Bilde: public domain

I mars 1934 gjeninnførte Stalin lovgivningen mot homofili i Sovjetunionen. Alle involverte i homoseksuelle handlinger risikerte å bli fengslet i tre til fem år. I den russiske revolusjonens første år ble homofili legalisert –dette er noe du finner svært lite omtale av i de offisielle kommunistpartienes litteratur etter 1934. Dagens stalinister har mye å forklare.

I 1922 ble homofili legalisert i det revolusjonære Sovjetunionen, noe som gjorde den til en av foregangslandene i verden på dette spørsmålet. Mens homofile i Storbritannia og USA fortsatt risikerte fengsel, kunne homofile par leve åpent i Russland. England legaliserte ikke homoseksualitet før i 1967, men med visse begrensninger, og full legalisering av homoseksualitet skjedde ikke før i 2000! I USA ble homofili betraktet som en forbrytelse i hver stat fram til 1962, de ble dømt til fengselsstraffer; i Idaho risikerte man livstidsdom.

Illinois var den første staten som avkriminaliserte samtykkende kjærlighetshandlinger med samme kjønn i 1962, men det var først i 2003 at homoseksualitet ikke lenger ble betraktet som en forbrytelse i  USA som helhet. Spania avkriminaliserte homofili i 1979, etter Francoregimets fall, Canada og Vest-Tyskland gjorde det i 1969, Østerrike i 1971, Finland i 1971, Norge i 1972, og Irland i 1993.

Jeg skriver en serie artikler om legaliseringen av homofili i Russland etter oktoberrevolusjonen, og hvordan den byråkratiske degenereringen av den russiske revolusjonen også sakte kvalte frihetene homofile fikk, og hvor de til slutt gjeninnførte forbudet mot homofili i 1934. jeg vil derfor ikke håndtere disse spørsmålene i detalj her.

På 1930-tallet, etter forbudet mot homofili i Sovjetunionen, ble den stalinistiske kommunistiske internasjonale og omtrent alle land der stalinistiske regimer kom til makten gjennomsyret av homofobi , homofili ble straffbart fra Øst-Europa, til Kina og Cuba. Dette begynte bare å endre seg etter trykket av en voksende homobevegelse, spesielt etter 1968.

Dette hadde ikke alltid vært tilfelle. Det tyske kommunistpartiet før Hitlers fremvekst i 1933 var i favør av homoseksuell frigjøring, og det ville ha vært utenkelig for medlemmer av kommunistpartiet, at Stalin, på midten av 1930-tallet, ville vedta samme lover mot homofili som Hitler hadde innført.

En kort titt på 1920-tallet viser at det ble stilt spørsmål over verdiene som hadde dominert det russiske samfunnet under tsaren. Familieloven ble endret fra en mannlig prioritet til en likestilling mellom kjønnene. Menn og kvinner ble erklært like, skilsmisse ble gjort lett tilgjengelig, abort ble legalisert og så videre. Det var i denne sammenhengen at homofili også ble legalisert.

Det er også riktig å si at det fantes to trender i de tidligere dagene i det sovjetiske samfunnet. Det var en revolusjonær trend som forsøkte å endre samfunnsstrukturen radikalt, og det var en underliggende konservativ trend, et uttrykk fra restene til det gamle samfunnet og den småborgerlige naturen til den byråkratiske kasten som dukket opp .

Det var forsøk på å bygge felleskjøkken, boliger, felles vaskerier, på å tilby gratis barnepass og mange andre endringer for å forenkle kvinnenes liv i særdeleshet. Økonomiens begrensede utvikling innebar at ressursene for at dette skulle bli en langvarig realitet ikke eksisterte.

Revolusjonens isolasjon i ett land, og et tilbakestående ett, innebar at spranget mot et reelt kommunistisk samfunn ikke var mulig, og at den andre, mer konservative trenden etter hvert fikk dominere. De gamle og tradisjonelle verdiene begynte å krype tilbake til samfunnet. La oss ikke glemme at, spesielt innenfor statens byråkrati, var det samme gamle og konservative småborgerlige lag i kontroll. Når revolusjonens fullstendige isolasjon var blitt tydelig, sank håpet om en unnsettende internasjonal revolusjon som skulle redde de sovjetiske arbeiderne hen og gikk til slutt tapt fra bevisstheten til Sovjetunionens innbyggere.

