Den 5. mai var 200 års dagen for Karl Marx fødsel. Over hele verden, befinner det kapitalistiske systemet seg i krise og arbeiderklassen prøver å ta kontrollen over sin egen skjebne. I eliten snakker de ikke lenger like spydig om Marx død. Det er omvendt, i de sirkler hersker det forskrekkelse og frykt. Det har derfor aldri eksistert en tid der det har vært like nødvendig å studere Marx idéer. Her publiserer vi en introduksjon, av Alan Woods, til en samlng av artikler om Marx idéer.
Wellred Books presenterer stolt frem The Ideas of Karl Marx, som inneholder en omfattende introduskjon til mannen, livet hans og idéene: fra en forklaring på marxistisk filisofi og Marx kamp mot den småborgerlige anarkismen, til Trotskys tekst om det Kommunistiske Manifest og mye mer. Du kan kjøpe boka fra Wellred Books.
For tohundre år siden, den 5. mai 1818 ble en av de største figurene i menneskets historie født, i den tyske byen Trier. To århundrer senere, til tross for alle onsinnede angrep, forvrengninger og forsøk på underminere bildet av mannen og tenkeren, har Karl Marx tatt plassen som en av historiens største teoretiske genier.
Om man er uenige eller enige med ham, hersker det ingen tvil om at Karl Marx bidro til en stor revolusjon innen filosofi, hans navn kan stå side om side med alle fortidens store helter: Heraclites, Aristoteles, Hegel og Charles Darwin.
Marx oppdagelser innen filosofi, historie og politisk økonomi vil på egenhånd stå som kollosale separate monumenter. Om hans livs verk hadde startet og endt med første volum av kapitalen, hadde det i seg selv vært en enorm oppnåelse. Men Marx var ikke bare en tenker; han var en akjsonens mann, en revolusjonær som dedikerte hele livet sitt til kampen for arbeiderklassen og sosialismen.
Det er ikke tilstrekkelig å skrive om et slikt variert og rikt liv på noen få linjer. Men på tohundre årsdagen for Marx, er det nødvendig å komme med en kort og uungåelige inkomplett skisse av dette livet, som en introduksjon til denne boken.
Marx liv
Marx ble født for tohundre år siden, i Tyskland, som da var en del av Preussen. Imidlertid så skilte Rhinland provinsen, som Trier var en del av, seg ut på mange områder fra det tilbakeliggende, semiføydale og reaksjonære Preussen lengre øst.
Etter anneksjonen under de Napoleonske krigene, ble innbyggerne eksponert for nye idéer som trykkefrihet og religionsfrihet. Selv om Rhinland ble inkorporert inn i Preussen igjen av kongressen i Wien tre år før Marx ble født, hadde trykksverten under disse årene avgitt et merke på den progressive tankegangen til de mest opplyste seksjonene i samfunnet.
Karl Heinrich var en av ni barn i Heinrich og Henrietta Marx familien. Marx far var advokat, med et relativt progressivt syn, som leste Kant og Voltaire og forfektet reformasjon av den preussiske staten. Familien var tålelig velstående og Marx erfarte aldri fattigdom eller mangler under barndommen og ungdomstiden. Han led en del under dette i hans senere liv.
Begge foreldrene var jødiske, men i 1816 konverterte Karls far til kristendommen. Antageligvis som et svar til en lov i 1815 som bannlyste jøder fra den øvre sosieteten. Det er signifikant at selv om størstedelen i Trier var romersk-katolske, valgte han den Lutherske troen, ettersom han likestilte «protestantismen med intelektuell frihet». Heinrich Marx var imidlertid langt fra å være revolusjonær og han ville utvilsomt ha vært forskrekket dersom han hadde visst om hans kjære sønns fremtid.
