Dette er våre perspektiver for Norge, perspektiv dokumentet skal gi en pekepinn over situasjonen i dag, og i den kommende tiden. Dokumentet ble ferdig skrevet i begynnelsen av april, og stemt over på landsmøtet til Sosialistisk Revolusjon den 15. juni.

I flere tiår har klassekonfliktene ligget godt gjemt i bakgrunnen. På skoler og universiteter får vi servert et inntrykk av at arbeiderklassen og klassekamp er noe som hører fortiden til. De godt brukte og innordnede begrepene arbeidstaker og arbeidsgiver passer som hånd i hanske med den sosialdemokratiske ideologien om klassesamarbeid– som i den norske modellen, der det forsøkes å styre den kapitalistiske økonomien til å gagne alle.

Sosialdemokratenes realpolitikere prøver iherdig å overbevise oss om at det var deres fortreffelighet med å printe penger og bruken av oljepengene som kjørte oss klar fra finanskrisen i 2008. Reservene den norske økonomien hadde oppspart, kom godt med, men kan ikke sies å være hovedårsaken. De ekstremt høye oljeprisene førte til en investeringsboom i oljeindustrien med påfølgende etterspørsel fra fastlandet.

Den fallende oljeprisen i 2014 viste oljefondet sin utilstrekkelig til å løse ethvert problem, arbeidsløsheten økte til verdier ikke sett på tiår. Like etter at den norske økonomien hadde kommet over det første sjokket falt oljeprisene igjen, like før årsskiftet til 2019. Allerede før det siste fallet hadde politikere og økonomer preket moderasjon i årene som kommer, og det er klart at nye innstrammingspakker planlegges for å få “økonomien på rett kjøl”.

I praksis har ikke klassesamarbeidet til sosialdemokratene ført til noe annet enn at “arbeidstakerne” har måttet vise nøysomhet slik at økonomien får rulle og gå og at “arbeidsgiverne” får innkassert sin profitt. I det siste har høyresidens politikere snakket varmt om “trickle down” økonomien som den borgerlige økonomen Piketty motbeviste med statistikk i boken “Kapitalen i det 21. århundret”.

Det er ikke til å stikke under en stol at konfliktene ikke er like intensive i Norge som i mange andre land. Men ingen land er fullstendig isolerte eller upåvirkede av de globale hendelsene, og disse hendelsene vil kunne sette preg på arbeiderklassen her. Det kan heller ikke utelukkes at situasjonen i Norge ved et senere tidspunkt kan komme lengre enn andre steder. Ballen har blitt sendt fra Hellas til Spania og videre til Storbritannia og Frankrike. Likevel, i første omgang er det hendelser i Europa og resten av verden som vil være førende for dagsordenen i Norge.

Skjør verdensøkonomi

Noen av faktorene som har en direkte virkning på Norge er verdensøkonomien og oljeprisene. Den siste uken i 2018 viste hvor skjør verdensøkonomien er, oppgangen etter forrige krise (krisen i 2008) ble møtt av et kraftig børsfall på Wall Street på julaften 2018, et børsfall som forplantet seg til resten av verden og Norge. Imidlertid gikk Wall Street børsen opp igjen onsdag, første åpningsdag etter julaften og tok igjen det tapte, før den gikk ned igjen på slutten av uka.

Tiltak som enorme redningspakker ble tatt i bruk for å få økonomien i gang igjen etter finanskrisen i 2007/2008. I første omgang ble det investert 50 milliarder dollar i en pakke for å sikre investeringer. Innen januar 2018 hadde det totalt blitt investert 626 milliarder dollar i forskjellige redningspakker i USA alene, ifølge Wikipedia. Europa befant seg i en tilsvarende situasjon, Hellas var på konkursens rand og EUs sentralbank så seg nødt til å intervenere ved å komme med en rekke redningspakker for å redde bankene og senere for at Hellas kunne betjene gjelden sin.

Til tross for alle redningspakkene betegnes perioden etter finanskrisen som det dårligste oppsvinget siden den store depresjonen. Sammenlignes økningen i sysselsettingen i USA etter finanskrisen i 2007/2008 med foregående kriser er den usedvanlig svak, ifølge Bloomberg så har riktignok sysselsettingen kommet over nivået siden tidlig 2000-tallet, men oppsvinget var svakere enn oppsvingene på 70-, 80- og 90-tallet. 

I 2011 hadde Frankrike, Tyskland og USA sitt BNP kommet tilbake til nivået før krisen inntraff, mens det tok lenger tid for Storbritannia og Japan som måtte vente til 2013. For økonomier som Portugal, Italia og Hellas var BNP i 2017 fortsatt under nivået før krisen inntraff i 2007/2008. Samtidig har arbeidsledigheten økt for Hellas og Spania med henholdsvis 14,6 og 10,2 prosentpoeng fra 2007 til 2017.

Sammenlignes aksjemarkedene i landene før og etter krisen, var den samlede verdiene på aksjemarkedet i USA 69% høyere i august 2017 enn det den var før krisen, og 19 prosent høyere i Japan. I Italia og Hellas var den 45,2 og 83,1 prosent lavere henholdsvis. Tallene for USA kan virke imponerende, men sammenlignes de med tilsvarende tall fra foregående kriser er bildet et annet, den svakeste økningen fra 1973 var på over 100 prosent, se figuren under.

En del av oppsvinget i økonomien kom av sentralbankenes stimulipakker. I USA iverksatte Fed kvantitative lettelser, dvs. de printet penger som mange andre land og rentene har vært rekordlave for å stimulere investeringer, i Sverige har renten vært negativ siden 2015, dvs. at Sentralbanken betaler for å låne ut penger. Et dilemma med denne politikken er at det til syvende og sist vil føre til inflasjon, og den kan ikke benyttes i evig tid.

Som alle organiske kriser i kapitalismen skyldes denne krisen overproduksjon, eller overkapasitet som de borgerlige økonomene foretrekker å bruke. Som Marx og Engels forklarte i “Det kommunistiske manifestet” forløper krisene seg annerledes under kapitalismen enn ved tidligere epoker. Det skyldes overflod, det er for mange varer, varer borgerskapet ikke får solgt. Ikke nødvendigvis fordi det ikke er behov for dem, men fordi arbeiderklassen ikke har råd, og borgerskapet får ikke realisert merverdien sin.

I en tilstand med generell overproduksjon, der varene ender opp på lagre har ikke det lave rentenivået denne samme effekten på investeringene. Fortsatt er verdiene i USA sin fabrikksektor fire til fem prosent lavere enn det de var før resesjonen og mye av investeringene har i stedet gått inn i spekulasjon for rask profitt. Det landet som har holdt verdensøkonomien oppe er Kina, men Kina påvirkes også av krisen og i de siste årene er veksten vært avtagende der også, og myndighetenes økonomiske politikk for å sikre produksjonen har økt Kinas statsgjeld. Den økte fra 27 % av BNP i 2008 til 47,6 prosent i 2017.

