Den reaksjonære politikken til Alessandris regjering fra 1958 til 1964 ga opphav til en radikaliseringsbølge i landet, gjenspeilt i streikebevegelsen. Den årlige veksten svingte rundt 4,5%, mens inflasjonen økte enormt, reallønnen til arbeiderne holdt seg på nesten samme nivå som i 1945. 60% av befolkningen fikk bare 20% av nasjonalinntektene. Situasjonen i landet var så ille at i de rikeste jordbruks provinsene Aconcagua og Santiago, for eksempel besatte bare 7% av landeierne mer enn 90% av landet. Generelt var ca 86% av all dyrkbar jord i landet konsentrert på ca 10% av landbruks enhetene. Til tross for alle løftene om jordreform, forble vilkårene for de fattige bøndene, «inquilinos» (leietakere) og «aluerinos» som før: fattigdom, hunger, analfabetisme, endemiske sykdommer og alkoholisme.

Frei-regjeringen

Kvelertaket latifundistaene hadde på landbruket førte til en situasjon der Chile måtte importere landbruksprodukter for å fø befolkningen, selv om den har mer dyrkbar jord per innbygger enn flere europeiske land. Årsaken er ikke vanskelig å finne. Latifundistaene ansatte billig arbeidskraft i stedet for maskiner og brydde seg ikke det minste om å innføre nye jordbruksmetoder. På denne måten var den lave lønnen til de chilenske bøndene også årsaken til Chiles lave produktivitet i landbruket. Det haster med en dyptgående landbruksreform i Chile, det har vært tydelig i flere tiår. Men ingen av de «progressive» borgerlige regjeringene har vært i stand til å ta fatt i problemet på alvor, av grunner som allerede skissert ovenfor (del 1).

Mot slutten av presidentvalget i 1964, representerte bøndene fortsatt ca 30% av den aktive arbeidskraften. Men i forrige tiår da prosessen med urbanisering ble intensivert, levde 52% av befolkningen i byene, i følge folketellingen i 1940. Dette tallet nådde 66% av befolkningen i 1960.

Bølgen med streiker og den høye klassebevisstheten til den chilenske arbeiderklassen var en advarsel til borgerskapet om hva som kunne skje under presidentvalget i 1964. Alessandri-regjeringen ble fullstendig diskreditert. Oligarkiet trengte et politisk alternativ som kunne stanse veksten til arbeiderpartiene. Dette alternativet var Kristendemokratene, stiftet i 1957.

Kristendemokratene

Av de klareste symptomene på det chilenske borgerskapets svakheter og den økende radikaliseringen i samfunnet, både på landsbygda og i byene, var at valget i 1964 ble redusert til en kamp mellom kristendemokratene, representert av Frei, og FRAP, representert av Allende. Begge sider kjempet under banneret for en radikal reform av det chilenske samfunnet.

Kristendemokratene, oligarkiets beste representater, tok i bruk en «venstreorientert» demagogi og vant stemmene til de småborgerlige massene i byene og, fremfor alt, på landsbygda. Bøndene, og middelklassen generelt, er ikke en homogen klasse som arbeiderklassen og borgerskapet. Det består av rike bønder og fattige bønder, samt en hel rekke med mellomliggende lag. I det øvre laget står bøndene ganske nære borgerskapet, mens de fattige bøndene, «inquilinos» og «afuerinos» er av proletariatets naturlige allierte. «Liberal» borgerlige partier som Kristendemokratene har innflytelse blant bondemassen og middelklassen gjennom de privilegerte lagene i denne klassen: advokater, lærere, intellektuelle, leger og, selvfølgelig, prester, hvis landsbymenn bonden var vant til å ta av seg hatten for, «herrene» som «vet hvordan man snakker».

Disse elementene er til tider i stand til, ved å bruke et svært radikalt, og»revolusjonært», ordbruk å opprettholde innflytelsen blant massene. De presenterer seg selv til bønder og eiere av småbutikker som «venner av folket», talsmenn og meglere mellom folket og myndighetene, forsvarerne av det fattige og ydmyke folket.

Men, med en gang valgt, stiller disse velgjørerne seg alltid til tjeneste for kapitalen på den mest servile måte. I virkeligheten er dette deres sanne funksjon: et overføringsbelte mellom bankene og de store monopolene på den ene siden og massene av middelklassen på den andre. Nytten disse politiske utbytterne av middelklassen har til fordel for kapitalen avhenger av dens evne til å lure og forvirre millioner av bønder, småbutikkeiere og potensielt tilbakestående elementer av arbeidere, kvinner, etc. Den sosialistiske revolusjonen er bare mulig når kvelertaket til de liberale og » Kristendemokratene» over middelklassen og bøndene er brutt. Likevel har den totalt anti-leninistiske politikken til Chiles «kommunist»-parti i en lang tid vært for en allianse med disse harde fiendene av sosialismen.