Da Karl ble ferdig med skolen startet han på universitetet, der han studerte juss, og senere historie og filosofi. Mens han studerte i Berlin ble han betatt den store filosofen Hegel. Han så at under den overfladiske idealistiske skorpen, hadde Hegels dialektisme dype revolusjonære implikasjoner. Denne dialektiske filosofien dannet grunnlaget for hans senere ideologiske utvikling.
Marx slo seg sammen med venstrehegelianerne, som trakk radikale og ateistiske slutninger fra Hegels filosofi. Han ble fort lei av den endeløse ordknusingen og den dialektiske sjongleringen til disse radikale akademikerne som raskt degenererte til en ren debattklubb.
Marx var ganske imponert over idéene til Ludwig Feuerbach, som ved å starte fra en kritikk av religion gikk inn i en materialistisk retning. Men han kritiserte Feuerbach for hans neglisjon av Hegels dialektikk. Marx klarte brilliant å kombinere filosofisk materialisme med dialektisme og konstruerte en helt annerledes og revolusjonær filosofi.
Bevæpnet med disse revolusjonære idéene, samarbeidet unge Marx med venstrehegelianerne i Rhinland som hadde opprettet en radikal avis, Rheinische Zeitung. Som redaktør av avisen skrev Marx en rekke brilliante revolusjonære artikler. Avisa ble en øyeblikkelig suksess og trakk fort til seg oppmerksomheten til de preussiske autoritetene som underla den en streng sensur. Marx klarte på genialt vis å unngå den jernharde sensuren. Til slutt hadde de ikke noe annet valg enn å stenge den.
I 1836 ble han mer politisk aktiv, Marx var hemmelig forlovet med Jenny von Westphalen, en attraktiv ung dame fra en aristokratisk familie, kjent som den peneste jenta i Trier. Hun var fire år eldre og desidert fra høyere klasse. Men henne og Marx hadde vært unge kjærester og fra alt vi vet var de helt og holdent bundet til hverandre.
Jennys far, Baron von Ludwig von Westphalen, en embedsmann i den preussiske regjeringen var av dobbelt aristokratisk avstamning: Faren var leder av generalstaben under syårskrigen, og hans skotske mor, Anne Wishart var etterkommer av jarlene av Argyll. Det er derfor ikke overraskende at de holdt forholdet hemmelig i så lang tid. Tre måneder etter stengingen av Rheinische Zeitung, i juni 1843 giftet han seg endelig med Jenny von Westphalen, og i oktober flyttet de til Paris.
Jeg tror at det er knyttet nok oppmerksomhet til denne bemerkelsesverdige damen, som gjorde kollossale oppofrelser i å støtte hennes mann i det revolusjonære arbeidet. Hun må ha lidd stort, bryte med familien, dra fra et land til et annet, ta del i alle Marx mangler og leve under de vanskeligste forhold. Hun så sine barn lide, falle syke og dø. Da sønnen Edgar døde i London, hadde hverken henne eller Marx nok penger til å kjøpe en kiste.
Jennys eldre bror Ferdinand ble senere en invrig undertrykkende innenriksminister for den preussiske regjeringen mellom 1850 og 1858, det vil si under høyden av den europeiske reaksjonen. Vi møter her paradokset mellom en mann involvert i revolusjonært arbeide for å nedkjempe den preussiske staten fra London, mens hans svoger i Berlin var ansvarlig for forfølgelsen av revolusjonære både innenfor og utenfor Preussens grenser. Historien vet ikke om noen annen mer ironisk situasjon enn denne!
I Paris
Høsten 1843 flyttet Marx til Paris for publikasjonen av et radikalt magasin i utlandet, sammen med Arnold Ruge. I den hete atmosfære i Paris på den tiden, fikk Marx raskt kontakt med organiserte grupper av emigrerte tyske arbeidere og ulike franske sosialistiske sekter. Nå blåste revolusjonære vinder sterkt over hele Europa, spesielt i Paris. Ikke for første eller siste gang, Paris var Europas politiske hjerte i 1843.