Problemene med overproduksjonen og overkapasitet har ført til en skjerpet konkurranse om profitten. Det er kamp om markedene, Kina prøver å trenge seg inn i markeder som tradisjonelt har vært forbeholdt vestlige makter, og viser militære muskler. Ved tidligere tider ville en slik situasjon ha ført til krig, men en storskala krig er utelukket for nå, da det vil kunne føre til en gjensidig ødeleggelse. Men det vil på sikt kunne føre til en mer proteksjonistisk politikk og etterhvert handelskrig som vi har sett tegn på at Donald Trump er ivrig i å sette i gang.

De mer rasjonelle økonomene og politikerne ser skrekkslagent på et slik scenario, da det var dette som forårsaket og forverret den økonomiske krisen i mellomkrigsårene. Problemet er imidlertid at de forskjellige nasjonale borgerskapene egentlig ikke har så mange andre valg å spille på for å sikre seg profitten og sin egen overlevelse. 

Den norske økonomien

Den økonomiske situasjonen er en av de viktigste faktorene for samfunnsutviklingen og klassekampen, men det er ingen automatikk i at økonomiske kriser fører til opprør og revolusjon, faktisk hender det ganske ofte at det fører til demoralisering og apati, og det er ofte i oppgangstider etter en krise at opprør finner sted.

Norges økonomi som er basert på eksport av råvarer påvirkes i ganske stor grad av det internasjonale markedet, og er derfor avhengig av forutsigbarhet og grenser uten tollbarrierer. For øyeblikket er ting alt annet enn forutsigbart, det foregår en pågående handelskrig mellom Kina og USA, som bidrar til redusert vekst i verdensøkonomien. Videre utgjør forholdet mellom EU og Storbritannia et stort usikkerhetsmoment, tidspunktet for Brexit er på overtid og den har allerede blitt utsatt flere ganger, men det er grenser for hvor mange ganger den kan utsettes. En såkalt hard Brexit kan fort føre til nedgang i finans og kapitalmarkeder og gi utslag på den norske eksporten.

En utfordring med den norske eksporten er at den er veldig konsentrert rundt tre land, Tyskland, Nederland og Storbritannia. I 2018 absorberte disse landene ifølge SSB 48,2 prosent av eksporten og EU totalt absorberte 82%. Det er klart at eksporten vil påvirkes i stor grad av nedsatt etterspørsel i disse landene som følge av Brexit.

Mye av det som har preget de borgerlige økonomene har vært å unngå å “bli smittet” av den såkalte Hollandske syken. Som går ut på at det eksisterer et kausalt forhold mellom veksten i en spesifikk sektor og nedgangen i andre økonomiske sektorer. Dette fenomenet ble oppkalt etter at gassindustrien som blomstret i Nederland etter funnet av Groningen feltet i 1959 førte til en nedgang i annen industri, som viste seg å bli en utfordring da gassfeltet ble tømt. Selv om de forskjellige regjeringene har prøvd å unngå dette med forskjellige økonomiske tiltak har disse ikke vært fullstendig vellykkede. Kapitalisten tenker kortsiktig, og vil ha profitt for nåtiden, ikke i fremtiden. Akkurat som kapitalister i samme bransje konkurrerer med hverandre om profitten foregår det en slags konkurranse mellom forskjellige bransjer om tilgang til kapital. Som Marx forklarte har kapitalen en tendens til å følge bransjene med høyest profittrate. Som vi ofte forklarer, er det umulig å styre kapitalismen. Kapitalen ble tiltrukket av boomen i oljeindustrien, og den norske økonomien kan sies å ha blitt todelt, der oljeindustrien og oljerelatert industri har vokst raskt, der oljeboomen fra 2004 til 2013 førte til en videre ekspansjon av oljesektoren. Om vi sammenlikner olje- og gassrelatert industri med annen industri med samlet produksjon over tid ser vi at oljeindustrien utgjorde ifølge tall fra SSB 8,1 prosent av den samlede produksjonen i 1995 mot 16% i 2013. Etter oljeprisfallet i 2014 sank andelen til 12,3 prosent i 2018.

Ressurser og investeringer ble overført fra annen industri, noe som førte til at ikke olje- og gassrelatert industri seilte akterut i forhold til den oljerelaterte industrien. Mye av Investeringene i oljeindustrien gikk på bekostning av annen industri og førte til en lavere konkurranseevne for denne. Som IMF påpeker i en rapport om norsk økonomi fra 2018 er konkurranseevnen til ikke-oljerelatert industri viktig da denne industrien må bli en større bidragsyter til veksten om Norge skal kunne holde det økonomiske nivået det har nå, når oljeutvinningen avtar i fremtiden. Et annet problem sett fra kapitalismens ståsted er at lønnsnivået også er en faktor til den lave konkurranseevnen, som IMF påpeker i samme rapport. Den nominelle lønnsveksten for industriarbeidere i Norge har økt med 160% siden 1995, sammenlignet med under 100% for de andre nordiske landene. I Tyskland har den økt med under 80%, og sammen med manglende investeringer i forhold til andre nordiske land har det ført til at produktiviteten i industrisektoren bare har økt med 50% i Norge mot over 100% for de andre nordiske landene, siden 1995.

IMF legger en del av skylden på de kollektive lønnsforhandlingene for den store lønnsveksten for norske arbeidere. Lønnsforhandlingene har tradisjonelt alltid startet først med industriarbeidere, da denne delen av produksjonen historisk har vært mest utsatt for konkurranse utenfra og derfor skulle sette føringer for hvor høy lønnsveksten for alle andre arbeidere kunne bli. Men med oljeboomen fra midten av nittitallet har denne prosessen ifølge IMF virket mot sin hensikt. De enorme mengdene med profitt oljeselskapene pumpet inn, gjorde det mulig for dem å gi store lønnstillegg, for å unngå streiker og stans i profitten. Store lønnsforhøyelser i de første forhandlingene har satt presedens og ført til at arbeidere i sektorer utenom olje og gass har krevd like store lønnsforhøyelser, og ført til en generell lønnsforhøyelse for alle sektorer, også i sektorer som ikke har deltatt i den samme boomen som oljeindustrien.

Et direkte angrep på den nominelle lønnen har vært og er fortsatt i den nærmeste fremtid utelukket. Det vil skape uønskelige og vanskelige konflikter fra kapitalismens ståsted og i første omgang er det reallønnen som har vært nøkkelpunktet. Etter oljeprisfallet i 2014 har reallønnen faktisk gått ned som følge av en nedskrivning av kronen, og de siste par årene har veksten vært omtrent null. Samtidig med en negativ og lav reallønnsvekst har profitten og lønningene til sjefene gått opp. Dette sammen med at reallønnsveksten i fjor ble spist opp av den høye strømprisen og det at økonomien har kommet seg igjen etter sjokket over oljeprisen har gjort at det i fremtiden ikke er like sikkert at arbeiderne vil akseptere en ytterligere stans i reallønnsveksten. Allerede nå så NHO seg nødt til å gi etter for en 3 prosents økning i den nominelle lønnen etter lønnsoppgjøret med industriarbeidere i LO.

