftige endringer i bevisstheten. I fravær av et levedyktig venstreorientert alternativ ligger veien åpen for høyreorienterte demagoger som Trump eller AfD i Tyskland.
Slike høyreorienterte demagoger kan dukke opp plutselig og oppnå en viss framgang for en periode. Men uunngåelig vil de støte på kapitalismens motsetninger, som de ikke har noen løsninger på. De vil kollapse like raskt som de oppsto.
Vi kan nå se hvor raskt illusjonene om Trump – som var betydelige – begynner å forsvinne og bli erstattet av en stemning preget av sinne og bitre anklager, særlig på grunn av krigen mot Iran.
En krig uten klare mål og uten noen ende i sikte, ledsaget av store amerikanske tap, vil utløse et folkelig raseri og massedemonstrasjoner på et nivå vi ikke har sett siden Vietnamkrigen. Det vil markere det endelige forliset for Trumps politiske karriere.
Som i elementær mekanikk gjelder også i politikken at enhver handling har en like stor og motsatt rettet reaksjon. Når fortryllelsen rundt trumpismen først brytes, vil slusene åpnes og skape en flodbølge av radikalisme som vil ryste det amerikanske samfunnet i selve grunnvollene og åpne veien for en kraftig pendelsvingning fra høyre mot venstre.
Trumps apokalyptiske spådommer om kommunismens framvekst i USA vil slutte å være det de hittil har vært – de vanvittige utbruddene fra en politisk fallitt, desperat etter å finne en måte å avlede offentlighetens oppmerksomhet fra de virkelige problemene som folk i USA står overfor.
I stedet vil de bli oppfattet som en presis forutsigelse av den økende radikaliseringen mot venstre blant brede deler av ungdommen og den voksende interessen for kommunismens og revolusjonens ideer.
Det samme fenomenet vil gjøre seg gjeldende i det ene landet etter det andre. De nylige valgene i Tyskland var et tydelig varselsignal om at folkets misnøye vokser, at desillusjonen med de eksisterende partiene, lederne og regjeringene tiltar, og at den gamle selvtilfredsheten blir erstattet av en ny og kampvillig opprørsstemning.
Kort sagt er forholdene i ferd med å bli en perfekt oppskrift på en eksplosjon i klassekampen i en skala uten sidestykke.
