(Oversettelse: https://www.marxist.com/turkey-attacks- afrin.htm, fra 19.01.2018)

Det ser ut til at Tyrkia har begynt, eller vil begynne, å angripe den kurdiske regjeringens
enklave i Afrin i Nordvest-Syria. Forberedelsene til denne operasjonen har foregått i flere måneder. Tyrkiske styrker har omringet området fra sør og – gjennom den såkalte Frie Syriske Hæren – fra øst og, hvor målet har vært å befeste seg, så vel som å bombe området de siste ukene.

For det erdoganske regimet er en uavhengig kurdisk enhet på Tyrkias grenser en trussel fordi den styrker bevegelsen til den undertrykte kurdiske minoriteten i Tyrkia. Erdogan har aldri skjult det faktum at hans nåværende hovedprioritet i Syria er å beseire den kurdiske bevegelsen, som ledes av PYD, en søsterorganisasjon av PKK i Tyrkia.

Massemedia i Vesten har vært stille om disse hendelsene. Disse «korsfarerne for frihet og demokrati» lukker øynene for de 200 000 menn, kvinner og barn som lever utelukkende i «nåde» av den tyrkiske hærens brutale drapsmaskin. Washington, som har brukt de kurdiske styrkene til å bekjempe ISIS, vasket sine hender for å forberede seg på hva som skulle komme. Pentagon-talsmannen Major Adrian Rankine-Galloway sa om Afrin den 16. januar: «Vi anser ikke [kurderne] som en del av vår «Bekjemp ISIS»-operasjon, noe som er hva vi gjør der og vi støtter dem ikke. Vi er ikke involvert med dem i det hele tatt.» Selvfølgelig har ikke EU-lederne, som har gjort en skitten avtale med Erdogan for å hindre strømmen av desperate flyktninger som kommer fra Midtøsten, sagt noe.

Det siste stykket i puslespillet var Russland, som ble invitert til Afrin av PYD for omtrent ett år siden for å fungere som en beskyttelse mot tyrkisk aggresjon. Men etter en rekke forhandlinger i løpet av den siste uken bestemte Russland seg for å trekke sine styrker ut i morges, umiddelbart etter at den tyrkiske kampanjen så ut til å ha startet.

Assad-regimet advarte i går at det ville skyte ned tyrkiske fly, men som den tyrkiske forsvarsministeren Nurettin Canikli sa på fredag; «Tyrkia er godt klar over at Assad-regimets evne til å gjennomføre sine trusler mot Tyrkia er «begrenset».» Assad-regimet er bare et gissel av Russland og Iran som har inngått en avtale med Tyrkia. I hvert fall synes Assad-regimet å ha blitt nøytralisert på en eller annen måte. Ved tilbaketrekningen av russiske tropper har det vært rapportert om at de kurdiske lederne kontaktet den syriske regjeringen om en gjeninnføring av syriske statlige institusjoner i Afrin og å reise det syriske flagget der. Det er rapportert at regimet har avslått dette.

Som alltid betyr «små» nasjoner lite i spillet og kampen mellom stormaktene. Når de er ferdig med å bruke de «små» nasjonene, har stormaktene ingen sperrer med å knuse dem eller å tillate andre å gjøre det. USA, Russland, Iran og Assad-regimet har alle på et eller annet tidspunkt lovet kurderne en eller annen form for støtte. Selv Erdogan lente seg på den kurdiske bevegelsen i Tyrkia frem til 2014 da det kurdiskbaserte HDP-partiet plutselig ble en trussel mot hans styre. Men den herskende klassen har ingen faste venner eller fiender, den har bare permanente interesser, og ingen av regjeringene i Midtøsten har noen interesse for et uavhengig Kurdistan som vil true de tyrkiske, irakiske, syriske og iranske statene. Det som skjer nå, er en indikasjon på hvilken vei prosessen vil gå i resten av de kurdiskstyrte områdene i Syria også.

Det kurdiske folk kan ikke stole på noen andre enn seg selv og andre undertrykte og fattige i regionen. Rojava-revolusjonen kom som en del av den første syriske revolusjonen, og var bare vellykket på grunn av dens revolusjonære og demokratiske metoder som appellerte til store lag av arbeidere og fattige i regionen. Det er de samme metodene som kan redde Afrin nå. Først og fremst er det nødvendig med en appell til, samt en generell mobilisering av, de kurdiske massene i Tyrkia, Irak og Iran: et kall for massedemonstrasjoner og streiker i alle kurdiske områder, for å få en avslutning på denne brutale ensidige krigen mot kurderne. For det andre trengs det at en appell sendes ut til alle arbeidere og fattige i disse landene for å bli med i de kurdiske massenes i kamp mot de reaksjonære herskerne, især i Tyrkia, men også i Syria, Irak og Iran. Til slutt, i Vesten er det en plikt for alle arbeiderbevegelsens ledere å avsløre den kriminelle oppførselen til Vestlige regjeringer som tar del i Erdogan-regimets forbrytelser.

Kampen til det kurdiske folket for retten til å leve fritt i henhold til egne ønsker og å ha sitt eget hjemland er alle arbeidere og ungdommers kamp mot kapitalistiske klasser, som drar menneskeheten ned i barbarisme.

Nei til krig mot kurderne!

Ned med det morderiske Erdogan-regimet!

Ned med imperialismen!

Støtt de kurdiske massenes rett til å bestemme egne skjebner!

Lenge leve internasjonal solidaritet!