Under disse forholdene, observeres det endringer, selv i diskusjonen mellom ulike meninger. I de første årene fantes det en virkelig debatt i presse, der svært kontrasterende meninger kunne bli uttrykt. Dette ble også sett i kunst og litteratur. Men selv under de første årene fantes det et annet lag, med middelmådige, ute av stand til selvstendig tenkning, psykofanter og ja-menn. Disse var bare interessert i å bli ansett som perfekte aktivister, å alltid gå på den “riktige linjen”. Denne linjen ble imidlertid ikke lenger nådd gjennom åpen debatt, som hadde vært tilfelle da Lenin og Trotskij ledet bolsjevikpartiet. Nå var linjen noe som skulle læres utenat og var tredd ned ovenfra.

Under denne atmosfæren, begynte det konservative synet til byråkratiet sakte å fremstå som det det eneste aksepterte. Dette skjedde ikke over natten, det var en prosess som pågikk over flere år. Flere og flere konservative syn kom til syne ettersom årene gikk.

Dette fikk en enorm innvirkning på behandlingen av homofile. Allerede før selve kriminaliseringen av homofili i 1934, hadde det Stalinistiske regimet begynt å gjøre livet vanskeligere for homofile.

Skjebnen til Kuzmin

Skjebnen til en markant skikkelse, Mikhail Kuzmin, en berømt poet og forfatter, fremhever prosessen. Han var åpent homofil og hadde skrevet mye før revolusjonen. Hans mest kjente verk var «Vinger» fra 1906 , historien om en ung mann som oppdager sin egen homoseksualitet. Kuzmin tok vel imot den russiske revolusjonen og ble medlem av presidiumet i Kunstnernes forening i Petrograd sammen med forfattere som Alexander Blok og Vladimir Majakovskij.

Etter 1928, nøt han mindre frihet. Det var året han hadde sin siste opplesning ved Instituttet for kunsthistorie. Selv om det ble gitt tillatelse for arrangementet, var det ikke tillatt å reklamere for det, og inngangsbilletten fikk bare være på invitasjon. Til tross for disse forsøkene på å kvele arrangementet, ble salen overfylt, folk stod i midtgangen og satt på gulvet. Mange av de fremmøtte var homofile.

I 1929 publiserte Kuzmin et betydelig arbeid, Ørreten bryter isen, en rekke dikt om homofile kjærlighetsforhold. Det skulle bli hans siste utgivelse, ingen av verkene hans ble utgitt på nytt i Sovjetunionen. Men dette var ikke slutten på trakasseringen av Kuzmin.

I 1931 ble leiligheten ransaket av sikkerhetspolitiet. Før raidet, hadde partneren hans, Yuri Yurkun, kommet under press fra GPU for å tyste på Kuzmin. I 1933 solgte Kuzmin dagbøkene sine til Statens Litteratur Museum. Museumets direktør, VD Bonch-Bruevich, ble spurt om hvorfor han hadde kjøpt slikt “søppel”, og det ble gjennomført en utrenskelse av de ansatte på museet. Dette, før selve forbudet mot homofili i 1934.

Kuzmin var heldig nok og døde av naturlige årsaker i 1936. Hans partner var derimot ikke like heldig. I 1938 ble han arrestert, avhørt i sju måneder, og deretter henrettet etter anklager om kontrarevolusjonær virksomhet.

Kontrarevolusjon i ord og gjerning

1920-tallet opplevde en prosess med gradvis byråkratisering. Det var Venstreopposisjonen ledet av Leon Trotskij som kjempet for å stoppe dette. På 1930-tallet hadde det stalinistiske byråkratiet fått et fullstendig grep om makten og den politiske kontrarevolusjon ble fullført. I prosessen, som startet på slutten av 1920-tallet og gjennom hele 1930-tallet, ble titusentalls av ekte bolsjeviker arrestert på falske anklager, sendt til gulag og tvunget til å arbeide under de mest forferdelige forhold helt til de bokstavelig talt døde. Andre ble torturert for å fremtvinges til å tilstå de mest absurde forbrytelser og for deretter å bli summarisk henrettet. Det ble bokstavelig talt ført en ensidig borgerkrig, der byråkratiet hadde alle midler til å fysisk eliminere forsvarsløse opposisjonelle.

