Det følgende bygger på en tale holdt av Jorge Martín på et møte i ledelsen til Revolusjonære Kommunistiske Internasjonalen. I talen analyserer han den eksistensielle krisen i europeisk kapitalisme, og hvilken innvirkning dette kan få for klassekampen.
Den europeiske kapitalismen står overfor en eksistensiell krise. I den siste perioden har vi brukt mye tid på å diskutere verdensforholdene, hovedsakelig konsentrert angående spørsmålet om USA, Russland og Kina. Men det relative tilbakefallet for amerikansk imperialisme og framveksten av Kina og Russland setter Europa i en spesiell situasjon.
Denne krisen er egentlig ikke noe nytt fenomen. Den har utviklet seg over svært lang tid. Faktisk kan man spore den tilbake til tiden etter andre verdenskrig, da USA vokste fram som den dominerende imperialistiske verdensmakten og Sovjetunionen som den eneste reelle motvekten.
Nå har det relative tilbakefallet for amerikansk imperialisme brakt den europeiske kapitalismens krise opp til overflaten. Den har blitt synlig for alle.
Samtidig spiller framveksten av kinesisk imperialisme, som har vært en 30 år lang prosess, nå også en viktig rolle i denne krisen.
Krisen i 2008 var et av flere vendepunkt i den europeiske kapitalismens krise.
Før krisen i 2008 var de samlede økonomiene i Den europeiske union – inkludert Storbritannia, den gang medlem av EU – 23 prosent større enn USAs økonomi. Nå er den amerikanske økonomien 18 prosent større enn de samlede økonomiene i EU og Storbritannia.
Både USA og Europa ble rammet omtrent like hardt av krisen i 2008, men de kom seg ut av den på litt forskjellige måter. På det tidspunktet oppsto det et skille mellom de to.
Siden 2008 har BNP-veksten i USA vært på 123 prosent. BNP-veksten i Kina har vært på 453 prosent. Men den samlede veksten i EU og Storbritannia har bare vært på 53 prosent. Det er mindre enn halvparten av veksten i USA og mindre enn en åttedel av den økonomiske veksten i Kina. Dette setter den europeiske kapitalismen i en enormt ugunstig posisjon.
Dette skjer samtidig som verdensøkonomiens karakter har endret seg dramatisk – fra globalisering og frihandel til en situasjon der verdensøkonomien splittes opp i rivaliserende og stridende handelsblokker.
Europeisk integrasjon
Det vi snakker om, er den langsiktige nedgangen for europeisk kapitalisme.
Allerede på 1970-tallet oppsto det en verdensomspennende kapitalistisk krise, den første etter den langvarige oppgangsperioden etter krigen. Den herskende klassen svarte med det som vanligvis kalles nyliberalisme, som i hovedsak innebærer et angrep på velferdsstaten og åpningen av en hel rekke deler av økonomien som tidligere var i statlige hender, for privat profitt.
Det var mer eller mindre etter denne perioden at det kom et svært kraftig press for europeisk integrasjon, som til slutt førte til innføringen av euroen som en felles valuta for Den europeiske union.
Bakgrunnen for opprettelsen av EU i en eller annen form hadde eksistert i mange tiår. Det var en langvarig prosess, men i bunn og grunn var det et forsøk fra de enkelte, relativt svake europeiske kapitalistmaktene på å slå seg sammen for å skaffe seg et visst fortrinn i konkurransen på verdensmarkedet.
Ulike faktorer hadde kommet sammen gjennom mange tiår før dette. USA var tidlig en pådriver for europeisk integrasjon under USAs dominans. Men integrasjonen representerte også et forsøk på å få til en avtale mellom borgerskapet i Frankrike og Tyskland om et økonomisk samarbeid som kunne forhindre krig på europeisk jord.
Sannheten er imidlertid at da euroen til slutt ble innført, skjedde det under tysk kapitals dominans, ettersom Tyskland var den sterkeste av disse ulike kapitalistmaktene.
Euroen ble også innført på grunnlag av et krav om permanent innstrammingspolitikk. Hvis dere husker Maastricht-traktatens kriterier – som egentlig aldri ble oppfylt fullt ut – het det at landene ikke skulle ha en offentlig gjeld på mer enn 60 prosent av BNP og ikke et budsjettunderskudd på mer enn 3 prosent.
For de fleste land virket ikke dette på den tiden som noe særlig stort problem. For å gi en pekepinn: Før krisen i 2008 var Spanias statsgjeld rundt 30 prosent av BNP. Men selv den gangen innebar disse kriteriene innstrammingspolitikk.
Som jeg sa, skjedde alt dette under tysk dominans. Tysk kapital tjente enormt på innføringen av euroen. Dette ble i Tyskland kombinert med en hel rekke motreformer i arbeidslivet, reformer som økte konkurranseevnen til tyske produkter.
Enorme mengder EU-midler ble overført til de søreuropeiske landene gjennom infrastrukturprosjekter og lignende, noe som igjen skapte et slags fanget marked for tyske eksportprodukter.
På den tiden fantes det store mengder svært billig kapital og svært lave renter. Det førte til en viss økonomisk vekst.
På dette tidspunktet forklarte vi at det var umulig å forene økonomier som hadde ulike behov og beveget seg i forskjellige retninger. Jeg anbefaler kameratene å lese dokumentet Alan Woods skrev i 1997, som heter «A Socialist Alternative to the European Union», og som analyserer denne prosessen.
Vi må innrømme at den europeiske kapitalistklassen gikk lenger enn det vi trodde var mulig i denne prosessen med europeisk integrasjon.
Likevel forble den grunnleggende motsigelsen vi hadde pekt på, selve kjernen i EU: umuligheten av å forene økonomiene i forskjellige land som beveget seg i ulike retninger.