Men bare en utgave av dette tidsskriftet, Deutsch-Französische Jahrbücher , dukket opp. Publikasjonen stanset hovedsakelig opp på grunn av vanskelighetene med å distribuere det hemmelig i Tyskland, og for de filosofiske forskjellene mellom Marx og Ruge. Marx begynte så å skrive for en annen radikal avis, Vorwärts , som var knyttet til en organisasjon som senere skulle bli den kommunistiske Liga.
Det var på denne tiden at et av historiens mest ekstraordinære samarbeid startet. I september 1844, kom en ung mann med navn Friedrich Engels til Paris for et par dager for å jobbe som bidragsyter til tidsskriftet. Fra da av ble han Marx’ nærmeste venn og samarbeidspartner. I dag er navnene Marx og Engels så fullstendig uatskillelige som om de skulle ha vært en og samme person.
I løpet av tiden i Paris, fra oktober 1843 til januar 1845 bodde Marx på Rue Vanneau 38. Her engasjerte Marx seg i en intensiv studie av politisk økonomi, han fortærte verkene til Adam Smith, David Ricardo, James Stuart Mill, og også de franske utopiske sosialistene, Saint-Simon og Fourier. Her ser vi kimen til hans fremtidige funn på det økonomiske feltet.
Brussel
Marx’ revolusjonære aktiviteter tiltrakk seg raskt oppmerksomheten til myndighetene i Berlin. Den preussiske regjeringen krevde at de franske myndighetene iverksatte tiltak, hvorav sistnevnte bare var glad for å gjøre det. Utvist fra Paris på slutten av 1844, flyttet Marx til Brussel, der han sluttet seg til den hemmelige gruppen, Den Kommunistiske Liga. Til tross for flyttingen, hadde Marx fortsatt strenge restriksjoner på virksomheten. Han hadde lovet å ikke publisere artikler om moderne politikk.
Marx og Engels dannet umiddelbart et nært forhold, der de to mennene samlet ulike erfaringer for å utarbeide et helt nytt og originalt sett med ideer. Som sønn av en velstående tyske produsent, var Engels i stand til å kombinere sine konkrete erfaringer med kapitalistisk produksjon sammen med Marx’ banebrytende arbeid innen filosofi. Engels viste Marx sin nylig publiserte bok Den arbeidende klasses tilstand i England. Han hadde allerede kommet til den konklusjon at arbeiderklassen ville være det viktigste middel for sosial endring.
Det var også Engels som først begynte å arbeide med de grunnleggende prinsippene som senere ble realisert i de tre bindene av Kapitalen. Men med sin karakteristisk beskjedenhet, akseptert han alltid Marx’ forrang innen ideologi og plasserte seg selv i rollen som en ydmyk og lojal disippel, men, faktisk, står hans bidrag til marxistisk teori skulder ved skulder til Marx.
I april 1845 flyttet Engels fra Tyskland til Brussel for å forene seg med Marx. Sammen skrev de en kritikk av filosofien til Bruno Bauer, en unghegelianer, Marx hadde vært nær. Resultatet av Marx og Engels’ første samarbeid, den hellige familie , ble utgitt i 1845. Den markerte begynnelsen på bruddet med venstrehegelianerne og utgangspunktet for en helt ny filosofi.
I 1846 skrev Marx og Engels Den tyske ideologi , der de først utviklet teorien om historisk materialisme. Dette markerte et endelig og ugjenkallelig brudd med unghegelianerne. Marx hadde endelig omfavnet sosialismen som den eneste løsningen på problemene med menneskeheten. Dessverre var ingen utgiver villig til å ta sjansen på å publisere Den tyske ideologi, som sammen med Teser om Feuerbach, ikke så dagens lys før etter Marx ‘død.
Marx og Engels førte en nådeløs kamp mot den småborgerlige sosialismens forvirrede ideer, og prøvde å føre sosialismen opp på et vitenskapelig grunnlag. På den tiden i Paris var de halvanarkistiske ideer til Proudhon på moten blant enkelte revolusjonære grupper. Marx utsatte dem for en omfattende kritikk i 1847 i Filosofiens elendighet, støttet opp av fakta, og betydelige sitater fra Proudhons skrifter.