Som et klart symptom på den sosiale misnøyen hos massene, er det nok å minne om at parolen til Kristendemokratene i 1964 var «Revolusjon i Frihet». Og ja, massene ga tilliten sin til Frei som fikk et avgjørende flertall: 56% av 2,5 millioner avgitte stemmer. Resultatene fra valgene til det nedre kammeret året etter bekreftet Kristendemokratenes triumf, som så sine plasser gå opp fra 23 til 82. På den andre siden led det høyreorienterte partiet et totalt nederlag. Håpet til flertallet av befolkningen var «Revolusjon i Frihet», jordreform og en «Chilenisering» av økonomien.

Erfaringene fra Frei regjeringen viste igjen de borgerlige liberales manglende evner til å utføre de mest presserende oppgavene til den borgerlig demokratiske revolusjonen. Under Frei, fikk staten kontroll over 51% av aksjene til de store amerikanske kobberselskapene. Men dette eliminerte ikke i det minste grad den amerikanske imperialismens kvelende kontroll over chilensk økonomi. Jordreformen krøp frem i sneglefart. Resultatene er oppsummert med følgende ord:

«Fra et kvalitativt synspunkt, favoriserte Kristendemokratenes regjeringstiltak om fordeling av land 28 000 bondefamilier som ble organisert i landbruksreforms bosetninger eller kooperativer i 1300 gårder som ble enten eksproprierte eller ment til å bli inkludert i agrarreformen, med en global overflate på 3,4 millioner hektar. Dette representerte 13% av den totale dyrkede jorden i Chile, eller 14,5% av det produktive landet, og mottakerne besto av mellom 5% og 10% av bondefamiliene som enten var landløse eller hadde utilstrekkelig med land. Målet til Kristendemokratenes regjering var i en periode på 6 år å gi 100 000 bondefamilier tilgang til land, som innebar at en tredjedel av programmet var gjennomført på dette punktet.» (Chile-Amerika, Nr. 25-26-27, side 16)

Andre aspekter av Frei programmet, var for eksempel statlig innblanding i bankvesenet, som forble på papiret. Massene av arbeidere og bønder hadde gått gjennom Kristendemokratenes skole og lært hva det var: en gigantisk svindel. Det de ønsket var en dyptgående samfunnsendring. Hva de hadde fått var en videreføring av oligarkisk og imperialistisk dominans bak en ny og «mer demokratisk» fasade. Den virkelige rollen til Kristendemokratene – en av de mest trofaste forsvarerne av oligarkiet – ble vist av den brutale undertrykkelsen av arbeidere og bønder. Blant ofrene for Mineral de El Salvador og Puerto Montt var mer enn 20 sosialister, myrdet av Frei regjeringens «Ordensmakt».

Kristendemokratenes fiasko

Etter valgnederlaget i ’64, hevet lederne av det ‘kommunistiske’ Partiet mulighetene for samarbeid med Kristendemokratenes regjering. De katastrofale konsekvensene som dette ville ha hatt er selvinnlysende. I ordene til A. Sepulveda:

«Hva ville ha skjedd med partiet etter presidentvalget i 1964 om det hadde kommet til enighet eller orientert seg til en avtale med regjerings-partiet? Bare arbeiderklassens underkastelse overfor hegemoniet til borgerskapet i lang tid…

«Hvis dette (tilnærmingen til SP overforKristendemokratene, – JM) hadde vært et av direkte samarbeid, kritisk støtte eller av en enkel legal opposisjon, ville vi ikke ha svekket dens sosiale base og støtte og det ville ikke ha åpnet vei for et populært alternativ.» ( ‘Socialismo Chileno’, s. 26, 27, 28)

Støtten til Kristendemokratene blant massene forsvant raskt. Misnøyen blant småborgerskapet fant en refleksjon i rekkene til Freis eget parti som opplevde en venstresplittelse i 1969, som konsekvens ble MAPU stiftet og den evolverte til en radikalisert posisjon.

I disse forholdene kom et nytt forsøk på å rekonstituere en valgfront mellom SP og CP. Da ideen om Folkefronten ble luftet, var det en uoverensstemmelse mellom representanter for SP og de tilhørende CP. De sistnevnte så på spørsmålet om sosialisme i Chile som «et perspektiv for en gang i en fjern fremtid. (‘Socialismo Chileno,’ p 31)

Mens Allende, uten tvil, oppriktig trodde på muligheten for en sosialistisk omforming av samfunnet via den parlamentariske veien, dukket ikke spørsmålet om sosialisme engang opp blant de stalinistiske lederne. Resultatet var et usammenhengende dokument, full av uklarheter. Som dokumentet ’45 Årsjubileet til CSP’ bekrefter:

«Disse samtalene endte ved å kalle seg selv» Folkeenheten. Konferansen fikk som resultat regjeringsprogrammet til Folkeenheten, et program som i det viktigste oppsummerte de motstridende posisjonene til to ulike politiske projeksjoner: den sosialistiske karakteren og den borgerlig-demokratiske karakteren til den chilenske revolusjonen, sistnevnte forsvart av CP, det førstnevnte av SP. Denne motsetningen kom til å være til stede gjennom hele levetiden til den folkelige samlingsregjeringen.» (Side 16)