Innstramminger

Fallet i oljeprisen i 2014 ga indikasjoner på hvor avhengig Norge er av oljeindustrien, produksjonen gikk ned både i 2015 og 2016, og det førte til en arbeidsledighet ikke sett siden tidlig på 2000-tallet. En bivirkning av prisfallet var at Norges Bank satte renten ned til 0,5 prosent, noe som bidro til en svekkelse av kroneverdien, som sank i forhold til dollaren og EUROen, og førte til en liten økning i konkurranseevnen. Den lave kronekursen klarte likevel ikke å øke eksporten nevneverdig.

I årene etter finanskrisen i 2008 ble det ført en ekspansiv finanspolitikk, og oljepengebruken har vært rekordstor, og som vi ser fra figuren over, har oljepengebruken mellom 2014 og 2016 vært større enn det handlingsregelen tilsier. Det var i 2001 at den første regjeringen til Jens Stoltenberg innførte handlingsregelen, den skulle motvirke den norske økonomiens avhengighet av oljen. Den går ut på at oljepengene over tid skal følge den forventede realavkastningen til Statens pensjonsfond utland, dvs. Oljefondet. I 2017 ble forventet realavkastning nedjustert fra 4% til 3%. Men som IMF rapporten påpeker har oljeindustriavhengigheten økt, om man ser på budsjettunderskuddet når oljepengene trekkes fra har den gått fra å være 1-2 prosent av innenlands BNP på tidlig 2000 tallet til opptil 8 prosent nå. Det forventes at den holder seg i fremtiden på 7 til 8 prosent.

I motsetning til de andre nordiske landene har det offentlige konsumet økt betraktelig og som IMF forklarer er en av årsakene at den offentlige sektoren har akkomodert seg til de høye lønnsøkningene oljesektoren førte fram, og maner til finansielle innstramminger. Dette er noe regjeringen har tatt til seg, og i statsbudsjettet ser vi hva som kommer, når regjeringen forklarer at den økonomiske utviklingen nå tilsier “en gradvis strammere økonomisk politikk. Norges Bank økte styringsrenten med 0,25 prosentenheter på rentemøtet i september og har varslet videre renteøkninger fremover. En strammere pengepolitikk vil bidra til en mer balansert utvikling i norsk økonomi, med en mer stabil utvikling i eiendomsmarkedet, etter mange år med svært lav rente.” Hvorvidt regjeringen vil klare eller tørre å virkeliggjøre alle innstrammingene er usikkert, for øyeblikket har regjeringen lav oppslutning og innstramminger under det man kaller oppgangstider er ikke nødvendigvis enkelt å forsvare. 

Gjelden

Hele det kapitalistiske systemet er basert på vareproduksjon for salgets skyld, og av det viktigste for kapitalismen er å sikre et kontinuerlig voksende konsum for å absorbere et stadig voksende varemarked. Hovedmotsetningen i kapitalismen er den mellom arbeid og kapital, at arbeidet skaper verdi, og at arbeideren ikke betales for arbeidet han gjør, men for arbeidskraften. Det er den verdien arbeiderne skaper utover lønnen som danner merverdien og grunnlaget for kapitalistenes profitt. Produktivkreftenes utvikling har skapt et enormt hav av varer som må selges for at merverdien kan realiseres. Problemet er at arbeiderklassen ikke har råd til å kjøpe alt og det er grenser for hvor mye kapitalistene vil kjøpe.

De siste tiårene har en av løsningen på det vært å ekspandere kredittmarkedet, og pengepolitikken som har blitt ført siden finanskrisen har bidratt til at gjeldsnivået er enda høyere nå enn for ti år siden. Ifølge IMF har andelen av privat og offentlig gjeld av BNP økt med 11 prosentpoeng siden finanskrisen. Verdens samlede gjeld er på 225 prosent av verdens samlede BNP. Gjennomsnittlig gjeld per innbygger på kloden er på 86 000 amerikanske dollar. Det er to og en halv ganger gjennomsnittlig inntekt. Ifølge McKinsey utgjør samlet gjeld i Norge 287 prosent av BNP, det tilsvarer omtrent 9 trillioner kroner. I motsetning til mange andre land som har en høy statsgjeld, slik som Italia der statsgjelden utgjør rundt 130 prosent av BNP, er det i Norge husholdningene som sitter på et fjell av gjeld. I årsrapporten til Fondsfinans forklarer de at gjeldsveksten for norske husholdninger har vært høyere enn veksten i disponibel inntekt i over 20 år, og de norske husholdningene er av de mest gjeldsbelastede i verden, gjelden er på 231 prosent av disponibel inntekt. For øyeblikket utgjør ikke nedbetalingene et stort problem for husholdningene på grunn av det lave rentenivået, men gjeldsbetjeningsgraden, dvs. andelen av inntekten som dekker renter og avdrag er høy og er på samme nivå som under bankkrisen på begynnelsen av 1990-tallet. Hovedårsaken til gjeldsutviklingen er de lave rentene som har ført til en sterk vekst i boligprisene. Boligprisene har steget i lang tid, og er nå på 182% av disponibel inntekt per innbygger, dobbelt så høyt som i 1996 påpeker samme rapport. Til NRK sier Ola Honningdal Grytten ved Norges Handelshøyskole at boligprisene den siste tiden har omtrent doblet seg hvert femte år.

I 2017 gikk Norges Bank gjennom alle huskjøp mellom 2009 til og med 2014 og viser en ganske skjev gjeldsbelastning, i for eksempel Oslo hadde 23 prosent av alle husholdninger som kjøpte bolig en gjeld mer enn fem ganger bruttoinntekten, tall som er ganske like for alle de største byene. I Trondheim og Stavanger var tilsvarende tall 24 %, i Tromsø 23 % og i Bergen 21 %. Til sammenligning var tilsvarende tall for Trondheim på 16% i 2009. For å begrense denne trenden ble det innført en ny boliglånsforskrift som sier at samlet gjeld ikke skal overskride fem ganger bruttoinntekten. Dette vil føre til at mange ikke vil klare å komme inn i boligmarkedet.

Siden 2009 har Norges Bank holdt styringsrenten historiskt lavt på grunn av finanskrisen, og i 2017 ble den holdt helt nede på 0,50 prosent. Det er vanskelig å spå hvordan renten vil utvikle seg, men det er forventet at den skal øke fremover, nå har den økt to ganger siden september 2018, til 1,00 %. Det er varslet at renten skal økes til 1,25 % før utgangen av året. Før finanskrisen i 2008 var styringsrenten på 5,32 prosent, og mellom 1991 og 2003 var den aldri under 3 prosent, og med de varslede renteoppgangene vil gjeldsbelastningene øke og kunne bli høyere enn under bankkrisen på 1990-tallet, og kunne føre til at mange ikke vil klare å betjene gjelden sin. 

Det er boligmarkedet og det grunnleggende som et sted å bo som driver frem gjelden. Boligsituasjonen har alltid vært et problem for arbeiderklassen under kapitalismen, og er noe heller ikke den norske kapitalismen har klart å løse. Det er fullt mulig at de strukturelle problemene med boligmarkedet kan utløse en økonomisk krise i Norge i løpet av de kommende årene.      