La oss for eksempel si at den greske økonomien går inn i en krise. De kan ikke devaluere valutaen sin, fordi de ikke har egen valuta. De blir derfor tvunget til en «intern devaluering» gjennom en massiv ødeleggelse av arbeidernes levestandard. På dette stadiet i den økonomiske syklusen er det den eneste måten å gjenvinne konkurranseevnen på.
Den europeiske herskerklassen har hele tiden også forsøkt å håndtere dette problemet gjennom forsøk på å oppnå politisk enhet som kunne understøtte den økonomiske enheten. Politisk enhet under tysk dominans, vel å merke.
Men sannheten er at dette, etter alle disse årene, aldri har blitt oppnådd. Det finnes knapt noe felles i EUs såkalte fellespolitikk. Og nå, under de harde slagene fra den økonomiske krisen og endringene i verdensforholdene, går integrasjonen enda mer i oppløsning.
I stedet for ytterligere enhet diskuterer de nå avskaffelsen av vetoretten og konsensussystemet for beslutninger, fordi det ikke fungerer. Vetosystemet innebærer for eksempel at Orbán i Ungarn kunne holde EU som gissel i forskjellige saker han var opptatt av.
Så kom, som jeg sa, krisen i 2008, etterfulgt av massive redningspakker til bankene, som igjen førte til gjeldskrisen i perioden 2011–2015.
Dette presset virkelig EU til det ytterste og utløste massebevegelser mot innstrammingspolitikken i alle land, med Hellas som det fremste offeret.
Etter dette fikk vi sjokket fra covid-19. Igjen førte dette til en massiv opphopning av gjeld. Den samlede offentlige gjelden i EU gikk fra 58 prosent før 2008 til 88 prosent. Det ligger langt over Maastricht-grensen.
Dette samlede tallet på 88 prosent gjenspeiler imidlertid ikke den faktiske situasjonen. Tyskland ligger fortsatt på rundt 60 prosent. Det er den største økonomien i EU.
Men økonomiene i Storbritannia – som ikke lenger er med i EU – Belgia, Italia, Frankrike og Spania har alle en statsgjeld på over 100 prosent av BNP. I noen tilfeller ligger den på 130 eller 120 prosent, noe som er fullstendig uholdbart. Dette er en viktig årsak til de politiske krisene i disse landene.
På tom tank
Som om dette ikke var nok, fikk vi så Ukraina-krigen i 2022. Sanksjonene mot Russland vil gå over i historien som et av de beste eksemplene på at de europeiske kapitalistene skjøt seg selv i foten. Dette gjelder særlig Tyskland.
Europa avskar seg selv fra tilgangen til billig russisk olje og gass. Russisk olje sto tidligere for 27 prosent av Europas oljeimport. Nå har andelen falt til 2 prosent – da snakker vi om direkte import; noe russisk olje kommer fremdeles via India. Russisk gass har gått fra å utgjøre 45 prosent av Europas samlede import til 13 prosent.
Dette slår ulikt ut i forskjellige land. Enkelte land har blitt langt hardere rammet. Noen har egne alternativer eller innenlandske energikilder. Landet som er hardest rammet, er Tyskland.
Dette har ført til et amerikansk framstøt for å overta energimarkedet i Europa.
Kampen om kontrollen over verdens energimarkeder er en svært viktig del av den globale interimperialistiske kampen. Kina har åpenbart et fortrinn innen fornybar energi: solcellepaneler og elektriske batterier, men også når det gjelder bygging av kjernekraftverk. USA har ikke det samme fortrinnet på dette området.
I løpet av de siste tiårene har USA gått fra å være nettoimportør av energi til å være nettoeksportør. Utviklingen av fracking er en viktig del av denne endringen.
Europas import av amerikansk gass har økt fra 2 prosent til 28 prosent. Når det gjelder sjøtransportert LNG, har USA gått fra å levere 25 prosent til 66 prosent av all import. Amerikansk olje har økt fra 8 til 15 prosent av Europas import.
Dette er, kan man si, ett indirekte mål på USAs økte dominans over europeisk kapitalisme som følge av Ukraina-krigen.
Ukraina-krigen var åpenbart ikke i den tyske herskerklassens nasjonale interesse. Det forklarer den innledende motviljen mot å involvere seg.
Nå forsøker USA å utnytte denne situasjonen maksimalt til egen fordel. Dette er en prosess som begynte for to eller tre år siden, men som har akselerert det siste året og enda mer de siste seks månedene.
USA forsøker å utvikle en rekke gassrørledninger og gassterminaler i Europa som er dominert av USA, for å binde en hel rekke land til amerikanske leveranser, særlig på Balkan og i Øst-Europa.
Det finnes tre anlegg som er sentrale i denne infrastrukturen. Det ene er terminalen på øya Krk i Kroatia, som nå binder Kroatia til gasstilførsel fra USA. Den aktuelle rørledningen er ennå ikke bygget, men det foreligger en avtale om å bygge en gassrørledning fra Kroatia til Bosnia-Hercegovina. Det er en svært tvilsom avtale som tilsynelatende bryter EUs anbudsregler. Den inngår i kampen mellom EU og USA.
Så har vi FSRU-terminalen i Hellas, som også er dominert av USA. Og det finnes en terminal i Polen som heter Świnoujście-terminalen.
Tanken er å bygge en rekke rørledninger som kobler alt dette sammen i en vertikal gasskorridor fra Polen og hele veien ned til terminalene sør i Europa.
Noe av dette finnes allerede. Noe er delvis bygget. Men målet er tydelig: På et mer permanent grunnlag skal tilgangen til russisk gass og energi erstattes.
Det har vært en lang rekke møter og toppmøter. USAs energiminister Chris Wright har fløyet fra Bosnia til Kroatia, Hellas og alle disse landene. Så har vi Three Seas Initiative, som skal knytte Adriaterhavet, Østersjøen og Svartehavet sammen, og som er blitt en arena for skarp kamp mellom EU og USA.
