Som mange har fått med seg sa Solberg under Arendalsuka at «Hvis vi ikke skal kutte i velferden i fremtiden, må flere begynne å jobbe. Det er Regjeringens viktigste jobb. Til sammenligning må normalarbeidstiden øke fra 37,5 timer til 43 timer i uken hvis sysselsettingsandelen holdes på dagens nivå«. Nå burde fagforeningenes alarmklokker ringe. På arrogant og provokativt vis krever hun at vi arbeidere må jobbe mer, samtidig som skattene senkes og inntektene økes for hennes likesinnede. Vi skal jobbe hardere og få mindre tilbake.

Under Solbergs regjering har kårene for arbeiderklassene gått ned, fattigdommen har økt med 9% og de 0,1 mest velstående prosentene har fått mer i skattekutt enn de 94 % med lavest inntekt til sammen. En halv million lever på  lave inntektskilder, en av ti barn er fattige, mens inntekten til de rikeste har økt har de med lavest inntekt sett sin synke. For immigranter og asylsøkere er tallene enda mer markante. Mot alle disse motsiende tallene og når politikken deres sørger for det motsatte, snakker Høyre om små forskjeller.

Dette er bare en medfølgende del av kapitalismen: Under kriser med tilspisset konkurranse om profitten, skviser kapitalistene ut profitt der de kan. Mer bruk av midlertidig arbeidskraft, stagnerende lønn, og færre heltidsansatte reduserer kostnadene og øker profitten. Samtidig som de rike blir rikere og akkumulerer mer og mer ubrukt kapital strever arbeideren mer og mer for å sikre kapitalisten denne ubrukte kapitalen.

Hva Solberg sier er at nedgangen i olje og gass-sektoren, en økning i antall pensjonister, og lavere vekst i oljefondet setter velferden på prøve. Solberg stiller spørsmålet som om det er et valg mellom å få fler folk til å jobbe, eller å øke antall arbeidstimer. Uansett så innebærer begge en økt utbytting. Fler folk i arbeid som Solberg foreslår ved å dytte immigranter og flere kvinner vekk fra familien og i arbeid vil føre til en økt konkurranse om arbeid og med det billigere arbeidskraft. Paradis for kapitalistene, billigere arbeidskraft er det samme som økt profitt og en beskyttelse for borgerskapet når oljeindustrien fases ut. Økt arbeidstid fører til det samme, arbeidskraften blir totalt billigere og profittraten øker. Alt ender med det samme for arbeideren: Kapitalens økende dominans over arbeidet. Allikevel er det sant at velferden settes på prøve, og under kapitalismen finnes det absolutt ingen andre løsninger enn de Solberg kommer med.

Den kapitalistiske løsningen er irrasjonell og leder arbeiderklassen til en blindvei eller verre. Med all den teknologien vi har i dag er det ingenting som ikke skulle tilsi at vi ved å bruke den kan både minske arbeidstiden og øke produksjonen slik at alle behov dekkes. Den eneste måten å gjøre dette på, er ved å avskaffe kapitalismen og organisere økonomien under en sentral plan slik at den møter samfunnets behov. Ved å nasjonalisere bankene og storindustrien under arbeidernes demokratiske kontroll kan vi eliminere arbeidsledigheten og ubrukt kapital kan benyttes til å øke produksjon og levestandard. Under en slik økonomi vil ikke en overgang fra oljeøkonomien føre til arbeidsløshet, arbeidere vil kunne videreutdannes til annen industri. Arbeidsdagen vil kunne reduseres slik at alle kan komme i arbeid samtidig som ny arbeidslettende teknologi tas i bruk. Under kapitalismen er dette umulig og ren utopi, men for sosialismen vil ikke dette være noe annet enn små barneskritt på veien mot en ny verden.

Når Solberg sier at 6-timersdagen vil innebære velferdsstatens ende, prøver hun å skremme oss arbeidere fra å kjempe for bedre levestandard med trusler. Men hva er den reelle klassebalansen i Norge? Alle som har deltatt i en streik, eller en demonstrasjon vet hvem som er sterkest. Dersom arbeiderne er organiserte og villige til å kjempe, kan ingenting stoppe dem.

For å stanse innstramningstiltakene og forbedre arbeidsforholdene må arbeiderne kjempe organisert. LO, de andre fagforeningene, samt alle arbeiderklasse partiene må gå ut i fronten, og planlegge for streiker som kan utkalles ved første forsøk på en implementering av innstramningstiltakene. I 2015 viste generalstreiken arbeidernes store kampvilje, og viste hvor makten i samfunnet lå. Men byråkratene i fagforeningen brukte dette bare for å slippe ut litt damp. En enkelt generalstreik på to timer hjelper ikke, men viser hvor makten i samfunnet ligger. Rødt, SV og AP bør bruke sin parlamentariske innflytelse til å mobilisere arbeidere og fagforeninger i kampen. Grasroten i fagforeningene må organiseres på arbeidsplasser og på tvers av arbeidsplasser, i første omgang for å utøve et stort press på byråkratene til å utvide og fortsette streikene og til sist for å bytte ut ledelsen om den fortsatt nekter.

Kampen for sekstimers dagen vil utgjøre et stort fremskritt for den norske arbeiderklassen, men kampen kan ikke stoppe der. Kapitalistene vil gjøre alt i sin makt for å stanse reformer som ødelegger for profitten, og gir arbeiderne mer makt. Vi må også huske på at kampen mot innstramninger og bedre arbeidsforhold vil i siste instans nødvendigvis måtte være knyttet til kampen for sosialisme. Vi er for reformer, men under kriser tillater ikke kapitalismen reformer som undergraver profitten. All tidligere historie viser at kun objektive faktorer ikke er nok for en sosialistisk revolusjon, et revolusjonært sosialistisk masseparti er nødvendig for å lede arbeiderklassen til den endelige seieren, der samfunn og økonomi underrettes arbeidernes demokratiske kontroll.

Arbeidere foren dere!
For en enhetsfront mot kutt! La de rike betale for krisen!
For en 6-timers arbeidsdag! Kjemp for sosialisme!