Alt dette ble fremstilt som en kamp mot en borgerlig kontrarevolusjon. Men dette var bare et middel for å dekke over hva de virkelig gjorde. Under degenerasjonsprosessen, hadde et privilegert byråkrati steget opp over arbeiderne. Mens det fortsatt forsvarte planøkonomien, slokket byråkratiet ut alle elementer av ekte arbeiderdemokrati som hadde rådet under revolusjonens tidligste år.

Under disse forholdene var ikke kritisk tenkning tillatt. For å tillate en slik tankegang ville ha innebært et forsvar for arbeiderdemokratiet, noe byråkratiet ikke kunne tolerere. Hadde arbeiderne hatt makt til å velge representanter med rett til tilbakekalling, der de var pålagt arbeiderlønninger, ville byråkratiet som en privilegert kaste ha vært truet. Byråkratiet skapte en atmosfære der antatte kontrarevolusjonære var å finne på hvert hjørne i det sovjetiske samfunnet. Dette var også på et kritisk øyeblikk i Sovjetunionens utvikling. Den negative effekten tvangskollektiviseringen hadde på landsbygda ble følt og byråkratiet var bekymret for en faktisk nedgang i befolkningen.

Dermed kom skiftet med å fremme den borgerlige familien som grunnlag for produksjon og reproduksjon av arbeidskraft. Med dette oppstod idealiseringen av morsrollen, opp til et punkt der det ble gitt incentiver for mødre med mer enn syv barn, veldig likt som hva Mussolini og Hitler gjorde i samme periode. Dermed ble abort forbudt og skilsmisse gjort vanskeligere. Som vi kan se, innebærer dette den endelige triumfen til det gamle Russlands tilbakestående tradisjoner nedfelt i byråkratiets fordommer. Og disse fordommene nådde helt til topps, til Stalin selv.

Samtidig fant en stor utrenskelse av såkalte kontrarevolusjonære elementer over hele landet sted. Terrorregimet nådde sitt høydepunkt og en atmosfære av mistanke, og beskyldninger ble fremmet overalt.

1934 forbudet mot homofili

Under dette miljøet startet forfølgelsen av homofile. Som vi har sett i tilfellet med Kuzmin, skjedde dette i god tid før det formelle forbudet mot homofili. Men fra 1933 hadde prosessen fått større driv. Samme år på sensommeren, for eksempel, ble 130 mennesker arrestert i Moskva og Leningrad etter et politiraid mot homofile. Slike arrestasjoner fortsatte inn i 1934. Da fantes det enda ingen lov mot homoseksualitet, de arresterte ble anklaget for andre forbrytelser, som regel “kontrarevolusjonær aktivitet”. Et vitne opplyste at ansamlinger av homofile ble “gjort til… å fremstå som kontrarevolusjonær, trotskistisk, eller hitlerske.”

Selve initiativ for kriminaliseringen av homofili kom fra visekonsernsjef i OGPU, det hemmelige politiet, GG Iagoda i september 1933, da han skrev et brev til Stalin som insisterte på at en lov mot homofile var nødvendig ut fra et synspunkt om statlig sikkerhet. Han presenterte homofile som tilhørende et nettverk av kontrarevolusjonære spioner. Stalin ivret etter å handle etter Iagodas forespørsel, og sendte notatet videre til Kaganovitsj, medlem av politbyrået med et ekstra notat om at “disse kjeltringene må få eksemplariske straffer, og at et tilsvarende rettledende dekret må innføres i lovgivningen.”