Så finnes Transatlantic Gas Security Summit, som omfatter tolv land – Hellas, Bulgaria, Ungarn, Polen, Romania, Slovakia, Moldova, Ukraina, Kroatia, Litauen, Serbia og Bosnia-Hercegovina – under USAs ledelse.
Det vi er vitne til, er en svært, svært skarp kamp mellom amerikansk imperialisme og europeisk kapitalisme om kontrollen over energimarkedene.
Men den viktigste virkningen av tapet av billig russisk energi har vært i Tyskland.
Jeg ønsker ikke å komme med altfor mange tall, men jeg mener kameratene må forstå hele omfanget av dette spørsmålet.
Industriproduksjonen i Tyskland har falt med 9,5 prosent målt i volum sammenlignet med perioden før Ukraina-krigen. Enkelte industrier er mer energiintensive, som kjemisk industri, som er et kjerneområde i tysk industrikapital. I denne sektoren har produksjonen falt med 20 prosent. I metall- og papirindustrien har henholdsvis 8 og 9 prosent av alle arbeidsplasser blitt ødelagt i denne perioden.
Vi snakker om et kraftig sjokk på svært kort tid.
Det siste året har tysk industri kuttet 15 000 arbeidsplasser i måneden, eller 180 000 på ett år. Og flere kutt kommer.
Tapet av billig energi er ikke den eneste faktoren, men det har utvilsomt vært et sjokk som har fremskyndet denne prosessen.
Sannheten er at tysk industri, selve kjernen i Europas industrielle makt, til en viss grad allerede var blitt foreldet. Den lå etter andre, mer dynamiske industrimakter, først og fremst Kina.
Hamid kom med et svært interessant poeng i en av episodene av podkasten Against the Stream. I flere tiår bygget Tyskland sitt fortrinn i verdensøkonomien først og fremst rundt én industri: bilindustrien, som igjen hadde en hel rekke støtteindustrier rundt seg. Og de ble svært gode på dette området.
Men så ble de selvtilfredse. På grunn av den svært store vekten industrien for biler med forbrenningsmotor hadde i den samlede økonomien, var de mindre i stand til å fornye seg da overgangen kom fra forbrenningsmotorer til elektriske kjøretøy.
Kina hadde, om man vil, tilbakeliggenhetens fordel. Det eksisterte ingen stor kinesisk bilindustri. Det som fantes, var hovedsakelig utenlandseid, som for eksempel tyske selskaper som brukte billig kinesisk arbeidskraft til å produsere biler konstruert for forbrenningsmotorer.
På grunn av dette var det relativt enklere for Kina å ta spranget over til elektriske kjøretøy. Faktisk startet flere av de ledende kinesiske elbilprodusentene som i dag dominerer verdensmarkedet, som produsenter av batterier til mobiltelefoner – i prinsippet er det den samme teknologien.
Knust mellom USA …
Så, på toppen av alle disse sjokkene, kom Trump tilbake til makten. Han bestemte seg for at han ikke lenger var interessert i å opprettholde den transatlantiske alliansen i dens tidligere form. Dette var nok et stort sjokk for de europeiske kapitalistene.
Det kom til uttrykk gjennom to møter.
Det første var da JD Vance dro til sikkerhetskonferansen i München i begynnelsen av fjoråret. Der gikk han i praksis til angrep på Europa omtrent på følgende måte: «USA har finansiert Europas sikkerhet i flere tiår. Dere har snyltet på oss. Nå er det på tide at dere betaler.»
Dette er ikke bare Trumps idé. Det foregikk handelskonflikter mellom Europa og USA under Biden-administrasjonen og, før det, under Trumps første administrasjon, omkring en hel rekke spørsmål: stål, tollsatser, teknologiselskaper, fransk vin og skotsk whisky. Men dette var definitivt et kvalitativt sprang i konflikten.
Så kom møtet i juli i fjor, mens Donald Trump spilte golf i Skottland. De europeiske lederne, med von der Leyen i spissen, dro dit for å vise sin respekt. De inngikk en avtale som var ydmykende for Europa, der de forpliktet seg til å kjøpe store mengder energi fra USA.
Totalt var det snakk om noe i størrelsesorden på 750 milliarder euro i amerikansk energi. Det er uklart om dette faktisk blir gjennomført, men det uttrykker den generelle retningen. Det var en overordnet forpliktelse for å tilfredsstille Trump.
I stadig større grad har de europeiske kapitalistene innsett at USA ikke lenger kan betraktes som en alliert.
Forholdet mellom Europa og USA er fortsatt verdens største handelsforhold. Men det er ikke lenger et forhold som foregår i mer eller mindre god tro. Nå er det en nådeløs konkurranse mellom de to. Eller rettere sagt: et nådeløst angrep, et amerikansk framstøt mot Europa og dets markeder.
Vi har sett dette på alle mulige områder: reguleringen av teknologiselskaper, energispørsmålet og spørsmålet om Grønland.
Ikke bare det, USA har også åpent sagt at de fører en total kamp mot det politiske etablissementet i Europa. Målet deres er å få innsatt vennligsinnede regjeringer i forskjellige land, og de støtter åpent høyrepopulistiske partier flere steder.
Det er et svært – dette er dagens moteord – transaksjonelt forhold. Det betyr i bunn og grunn at USA vil bruke alle tilgjengelige virkemidler for å nå sine mål. Hvis de ikke når hele målet med en gang, vil de nå deler av det og deretter fortsette å presse i ønsket retning.
Alt dette er skrevet ned i det berømte dokumentet National Security Strategy.
Målet er også å plukke ut land ett etter ett for å se hvilke land USA kan utøve størst innflytelse over.
Dette har åpenbart ikke alltid gått slik de ønsket. USA støttet svært åpent og svært sterkt Orbáns gjenvalg i Ungarn. Og de tapte.
