Skolestreik4klima har raskt tatt form som en nasjonal og global bevegelse. Der misnøyen og frustrasjonen over handlingslammelsen får utløp. På den internasjonale aksjonsdagen den 15. mars streiket over 1,6 millioner elever fra mer enn 120 land. I Oslo streiket mer enn 20 000 elever utenfor Stortinget, uken etter.

De unge er lei av systemet som er i ferd med å ødelegge fremtiden deres, og politikere som ikke løfter en eneste finger for å motvirke ødeleggelsene. I Storbritannia gikk tusenvis av ungdommer på gaten og ropte «F*** Theresa May!». I Oslo ropte tusenvis av ungdommer utenfor parlamentet: «Vår fremtid, vår klode, Erna du må bruke hode», «Folket eier denne jorden, ikke Shell og Equinor», «Hva vil vi ha? Klimahandling! Når vil vi ha det? Nå! «Og» Hvor er Erna? «. Noen mer radikale slagord var «Vil du høre en vits? En grønn kapitalist!» Og «Systemendring, ikke klimaendringer!». I talen sin oppsummerte lederen av Rød Ungdom stemningen til ungdommen perfekt da han sa: «[…] Vi er lei av politikere som ikke gjør en dritt, og vi er lei av vanlig klimapolitikk, uansett om statsministeren heter Jens Stoltenberg eller Erna Solberg «. Til svar fikk han brølende applaus fra mengden.

Dette er nettopp problemets essens: Vi er lei av regjeringer, enten den har en skygge rødt eller er blå. Til tross for store ord gjøres ingenting for å sikre fremtiden til dagens unge. Selv om mange av streikerne er for unge til å huske den rødgrønne regjeringen, ga denne alliansen av «sosialister» og liberale makten til Erna Solberg på et sølvfat, da de fortsatte med samme politikk som den borgerlige regjeringen før dem. Gjenferdet til den forrige rødgrønne regjeringen har enda ikke sluppet taket, arbeiderbevegelsen ledes av en høyrefløy som ikke har noen politikk som skiller seg nevneverdig fra den borgerlige som føres nå, inkludert det å fortsette med oljeboringen og å ignorere klimaendringene. Det faktum at RU-lederens tale ble møtt med stor applaus, gjenspeiler kampviljen til Norges unge: Vi er ikke for en ny feilende regjering, vi kjemper for en reell systemendring!

Klimakamp er Klassekamp!

Dagens unge er iferd med å radikaliseres av klimaproblemet, og det er en ekstremt positiv utvikling, og kan være spiren til en større, og mer organisert bevegelse som kan utfordre systemet. Studentene og ungdommen er ofte de første til å protestere på gatene, og det er ganske naturlig at de også gjør det nå. Det er de som i størst grad vil påvirkes av klimakrisen kapitalismen har skapt, og hverken makter eller er villig til å løse. Samtidig med et stort pågangsmot er de heller ikke bundet av arbeiderbyråkratiet, som til enhver tid stagger arbeiderklassens marsj fremover. Men dessverre har skoleelever og studenter en ganske liten kraft i forhold til sine arbeidende foreldre. Dersom elevene streiker, vil samfunnet fortsette å fungere som normalt, da de ikke er direkte knyttet opp til samfunnets økonomiske prosesser, og ikke direkte påvirker politikernes og kapitalistenes lommebøker. Men når arbeiderne, de som skaper verdiene, streiker, kan de stanse en hel økonomisk sektor, eller med en generalstreik, en hel nasjons økonomi.

Dette kan virke som en veldig uheldig motsetning: Studentene er villige til å kjempe, men besitter ikke kreftene til å endre systemet; arbeiderne sitter stille, men besitter kreftene. Tidligere har historien vist hvilke krefter som oppstår når disse to lagene i samfunnet forener seg mot sin felles fiende: Den kapitalistiske klassen.

En revolusjonær situasjon oppstod i Frankrike 1968. Det startet med at franske studenter protesterte mot imperialisme og kapitalisme på flere universiteter over hele landet. I mai beordret politiet at et universitet skulle stenges, som motsvar ble universiteter okkuperte, og arbeidere startet etterhvert å slutte seg til protestene: Studentene knyttet kravene sine med fagforeningenes og protestene ble rettet mot den franske regjeringen og det kapitalistiske systemet. Makten lå i arbeiderklassens hender. Arbeiderne okkuperte og styrte arbeidsplassene selv, og studentene okkuperte skolene og kontrollerte dem. Regjeringen hadde mistet nesten all makt; De Gaulle, den franske presidenten, ble til og med tvunget til å flykte. Selv om fagforeningslederne og det stalinistiske byråkratiet til slutt forrådte arbeiderne og gjorde alt for å overføre makten tilbake til regjeringen, kunne makten endt i hendene til arbeiderklassen med riktig organisasjon, ledelse og program.