Verdens arbeiderklasse slår tilbake 

Det er flere forhold som påvirker samfunnsutviklingen og klassekampen i Norge enn den nasjonale økonomien, akkurat som den internasjonale økonomien påvirker den norske økonomien, påvirker den politiske situasjonen internasjonalt også Norge. 

Pengene fra de forskjellige redningspakkene ble ikke sendt som manna fra himmelen, og må tilbakebetales, og i alle land er det arbeiderklassen som har fått regningen for kapitalistenes udugelighet. Akkurat som vi spådde og har sagt flere ganger har forsøkene på å gjenopprette den økonomiske likevekten ført til en forstyrrelse av den politiske likevekten. I land etter land har store masseprotester funnet sted, og tradisjonelle politiske partier har blitt utradert, som PASOK i Hellas og Sosialistpartiet i Frankrike.

Ved flere valg har massene gitt en nesestyver til eliten, Corbyn ble valgt som leder av britiske Labour og brexit er en kjensgjerning. Spania har vært og vil fortsatt preges av krisen med Catalonia. Senest inngår valget av Bolsonaro i Brasil i samme trenden av reaksjoner mot etablissementet.

Macron i Frankrike ble lenge sett på som de liberale politikernes redningsmann, endelig ble en ansvarlig politiker valgt igjen. Men han var allerede ganske lite populær fra første stund, og har falt rekordstort på meningsmålingene.

Like før jul viste arbeiderne i Frankrike at de også hadde fått nok av innstrammingene. De gule vestene oppstod som en protest mot bensinavgiftene og spredte seg raskt til hele Frankrike og nye krav ble satt frem.

Som starten på enhver massebevegelse tiltrakk den seg en rekke forskjellige elementer og var i begynnelsen ganske motsetningsfull. Dessverre var byråkratene i fagforeningene i utgangspunktet lite villige til å ta del i protestene og argumenterte med at Front National sluttet seg til dem.

Også i Norge er det en del på venstresiden som har motsatt seg de gule vestene, for å være imot miljøtiltak og for at enkelte elementer fra høyresiden har tatt del i den. Men enhver massebevegelse vil i starten anta en ganske tvetydig karakter. Ved å innta en sekterisk holdning og ikke bli med, fordi bevegelsen ikke samsvarer helt og holdent med idealet vil bare gi fritt spillerom til høyresidens demagoger. Dessuten vil massene lære fort og i Frankrike var det faktisk eksempler der kjente elementer fra det ekstreme høyre ble jaget ut av demonstrasjonene.

Det er ikke bare i Europa myndighetene er urolige, de kinesiske myndighetene er ekstremt bekymret og prøver å stanse ethvert tilløp til uroligheter. Maoistiske studentaktivister har blitt fengslet. I Nicaragua ble Ortega gjennomskuet da hans forsøk på pensjonskutt utløste enorme protester og flere hundre døde, i Algerie ble Bouteflika styrtet og i Sudan falt Omar al-Bashir.

Norge ligger ikke nødvendigvis så langt bak 

I Norge overværer massene med stor interesse det som skjer i resten av verden, de både lærer og trekker konklusjoner. De store mediene gir selvsagt et delvis forvrengt bilde av begivenhetene og vi blir servert et borgerlig synspunkt, for at borgerskapet kan fortsette uforstyrret med sin egen agenda. Problemet, sett med borgerskapets øyne er at arbeiderne i Norge ser hva som foregår i resten av Europa og vil ikke bli like lett lurt som før, samtidig ser de hvordan protestene skaker etablissementet og får dem til å gi etter.

Dette kan være med på å akselerere klassekampen i Norge og føre den ganske raskt til et høyere nivå, og som i Frankrike var det i Stavanger tidligere på året en stor mobilisering mot bompengene som nå har kanalisert seg i et nytt bompengeparti som opplever store oppslutninger i meningsmålingene. Partiene på venstresiden har etterlatt seg et tomrom som FrP først fylte opp, men etter å ha blitt testet i regjeringssamarbeidet, har det blitt overlatt til Bompengepartiet. I stedet for å føre en politikk som gagner hele arbeiderklassen gjør venstresidens partier alt de kan for å holde seg innenfor kapitalismens grenser, derfor klarer de ikke å komme med noen andre svar enn å innføre flere skatter som løsninger på samfunnets utfordringer.

Allerede nå ser vi noen av effektene til Brexit debatten i Storbritannia, EU debatten har ligget død i en ganske lang tid. EU tilhengerne har blitt færre og har trådt stille av taktiske årsaker. Lenge så EU-motstanderne på EØS avtalen (politikernes bakvei til EU) som en tapt sak, men med brexit i sentrum har EØS avtalen blitt et hett tema og et heftig diskusjonsspørsmål. Der venstresiden hevder det er denne som er årsaken til privatiseringene og mye av politikken som føres, og rabiate elementer i FrP med sine tilsvarende forbilder hos toryene har kopiert deres syn og smått begynt å kritisere EØS avtalen.

I Rødt ser det ut til at det eksisterer en naiv tro på at en løsrivelse fra EØS vil gi venstresiden fritt politisk spillerom, det er EØS-avtalen “som gjør at Norge gradvis underlegges EU. EU blander seg inn i det meste, og nekter norske velgere å stemme fram den politikken de ønsker. Og nå er det flere hemmelige handelsavtaler på vei som vil undergrave stemmeretten enda mer”, skriver Rødt.

Det er klart og tydelig for de fleste at EU er lite demokratisk og at det er de store konsernene og de mektigste økonomienes interesser som bestemmer. Det betyr aldeles ikke at den norske selvråderetten automatisk løsriver seg fra storkapitalen og at massene kan stemme frem den politikken de vil etter et eventuelt brudd med EØS. Som økonomi står Norge mye svakere enn Storbritannia, det vil være mye enklere for EU å komme Norge til møte med harde eksempler, da det ikke vil føre til like store implikasjoner for EU som med Storbritannia.

Et eventuelt brudd med EØS og EU vil høyst sannsynlig skje under en regjering fra venstresiden. Dette vil bli antatt som en stor trussel mot kapitalismen og Norge vil umiddelbart bli utsatt for et enormt press, med kapitalflukt, et enormt frasalg av kronen og medfølgende inflasjon og en stans i investeringer fra både innland og utland. Den eneste veien videre for at økonomien ikke skal knekke helt sammen vil da være å nasjonalisere bankene, innføre et monopol på all eksport og import. Ekspropriere alle de viktigste selskapene, fra olje og gassindustrien til matindustrien, underrette de en sentral plan og arbeidernes demokratiske kontroll. Det vil si starten på den sosialistiske transformasjonen. Hvis ikke vil fremtiden være ganske lik Venezuela.

Alikevel er det lite trolig at det blir en folkeavstemning om EØS avtalen med det første, det hersker ingen tilsvarende stemning i de viktigste partiene som den hos toryene. Men det at enkelte fagforeninger har tatt opp saken i tillegg til Sp gjør at dette kan virke som et oppsamlingspunkt for arbeiderklassen, og Jonas Gahr Støre har hintet om at dette er en sak som kan splitte AP og LO.