Notatet i arkivene bærer preg av anerkjennelse, “Riktig! L. Kaganovitsj”, og “Selvfølgelig. Det er nødvendig, Molotov.” Lazar Kaganovitsj og Molotov, som tilhører typen av middelmådige elementer på toppen av partiet, hadde ingen betenkeligheter med å adlyde Stalin. Hadde de hatt slike skrupler, ville de til slutt ha endt opp foran en eksekusjonspelotong. I stedet, i motsetning til mange gamle bolsjeviker, fikk de luksusen av å dø av alderdom!

Iagoda fortsatte deretter å utarbeide en tekst for loven den 13. desember i 1933. Bare noen dager senere, 16. desember vedtok Politbyrået utkastet. Allerede neste dag vedtok Sovjetunionens sentrale eksekutivskomite at utkastet skulle anvendes av alle republikkene i unionen. Den 7. mars 1934 ble lovforslaget vedtatt i Sovjetunionen, den 1. april fulgte den Russisk Sovjetiske Føderale Sosialistiske Republikk (RSFSR) etter. I prosessen ble flere endringer gjort til det opprinnelige utkastet. Heretter, kunne menn oppdaget i homoseksuelle handlinger bli arrestert og dømt til mellom tre og fem års fengsel. I de påfølgende årene, endte tusenvis av homofile opp i Stalins fengsler og arbeidsleire.

Når det gjelder Harry Whyte, en britisk kommunist

Før forbudet i Sovjetunionen, hadde kommunistiske partier i Europa holdt kampanjer for homofil frigjøring, særlig i Tyskland, hvor det eksisterte en sterk og organisert bevegelse for homofilerettigheter – som senere ble brutalt knust av Hitler, der mange homofile havnet i konsentrasjonsleirene. Det er en av historiens ironier at det stalinistiske regimet fordømte homoseksualitet som en borgerlig fordervelse, der Tyskland og nazistene ble brukt som eksempler, nettopp da Hitler bevegde seg i nøyaktig samme retning som Stalin på dette punktet!

Et eksempel på vanskene Stalin hadde med å overvinne bekymringene blant europeiske kommunistpartimedlemmer på denne reaksjonære turen i Sovjetunionen er levert av opplevelsen til et medlem av Det britiske kommunistpartiet som jobbet i Moskva i Moscow Daily News . Da han fikk nyheten om den nye loven, skrev han et brev til Stalin der han spurte hvordan han kunne rettferdiggjøre det. (Se brevet her: Kan en homofil være en kommunist?) I brevet fra Harry Whyte, en homofil mann, samboer med en russisk partner, fortalte han om innsatsen for å finne en partner som nettopp hadde blitt arrestert av det hemmelige politiet under et raid mot homofile. I sitt brev, påpekte Whyte hvordan den nye loven reverserte all fremgangen revolusjonen hadde frembrakt. Harry Whyte, reflekterer tanken til et lojalt medlem, som trodde at bare homofile involvert i reelle kontrarevolusjonære aktiviteter ville bli tiltalt, men fant raskt ut at loven ble brukt mot alle homofile.

Stalin fikk Whytes brev arkivert, men først skrev han et eget notat, “En idiot og degenerert”, en klar referanse til brevets forfatter. Selv om han arkiverte brevet, fikk slike protester fra homofile kommunister Stalin til å se behovet for en propagandakampanje for å påvirke opinionen. Her kalte han på hjelp fra en som var mer i stand enn seg selv som forfatter, Maksim Gorkij, som fort skrev en artikkel, ‘proletarisk humanisme’, utgitt i både Pravda og Izvestia mai 1934. Artikkelen var en rabiat homofobisk tekst der homoseksualitet fremsto  som en vestlig borgerlig sykdom, et uttrykk for fascismens “demoraliserende innflytelse.” Og slagordet han hevet var: “Ødelegg homofilien — fascismen forsvinner”

Krylenko gjør det klart at alle homofile er kriminelle

Til tross for alt dette, så viste det seg at loven Iagoda hadde ønsket seg var vanskelig å gjenomføre. Både i den medisinske verden og i rettsvesenet, hadde 15 år med legalisert homofili satt spor. Leger, psykiatere og dommere hadde blitt vant til at homoseksualitet var lovlig. Noen nektet å tro at en slik lov hadde blitt vedtatt. Blant dette laget var det derfor en initial tendens til å se mildere på homoseksualitet.