I begynnelsen av 1846, forsøkte Marx å knytte sosialister fra hele Europa sammen ved hjelp av en kommunistisk Korrespondanse komité. Han hadde vært i kontakt med en hemmelig organisasjon av håndverkere i Paris og Frankfurt kalt Rettferdens Liga. Det var en liten gruppe (ca hundre i Paris og åtti i Frankfurt) med svært forvirrede ideer. Marx fikk overtalt dem til å forlate sine underjordiske metoder og operere i det åpne som et politisk parti. Det smeltet sammen med andre og dannet Den Kommunistiske Liga.
På den andre kongressen til Kommunist Ligaen, som ble holdt i London i november 1847 fikk Marx og Engels i oppdrag å skrive et dokument, kjent som Det kommunistiske manifest . Dette epokegjørende dokumentet ble utgitt i 1848.
Det kommunistiske manifest og Neue Rheinische Zeitung
Det virker utrolig i dag at Det kommunistiske manifest ble skrevet da Marx og Engels fortsatt var unge menn; Marx var ennå ikke 30 år og Engels tre år yngre. Likevel representerer dette bemerkelsesverdige dokumentet et vendepunkt i historien. Den er like frisk og relevant nå som da den først så dagens lys. Faktisk er dens relevans enda større i dag.
Tidspunktet for publiseringen av dette dokumentet kan neppe ha vært bedre. Blekket var knapt blitt tørt da en mektig bølge av revolusjoner brøt ut over hele Europa. Februarrevolusjonen i Frankrike styrtet Orleans monarkiet og førte til opprettelsen av den andre republikken.
Det er en anekdote om at Marx brukte en stor del av arven han fikk fra faren (holdt tilbake av onkelen) til å kjøpe våpen for belgiske arbeidere som var i en revolusjonær tilstand. Hvorvidt historien er sann eller usann vet vi ikke, men det belgiske Justisdepartementet trodde sikkert det. De brukte det som en unnskyldning for å arrestere ham.
Marx ble dermed tvunget til å flykte tilbake til Frankrike, hvor han mente at han ville være trygg under den nye republikanske regjeringen. Men det var et fåfengt håp. De franske borgerlige republikanerne var livredde for arbeiderne, som begynte å fremme uavhengige klassekrav som truet privateiendommen. Under disse omstendighetene var det siste de trengte tilstedeværelsen til en mann som Marx.
Marx var overbevist om at etter Frankrike, så var Tyskland på terskelen til revolusjon. Han flyttet til Köln, hvor han grunnla et nytt magasin – Neue Rheinische Zeitung – som startet publiseringen 1. juni 1848. Avisen hadde en svært radikal demokratisk linje mot det preussiske eneveldet og Marx viet mesteparten av energien til redaksjonen (Den Kommunistiske Ligaen var praktisk talt oppløst). Han fortsatte i stillingen fra juni 1848 til 19. mai 1849 da avisa ble stengt.
Neue Rheinische Zeitung var en modell for revolusjonær journalistikk og spilte en aktiv rolle i de revolusjonære hendelsene i 1848-1849. Men kontrarevolusjonens seier satte en stopper for aktiviteten. Marx ble stilt for retten for sine revolusjonære aktiviteter. Han ble frikjent den 9. februar 1849, men senere forvist fra Tyskland 16. mai 1849.
Marx returnerte igjen tilbake til Paris. Men han ble på nytt forvist fra Frankrike etter demonstrasjonen den 13. juni 1849. Siden Preussen nektet å utstede et pass, ble Marx nå en statsløs og pengelens i eksil. Han flyttet til London, som i de dager var mer tolerant og innbydende til politisk forviste enn det er i dag. Selv om Storbritannia også nektet ham statsborgerskap, fikk han bli i London til sin død. I mai 1849 begynte han på en “lang, søvnløs natt i eksil” som skulle vare livet ut.