Den politiske situasjonen 

EØS debatten har hittil bare vært et sidespor i den politiske debatten. Noe av det det viktigste som har skjedd er at de politiske partiene på høyresiden har prøvd å samle seg. 

Venstre gikk ganske tidlig inn i regjeringen, og Krf etter å ha vært nasjonens midtpunkt i en måneds tid bestemte seg til slutt for å gå inn i regjeringsforhandlinger med resten av de borgerlige partiene.

Som vi har sagt tidligere så er situasjonen slik at selv om det ikke nødvendigvis går dårlig med den norske økonomien for øyeblikket så krever den internasjonale situasjonen at det innføres innstrammingstiltak også i Norge. Sett fra borgerskapets ståsted er ikke en mindretallsregjering særlig gunstig i en slik situasjon, der medlemmer av andre borgerlige partier kan torpedere, for kapitalismen høyst nødvendige reformer. I en koalisjon vil medlemmene i en ganske stor grad bli låst til kapitalismens interesser som helhet. En eventuell flertallsregjering vil gi fritt spillerom for nye kutt og privatiseringer i velferdssektoren.

Foreløpig har kuttene stort sett, om man ser bort fra pensjonsreformen, gått utover de mest marginaliserte gruppene, som trygdede, uføre og innvandrergrupper. Noe som ikke har ført til mye motstand da disse gruppene har en forholdsvis svak stilling og er mer eller mindre atomiserte. Det er utover disse gruppene kuttene vil gå mest utover i denne omgangen også. Samtidig er det mulig at det vil legges til rette slik at det er kommunene som må sørge for kuttene slik at regjeringen kan gå fri fra ansvaret og at reaksjonene rettes mot lokalpolitikere.

Det er selvsagt ikke slik at politikerne alltid tenker på kapitalismens beste, samfunnet og mennesket er mye mer kompleks enn som så. I tillegg til økonomien står partienes oppslutning sentralt og politikerne vil ikke alltid kunne lystre NHOs befalinger.

En flertallsregjering trenger ikke å være stabil selv om den ser slik ut på papiret. De forskjellige partiene og partilederne har mye annet å tenke på og kan ikke garantere å støtte oppunder en borgerlig regjering til enhver tid. Venstre som fremstår som et liberalistisk parti har ikke så mye å gå på. De har allerede risikert en del ved å inngå i regjeringen med Frp. Ropstad vant Krf med abortutspillet og Krf forventer en endring. For Ropstad blir det vanskelig å få oppslutning om regjeringsinngåelsen uten et reelt gjennomslag. Venstre har helt siden de kom inn i regjeringssamarbeidet mistet oppslutning, og mange meningsmålinger heller mot at Venstre kan havne under sperregrensen. Hvordan det går i det kommende kommunevalget for Venstre og Krf sin del, vil være avgjørende for videre regjeringssamarbeid. Samtidig har også det nest største regjeringspartiet FrP mistet mye av oppslutningen sin, i TV2 sin måling fra 11. januar er oppslutningen om FrP målt til 12,0 prosent og gått ned 1,9 prosentpoeng siden desember. De har mistet plassen som Norges nest største parti, og i Oslo, hovedstaden som vanligvis er forut for resten av landet har tallene ligget stort sett rundt 9 prosent siden før Stortingsvalget i 2017, og har den siste tiden falt ytterligere i Oslo. De har derfor også sitt å tenke på, når det gjelder regjeringsprosjektet.

Det var nettopp på grunn av de siste tidenes ekstremt lave oppslutning at Krf bestemte seg for å gå inn i regjeringssamarbeid, men akkurat som for arbeiderklassens partier så vil velgermassen stort sett velge det største av to like partier, derfor vil nok Krf etterhvert uunngåelig utraderes som et landsdekkende parti uavhengig av om de er inne i regjeringen eller ikke.

Det er lite sannsynlig at Krf skifter side, og uansett vil politikken være ganske lik den som har vært før KrF gikk inn. I nyttårstalen kom Erna Solberg med hint om hva som vil komme da hun i et forsøk på å være morsom manet kvinner til å få fler enn to barn for å opprettholde velferdsstaten.

En situasjon med kutt og innstramminger bør være gunstig for venstresiden og det burde ikke være vanskelig å kapitalisere på mye av misnøyen med politikken som føres. Allerede nå før de hardeste kuttene har trådt i kraft viser opinionsmålingene en økende oppslutning om venstresiden. Problemet er at det som er hovedpartiet på venstresiden, Ap ikke kommer med noe alternativ til høyresidens politikk. Ledelsen er altfor tett knyttet opp til næringslivets interesser, derfor er de lite interesserte i å foreta seg noe som kan forstyrre samfunnets balanse. Faktum er at det er veldig få forskjeller mellom Aps ledelse og Høyre.

I stedet for å forklare at det er de strukturelle mekanismene i kapitalismen som gjør det umulig å drive en velfungerende velferdsstat på lang sikt, er enkelte deler av venstresiden enige med Ernas villedelse om at befolkningsveksten er årsaken til utfordringene med velferdsstaten. Mens andre som SV og Rødt i stedet for å forklare at det er det økonomiske systemet i seg selv som er problemet, tolker de angrepene på velferdsstaten og nedskjæringene som en villet politikk. De tror at det bare er å fortsette som før. Likevel viser de i det minste viser en ganske tydelig motstand mot nedskjæringene, noe som ikke kan sies om Ap.

Ap har som alle de andre sosialdemokratiske partiene fungert som kapitalismens siste garantist. Etter at kapitalismen kom inn i en ny fase på syttitallet, da den lange etterkrigsboomen stanset opp, kunne ikke de sosialdemokratiske partiene fortsette med samme politikk som før. Offentlige tjenester ble privatiserte eller utsatt for kutt, finanskrisen i 2008 satte ytterligere press på de sosialdemokratiske partiene som nå i omtrent alle land var dominert av personer som hadde mer til felles med borgerskapets ideologier. Mange av partiene kan ikke en gang sies å være reformistiske lenger. I Tyskland inngår det i regjeringskoalisjonen med Merkels kristendemokrater. I land etter land har de sosialdemokratiske partiene mistet oppslutning og undergått regelrette kriser. I Skandinavia og spesielt i Norge med litt annerledes økonomiske forutsetninger med oljeindustrien har Arbeiderpartiet lenge hatt en overfladisk tro på at de var et særegent parti i europeisk sammenheng. Samtidig som resten av deres tilsvarende partier opplevde store nedganger i oppslutningen, holdt oppslutningen om det norske Arbeiderpartiet seg ganske stabilt på 2000-tallet, selv om den var markant mindre enn glansdagene før syttitallet.