Krylenko, folkekommissæren for rettsvesenet, følte et behov i 1936 for å forklare det reelle innholdet i den nye loven. På et møte i sentralstyret forklarte han at homoseksuelle var klassefiender og kriminelle. I en referanse til legaliseringen av homofili etter revolusjonen, forklarte han at lovgivningen hadde blitt påvirket av tenkningen i Vesten som antok homofili som en sykdom og ikke en forbrytelse.

Det er verdt å sitere en del av talen, som gir en smakebit på byråkratiets homofobi:

“I vårt miljø, i arbeidernes miljø tar vi utgangspunktet i normale forhold mellom kjønnene, som bygger samfunnet på sunne prinsipper, vi trenger ikke små herrer av denne typen. Hvem er da for det meste kunder i disse saker? Arbeidere? Nei! Deklassifiserte pøbler. [Latter i hallen] Deklassifiserte pøbler, enten fra samfunnets bunn eller fra restene av de utbyttende klasser. [ Applaus] De vet ikke hvilken vei de skal svinge. [Latter] Så de går mot … pederasti.” [Latter]” (Sitert av Homosexual Desire in Revolutionary Russia, av Dan Healey)

Med talen, gjorde Krylenko det krystallklart at alle homofile skulle bli behandlet som kriminelle. Perioden med utrenskninger, rettssaker og undertrykkelse av homofile var hard og loven ble ofte brukt til å ta dissidenter. Når oppgaven med å utrydde all potensiell dissens hadde blitt gjennomført, med fengsel, arbeidsleirer, tortur, bekjennelser og henrettelser, fortsatte loven å bli fulgt, men muligens med mindre voldsomhet.

Stalin oppdaget at homoseksualitet ikke kan bestemmes ut av eksistens. De påfølgende rettsakene mot homofile avdekket at en homofil subkultur fortsatte å eksistere, der kjente møteplasser ble besøkt av homofile menn. I de samme rettsakene, til tross for å være belastet med byråkratenes fordommer, kom det fram at sex mellom menn kan være ledsaget av ekte følelser av kjærlighet og omsorg. Ute av stand til å forstå dette som en naturlig menneskelig egenskap, ble det forklart bort som følge av en slags defekt i menn som produserte ‘kvinnelige’ og ‘mannlige’ typer.

“Destaliniseringen” og homofiles situasjon

Undertrykkelsen av homofile fortsatte helt frem til og etter Stalins død. Tusenvis av homofile endte opp i Stalins fengsler og leire. Da han døde, hadde mer enn to millioner mennesker blitt dømt til tvangsarbeid. Etter Stalins død, reduserte regimet antallet i leirene ved å gi amnesti. Men homofile ble ikke inkludert, da de ble betraktet som vanlige kriminelle.

Faktisk, mens regimet gikk bort fra noen av de verste sidene ved den stalinistiske terroren, økte undertrykkelsen av relasjoner mellom samme kjønn. Paradoksalt nok førte innestengningen av folk mellom samme kjønn- i fengsler og arbeidsleire til en økning i kjærlighetsrelasjoner mellom samme kjønn. Det virker som en av de tingene regimet fryktet ved å slippe ut innsatte var at disse kunne “infisere” samfunnet med “korrumperende” homofili!

Skjebnen til lesbiske var ikke noe bedre. Hvis noe, hadde ting blitt forverret for dem. Mange endte opp med å bli behandlet som politiske dissidenter, erklært psykisk syke og sendt til ‘psykiatriske klinikker’ for ‘behandling’, noe som medførte tvungen medikasjon.