Men den overordnede hensikten og retningen i dette forholdet er helt tydelig.
Det betyr ikke nødvendigvis at USA ønsker å ødelegge NATO, for eksempel. Men det de i bunn og grunn ønsker, enten dette innebærer å ødelegge NATO eller ikke, er et forhold de selv får større fordel av.
De ønsker at de europeiske landene skal bruke mer på forsvar – noe som naturligvis innebærer mer penger på amerikanskproduserte våpen. De mener at europeiske land skal bistå USA når USA krever det, uten å ha noen reell innflytelse over eller bli konsultert om beslutningene USA tar – for eksempel i Iran.
I dette spørsmålet er USA svært målbevisst.
Forrige fredag satte de i gang en omfattende gjennomgang av NATOs styrkeplassering i Europa, noe som innebærer tilbaketrekking av tropper fra Tyskland, en prosess som allerede har begynt. Enkelte av disse soldatene har riktignok blitt flyttet til Polen eller andre steder. Men den overordnede retningen er tydelig.
USA trekker seg for øvrig ikke militært helt ut av Tyskland. De ønsker fortsatt kontroll over de viktige amerikanske militærbasene i landet, som har spilt en avgjørende rolle i krigene i Ukraina og Iran.
Men nå har vi sett ting som ville vært utenkelige bare 24 måneder tidligere. For eksempel at den spanske regjeringen nektet USA å bruke militærbaser i Spania til operasjonen i Iran. Det har vært lignende konflikter på et lavere nivå i Frankrike og Italia omkring bruken av amerikanske flybaser, om hvorvidt nødvendige tillatelser ble innhentet eller ikke, og om transport av våpen til Israel.
Regjeringene i enkelte av disse landene har delvis nektet USA tilgang av hensyn til opinionen og propaganda. Men det er ikke bare det. Det finnes en alvorlig konflikt mellom de europeiske kapitalistmaktene og USA, og den kommer også til uttrykk i disse spørsmålene.
… og Kina
USAs offensiv er bare én side av problemet den europeiske kapitalismen står overfor. Den andre er Kinas framvekst.
Kina har nå delvis blitt avskåret fra det amerikanske markedet gjennom sanksjoner og handelskrigen. Landet har enorm overkapasitet innen nesten alt og trenger markeder der disse produktene kan selges.
Dette er imperialismens logikk i sin reneste form. Og det har en negativ virkning på den europeiske økonomien, som ikke er i stand til å konkurrere med den kinesiske.
Dette skyldes ikke lenger bare at produksjonskostnadene er lavere i Kina, men også at Kina nå er mer teknologisk utviklet enn Europa.
Det finnes to eller tre europeiske bilselskaper – hovedsakelig i Frankrike – der kinesiske bilprodusenter har kommet inn og leid ledig kapasitet i eksisterende europeiske fabrikker for å bygge sine egne biler uten noen teknologioverføring.
Vi så Macron reise seg på Verdens økonomiske forum i januar og si: «Ja, vi ønsker gjerne kinesiske investeringer i Europa. Men det må skje på en rettferdig måte. De bør overføre noe av teknologien sin til oss.»
Dette ville vært utenkelig for 15 år siden. Da var forholdet omvendt.
Dette spørsmålet, særlig spørsmålet om produsenter av batterier og elbiler, skaper enorme splittelser innad i EU. Enkelte land sier: «Nei, vi må innføre proteksjonistisk toll for å beskytte industrien vår!»
Andre skynder seg med å ønske kinesiske investeringer velkommen i sine egne land før andre land rekker å få dem. Det pågår en hard konkurranse mellom Spania, Tyrkia og Ungarn om å tilby kinesiske selskaper de beste investeringsvilkårene.
Det kinesiske selskapet CATL bygger en batterifabrikk for elektriske kjøretøy i Zaragoza i Spania, like ved en bilfabrikk som eies av Stellantis. Batterifabrikken ligger i en liten by der det bare bor 1 300 mennesker. De har hentet inn 2 200 kinesiske arbeidere for å sette opp fabrikken fordi, for det første, de ikke ønsker å overføre teknologi eller kunnskap om hvordan fabrikken bygges opp, og for det andre fordi det ikke finnes 2 200 kvalifiserte ingeniører i Spania som kunne satt opp en slik fabrikk.
Når fabrikken er i full drift, vil det være 4 000 spanske arbeidere mot 1 000 kinesiske, men de spanske arbeiderne vil i hovedsak utføre de grunnleggende, lavt kvalifiserte oppgavene.
I julen var jeg på ferie i Spania, og jeg så disse Ebro-bilene i gatene. Jeg spurte søsteren min: Hvem lager disse bilene? Hva er dette? Ebro pleide å være et gammelt spansk merke som laget Land Rover-lignende kjøretøy og lastebiler.
Så spurte jeg KI, og det viste seg at dette er en kinesisk bilprodusent som har etablert en bilfabrikk i det som tidligere var Nissan-fabrikken i Barcelona, som ble lagt ned for noen år siden. Nå produserer de biler i Spania under det spanske merkenavnet de kjøpte fra dette selskapet, som i praksis var nedlagt.
Det finnes faktisk flere europeiske bilmerker som ikke lenger eies av europeiske selskaper, men som er blitt kjøpt opp av kinesiske selskaper.
Dette er ganske viktig. Det berører en hel rekke sektorer i økonomien.
Samtidig angriper Kina Europas myke underliv, Øst-Europa, der landet konkurrerer direkte med tysk kapital. I Ungarn har de allerede bygget en batterifabrikk.
Men den viktigste delen av dette spørsmålet – den kinesiske offensiven mot europeisk kapital – gjelder Tyskland. Forholdet mellom Kina og Tyskland er blitt fullstendig snudd på hodet.