For en revolusjonær klimabevegelse!

Bevegelsen som oppstod i 1968 er en stor lærdom for våre streikende studenter. Vi er i en tid med turbulens og overraskelser, en epoke der status quo smuldres opp av kapitalismens motsetninger.

Et problem for norsk ungdom er  fraværsgrensen, som er til hinder for mange av de unge til å gå ut i streik. Mens unge kan få godkjent fravær av politikk generelt, anses ikke streik som gyldig fravær og kan i verste fall føre til at enkelte ikke får karakter i ett eller flere fag. Dette kan utgjøre problemer for bevegelsens fremtid, og er en antidemokratisk lovgivning.

Derfor bør elevene søke støtte fra lærere, som har en felles interesse i disse streikene. Organiserte lærere burde få fagforeningene til å vise solidaritet med elevene ved å oppmuntre eller enda bedre slutte seg til streikene, det vil gi bevegelsen et stort løft. Kampen for bedre utdanning, mot innstramminger og privatiseringer, for bedre lønninger og kampen mot klimaendringene er alle elementer i én og samme kamp: Lærerne og studentene må forene seg og henvende seg til arbeiderklassen på et sosialistisk program. Det kan være en utløsende gnist til noe større.

Mangelen på organisasjon i bevegelsen burde også tas opp, med valgt ledelse, organisering av streikekomiteer over hele landet og knyttet til fagforeningene. Uten politisk og organisatorisk representasjon, blir bevegelser som dette raskt desorienterte, og går etterhvert i oppløsning. Med valgte komiteer på skoler universiteter og arbeidsplasser der bevegelsen kan knyttes sammen på regionale og nasjonale nivåer, der delegater velges til forskjellige organer. Dette vil gjøre det mulig for studenter og arbeidere å jobbe sammen, planlegge tiltak, demonstrasjoner og lage et program for en samfunnsendring. Streikekomiteene vil fort kunne bli handlingsorganer for hele klimabevegelsen.

Med en slik enhet kan arbeiderne og studentene trekke hele arbeiderbevegelsen til et sosialistisk program. De grunnleggende ideene for dette har allerede en stemme i arbeiderbevegelsen. SV har tatt initiativ til en Grønn Ny Deal. Rødt går enda lenger, og krever overtakelse av oljefondet for å skape en grønn sosialistisk økonomi. Men det som trengs er å nasjonalisere monopolene og de andre vitale selskapene i samfunnet på et demokratisk program, ikke det keynesianske forslaget til den Grønne dealen. Det er kapitalismen som ødelegger livsgrunnlaget og det er bare gjennom sosialismen, der profittmotivet brytes, det er mulig å skape et grunnlag for en grønn økonomi.

Studentene og arbeiderklassen, en felles kamp

Som vi har skrevet tidligere er et offentlig program som den grønne dealen i en tid med svak økonomisk vekst og skyhøy statsgjeld en utopi. Det vi trenger er et nytt 1968: En grønn og resolutt arbeiderbevegelse som kjemper for en samfunnsomveltning av sosialistiske grunner! Det som hendte i 1968 var også opprinnelig en spontan bevegelse. Fagforeningsledere og såkalte «sosialistiske» og «kommunistiske» parti-topper i Frankrike var lite begeistrede for bevegelsen, da det forstyrret deres daglige byråkrat-rutiner og tvang dem til å endre arbeidsmønster.

En grunnleggende lærdom av store, spontane bevegelser i vår tid som Occupy Wall Street og de gule vestene er at uten å velge et ledende organ for bevegelsen og å knytte den med fagforeninger, vil de til slutt svinne hen. Dette skyldes at samfunnet ikke kan være i en permanent agitasjon, eller delta i permanente demonstrasjoner uten at noe endres.

For at dette ikke skal hende med klimaprotestene må bevegelsen gjøre som i 1968, å søke støtte fra arbeidere og til slutt rette protestene mot det kapitalistiske systemet som helhet. «Sosialisme eller barbari!» Er et av sosialismens berømte sitater. I dag er dette slagordet like konkret som under mellomkrigstiden. Klimaforandringene merkes allerede og truer med å legge land og samfunn i ruiner. At arbeiderne ikke lyktes i 1968 innebærer ikke at studentene og arbeiderne vil feile i dag: Forent i kampen, ​​med et marxistisk program og lederskap, kan de skape det samfunnet som er nødvendig for å kunne bevare livsgrunnlaget på planeten vår. Studentene og elevene, som nå er først i kampen, må knytte klimakampen med klassekampen, og føre den inn i en kamp mot kapitalismen.