Homofili ble endelig avkriminalisert i april 1993 og i 1996, dette ble bekreftet i utarbeidelsen av en ny straffelov. Dette ble gjort i forbindelse med at det nye regimet ønsket å bryte med mye av hva det gamle stalinistregimet hadde satt opp, ettersom byråkratiet bevegde seg mot kapitalismen, og vekk fra planøkonomien. Likevel, selv om samme kjønn relasjoner ble formelt legalisert i praksis er ikke livet lett for homofile i dagens Russland. Og det eksisterer fortsatt en utbredt idé om at homofili er fremmed for det russiske samfunnet. Homofile og lesbiske har fortsatt til gode å oppnå samme grad av frihet oppnådd under bolsjevikene etter Oktoberrevolusjonen. Som sådan er arven etter stalinismen en klart medvirkende faktor til den forferdelige behandlingen LHBT russere står overfor i dag.

Hvor mange homofile mennesker som led under ydmykende rettsaker og fengsel under de lange 59 årene den sovjetiske loven forbød homofili? Det er vanskelig å beregne, noen hevder at opptil 250.000 homofile menn ble dømt, selv om nyere beregninger tyder på at det reelle tallet var ca 60.000. Fra 1960 frem til 1970-tallet var det faktisk en økning i antall menn tiltalt for homoseksuelle aktiviteter, toppen ble nådd i 1977-1978 da over 1300 ble dømt i hver av disse årene.

De andre stalinistiske land

Før 1933-1934, hadde kommunistpartiene i forskjellige land – som vi har sett – tatt en posisjon for frigjøringen av homofile. Det tyske kommunistpartiet, det største utenfor Sovjetunionen på den tiden, hadde en slik posisjon. Dette ble radikalt forandret når homofili ble forbudt i Sovjetunionen.

Dette bør ikke overraske oss, den kommunistiske internasjonale og de nasjonale seksjonene var ikke lenger den samme levende revolusjonære kraften som under de fire første verdenskongressene. Hvis man leser talene, vedtakene og uttalelsene fra disse kongressene vil man finne ekte debatter med ulike meninger uttrykt av delegater fra de ulike nasjonale seksjonene. Man vil se at metoden til Lenin og Trotskij gikk på å debattere og å overbevise delegatene med kontrasterende syn.

Med fremveksten av byråkratiet i Sovjetunionen ble dette endret. Stalins metode var å manøvrere i korridorene og bak folks rygg. Hans spesialitet var bakvaskelse og bakvaskelse. Han var langt bedre på å organisere heksejakter enn å debattere politiske ideer. Stalins fremgang var også fremveksten av byråkratiet med et konservativt syn.

I dette miljøet ble homofobi spredt til Komintern, og senere, når de nye regimene modellert på Sovjetunionens byråkrati kom på plass i Øst-Europa, ble et tilsvarende homofiendtlig miljø opprettet. Homoseksualitet ble i de offisielle kommunistpartiene sett på som en degenerert oppførsel i det borgerlige samfunnet. Dette hadde en enormt negativ innvirkning på kampen mot undertrykking av LHBT og førte LHBT bevegelsen bort fra marxismen og sosialismen i flere tiår.

Polen var det eneste unntaket, der den gamle straffeloven fra 1932 hadde legalisert samtykkende homofile handlinger, denne loven ble overført til det stalinistiske regimet etter andre verdenskrig. Men i de andre landene i Østblokken ble homofili behandlet som en kriminell handling. Bare år senere startet enkelte av regimene på en liberalisering. Avkriminaliseringen av homofile handlinger i Tsjekkoslovakia og Ungarn fant sted i 1962, i Bulgaria og Øst-Tyskland i 1968, med unntak av Romania, der det ble legalisert i 1996, flere år etter stalinismens sammenbrudd. I Romania var anti-homo lovgivningen spesielt hard, med fengselsstraffer på 10 år.

I Jugoslavia, som ikke var en satellitt av Sovjetunionen, som bestod av et forbund av republikker, hadde hver republikk autonomi i en slik lovgivning. Dermed ble homofili legalisert i Kroatia, Montenegro og Slovenia i 1977,  de andre republikkene gjorde det ikke før etter sammenbruddet av Jugoslavia. Albania, et ekstremt autokratisk regime, legaliserte homofili i 1977, selv om en fullstendig legalisering ikke fant sted sted før i 1995, noen år etter sammenbruddet til det stalinistiske Hoxharegimet.