I 2022 hadde Tyskland for første gang handelsunderskudd med Kina i stedet for handelsoverskudd. Og i 2025 eksporterte Kina for første gang mer kapitalvarer til Tyskland enn Tyskland eksporterte til Kina.
Tyskland pleide å ha et handelsoverskudd på 1,5 milliarder euro overfor Kina. Nå har landet et underskudd på en halv milliard. I løpet av tre eller fire år har handelsforholdet dermed blitt snudd med 2 milliarder euro.
Tysk kapital er ekstremt bekymret. Det minner litt om den berømte hjorten som står stivnet i frontlysene på en bil. Den er fullstendig sjokkert og vet egentlig ikke hva den skal gjøre.
Enkelte tyske kapitalister sier: «Nei, nei, vi må innføre toll.» Andre sier: «Nei, nei, tollen vil ikke fungere. Vi må få tak i teknologien!» De er fullstendig splittet.
Når det gjelder Øst-Europa, var det en svært interessant artikkel i Wall Street Journal om Kinas eksport – ikke av varer, men av fabrikker. Der sto det:
«Når en produsent i Øst-Europa eller Sør-Amerika setter opp en ny fabrikk, kan den nå kjøpe hele økosystemet: sprøytestøpemaskiner, robotarmer, tørkeutstyr og skybasert styringsprogramvare direkte fra én samlet kinesisk leverandør.
«’Kina har allerede spist mye av den tyske industriens lunsj og gjør seg klar til å begynne på middagen,’ uttalte Centre for European Reform, en London-basert tankesmie, i en nylig rapport.»
Dette er dynamikken i prosessen som foregår.
Jeg skal bare gi dere ett eksempel til. Det finnes en stor kinesisk produsent av hvitevarer som heter Midea. Selskapet eksporterer til hele verden og er blant andre stor i Brasil, Malaysia, og Japan.
Fabrikkene deres trenger industriroboter. Så hva gjorde de? De kjøpte et tysk selskap som er verdens tredje største produsent av industriroboter, Kuka.
Selskapet har fortsatt hovedkontor i Augsburg. Men det er nå, i alle praktiske henseender, et kinesisk selskap. Dette er kapitaleksport som gir kineserne et enormt fortrinn. Og den spiser definitivt opp den tyske industriens lunsj.
Som om ikke dette var nok, er verdensøkonomien, som jeg nevnte tidligere, blitt langt mer oppsplittet. Handelsforholdene mellom landene er langt mer konfronterende, og de europeiske kapitalistene klarer ikke egentlig å konkurrere i denne situasjonen.
Hovedårsaken ble understreket i den berømte Draghi-rapporten for noen år siden. Han sa i hovedsak at problemet Europa står overfor når det skal konkurrere i verdensøkonomien under disse forholdene, er at Europa ikke er ett enkelt land med ett felles regelverk og kapitalmarkeder som er store nok til å finansiere de nødvendige investeringene i ny teknologi, som datasentre, mikrobrikkefabrikker og så videre.
Og det Europa faktisk har, som ASML – et nederlandsk selskap som produserer fotolitografisystemer til halvlederindustrien – befinner seg under tydelig politisk dominans fra USA.
Det var en annen avslørende hendelse tidligere i år. Det finnes en kinesisk fabrikk i Nederland, Nexperia, som produserer halvledere hovedsakelig til bilindustrien – elektroniske bremsesystemer, drivlinjer og kjøretøysensorer.
Som ledd i et forsøk fra EU på å stå opp mot Kina tok den nederlandske regjeringen kontroll over dette selskapet. Den var også under press fra USA som del av politikken for å nekte Kina tilgang til teknologi.
Dette var uten sidestykke. De tok i praksis over administrasjonen av et kinesisk selskap som ikke tilhører dem.
Kineserne svarte så med å stanse produksjonen av disse mikrobrikkene. I løpet av en uke eller ti dager ble de fleste europeiske bilfabrikker og bilprodusenter tvunget til å stanse produksjonen fordi de manglet nødvendige brikker. Til slutt måtte nederlenderne trekke tilbake inngrepet og returnere fabrikken til de kinesiske eierne.
Dette avslører den faktiske karakteren av forholdet mellom de to.
Begrensningen ved europeisk kapitalisme er at det fortsatt finnes nasjonal konkurranse mellom alle disse forskjellige landene.
Kappløpet om opprustning
Dette kommer svært tydelig til uttrykk i framstøtet mot militarisme.
De europeiske kapitalistene innser nå at de må stå på egne ben. USA er for det første ikke lenger villig til å gi dem en sikkerhetsgaranti. For det andre er USA ikke lenger en pålitelig alliert når det gjelder å gjøre dette.
Trump har snakket om å levere F-35-jagerfly til Europa, men med begrensede egenskaper slik at Europa aldri faktisk vil kunne bruke dem til å slåss mot USA.
Hele denne situasjonen kan ikke sies å være preget av vennskapelige forbindelser.
Under Iran-krigen var det en episode der Sveits hadde bestilt Patriot-luftvernsystemer og F-35-jagerfly fra USA. Patriot-systemene ble ikke levert – eller ble levert svært sent – fordi USA selv trengte dem i Midtøsten. Sveitserne sa da: «Greit, vi har ikke mottatt varene våre. Da betaler vi ikke for dem lenger.»
USA svarte: «Greit, da tar vi disse pengene – 126 millioner dollar – som dere allerede har betalt for F-35, og overfører dem til Patriot-kontoen, selv om Patriot-systemene fortsatt ikke blir levert.»
Dette er ikke et vennskapelig forhold.
Hovedpoenget er at europeerne innser at de ikke lenger har noen sikkerhetsgaranti fra USA, samtidig som Russland vokser fram som en svært mektig industriell krigsmaskin rett ved Europas grenser.