Etter det katastrofale (for Arbeiderpartiet) stortingsvalget i 2017 ble det innsett at det norske sosialdemokratiet ikke var noe unntak. Det var tilløp til en ny og omfattende lederkonflikt, men den ble skjøvet til siden av metoo sakene som preget det politiske Norge i løpet av de første ukene og månedene av fjoråret. I løpet av året mistet Ap mer og mer oppslutning, og var for en lengre periode skjøvet ned fra tronen som partiet med størst oppslutning. Selv om metoo saken sikkert har stor innvirkning på meningsmålingene, kan vi ikke se bort fra en generell misnøye heller. Metoo saken fjernet også den umiddelbare trusselen om nytt lederskap da det var den mest potensielle kandidaten, Trond Giske, sakene dreide seg rundt. Med det lille oppsvinget på meningsmålingene på slutten av året er lederskapskonflikten for øyeblikket lagt død. Men det er ikke akkurat noe stort oppsving, på samme meningsmåling utført i januar av TV2  er AP målt til 27,9 prosent, bare 0,5 prosentpoeng høyere enn det katastrofalt dårlige Stortingsvalget i 2017. Med et lignende resultat i kommunevalget, er det fullt mulig at nye diskusjoner om lederskapet vil blusse opp. Samtidig så man i Giske saken at det virker å være en del gnisninger mellom høyresiden og venstresiden i partiet, og disse vil bare bli større av like dårlige eller dårligere kommunevalg.

Samtidig som Ap har mistet oppslutning har det vært en liten dreining mot venstresiden. Selv om oppslutningen ikke kan sies å være spesielt stor for hverken Rødt eller SV, har de begge fått større oppslutning enn tidligere og Rødt har en historisk stor medlemsmasse. Men flesteparten av velgerne AP har mistet, har “satt seg på gjerdet”. Det er å forvente at flesteparten setter seg på gjerdet fremfor å gå lengre til venstre i nåværende periode. Vi kan si at vi fortsatt befinner oss i en slags normaltilstand, dessuten er det mange som har en dyp mistro til alle partier og når Rødt er ganske unnvikende når de møter kritikken til Jonas Gahr Støre virker det ikke like troverdig når man prøver å fremstille seg som et alternativ og noe annerledes fra de andre partiene på Stortinget. 

Likevel har det vært en tydelig vekst hos Rødt, noe som ikke har gått ubemerket hen for enkelte borgerlige talspersoner. VGs politiske redaktør kom med et lite angrep på Rødt i fjor sommer og like før jul var det Gahr Støre sin tur. Ingen av de ser med noen særlig blide øyne på Rødts fremgang og bruker samme gamle skremselstaktikk om stalinistiske diktatur etc. Det er å forvente at mer av slike angrep vil komme dersom venstresiden styrker seg videre og de kommer til å intensiveres om Moxnes fortsetter å være like unnvikende i svarene sine. 

Kvinnekamp

Med KrFs inntreden i regjeringen har kvinnekampen kommet tilbake med stor styrke. Charles Fourier- en av de utopiske sosialistene sa at en kan måle hvor godt utviklet et samfunn er ved å analysere kvinnenes situasjon. Det er som regel alltid kvinnene det går først og verst utover under innstramminger og nedskjæringer, et eksempel på det er pensjonskuttene som påvirker kvinner i større grad enn menn.

Norge er kommet mye lengre enn andre når det gjelder kvinnenes situasjon og deltakelse i arbeidslivet, men det er også fordi den økonomiske situasjonen er mye mer utviklet enn i de fleste andre land, vi har en ordning med barnehager og vi har en forholdsvis generøs fødselspermisjonsordning. Men vi har fortsatt mange av de samme problemene som før. Et ekstremt segregert arbeidsmarked og fortsatt store lønnsforskjeller. Anne Enger Lahnstein, en tidligere leder av SP kom like etter jul med en rapport om lønnsforskjellene der hun viste til at det bare har vært en mikroskopisk forandring siden 90-tallet. Kvinner tjener fortsatt  i gjennomsnitt femten prosent mindre enn menn, fortsatt er det kvinnene som gjør det meste av husarbeidet. Det er flere ufrivillig deltidsansatte kvinner, nesten 40 % av kvinnene jobber deltid. Under 20 prosent av mennene arbeider deltid. Andelen kvinner i risiko for fattigdom er større enn menn, og for øyeblikket er tendensen at denne risikoen øker for begge kjønn.

De fleste voldtektssakene blir henlagt av politiet, ifølge tall fra desember 2018 ble 72 av 88 voldtektssaker henlagte. Tredve prosent av voldtektssakene som havner i retten ender med frifinnelse, mot 6,7 prosent ellers. Samtidig med alt dette, er skjønnhetspresset overhengende og mange utsettes for arrogante menn som trakasserer og antaster.

På slutten av 2017 oppstod metoo bølgen som spredde seg fra land til land i Vesten og med tanke på at situasjonen for kvinner i Norge ikke er veldig annerledes, var det ikke rart det ikke tok lang tid før metoo bølgen også nådde Norge. Selv om menn og kvinner står likt i henhold til loven, er ikke realiteten slik, #MeToo bølgen gjorde dette klart. Undertrykking– være seg kvinneundertrykking eller andre former for undertrykking– er en integrert del av kapitalismen.

Kvinnekampen er tett knyttet opp mot klassekampen, og med den reaksjonære delen av KrF i regjeringen som prøver å presse gjennom en kvinnefiendtlig politikk, kan det før eller siden føre til en mobilisering og demonstrasjoner der kvinnekampen vil blusse opp, og eventuelt føre til protester mot regjeringens politikk som helhet.

Vi så antydninger til det da regjeringen inngikk et abortkompromiss med KrF, for å lokke dem inn i regjeringssamarbeidet. Dette førte til en stor protest utenfor Stortinget og et titalls tusen demonstrerte over hele Norge. Abortkampen og #MeToo bevegelsen har vært de viktigste katalysatorene for kvinnekampen i Norge som i flere andre land, og indikerer en misnøye mot dagens system som opprettholder ulikheter og maktmisbruk.

Dette hendte på en tid der massene protesterte mot reaksjonære regjeringer og kirker i Polen og Irland, og enkelte stater i USA, i deres forsøk på å implementere restriksjoner på abortrettighetene. Fagforeningene burde ha deltatt med full styrke i disse kampene og manet til streik mot regjeringen og undertrykkelse av kvinner som utgjør halvparten av vår klasse. 

Klassekampen

Internasjonalt er klassekampen blitt ganske intensiv, og har kommet til uttrykk i forskjellige former, og det er klart at det har en viss påvirkning på klassekampen nasjonalt i Norge. Hittil og tradisjonelt har fagforeningslederne vært ganske passive, og virker lite begeistret på å forandre på de daglige rutinene sine, og de har en forholdsvis stor avstand til grasroten. En ganske god pekepinn på hvordan klassekampen utarter seg er ved å se på streiketallene. År der tariffavtaler skal reforhandles som i 2018 er følgelig år med relativt høye streiketall, og gir ikke i seg selv noen god pekepinn på utviklingen av klassekampen, uten nøye sammenligninger med andre hovedoppgjørsår. I skrivende stund har ikke tallene for 2018 blitt publisert enda, men det er tydelig at det var et større streikeår enn det tilsvarende tariffoppgjørsåret i 2016 som var ekstremt lavt for å være et år med hovedoppgjør. Faktisk så har det vært en nedadgående tendens i antall streiker siden nittitallet. Mellom 2001 og 2009 har streikene omtrent vært fraværende om en sammenlikner med syttitallet og 1979. Siden nittitallet har vi vært vitne til en omtrent kontinuerlig økning i reallønnen. Dette har følgelig satt spor i arbeiderklassens bevissthet og dempet klassekonfliktene. 

