Den 29. oktober i år utløste en 30 år gammel tunisisk kvinne en sprengladning i en travel gate i Tunisias hovedstad Tunis. Bortsett fra henne selv ble ingen drept. Ni personer, åtte av de politimenn, fikk imidlertid lettere skader. I mediene ble det meldt at det var en «kvinnelig selvmordsbomber» som hadde gjennomført angrepet. Det underliggende antagelig var selvfølgelig at angrepet hadde tilknytning til islamistisk terrorisme. Etterhvert som mer ble kjent om angrepet og personen bak ble det imidlertid uklart om religiøs ekstremisme virkelig var motivet. Kvinnen hadde tilsynelatende ingen tilknytning til ekstremistiske grupper. Ingen slike grupper tok på seg ansvaret for angrepet. Det viste seg at kvinnen, til tross for at hun hadde en universitetsgrad i engelsk, hadde hatt problemer med å finne jobb og at hun iblant jobbet som gjeter for å hjelpe familien. Bildet som tegnet seg av gjerningspersonen var mindre av en religiøs ekstremist enn en frustrert, arbeidsløs ung kvinne.
Som arbeidsløs var kvinnen langt fra alene. Landene i Nord-Afrika har lenge hatt høy arbeidsløshet, særlig blant unge. I følge Verdensbanken var respektivt 34,4% og 36,3% av egyptiske og tunisiske unge mellom 15 og 24 år uten jobb i 2017. Dette er sammenlignbart med tall fra sør-europeiske land der arbeidsløsheten blant unge lenge har vært høy, slik som Portugal (23,9%), Spania (38,8%), Italia (34,7%) og Hellas (43,6%). Så hvorfor er det slik at det knapt er noe fokus på denne massearbeidsløsheten? Er det fordi det ikke påvirker oss?
Dette skulle man nesten tro hadde det ikke vært for diskusjonen om de tusenvis av menneskene som velger å krysse Middelhavet for å prøve lykken i Europa. Debatten har rast mellom de som har stemplet de som forsøker å ta seg over havet som suspekte lykkejegere og potensielle terrorister og de som hevder at disse snarere er flyktninger fra krig og undertrykkelse i hjemlandet. Det har vært mindre fokus på de usikre framtidsutsiktene mange unge har i landene innvandringen skjer fra.
Det er riktignok ikke slik at vanlige arbeidsfolks vanskeligheter, slik som arbeidsløshet, høye bolig- og matpriser, dårlige helsetjenester osv. overhodet ikke dekkes. De dekkes imidlertid helst når disse vanskelighetene fører til ordensforstyrrelser eller når de er knyttet til menneskerettighetsbrudd. Vi hadde sannsynligvis ikke fått vite like mye om den 30 år gamle kvinnen som sprengte seg i luften, hadde det ikke vært for at hendelsen umiddelbart ga assosiasjoner til terroraksjoner utført av islamistiske terrorister. Arbeidsløshet og fattigdom, bortsett fra den helt bunnløse nøden som appellerer til bedrestiltes nestekjærlighet, får nemlig stort sett oppmerksomhet av mediene når det fører til opptøyer, attentat og protester og/eller til politiske omveltninger.
Grunnen til dette er at mediebildet i høy grad preges av at saker kommer filtrert og analysert gjennom to hovedperspektiver. Det ene perspektivet utgår fra nasjonale interesser og har storpolitikken i sentrum. Mange av nyhetene vi serveres presenteres med utgangspunkt i effektene hendelsene vil ha for myndighetene i landet eller næringslivet. Når det en sjelden gang snakkes om selvmordsepidemien som år etter år herjer blant indias bønder er det helst i sammenheng med konsekvensene dette kan få for den indiske regjeringen eller når en superstjerne i Bollywood engasjerer seg i saken. På samme måte hører vi ikke arbeidsløse tunisiere og egyptere før de sprenger seg i luften eller starter revolusjoner mot de korrupte makthaverne i landene de lever i.
