I 2009 kjørte Synovate en meningsmåling på hvilken klassetilhørighet nordmenn hadde for det liberale tidsskriftet Minerva. Her konkluderte de at:
“Flest er det i øvre middelklasse med 37 prosent, mens 27 prosent ser seg selv som lavere middelklasse og 28 prosent som arbeiderklasse.”
Men stemmer virkelig dette? I meningsmålingen tok de utgangspunkt i at klasse er simpelthen bare en følelse knyttet opp til inntekt. Men er klasse noe som kan deles inn i inntektsgrupper og regnes fram til?
Karl Marx definerer klasse som en spesifikk rolle i den økonomiske prosessen. Klassene har sine egne interesser og tendenser som står til motsetning til andre klasser. Arbeiderklassen (proletariatet) og borgerskapet utgjør kapitalismens to hovedklasser Arbeiderklassen eller proletariatet blir her definert som de som ikke eier produksjonsmidlene og har en direkte interesse av arbeidsrettigheter, høyere lønn, pensjon etc. Borgerklassen består av de som eier produksjonsmidlene og den største andelen av rikdom som produseres i samfunnet tilfaller denne klassen. Interessekonflikten mellom disse to klassene utgjør den største motsetningen i samfunnet,motsetningen mellom det å leve av andres arbeid og å leve av sitt eget arbeid oppsummeres i motsetningen mellom profitt og lønn: Borgerskapet som lever av arbeiderklassens arbeid, har sin interesse i å å maksimere profitten. Dette er i konflikt med arbeidernes interesse; lønnen. Dette tar utgangspunkt i Marx sin arbeidsverditeori som viser til at det er kun arbeid som tilfører en vare verdi (dvs. menneskelig arbeid). Den sosialt nødvendige tiden (gjennomsnittlig arbeidstid) det tar å produsere et produkt er dens reelle verdi. Det er i produksjonen at kapitalistens merverdi oppstår. Merverdien oppstår ikke av at varen selges for mer enn det den er verdt. Den oppstår fordi borgerskapet ikke betaler for arbeiderens arbeid, men for arbeidskraften. Arbeidskraften blir kjøpt for en viss tid, for eksempel åtte timer, dersom arbeideren bruker fire timer på å skape en verdi lik lønnen går resten av tiden på å skape merverdi til kapitalisten. Merverdien går på bekostning av lønnen. Et annet aspekt under kapitalismen er konkurransen mellom borgerskapet, som tvinger hver individuelle kapitalist til å hele tiden utvikle produksjonen så deres vare får en mindre verdi enn andres. Dette kan gjøres på flere måter, ved å for eksempel bruke ny teknologi eller ved å innføre en ny arbeidsdeling.
Dette fører til at Markedet under kapitalismen er uforutsigbart og fylt med overproduksjonskriser, for at borgerklassen skal få realisert merverdien sin må det gå utover arbeiderklassen. Derfor ser vi nå at det kuttes i lønninger og pensjoner overalt, samt at det jobbes aktivt for å svekke arbeiderbevegelsen.
Nylig ser vi hvordan journalistene i NRK har blitt utnyttet, som resulterte i streik. Norsk Journalistlag viser til hvordan journalistene i NRK har økt profitten til NRK med 500 millioner kroner ved mer effektivt arbeid uten at lønningene har økt. Interessene til borgerklassen siver også inn i den politiske arenaen der de aktivt samarbeider med borgerlige partier i kampen mot reguleringer, velferdsordninger osv. Gjennom historien har arbeiderklassen kjempet mot borgerklassen ved bruk av streiker, demonstrasjoner og revolusjoner (dvs. klassekamp). Selv om arbeiderklassen har den umiddelbare interessen i å forbedre sine levekår så er ikke det nok, ingen av godene arbeiderklassen tidligere har kjempet gjennom kan garanteres under kapitalismen på grunn av de sykliske periodene med vekst og krise. Herav kommer behovet for å forkaste kapitalismen til fordel for sosialisme.
Mellom borgerklassen og arbeiderklassen finner vi småborgerskapet som eier småbruk, mindre selskaper etc, men som ikke ansetter lønnsarbeidere. De småborgerlige har interesser som kan overlappe både arbeiderklassens og borgerklassens. De utgjør ingen selvstendig faktor i klassekampen, de vil enten følge borgerskapet eller arbeiderklassen. I det kommunistiske manifest viser Marx til hvordan den lavere delen av småborgerskapet stadig presses ned i arbeiderklassen:
“De som har tilhørt de lavere lag av middelstanden, småindustrielle, handelsmenn og rentierer, håndverkere og bønder, alle disse klasser synker ned i proletariatet, dels fordi deres lille kapital ikke strekker til for storindustriell drift og ligger under i konkurransen med de større kapitalistene, dels fordi deres fagdyktighet blir satt ut av kurs av nye produksjonsmetoder. Slik rekrutteres proletariatet fra alle klasser i befolkningen.”
Kapitalismen som en gang var progressiv har gjennom konkurransen ført til en monopolisering og byråkratisering der store konserner regjerer. I dag har monopoliseringen økt uten sidestykke, stadig flere selskaper fusjonerer, som Statoil og Hydro for å monopolisere markedet og dermed skaffe større profitt.