På Cuba også, etter at Castro kom til makten og under innflytelse av Sovjetunionen, ble homofili kriminalisert. I kjølvannet av den cubanske revolusjonen, var mange prominente kunstnere og intellektuelle med  homofil legning sympatiske til det nye regimet, de så utsiktene til en sosial rettferdighet, inkludert en liberalisering av holdningene til homofili. Men innen et par år endret alt dette seg, og det kom en generell innskrenking av relasjoner mellom samme kjønn, der mange homofile havnet i fengsel. Det var først på midten av 1970-tallet at en mer tolerant tilnærming begynte å dukke opp og i 1979 ble homofile handlinger legalisert.

Det som skjedde under det maoistiske regimet er av spesiell interesse fordi Kina historisk hadde hatt en tradisjon for å akseptere homoseksualitet, noe som går tilbake til den aller første perioden av den kinesiske sivilisasjonen. Ingen kunne hevde at homofili ikke hadde hatt noen plass i det kinesiske samfunnet. Det var først i nyere historie at dette endret seg. Og etter 1949-revolusjonen, ble de samme homofobe holdningene utbredt i Sovjetunionen også fremmet i Kina. Maoistiske Kina vedtok samme tilnærming som Sovjetunionen etter Stalin, homofile ble arrestert og fengslet. Under kulturrevolusjonen i 1960, ble homofile offentlig ydmyket og dømt til lange fengselsdommer. Dette forble tilfelle under hele den maoistiske perioden og homofili ble ikke avkriminalisert før i 1997, mer enn tjue år etter Maos død. Og det var ikke før i 2001 at homofili ikke lenger ble offisielt klassifisert som en psykisk lidelse. Selv da, var offisielle holdninger til homofili at det var ‘unormalt’.

Vietnam er ganske annerledes, der er det ikke registrert noen kriminalisering av homoseksualitet. Det betyr imidlertid ikke at de offisielle holdningene var vennlig innstilt overfor homofile. Homofili ble ofte presentert som et sosialt onde og på ett tidspunkt var det gjort kall for en lov mot homofile aktiviteter, men ingenting kom ut av det.

Dagens stalinister og maoister må gi et svar

Som vi kan se, forbød de fleste av de stalinistiske regimene etter andre verdenskrig homofili eller overførte tidligere antihomo lovgivninger i straffelovene. Og at de fleste av dem, gradvis, fra 1960 frem til 1980-tallet, avkriminaliserte homofili. Dette var parallellt til hva som foregikk i vest. Så man kan argumentere for at de ikke var verre enn hva vi hadde i Storbritannia eller USA. Men dette mangler et særdeles viktig poeng.

I 1922, tiden med Lenin og Trotskij, da Sovjetunionen fortsatt var en relativt sunn arbeiderstat og prosessen med byråkratisk degenerasjon fortsatt bare var i sitt tidlige stadie under bolsjevikenes makt, ble homofili legalisert. Dette plasserte Sovjetunionen i forkant internasjonalt, langt foran de fleste av de mer økonomisk avanserte land i Vesten. Og som vi har sett, var relasjoner mellom samme kjønn fri fra juridiske forstyrrelser i 15 år. Homofile menn og kvinner kunne ikke bli arrestert og fengslet.

I dag eksisterer det fortsatt tilhengere til den stalinistiske tradisjonen. De åpenlyst «harde stalinistene» viser fortsatt til Stalins regime som modell. Maoistene – som erklærer Stalin som deres og bare fordømmer Sovjetunionen etter Stalin – ser på Maos regime som et forbilde. De referer fortsatt til slike teorier som “Folkets langvarige krig”, modellert historisk på Maos lange marsj, og prøver å bruke dette på moderne og urbane forhold. Dette fører til mye forvirring om hva det egentlig er. Der det har blitt brukt i praksis, i svært urbaniserte områder, for eksempel i Latin-Amerika, har det endt opp som en urban geriljakrig totalt isolert fra den organiserte arbeiderklassen, og spilt en kontra produktiv rolle.