Det andre hovedperspektivet i mediene preges av fokuset på de mange «verdige trengende» som lever rundt om i verden. Dette er menneskene som på en eller annen måte trenger «vår» hjelp, om det er fordi regimet de lever under forfølger de, fordi de lever på eller under det absolutt eksistensminimum, eller fordi de på annen måte befinner seg i en håpløs situasjon. På samme måte som det har blitt hevdet at bistandsarbeid på mange måter er en arvtager til misjonsarbeidet på 1800-tallet, er fokuset på menneskerettighetsbrudd, krigsforbrytelser og miljø- og sultkatastrofer en fortsettelse på borgerskapets filantropi. Det reflekterer det noe distanserte blikket på verdens problemer til de som i liten grad hverken berøres direkte eller lever nært de.
Ettersom mediene i stor grad er premissleverandører for samfunnsdebatten, har dette store konsekvenser. Det har oppstått et paradoks i det offentlige ordskiftet, først og fremst på høyresiden, men også lengre til venstre i sosialdemokratiske kretser. På den ene siden har man argumentert for fri flyt av varer, tjenester og arbeidskraft. Samtidig har man mistenkeliggjort mange av de som gjør som gode arbeidstakere er ment å gjøre, nemlig å flytte til der jobbene er. I Norge har arbeidsgivere, forskere og myndigheter vært klare på at norske arbeidstagere ikke er flinke nok til å flytte dit jobbene er. I 2017 varslet NAV sågar at de ville begynne håndheve regelen strengere om at man må være villig til å ta arbeid hvor som helst i landet for å kvalifiseres som arbeidssøker og dermed motta dagpenger. For de tusenvis av menneskene som forsøker å komme seg til de to mest velstående, og for en arbeidssøker mest lovende, kontinenter, Nord-Amerika og Europa, er det imidlertid lite forståelse.
Det man ser er med andre ord en situasjon der vanlige mennesker utenfor Europas grenser reduseres til enten å være trengende av nødhjelp eller simpelthen ansiktsløse «tunisiere», «indere», «egyptere» osv. At også disse menneskene er arbeidere i en kapitalistisk økonomi, presset av arbeidsløshet og dårlige framtidsutsikter til å søke lykken andre steder, er nesten komplett oversett.
Poenget er ikke at sultkatastrofer, storkriger, politiske kriser og menneskerettighetsbrudd ikke er verdt å dekke eller ikke er viktige saker. Snarere tvert imot. Krig, sult og nød florerer i dagens verden. Problemet er imidlertid at dekningen formes av perspektivet til de ressurssterke gruppene i samfunnet, det vil si borgerskapet. Deres interesser og hva de opplever som opprørende i dagens samfunn farger hvordan verdens gang portretteres. Slik fortsetter de herskendes tanker, som Marx skrev i Den Tyske Ideologi (1846), å være de herskende tanker. Realiteten ved å være menneske og arbeider i en global kapitalistisk verden blir ikke fanget opp, og det er derfor ikke så rart at en del har lav tillit til mediene. En studie utført av Reuters Institute Digital News Report, basert på 18 000 svar fra ni vestlige land, viste at en av fire ikke har tillit til mediene. Særlig er det de unge og de med lav inntekt som opplever at mediene ikke representerer «samfunnet og vanlige folks interesser».
Kapitalismen er et globalt system som har ført til monopoldannelser. I dag styres mediene av store konserner, som Schibsted og Amedia i Norge, og det er synspunktet til en liten minoritet som dominerer samfunnet. Med medienes oppmerksomhet først og fremst viet begivenhetene i verden som berører borgerskapets interesser, hviler det et ansvar på den radikale arbeiderbevegelsen i å tilby en dekning som tar arbeiderklassens perspektiv i betraktning. For øyeblikket utgjør ikke de noe annet enn alternative medier med en forholdsvis liten utbredelse. Det vil imidlertid ikke nødvendigvis alltid være sånn. Sosialismens mål er å bryte borgerskapets hegemoni over samfunnet slik at arbeiderklassen selv kan overta styringen. Opphevelsen av kapitalens diktatur vil innebære at det også i mediene vil etableres et demokratisk regime, frigjort fra mediekonsernenes og samfunnstoppenes dominans. Under sosialismen vil mediearbeiderne selv bli enige om den redaksjonelle linjen. Dette vil føre til at en myriade av synspunkter kan uttrykkes og diskuteres åpenlyst