Med den generelle velstandsøkningen siden nittitallet begynte norske arbeidere å sammenligne situasjonen i Norge med situasjonen til arbeidere i andre land og andre verdensdeler, noe som har ført til stor oppslutning om den norske modellen og også en stor tiltro til at alle nordmenn har felles interesser. Dette godt hjulpet av at de borgerlige partiene har tatt til seg en mer eller mindre sosialdemokratisk fremtoning. Dette samtidig med at Arbeiderpartiet har nærmet seg i Høyre i omtrent alle spørsmål har ført mange av de mindre klassebevisste arbeiderne til å stemme på og slutte seg til kapitalistiske partier som Høyre og Venstre.

En generell lov i kapitalismen er at ingenting kan garanteres av den, de gode tidene på nittitallet og det første tiåret av 2000-tallet er vekk, konkurransen med utenlandske kapitalister har lagt press på den norske økonomien, og ført til enkelte innstrammingstiltak. Foreløpig har de blitt fordekt som en justering eller forbedring, godt hjulpet av reformistiske elementer i arbeiderbevegelsen. Denne leken med ord kan bare fungere i en viss tid før det blir gjennomskuet av en større del av befolkningen og med det føre klassekampen til et nytt nivå.  

Rasister, fascister og nynazister

De siste årene har diverse nasjonalistbevegelser etablert seg i Europa, som den nordiske motstandsbevegelsen i Sverige, Pegida og andre grupperinger, og enkelte av dem har fått forgreninger til Norge. Det har vært enkelte aksjoner blant nynazister på Sørlandet og de siste årene har det vært enkelte hendelser i Oslo. Mange av grupperingene har sikkert blitt oppildnet av FrP sin rolle i regjeringen. Fremmedfiendtlige uttalelser fra folk som Tybring-Gjedde og Sylvi Listhaug er med på å danne grobunn for brune elementer.

Med Trump i USA, Bolsonaro i Brasil og Orban i Ungarn har deler av venstresiden både nasjonalt og internasjonalt fått én viss frykt for en fascistisk oppblomstring. Men det ekstreme høyres fremmarsj eller fascisme utgjør ingen umiddelbar trussel i dag.

Historisk er det småborgerskapet, landeiere, bønder, butikkeiere som har støttet opp om fascismen. Der småborgerskapets rabiate elementer og bønder har dannet fortroppene. Fascismen kom til makten i mellomkrigstiden gjennom en massebevegelse av småborgerskapet, etter enorme samfunnskriser, der proletariatet hadde flere muligheter til å gripe makten.

Fascismen er borgerskapets siste middel til å forhindre samfunnets omveltning. Det er som Clara Zetkin sa, arbeiderklassens straff for ikke å ha fullført revolusjonen.

Fascisme er absolutt ikke et foretrukket middel for borgerskapet, det mister den politiske kontrollen til et rabiat småborgerskap, og fra tidligere erfaringer er borgerskapet fullstendig klar over at fascistene er i stand til å utføre handlinger med katastrofale konsekvenser også for deler av borgerskapet.

Akkurat nå står ikke borgerskapet overfor en umiddelbar trussel om dens avskaffelse i Vesten eller resten av verden (om vi ser bort fra Venezuela). Et reelt frislipp av fascistene vil i dag bare oppildne arbeiderklassen og for borgerskapets føre den på en mulig og farlig revolusjonær vei.

Selv om Trump Le Pen og Bolsonaro i Brasil er ekstremt usympatiske og hele tiden prøver å piske opp rasistiske strømninger i samfunnet og ganske sikkert har fascistiske sympatier, er de ikke fascister i ordets rette forstand. De har ingen stor massebevegelse bak seg. De har ingen stormtropper under seg som går til angrep på arbeiderklassen, arbeiderklassens organisasjoner får fortsatt fritt holde arrangementer og demonstrasjoner.

Mange overfladiske slutninger går ut på at de såkalte“høyrepopulistene” har kommet til makten på grunn av en høyredreining i befolkningene i disse landene. Dersom man tar valgene i nærmere øyesyn vil man observere at det slett ikke er så enkelt. I USA fikk Trump faktisk to millioner færre stemmer enn Clinton, og mange av Trumps velgere har senere forklart at om Sanders hadde stilt ville de heller stemt på ham. Valget av Trump må snarere anses som en protest og avvisning av etablissementet. På samme måte må valget av Bolsonaro tolkes. Han tok rollen som motkandidaten til etablissementet og korrupsjonen, samtidig som utfordreren tok rollen som forsvarer av status quo. En kan si at valgene av disse demagogene kan sees på som en forvridd protest mot eliten og systemet.

I Norge er det Frp som har hatt denne rollen, i starten kritiserte de en mangelfull investering i eldreomsorgen, som førte til større oppslutninger for FrP. De har delvis prøvd å støtte seg på arbeiderklassen, som i engasjementet mot bompenger og ved å være i opposisjon til de tradisjonelle politiske partiene. Det er ikke nødvendigvis slik at velgerne deres er rasister, men at de stemmer på dem på grunn av disse kjernesakene. Det som er spesielt med Norge, er at FrP nå er prøvd ut, og at de ikke har vist seg å være noe annerledes enn de andre partiene. Dette har ført til en lavere oppslutning, allerede før valget i 2013 gikk de fra å være nest største parti til å komme under Høyre. I Oslo viser flere meningsmålinger en oppslutning om FrP på under 10 prosent, dette er noe de er fullstendig klar over, og for å motvirke dette og få oppmerksomheten vekk fra kuttene kommer de ut med utspill som nører oppunder rasismen i håp om å øke oppslutningen.

Selv om fascisme i seg selv ikke utgjør noen fare, gir alle de rasistiske utspillene fra sentrale politikere næring til nazistiske og fascistiske organisasjoner, som “den nordiske motstandsfronten”. De er helt klart kapable til å utføre handlinger til skade for arbeiderklassen og må møtes av arbeiderklassens styrker alle steder de prøver å vise seg, mens de enda er små. 

Ungdommen og klimaet

Ungdommen har alltid vært en viktig faktor i klassekampen, de unge og studentene betegnes ofte som et barometer på hvor massene beveger seg. De er som regel i forkant av begivenhetene, de er fulle av pågangsmot og ikke slått ut av de eldres bitterhet og kynisme som har kommet etter år med skuffelser og tap i klassekampen.