London
Vel fremme i London, forble Marx optimistisk om et nytt og nært forestående revolusjonsutbrudd i Europa. Han skrev to lange hefter om 1848 revolusjonen i Frankrike og dens konsekvenser: Klassekamper i Frankrike og Louis Bonapartes 18. Brumaire. Han konkluderte med at “en ny revolusjon bare var mulig som følge av en ny krise” og deretter viet han seg til studiet av politisk økonomi for å finne årsakene og naturen til de kapitalistiske krisene.
For det meste tilbrakte han tiden i London, Marx og hans familie levde i dyp fattigdom. Han fant arbeid som korrespondent for New York Daily Tribune , et samarbeid som varte i ti år fra 1852 til 1862. Men Marx var aldri i stand til å tjene til livets opphold fra journalistikklønnen. I første halvdel av 1850-tallet, bodde Marx familien under kummerlige forhold i en treroms leilighet i Soho kvarteret i London. Marx og Jenny hadde allerede fire barn og to til skulle følge. Av disse var det kun tre som overlevde.
“Salig er den som ikke har familie,” skrev Karl Marx utslitt i et brev til Friedrich Engels i juni 1854. Han var trettiseks på den tiden og hadde for lengst mistet all kontakt med slektningene sine. Hans far var død, og forholdet til moren var dårlig. Bare gjennom den uselviske gavmildheten til vennen Friedrich Engels kunne Marx og hans familie overleve.
Marx familie hadde syv barn, hvorav fire døde i barndommen eller under fødsel. Til tross for alle vanskeligheter, var de en lykkelig familie. Marx elsket sine døtre dypt, og de beundret ham. I fritiden og på kveldstid lekte han med dem og leste fra klassikerne. Don Quixote var en spesiell favoritt, men de spilte også skuespill av Shakespeare, der Marx og barna leste ulike deler. “Han var en unik, en uovertruffen historieforteller,” har datteren Eleanor fortalt.
Av de tre gjenlevende døtrene – Jenny, Laura, og Eleanor – giftet to seg med franskmenn. En av disse mennene, Paul Lafargue, spilte en aktiv rolle i den marxistiske bevegelsen og bidro til å etablere det sosialistiske partiet i Spania. Eleanor Marx var aktiv i den britiske arbeiderbevegelsen som en militant organisator.
Marx arbeid var ikke begrenset til teori alene. Hele tiden mens han var i London spilte han en aktiv rolle i å fremme og utvikle den internasjonale arbeiderbevegelsen. Marx hjalp til å opprette det tyske utdannings Samfunn, samt et nytt hovedkvarter for den Kommunistiske Liga. Men han ble stadig mer frustrert og fremmedgjort av den endeløse sekteriske kranglingen mellom de emigrerte og endte til slutt relasjonene sine med dem, samtidig som han alltid opprettholdt tett kontakt med aktive medlemmer av den britiske arbeiderbevegelsen.
En avgjørende vending i situasjonen skjedde i 1864. Den 28. september ble Den internasjonale arbeiderassosiasjonen – kjent for oss som den første internasjonale – grunnlagt. Helt fra starten av var Marx hjertet og sjelen til denne organisasjonen, forfatter av dens første tekst og av en rekke resolusjoner, erklæringer og manifester. For de neste årene viet han mye av sin tid til å opprettholde arbeidet til Internasjonalen. Sammen med Engels hadde han en stor korrespondanse med arbeidere og likesinnede i mange land, inkludert Russland.
Marx var nødt til å føre en nådeløs kamp mot alle typer småborgerlige avvik innenfor rekkene til Internasjonalen: Proudhons utopiske sosialisme, den borgerlige nasjonalisme til den italienske Mazzini, opportunismen til de britiske reformistiske fagforeningslederne, og fremfor alt intrigene til anarkisten Bakunin og hans tilhengere.