Selv om majoriteten av Norges befolkning er arbeiderklassen hvordan kan det da ha seg at kun et fåtall regner seg selv som en del av arbeiderklassen? Liberale studier har lenge brukt betegnelsen klasse for å dele inn befolkningen basert på inntekt. Dette er et feilsteg av mange grunner: Som klasse har ikke disse inntektsgruppene samme interesse og det viser også til en sterk vilkårlighet rundt klassebegrepet. En som vinner i Lotto kan over natten fly opp fra den laveste klassen over til den høyeste, men hvilken nytte har vi av dette? Naturligvis finnes det mobilitet i samfunnet, men inntekt er også noe som kan variere i en befolkning med stadig mer usikre stillinger. Det liberale klassebegrepet tar heller ikke for seg hvordan arbeidere på tvers av de vilkårlige inndelingene kan ha helt like interesser. Dette bygger på forestillingen at arbeiderklassen er synonymt med fattigdom og elendighet. I dagens Norge har arbeiderne flere rettigheter og høyere lønninger enn i mange andre land, men betyr dette at de ikke fortsatt har de sentrale interessene til arbeiderklassen? Gang på gang viser norske arbeidere og fagforeninger at borgerklassen tar alle mulighetene de får til å utnytte arbeiderne til fordel for profitt. Selv om levekårene har blitt bedre i Norge er motsetningsforholdet i kapitalismen like synlig som den alltid har vært.
I dagens Norge (som Minerva-artikkelen viser) ser vi at to tredjedeler av nordmenn hevder å tilhøre middelklassen. Men middelklassen er et lite presist begrep. I Marx sine dager utgjorde småborgerskapet middelklassen, de både eier sine egne produksjonsmidler og arbeider med dem. De utgjorde også majoriteten i befolkningen i de fleste kontinentale land og tjente til livets opphold som små håndverkere, eller som uavhengige bønder. Akkurat som prediksjonen til Marx i det kommunistiske manifestet har flere og flere fra småborgerskapet falt inn i proletariatets rekker. Bondebefolkningen er nesten utradert, i de viktigste industrilandene utgjør de ikke mer enn 2-3% av befolkningen, i Norge er 2,7% av den yrkesaktive befolkningen sysselsatt i jord- og skogbruk. Tidligere var det mulig å omtrent bare inneha en lest for å drive som skomaker, i dag kan man omtrent telle dem på en hånd. Ettersom deler av arbeiderklassen flyttet ut av områder tradisjonelt ansett som arbeiderbydeler, ble denne delen av arbeidere sett på som den nye middelklassen. Klasser ble klassifisert etter inntekt og ikke etter rolle i samfunnet, derfor er ikke middelklassen lenger en homogen gruppe, men består av både deler av arbeiderklassen og av småborgerskapet. I Norge er det rundt 2.770.000 arbeidere hvorav kun 165.000 er i lederstillinger. Majoriteten av arbeidsstyrken er altså arbeiderklasse mens en større andel av de som er oppført i lederstillinger tilhører middelklassen eller småborgerskapet.
Når Marx snakker om arbeiderklassen snakker han ikke utelukkende om lønnsarbeidere men også de som er fattige og arbeidsløse. Det er også viktig å skille mellom privat og personlig eiendom når det er snakk om arbeiderklassen. Som sagt er det deler av middel- og borgerklassen som eier privat eiendom (dvs. produksjonsmidlene) mens arbeideren kan eie ting uten at han blir småborgerlig (Bil, hus, båt etc.). I Marx sin tid var lønn den største indikasjonen på klasse, og det er det fortsatt. I prinsippet er alle som ser seg nødt til å selge arbeidskraften sin del av arbeiderklassen, men allikevel er det en del nyanser, advokater og andre i høyere funksjonærstillinger vil som regel følge etter borgerskapet på grunn av deres arbeids natur. Allikevel har flere av dette sjiktet gått over til arbeiderklassen, lærere som på tredve og tyve tallet sluttet seg til fascismen er idag blant de mest streikevillige. Videre har Arbeiderklassen inntatt universitetene og høyskolene, på tyvetallet ble studenter brukt som streikebrytere, nå står de ofte i forgrunnen av protestene. Den nåværende reduksjonismen av klassebegrepet til å handle om størrelsen på lønnen har ført til en mindre klassebevissthet, vi må ikke glemme at erfaring kommer før bevissthet og før eller siden vil bevisstheten komme tilbake og majoriteten vil igjen identifisere seg med og kjempe på vegne av arbeiderklassen. Interessene til studenter, håndverkere eller arbeidsledige kan naturligvis variere fra person til person men som klasse er de samlet i interessen imot borgerskapets utnyttelse.
Arbeiderklassen er ikke bare fabrikk- og industriarbeidere men majoriteten av befolkningen. Nå er klassebegrepet mystifisert og vagt, men med en kommende tilspissning av klassekampen og med de erfaringene den kommer med vil klassebevisstheten komme tilbake med et brak. Aldri før har arbeiderklassen vært større og mektigere, ingen lyspære lyser eller hjul går rundt uten arbeiderklassens velsignelse og ingen kraft kan motstå arbeiderklassen når den kommer i bevegelse.
“Den proletariske bevegelsen er det overveldende flertallets bevegelse i det overveldende flertallets interesse.” – Marx, Det kommunistiske manifest 1848