Enkelte politiske kommentatorer tror det er noe særegent og unikt ved hver generasjon, spesielt de som kaller seg sekstiåttere. Det er selvsagt ett og annet unikt ved hver generasjon, de utgjøres av forskjellige individer og personligheter. Imidlertid er det ikke bare generasjonen i seg selv som er avgjørende, men interaksjonen med omgivelsene. Omgivelsene er ikke nødvendigvis statiske fra generasjon til generasjon. Sekstiåttergenerasjonen var påvirket av krigen og etterkrigstiden, frigjøringskrigene og Vietnamkrigen. Generasjonene senere ble påvirket av reaksjonen på åttitallet og ikke minst Stalinismens sammenbrudd tidlig på nittitallet. Seksti og syttitallet var preget av protester, der den oppvoksende generasjonen ble preget av kolonikrigene og Vietnamkrigen. Men med reaksjonen på sytti- og åttitallet, med Reagan og Thatcher ble venstresiden desillusjonert og med Sovjetunionens sammenbrudd ble store deler av den desorientert.

Slutten på åttitallet og starten på nittitallet var influert av en bankkrise som ble løst ved at staten bidro med kapital, og selv enkelte privatpersoner fikk sanert gjelden sin. Siden den tiden har økonomien stort sett vokst uten komplikasjoner, og med stalinismens sammenbrudd fikk kapitalismen en ganske stor boost og en større tro på seg selv. Datamaskinen ble et vanlig husholdningsapparat, oljeproduksjonen bidro til at reallønnen økte fra år til år. Dette ga en stor tiltro til at den norske kapitalismen ville føre til en kontinuerlig forbedring for alle. Samtidig skapte denne situasjonen en forestilling om at årsaken til økonomiske problemer ligger i individet selv. At den og den mislyktes under skolegangen, at man var så uheldig å bli arbeidsufør, eller at man har måttet starte på nytt, slik som nyankomne innvandrere. Derfor har alle løftebruddene til politikerne i stor grad blitt tolerert, det er noe som har vært forventet. I samme grad har klassemotsetningene blitt tilslørt, og i valgene har man vært mer opptatt av sak, som skolepolitikk, krav om varm lunch på skolen etc, skattepolitikk og eldreomsorg enn av klassetilhørighet. De politiske partiene har blitt ganske like, der alle i prinsippet er for velferdsstaten, og der høyrepartiene også kan virke sosialdemokratiske, som når de bruker begreper som sosial mobilitet og sosial utjevning. De synlige forskjellene går på hvor mye mer de velstående skal skattlegges for å opprettholde og videreutvikle velferdsstaten. Denne politiske debatten uten klare skiller mellom partiene, og der politikerne ofte står uten troverdighet har ført til en delvis politikerforakt hos de yngre generasjonene, og er noe som reflekteres i at valgdeltakelsen blant de yngre har gått ned det siste tiåret.

Fortsatt er ideen om at den økonomiske situasjonen bare vil gå fremover i Skandinavia stor, og ikke minst i Norge som blir sett på av massene som en trygg og stabil havn, der de økonomiske utfordringene resten av verden står ovenfor i liten grad vil påvirke den norske økonomien. Den ansvarlige bruken av oljepengene i det såkalte oljefondet blir ansett som en løsning på alle utfordringer.

Men som den greske filosofen Heraklit sa, er ingenting uforanderlig, tvert imot er alt i konstant endring. I tillegg til økonomien finnes det andre faktorer i samfunnet, et av disse er klimaproblematikken. Dette er ikke et nytt fenomen, eller noe man nylig er blitt klar over. Klimaforandringene og årsakene til den globale oppvarmingen er blitt diskutert i hvert eneste klasserom i ihvertfall to tiår, om ikke mer. Eksemplene og videoene om issmeltingen som vises til elevene er ofte ti år gamle eller eldre. Det som for den forrige generasjonen opplevdes som tilhørende en fjern fremtid, oppleves for den oppkommende generasjonen som en pågående katastrofe. Samtidig som orkanene har blitt sterkere og hyppigere, der det settes varmerekorder flere år på rad, og med rapporter om flom, tørke og skogbranner gjør samfunnsfagslæreren og naturfagslæreren maktesløst rede for klimaforandringene og dens årsaker. Selv om det står i skolebøkene at verdens politikere går sammen i kongresser for å finne løsninger på klimaproblemene og danner de og de traktatene som Kyotoprotokollen og Parisavtalen, så lar ikke de unge seg lenger blende av de fagre ordene. De ser selv at utslippene og oljeboringen fortsetter, at havene forurenses med plast, og regjeringen har akkurat tillatt gruvevirksomhet der fjorden skal brukes som et deponi for det giftige gruveslammet.

I lang tid har ungdommen vært tålmodig, de har blitt innprentet på skolen at politikere har gått sammen og blitt enige om all verdens tiltak. Et sted går grensen, traktatene som Kyotoprotokollen man hører om på skolen ble inngått i 1997, uten at det har hatt noen innvirking på utslippskuttene, og med politikere som Trump og Bolsonaro som avfeier idéen om menneskeskapte klimaendringer virker det enda mindre sannsynlig at ting vil endres. Det har mange unge skjønt, og inspirert av 16 år gamle Greta Thunberg har unge skoleelever og studenter tatt til gatene over hele Europa i protest mot mangelen på vilje til å implementere reelle tiltak for å motvirke de drastiske menneskeskapte klimaendringene som både pågår nå og vil inntreffe i løpet av en ikke for lang fremtid.

Klimastreiken vil vise seg å være en ganske god skole for den oppkommende generasjonen, allerede nå merker en stor del av dem at de får høyresidens politikere på nakken. Erna Solberg ber elevene holde seg hjemme  og Høyre politikeren Catharina Munthe ble provosert på ufattelig mange nivåer av at lærerne på Uranienborg Skole ville ta med elevene på streiken. Fraværsregelen og andre mulige konsekvenser tas i bruk for å kvele protestene allerede i det første stadiet. De som av enkelte ble avfeid som politisk apatiske er plutselig i forgrunnen, og har innsett at ting ikke kan fortsette på samme måten. Mange av disse vil fort kunne trekke revolusjonære konklusjoner, og marxistiske idéer vil kunne få et godt fotfeste hos dem. Det vil bli viktig for oss å forklare at det ikke er plass til reelle klimatiltak i kapitalismens logikk, at den eneste måten å virkelig løse problemene med den menneskeskapte klimaendringen er ved å avskaffe kapitalismen til fordel for en økonomi som er demokratisk kontrollert av arbeiderklassen. 

De revolusjonære

For bare noen tiår siden var revolusjon ansett som et gammeldags fenomen, eller forbeholdt land forbundet med diktatur og undertrykking. Men som beskrevet ovenfor er mye forandret. Dagens tid er forbundet med økonomiske kriser, opprør og revolusjon. Misnøyen som akkumulerte seg under overflaten i den forrige epoken har flere steder nådd et kritisk punkt.  

På arbeidsplasser, skoler og universiteter snakkes det om at verden ikke er som den burde være. Det diskuteres om Brexit, Trump, Bolsonaro og klimaforandringene, og folk søker etter svar som kan løse problemene.

De økende ulikhetene, den vulgære rikdommen til samfunnets eliter, klimautslippene, forurensingen av habitatet og et hav fullt av plast indikerer at forandring er nødvendig og at det ikke kan vente. For oss revolusjonære er dette en tid med stort potensiale for vekst, der det gjelder å bygge opp organisasjonen og studere marxismen for å forberede oss til kommende hendelser.