Hvis de ønsker å forsvare sine interesser – det vil si de kapitalistiske og imperialistiske interessene til hver enkelt europeiske kapitalistmakt – må de ruste opp så raskt som mulig.
Men de står overfor alvorlige hindringer for å få dette til.
Det første problemet er penger. De fleste av disse landene – med unntak av Tyskland, foreløpig – har svært høy gjeld. Hvor skal de få pengene fra til å betale for opprustningen?
De ligger også svært, svært langt etter. De europeiske hærene er nedslitte. Særlig den britiske, men ikke bare den. Dette er den første hindringen.
Den andre hindringen er at det dreier seg om konkurrerende, individuelle nasjonale kapitalistklasser som alle forsøker å gjøre det samme.
Tidligere samarbeidet de om enkelte prosjekter: et europeisk jagerfly, et europeisk satellittsystem, en europeisk stridsvogn. Våpenindustrien i Italia, Frankrike og Tyskland delte på felles prosjekter.
Men nå er dette ikke lenger tilfelle. Alle disse avtalene er i ferd med å bryte sammen.
Tyskerne vil at produksjonen skal foregå i Tyskland, ved tyske fabrikker, og franskmennene vil at produksjonen skal foregå i Frankrike, hos franske selskaper. Italienerne ønsker det samme for seg. En hel rekke slike avtaler har brutt sammen.
Kutte velferdsstaten for å bygge en krigsstat
Dette leder oss åpenbart videre til neste spørsmål – framstøtet mot økte militærutgifter innebærer uunngåelig et massivt angrep på den europeiske velferdsstaten.
Vi har tidligere sitert en artikkel av Janan Ganesh, en av redaktørene i Financial Times, med overskriften «Europe must trim its welfare state to build a warfare state» – «Europa må trimme velferdsstaten for å bygge en krigsstat».
«Det finnes ingen måte å forsvare kontinentet på uten kutt i sosiale utgifter», heter det. «Alle, alle under 80» – det er alle her – «som har tilbrakt livet sitt i Europa, kan tilgis for å betrakte en enorm velferdsstat som tingenes naturlige tilstand.»
I virkeligheten er ikke den europeiske velferdsstaten enorm. Den er allerede blitt beskåret ganske kraftig gjennom de siste 30 eller 40 årene. Men for den herskende klassen er den fortsatt for stor under dagens kriseforhold. Han skriver:
«I virkeligheten var den et produkt av særegne historiske omstendigheter som eksisterte i andre halvdel av det 20. århundret, men som ikke lenger gjør det. Den ene var den implisitte amerikanske subsidieringen gjennom NATO, som gjorde det mulig for europeiske regjeringer å bruke en viss mengde penger på smør som ellers ville gått til våpen. En annen var at Europa under velferdsstatens gullalder møtte liten konkurranse fra Kina eller til og med India.»
Han argumenterer for at dette nå er over, at det ikke lenger er mulig, og at det må ødelegges. Så kommer selve kjernen i artikkelen. Han skriver:
«Dette er ikke holdbart. Spørsmålet er om offentligheten er enig. Jeg har begynt å tvile på om rike, demokratiske samfunn er i stand til å gjennomføre vanskelige reformer …»
I praksis sier han at det ville vært langt bedre med et diktatur, fordi man da slipper å bry seg med valg for å få en regjering som kan gjennomføre disse kuttene!
Dette er egentlig grunnlaget for krisen i Frankrike de siste ett eller to årene, eller enda lenger. De klarer ikke å skaffe et parlamentarisk flertall som vil støtte gjennomføringen av de nødvendige kuttene som den herskende klassen trenger.
I Frankrikes tilfelle handler det om kutt på 40 milliarder euro eller mer. De klarer ikke å få parlamentarisk flertall for dette. Det er derfor regjeringer dannes og regjeringer faller.
Alle disse parlamentsmedlemmene har også sine egne jobber å beskytte. De vet at dersom de stemmer for bestemte ting, som kutt i pensjoner eller velferdsstaten, vil de ikke bli gjenvalgt neste gang.
I Tyskland brukte de et annet triks for å komme rundt dette problemet. Siden de ikke hadde flertall i det nye parlamentet – som allerede var valgt av folket – for tiltakene de ønsket å innføre, kalte de inn til ett siste møte i det gamle parlamentet for å vedta tiltakene. Dette hadde for øvrig støtte fra Die Linke. Uten deres støtte ville det ikke blitt vedtatt.
I Tyskland har de også satt i gang en gjennomgang av velferdssystemet på 30 milliarder euro. Men dette skjer i alle land.
Og så skriver Ganesh:
«Et element av reell frykt må komme inn, slik det kanskje har gjort nå. Det finnes en annen grunn til å tro at utgiftskutt er lettere å selge når de begrunnes med forsvar.»
Han innrømmer altså nesten at de europeiske herskerklassene blåser opp faren for at Russland skal invadere Europa i morgen tidlig, for å legitimere kuttene.
De vil ikke klare å gjennomføre det de trenger, nemlig å bygge en moderne hær som er sterk nok til effektivt å forsvare deres imperialistiske interesser.
Jeg har forklart de forskjellige årsakene som begrenser Europas opprustningsprogram, men den viktigste er at dette kommer til å utløse en massiv politisk og sosial motreaksjon. Dette skjer på et tidspunkt der legitimiteten til alle borgerlige institusjoner, politiske partier og borgerlige medier er på et historisk lavmål som følge av alle årene siden 2008 med kapitalistisk krise, korrupsjonsskandaler, innstrammingstiltak, redningspakker til bankene og økende forskjeller i inntekt og formue.
Enkelte sier at Trumps popularitet har falt kraftig. Det er sant. Men sammenlignet med de europeiske lederne er Trump ekstremt populær. Starmers netto popularitet – den er nå borte – var minus 51, Macrons er minus 60 og Merz’ minus 64! Merz har bare sittet ved makten i omtrent ett år.