De samme maoistene snakker om fremtidens regime, de ser for seg å være en der det er “frihet til dissens og enhet i handling”, og de hevder dette kommer fra Mao! Det er helt utenfor en historisk virkelighet å hevde at det var frihet til dissens, både under Stalin og under Mao. De snakker også om et fremtidig “vanghardparti” der folkevalgte vil kunne tilbakekalles av folket. Igjen, hvor og når ble grunnleggende demokratiske rettigheter brukt i stalinist Russland eller i maoistiske Kina? Alt dette er bare forsvars skrifter for det som var et kjempestort byråkratisk regime. Det benekter den historiske virkeligheten.

Dette stopper ikke noen av disse stalinistene, særlig ikke de siste dagers maoister, de fester seg til identitetspolitikk, og fremmer teorien om interseksjonalitet og så videre. Ved å gjøre det, er de svært uærlige mot sin egen fortid. Under Stalin og Mao om du var en homofil person – og ikke minst trans – ville du lide under en forferdelig behandling, ydmykelse og fengsling.

Andre tidligere stalinister har forlatt ethvert påskudd på å være marxist eller kommunist og har flyttet over til den borgerlige liberalismen, og har dermed omfavnet ideer som splitter de undertrykte, i stedet for å forene dem. Det er ironisk at disse menneskene, som til det helt siste var apologeter for totalitære stalinistiske regimer, nå kler seg opp i den borgerlige liberalismens stinkende klær og foretrekker at fortiden deres ikke nevnes.

De som fortsatt definerer seg som stalinister eller maoister, men som i dag holder kampanjer på LHBT saker, trenger å forklare hvorfor de holder seg til ideer som utgikk fra en privilegert byråkratisk kaste som ødela mange av rettighetene vunnet etter 1917. De må forklare hvorfor dette byråkratiet, som de idealiserer som ekte kommunister, omgjorde 1922 loven som legaliserte homofili. Hvilken rolle spilte dette i ‘å bygge kommunismen’?

Grunnen til at de ikke kan gi en forklaring, er fordi de ikke anerkjenner det faktum at det var byråkratiet som tilranet seg politisk makt og brøt med mye av det bolsjevikene hadde kjempet for. De kan ikke akseptere at dette brakte med seg en retur av mange av det gamle tsarsamfunnets fordommer. I prosessen gikk grunnleggende elementære rettigheter tapt, som retten til abort og homofile mennesker ble igjen degradert til vanlige kriminelle.

Vi, marxister, på en annen side, har enhver interesse i å sette de historiske kildene på rett plass. Og en del av dette er å etablere sannheten om hva Oktoberrevolusjonen oppnådde i form av homofil frigjøring og også hvordan den ble ødelagt under prosessen med den stalinistiske degenerasjonen.

—

Merk: Under er de viktigste kildene jeg har brukt til å skrive denne artikkelen. De er alle interessante å lese, men hver av dem har sine egne tolkninger på hva som skjedde. En felles svakhet, er en manglende forståelse på prosessen med byråkratisering som transformerte det opprinnelige bolsjevikregimet, basert på arbeidermakt, til et regime som ødela arbeiderstaten. Begrepet “bolsjevik” er ofte brukt for å beskrive partiet og regjeringen på det tidlige 1920-tallet, så vel som det senere totalitære stalinistiske regimet.

Bøker:

Homosexual Desire in Revolutionary Russia, av Dan Healey, University of Chicago Press, 2001

Sexual Revolution in Bolshevik Russia, av Gregory Carleton, University of Pittsburgh Press, 2005

Gay Men and the Sexual History of the Political Left, revidert av Gert Hekma, Harry Oosterhuis og James Steakley, Harrington Park Press, 1995

Artikler:

Can a homosexual be a communist? Harry Whytes brev til Stalin, 1934

Was Homosexuality Illegal in Communist Europe? Av Lukasz Szulc, 24 October 2017

China: Information on treatment of homosexuals, publisert av United States Bureau of Citizenship and Immigration Services, 1 March 2001

A History Of Homosexuality In China av Hayden Blain, Oppdatert: 2 November 2016

Mikhail Kuzmins korte roman, Wings, er også tilgjengelig på engelsk, publisert av Hesperus Press Limited i 2007