Lørdag 15. juni holdt Sosialistisk Revolusjon sin årlige kongress i Kristiansand, med tilstedeværelse fra Oslo. Det Internasjonale Sekretariatet var representert ved Niklas.

Den internasjonale situasjonen

Den første delen av møtet omhandlet den internasjonale situasjonen, Niklas fortalte at epoken vi befinner oss i nå er definert av finanskrisen i 2008. Selv om krisen ble utløst i kredittmarkedet, så var ikke det den underliggende faktoren, men en generell overproduksjon. At borgerskapet ikke fikk solgt varene sine. Siden 1970-tallet har det vært et skifte i verdensøkonomien, det enorme oppsvinget etter andre verdenskrig avtok, og med det skiftet også politikken fra velferdsreformer til kutt og innstramminger. For at arbeiderklassen skulle kunne opprettholde kjøpekraften sin ble kredittmarkedet utvidet, selv husholdninger som ikke hadde forutsetninger til å tilbakebetale lånene, fikk kreditt. Mesteparten av lånene har stort sett gått til boliger, men også varer som biler, datamaskiner og mobiltelefoner, er varer størsteparten av verdens arbeiderklasse ikke har råd til å kjøpe uten kreditt. Kreditt og lån kommer, som vi vet ikke uten betingelser – de må betales tilbake, med renter. Da tilbakebetalingene uteble fikk bankene også problemer med å tilbakebetale sine skyldnere. Flere banker sto i fare for å gå konkurs, og verdensøkonomien sto på kanten av stupet.

Bankene ble reddet av enorme redningspakker, men i stedet for å løse problemet har dette bare utsatt dem og motsetningene under overflaten vokser seg større og større for hvert år, og truer med å utløse en ny og potensielt kraftigere krise.

Økonomiske kriser i kapitalismen kommer av at markedet ikke klarer å absorbere den konstant økende produksjonen, som kommer av at borgerskapet hele tiden tvinges til å ekspandere produksjonen for å ikke gå under i konkurransen mot andre kapitalister.

Niklas gjorde rede for at den globaliserte økonomien kommer av at de nasjonale markedene er blitt for små for borgerskapet, at de er nødt til å utvide markedene sine, og at EU i hovedsak var en løsning på de begrensede nasjonale markedene. For eksempel produserer Sverige mange flere biler enn hva det svenske markedet klarer å absorbere, og den norske olje- og gassproduksjonen er alt for stor for det norske markedet. Borgerskapene i Tyskland, Italia og Frankrike ble enige om å skape et felles og større marked for deres enorme vareproduksjon.

Kriser fortalte Niklas er til for å korrigere kapitalismen, som hva Schumpeter kalte kreativ destruksjon, at de bedriftene som ikke klarer å hevde seg i konkurranse går under, varer og produksjonsmidler devalueres og ødelegges. Krisene gjør at kapitalismen kan starte på nytt. Det var faktisk slik løsningen på den store depresjonen foregikk, andre verdenskrig la land, byer og fabrikker i ruiner, og kapitalismen kunne starte på nytt.

Men dette har ikke skjedd etter finanskrisen i 2008, i stedet ble skakkjørte banker reddet av offentlige midler, som arbeiderklassen må betale for.

Det er i lys av dette vi må tolke og se på de store protestene og omveltningene som har preget det siste tiåret. Kimen til den ustabile situasjonen i dag, ligger nettopp i den økonomiske situasjonen. Kina som lenge har vært det landet som har holdt verdensøkonomien oppe, har også opplevd en nedgang i veksten. For å opprettholde den økonomiske stabiliteten har land etter land satt store mengder av penger inn i økonomien. For eksempel hadde Kina i 2008 en gjeld på 130% av BNP, mot 250% i dag. På bare ti år har Kina tatt til seg like mye gjeld i forhold til BNP som USA gjorde på 30 år.

Den avtagende veksten i Kina har skapt problemer for de såkalte fremadstormende økonomiene, som for eksempel i Brasil som har undergått politiske kriser.