Dette er noen av de mest upopulære regjeringene Europa har hatt på svært lang tid. Og nå forsøker de å gjennomføre noen av de mest upopulære tiltakene på svært lang tid. Så undrer folk seg over hvorfor høyrepopulismen vokser overalt – i Storbritannia, Østerrike, Frankrike og Tyskland.
I Tyskland, som er Europas viktigste kapitalistiske land, ligger AfD, bare ett år etter valget, på 29 prosent. CDU har kollapset til 22 prosent, og SPD ligger på 12 prosent, under De grønne. I enkelte meningsmålinger ligger De grønne på 13 prosent og Die Linke på 11 prosent, bare ett prosentpoeng bak SPD.
Situasjonen er liknende i Østerrike. Hvor mange måneder brukte de på å forsøke å finne en koalisjon for å hindre FPÖ i å komme til makten? Til slutt satte de sammen en Frankenstein-koalisjon bestående av sosialdemokratene, de konservative og de liberale. Dette har nå ført til at FPÖ ligger på 38 prosent på meningsmålingene, tolv prosentpoeng foran det nest største partiet.
Dette burde ikke overraske noen. Jo mer de borgerlige liberalerne setter opp cordon sanitaire – brannmurer – desto lettere blir det for disse partiene å framstille seg som anti-etablissementspartier og vinne ytterligere støtte.
Europeisk splittelse
For å oppsummere setter denne situasjonen europeisk kapitalisme i en ekstremt svak posisjon, under press fra alle kanter: framveksten av Kina som en teknologisk avansert makt, USAs offensiv og framveksten av Russland som en sterk militærmakt like i nærheten.
Som følge av dette forsterkes alle sentrifugale tendenser innen EU dramatisk. De europeiske landene trekkes i alle mulige retninger mens de forsøker å finne en løsning på krisen og en ordning som passer hvert enkelt land.
Her ser vi for eksempel at Spania kommer i konflikt med USA og dreier i retning Kina. For å være tydelig er Spanias handels- og finansforbindelser med USA fremdeles langt viktigere enn forholdet til Kina. Men Spania forsøker å skaffe seg fordeler ved å bygge et forhold til Kina og aktivt tiltrekke seg kinesiske investeringer.
Flere land i Øst- og Sentral-Europa trekkes i retning enten USA eller Russland.
Så har vi Storbritannia. Tidligere var Storbritannias rolle mer eller mindre å fungere som en bro for amerikanske interesser inne i Europa. Men nå står Storbritannia utenfor EU og kan ikke lenger spille denne rollen på samme måte.
En del av den britiske herskerklassen vil ønske å knytte seg tettere til EU igjen. De innser at Brexit var en stor feil økonomisk sett. Samtidig er de under sterkt press fra USA.
Ideen om at de skulle forlate EU og deretter inngå uavhengige handelsavtaler med alle – Kina, India, USA – har slått fullstendig feil. I stedet, mens Europa og USA beveger seg stadig lenger fra hverandre, faller Storbritannia mellom to stoler.
Når det gjelder Tyskland – som igjen er Europas viktigste land både fra kapitalens og klassekampens synspunkt – innebærer denne krisen begynnelsen på en dyp splittelse mellom forskjellige deler av herskerklassen. Man kunne se de første tegnene til dette ved at enkelte tyske forretningsfolk deltok på det økonomiske forumet i St. Petersburg, sammen med profilerte AfD-politikere.
Dette er ganske alvorlig. Disse to landene skal angivelig være i krig med hverandre. Men det finnes fortsatt tyske selskaper med interesser i Russland. Og det finnes andre som av forskjellige årsaker – tilgang til energi og så videre – ønsker å gjenopprette dette forholdet.
I mange land gjenspeiler derfor framveksten av høyrepopulister til en viss grad også splittelser og konflikter innad i selve herskerklassen. Ulike deler av kapitalen, kanskje forskjellige industrier og forskjellige interesser, ser i ulike retninger og setter sine egne særinteresser over det som kunne betraktes som herskerklassens samlede interesser.
Europeisk revolusjon
Alt dette er svært interessant. Vi må diskutere det i detalj. Men samtidig må vi ikke glemme en annen side av denne diskusjonen. Hvis vi ser på alle disse ulike faktorene, ser vi at det forberedes en massiv eksplosjon i klassekampen.
Allerede på det europeiske kontinentet har vi sett forvarsler om dette. De massive «blokker alt»-streikene i Frankrike i september i fjor. De politiske generalstreikene i Italia i oktober i fjor på grunn av Gaza. De massive, langvarige streikene i Belgia mot innstrammingstiltak.
I Portugal var det to generalstreiker som klarte å stanse en reaksjonær motreform av arbeidslivet som var blitt foreslått. Ikke så mye fordi den andre generalstreiken var veldig, veldig sterk – det var den egentlig ikke; den var litt halvhjertet – men fordi Chega, det høyrepopulistiske partiet, ikke var villig til å stemme for reformen i parlamentet da det kom til stykket.
Disse høyrepopulistiske partiene er svært ustabile formasjoner fordi de representerer forskjellige interesser. De må opprettholde sitt sosiale grunnlag ved å late som om de er anti-etablissement. Men i alle land gjelder det at jo nærmere de kommer regjeringsmakten, desto mer modererer de politikken sin, og dermed mister de deler av den sosiale basen. Det er denne motsigelsen de befinner seg i.
I Catalonia var det en lærerstreik for omtrent to måneder siden. Den ble organisert av de viktigste fagforeningene med unntak av Arbeiderkommisjonene, som er den største fagforeningen i Spania og tradisjonelt har vært knyttet til kommunistpartiet. Arbeiderkommisjonene sluttet seg ikke til streiken før helt i siste øyeblikk, da streiken allerede hadde pågått en stund. De gikk inn i streiken, og dagen etter undertegnet de en dårlig avtale. De sluttet seg til streiken for bevisst å forråde streiken.