Til slutt lyktes Marx i å vinne den ideologiske kampen, men forholdene som de unge kreftene til Internasjonalen ble dannet under gikk i en ugunstig retning. Paris kommunens nederlag var dens endelige dødsstøt.
Gitt den ugunstige situasjonen i Europa, foreslo Marx å overføre setet for generalrådet fra London til New York i 1872 i håp om at klassekampens utvikling i den nye verden vil gi Internasjonalen nye muligheter. Men ingenting kunne hindre nedgangen. Den viktigste oppnåelsen til den første Internasjonalen var at det ga et fast ideologisk grunnlag for fremtidig utvikling. Men som en organisasjon opphørte den å eksistere.
Marx ‘helse ble undergravd av det utmattende arbeidet i Internasjonalen og hans enda mer anstrengende teoretiske studier og skriving. Han fortsatte å jobbe utrettelig med spørsmålet om politisk økonomi og på ferdigstillelsen av Kapitalen , der han samlet haugevis av nytt materiale og studerte en rekke språk, inkludert russisk.
Død
Marx passet aldri på sin egen helse. Hans kjærlighet til sterkt krydret mat og vin, sammen med en overdreven røyking av sigarer kan godt ha bidratt til forverringen av helsen, som ble skjebnesvangert undergravd av år med fattigdom. I de siste tolv årene av livet, tillot ikke hans tilbakevendende sykdommer ham lenger til å foreta et sammenhengende åndsverk.
Til tross for et økende anfall med dårlig helse, kastet Marx seg inn i en monumental studie av lover og kapitalismens historie, og utviklet en helt ny økonomisk teori. Som en forberedelse til skrivingen av Kapitalen, leste han alle tilgjengelige arbeid på økonomisk og finansiell teori og praksis. Det er tilstrekkelig å lese alle de omfattende fotnotene i denne store boken for å forstå hvor utrolig grundig og nitidig forskning som gikk inn i bearbeidelsen.
I 1867 publiserte han det første bindet av Kapitalen. Han tilbrakte resten av livet med skriving og reviderte manuskripter for de gjenværende volumer, som forble ufullstendige ved bortgangen. De to resterende volumene ble omhyggelig samlet, redigert og utgitt posthumt av Engels.
Det endelige slaget til Marx ‘helse var Jenny Marx død, som gikk bort som følge av kreft den 2. desember 1881 i en alder av sekstisyv. Sammen med sin eldste datters dødsfall, var dette en grusom personlig tragedie som Marx aldri overvant. Det la mørke skyer over de siste årene av hans liv.
Karl Marx døde av lungehinnebetennelse i London 14. mars 1883 og sovnet fredelig inn i lenestolen sin. Han ble gravlagt ved siden av sin kone i Highgate Cemetery i London. Da han døde, ble en daguerreotype fotografi av faren funnet i brystlommen hans. Den ble plassert i kisten og graven i Highgate kirkegård. Hans opprinnelige grav hadde bare en beskjeden stein, den er dessverre vandalisert og i stor grad ignorert av besøkende som strømmer til det gigantiske monumentet reist i november 1954 da Marx og hans familie ble begravet på et nytt område ikke langt fra den gamle.
Den nye graven, avduket 14. mars 1956 bærer inskripsjonen: “Arbeidere i alle land foren dere!”, Og de like berømte ordene fra Teser om Feuerbach : “Filosofene har bare fortolket verden på ulike måter – poenget er imidlertid å endre det.»
Men det virkelige monument til Marx er ikke i Highgate kirkegård. Det er ikke laget av stein eller bronse, men av et langt sterkere og mer holdbart materiale: de udødelige ideene som finnes i de mer enn femti volumer som utgjør hans samlede verker. Det er det eneste monumentet som Marx ville ha ønsket. Det er grunnsteinen i verdens arbeiderbevegelse og garantien for en fremtidig seier.
– Alan Woods, redaktør av In Defense of marxism