Selv om Bolsonaro og Trump er fullt ut usympatiske, er rasistiske og ganske sikkert har fascistiske sympatier må ikke valgene av disse tolkes som at befolkningen i landene er gått til høyre, men mer som en forvrengt protest mot den politiske eliten og et tegn på en generell misnøye.

Faktisk, fortalte Niklas, at Lenin kom med noen betingelser for en revolusjonær situasjon, der en av dem er at det oppstår splittelser på toppen. I Brasil ser vi det i regjeringen, der Bolsonaro og andre ministre forsikret Trump administrasjonen om at de ville bli med på en invasjon av Venezuela, som ikke ble noe av på grunn av generalenes motvilje.

I USA er Trump i en konstant konflikt med deler av statsbyråkratiet, og i Storbritannia er borgerskapets viktigste parti i en dyp krise.

I tillegg de objektive faktorene finnes det også en subjektiv faktor for at en revolusjon skal bli suksessfull – den revolusjonære organisasjonen, med en ledelse som vet hva den skal gjøre og som er klar for revolusjon.

Det er fraværet av et slikt lederskap som har ført de arabiske revolusjonene dit de er i dag. Arbeiderklassen i Egypt, Tunisia og Sudan har gjort alt som kan forventes av den, men det er grenser for hvor fort man kan lære og trekke de riktige konklusjonene. Det er her nødvendigheten av det revolusjonære partiet kommer, med kadre som har opparbeidet en god teoretisk forståelse og som kan forklare massene hva som bør gjøres.

Etter innlegget til Niklas var det åpent for diskusjoner, det ble stilt enkelte spørsmål om hvordan situasjonen er for eksempel i Italia og Spania nå.

Norge

Den neste delen handlet om den norske situasjonen og ble ledet av Johannes, han forklarte at utviklingen i Norge må ses i sammenheng med den internasjonale situasjonen. For øyeblikket er ikke klassekampen i Norge like intensiv som i andre land. Norge ble ganske lite påvirket av finanskrisen i 2008, og selv om økonomien i stor grad ble påvirket av oljeprisfallet for noen år siden, var det bare et mindretall av befolkningen som ble direkte rammet.

Siden oljeboomen og etter en vanskelig bankkrise på tidlig nittitallet har de norske husstandene omtrent bare opplevd en økende levestandard og oljefondet har vokst seg til et av de største fondene i verden. Samtidig som resten av Europa og Skandinavia erfarte nedgang i offentlige utgifter og investeringer, økte de i Norge. Det norske borgerskapet hadde råd til det, og hadde ikke interesse av streiker og klassekamp som er til hinder for profitt.

Dette har vært med på å skape et inntrykk av at Norge er annerledes, og gitt en stor oppslutning om den sosialdemokratiske modellen. De tradisjonelle partiene til borgerskapet har måttet ta til seg en sosialdemokratisk retorikk for å ikke miste oppslutning.

Oljeboomen var en av faktorene til at norske arbeidere ikke enda har opplevd  samme innstramminger og kutt som nabolandene, og en av grunnene til at Norge kom seg klar fra finanskrisen. Det at Norge kom seg så lett ut fra krisen har skapt en del illusjoner, som for eksempel at Norge vil komme seg unna fremtidige kriser også. Samtidig eksisterer det en stor tro på at oljefondet vil kunne dekke støyten. Johannes påpekte at oljefondet sikkert vil kunne bidra litt, men han forklarte også at det ved neste krise ikke er sikkert at det vil være mulig å bruke oljefondet i like stor grad som man ønsker. Den kan fort ha sunket i verdi, eller fått eiendeler ekspropriert.

Videre fortalte han, at noe av det viktigste for den norske økonomien nå, er å gjøre Norge mindre avhengige av olje og gass-sektoren, og å gjøre annen industri mer konkurransedyktig. Det største problemet for konkurranseevnen, sett med borgerskapets øyne, er det høye lønnsnivået til norske arbeidere. Men et direkte angrep på de nominelle lønningene nå, er lite trolig, det er altfor risikabelt, i første omgang er det reallønnen og diverse velferdskutt som vil være hovedfokus. At tiden med en konstant økende levestandard er forbi, og at regjeringen har sagt klart fra om hva som vil komme, at arbeiderklassen må være forberedt på innstramminger.