Lærerne stemte med overveldende flertall mot denne avtalen, og streiken fortsatte. Den viktigste fagforeningen som ledet streiken, var da USTEC, som opprinnelig var en venstreorientert grasrotfagforening, men som nå er den største fagforeningen blant lærerne i Catalonia.
Etter at streiken hadde vart i flere uker, sa USTEC: «Alle er slitne. Det er ikke mer vi kan oppnå. Skoleåret går mot slutten. Derfor foreslår vi denne avtalen», som var svært lik det dårlige forliket som allerede var blitt forkastet.
Dette er den største fagforeningen i sektoren. De la avtalen ut til avstemning. Og lærerne stemte mot den! Dermed sto de igjen med én liten fagforening, som kanskje representerte 10 prosent av lærerne, som ledet hele bevegelsen.
Omtrent på samme tid var det en total lærerstreik i Valencia. De politiske forholdene der var noe annerledes, men det var likevel en massiv mobilisering blant lærerne. Da skoleåret starter igjen i september, er det varslet en full lærerstreik i Madrid-regionen, igjen basert på massemøter og arbeidsplasskomiteer.
Man kan si at dette gjelder offentlig ansatte lærere, som har sine særlige arbeidsforhold. Men for noen uker siden startet det også en svært interessant streik ved Airbus, et luftfarts- og forsvarsselskap med store investeringer i forsvarsindustrien og rundt 14 000 ansatte i Spania.
Streiken startet fordi selskapet angrep arbeidernes rettigheter på en rekke forskjellige områder. Kontoransatte – hvorav mange er ingeniører som arbeider med konstruksjon og design – hadde tidligere hatt to dager i uken med hjemmekontor, men dette ble redusert til én. De hadde også kunnet ta ferie når de selv ønsket, men ble nå pålagt å avvikle ferien i bestemte perioder. Det var slike tilsynelatende små innstramminger som bygget seg opp over tid.
En streik brøt ut. Den ble i hovedsak tatt initiativ til av en ganske spesiell fagforening, en slags profesjonsforening som hovedsakelig organiserer kontoransatte. Men streiken fikk bred oppslutning blant industriarbeiderne, kontoransatte – ja, blant alle. Det ble holdt massemøter med tusenvis av arbeidere og organisert store streikevakter.
Deretter sluttet Arbeiderkommisjonene (CCOO) seg til streiken. Dagen etter undertegnet de en dårlig avtale … som deretter ble forkastet av 80 prosent av arbeidsstokken. Airbus-arbeidere fra Frankrike kom til Spania for å diskutere med sine spanske kolleger og finne ut hva som foregikk. Streiken fortsatte enda en uke eller ti dager.
Til slutt sa fagforeningen som opprinnelig hadde tatt initiativ til streiken: «Det er ikke stort mer vi kan oppnå. Vi bør godta denne avtalen.» Avtalen ble lagt fram til avstemning. Og arbeiderne stemte mot også denne avtalen: 49 prosent stemte imot, mens 44 prosent stemte for.
De ble tilbudt en lønnsøkning på 12 prosent. De mente dette ikke var tilstrekkelig, fordi det i praksis bare dekket inflasjonen for inneværende og neste år. Det de ønsket, var å ta igjen kjøpekraften de hadde mistet de siste årene – totalt 18 prosent.
Det er ikke klart hva som kommer til å skje videre. Nå er det ferie, og arbeiderne kommer tilbake i august. Men disse hendelsene er svært symptomatiske for den typen klassekamp vi kommer til å se i den neste perioden.
Hvis de eksisterende fagforeningene stiller seg i spissen for bevegelsen, vil arbeiderne følge fagforeningene. Men det vil også oppstå situasjoner der arbeiderne, dersom fagforeningene ikke er villige til å lede kampen, vil ta i bruk de virkemidlene de har til rådighet for å drive kampen framover.
Det er nettopp på et tidspunkt da den europeiske kapitalismen opplever sin dypeste krise, at den offisielle venstresiden er på sitt svakeste og mest ynkelige. Overalt.
Det finnes et enormt politisk tomrom, som av og til fylles av ulike tilfeldige eller kortvarige fenomener.
I Storbritannia gjaldt dette for eksempel partiet Your Party, som fikk oppmerksomhet i et par uker, samtidig som De grønne opplevde framgang. I Tyskland så vi en begrenset framgang for Die Linke ved valget i enkelte områder, og lignende utviklingstrekk andre steder.
Til slutt er kanskje det viktigste for oss den politiske radikaliseringen blant ungdommen, særlig i spørsmål som Palestina og militarisme. Mange av dem søker mot kommunistiske ideer.
Vi har for eksempel sett framveksten av Socialist Movement i Spania. De arrangerte en demonstrasjon 1. mai under slagordet «Vi må bygge et revolusjonært alternativ». Under denne parolen samlet de flere tusen unge mennesker i Baskerland, Catalonia, Madrid og Valencia.
I Frankrike har det vært en rekke utbrytergrupper fra Kommunistisk Ungdom, hvorav noen har utviklet seg i maoistisk retning. I Tyskland vokser det fram lokale kommunistiske grupper organisert av svært unge mennesker.
Vi må likevel ha sans for proporsjonene. Våre styrker er fortsatt svært, svært små overalt i Europa. Men forholdene er nærmest skreddersydd for oss.
Det finnes et lag av sterkt radikalisert ungdom som vi kan nå direkte med våre ideer, rekruttere og skolere innenfor våre egne rekker.
Dette er det nødvendige forberedende arbeidet dersom vi skal være i stand til å gripe inn i de store begivenhetene som med stor sannsynlighet vil utspille seg i den kommende perioden.