I en kommentar på statsbudsjettet forteller regjeringen at den økonomiske utviklingen nå tilsier “en gradvis strammere økonomisk politikk. Norges Bank økte styringsrenten med 0,25 prosentenheter på rentemøtet i september og har varslet videre renteøkninger fremover. En strammere pengepolitikk vil bidra til en mer balansert utvikling i norsk økonomi, med en mer stabil utvikling i eiendomsmarkedet, etter mange år med svært lav rente.”

Johannes forklarte videre at en av de viktigste politiske begivenhetene de siste årene var samlingen på borgerlig side, at dette ble sett på som nødvendig for å kunne vedta flere viktige innstrammingstiltak. At de borgerlige partiene er samlet i regjering kan virke bindende for parlamentarikerne til å stemme på kutt de ellers ganske sannsynlig kunne ha gått i mot. Men at selv om vi har en flertallsregjering, er det ikke sikkert at den vil være i stand til å implementere innstrammingstiltakene NHO har på agendaen. Politikere har flere ting enn økonomien å tenke på, de må også tenke på oppslutningene, og det å innføre innstramminger og kutt i hva som betegnes som oppgangstider er ikke særlig populært. FrP kom med tomme trusler om å gå ut av regjeringen på grunn av bompengene, men det er ikke sikkert Siv Jensen klarer å stanse enda et opprør i partiet.

Johannes bemerket at selv om klassekampen har virket ganske laber i en periode, er det en rekke signaler som indikerer at det eksisterer en viss misnøye med tingenes tilstand. En kan se det med framveksten av FrP på nitti- og 2000-tallet, som vokste seg store i tomrommet som venstresiden etterlot, og nå med fremveksten av Rødt, MdG og Bompengepartiet.

Regjeringen har blitt særs upopulær og har klart å komme på kant med en rekke grupper. Det har blitt innstramminger i abortloven, og påtenkte reformer i bioteknologiloven har blitt reversert, noe som har ført til et oppbluss av kvinnekampen. Samtidig har ungdommen blitt radikalisert av klimakrisen, et dilemma menneskeheten har visst om ganske lenge, og som nå er blitt en realitet. De yngre generasjonen stiller spørsmålstegn til et system som ødelegger sitt eget livsgrunnlag, og der dens representanter stemmer ned tiltak som skal motvirke økte utslipp, som er hovedårsaken til klimaendringene.

Johannes kom også inn på at et av de største problemene for venstresiden, er ledelsen, som ikke har skjønt hvorfor velferden er truet. De tror at det bare er å fortsette som før. Vi hører stadig om at det er en villet politikk, at det handler om ideologi, ikke at det er nødvendig sett fra kapitalismens ståsted.

Avslutningen

Den tredje delen ble ledet av Frasier og dreiet seg om arbeidet til Sosialistisk Revolusjon, hva vi har oppnådd til nå, og hva fokusområdet vårt bør være i nærmeste fremtid.

Vi konkluderte med at vi nå faktisk befinner oss i en tid der marxismens idéer lett kan få fotfeste. Det er fler og fler som stiller spørsmål til et system, som ikke lenger er i stand til opprettholde levestandarden og som truer sitt eget livsgrunnlag.   

Til sist gikk Niklas gjennom de forskjellige seksjonene i IMT sitt arbeid dette året. Niklas fortalte om den store veksten til den kanadiske seksjonen, og om den pakistanske seksjonen, der kamerater har blitt utsatt for arrestasjoner og tortur.

Det var ganske givende å høre om seksjonene i de forskjellige landene, og at IMT er representert i alle verdensdeler. Vi gikk hjem hvert til vårt, med større energi og med visshet om at det er et stort potensiale for at organisasjonen vil kunne vokse seg sterkere i den kommende perioden.