Folkeenheten

«Triumfen 4. september og den påfølgende utvidelsen av programmet slapp løs en revolusjonær prosess som plasserte klassene i en situasjon med historisk spenning. Revolusjon eller kontrarevolusjon. Det var ikke handlingene utført av regjeringen, eller programmet i seg selv, den herskende klassen var redd for, men den revolusjonære dynamikken til massene som objektivt satte det kapitalistiske systemet i fare. Fremfor alt, fryktet de arbeiderklassens ledelse i prosessen, uttrykt ved dominansen til sosialister og kommunister i regjeringen, i Folkeenheten og i massebevegelsen.«

«Likevel, det var dette siste subjektive elementet – ledelsesfaktoren – som ikke visste hvordan de skulle svare på den nye virkeligheten forårsaket av revolusjonens marsj, en virkelighet som overskred grensene for målene fastsatt av Folkeenheten i 1969.» ( ‘Socialismo Chileno’, side 85)

Folkeenhets koalisjonen inkluderte ikke bare CP og SP, men en hel rekke små småborgerlige partier og grupperinger (MAPO, API, PSD og de radikale) med en svært liten base blant massene. Det radikale partiet, i det øyeblikk det tredde inn i koalisjonen var utvilsomt et borgerlig parti, som senere splittet under trykket av massene. I motsetning til Folkefronten på 1930-tallet, der det gamle radikale partiet hadde flertallet, var Radikalenes Alberto Baltra en sekt, mens arbeiderpartiene, SP og CP, var de dominerende kreftene. Likevel, de stalinistiske lederne hadde en egeninteresse i å ha de Radikale i regjeringen, ikke på grunn av deres betydning, men som en unnskyldning til å ikke gjennomføre et sosialistisk program. «Vi kan ikke gå for fort, for det kan bryte koalisjonen.» Den samme taktikken ble også brukt av CP og SP ledere i Frankrike, med det lille Radikale partiet.

Mot Folkeenheten sto de to partiene til borgerskapet: Nasjonalpartiet til Alessandri, de åpne representantene til oligarkiet, og Kristendemokratene, representert ved Tomic, som, i et desperat forsøk på å prøve å gjenopprette bildet av et ‘venstreside’ parti, tok til orde for en ‘total nasjonalisering av kobberbransjen’ og utenlandske banker og ‘påskyndelse’ av landbruksreformen. Men denne gangen ble ikke massene lurt av Kristendemokratenes falske løfter. Resultatet fra valget var som følger:

Allende	1075, 616 (36,3%)
Alessandri	1036278 (34,9%)
Tomic	824849 (27,8%)

Den dype kollapsen til Kristendemokratene viste tydelig prosessen med klassepolarisering i det chilenske samfunnet. Faktisk hadde Kristendemokratene allerede mistet sitt absolutte flertall under valget til underhuset (Kongressen) i mars 1969. Av totalt 150 seter i Kongressen og 50 i Senatet var følgende resultat (se boks, resultatene fra valget i 1965 er gitt i parentes)

	Kongressen	Senatet	% av stemmene
Kristendemokratene	55 (82)	23 (13)	31,1
Nasjonalpartiet	34 (12)	5 (8)	20,9
De Radikale	24 (20)	6 (10)	13,9
Kommunistpartiet	22 (18)	9 (3)	16,6
Sosialistpartiet	15 (15)	5 (7)	14,4
Andre venstregrupper	– (-)	2 (4)

Resultatene fra 1970-valget førte til at Folkeenheten vant, men de hadde ennå ikke et absolutt flertall. Dette argumentet ble brukt av høyresiden til å stille vilkår til Allende før regjeringsdannelsen. Lederne av Folkeenheten hadde to alternativer: enten avvise utpressingen til borgerskapet og komme med en appell til massene, å fordømme de skitne triksene for å hindre folkets vilje, organisere demonstrasjoner over hele landet, eller gi etter for trykket og godta de pålagte betingelsene.

Mange sosialistiske militante var indignerte på disse manøvrene til borgerskapet. Og uten tvil ville massenes vrede ha vært større, om Folkeenhets lederne hadde organisert en kampanje med forklaringer og mobiliseringer. Allerede i juni 1970, truet CUT med en generalstreik. I disse øyeblikkene, hadde arbeiderklassen blitt den avgjørende majoriteten i samfunnet: 75% av den aktive befolkningen var lønnsmottakere, fundamentalt i byene (i industri og tjenester) og mindre enn 25% av den aktive befolkningen var dedikert til landbruket. Makten til Chiles arbeiderbevegelse hadde allerede blitt demonstrert i en bølge av streiker under Ibanez’ og Alessandris regjeringer. Arbeiderne visste at valgkampen hadde vært preget av alt slags lureri og skitne manøvrer mot Folkeenheten, iscenesatt av imperialismen og oligarkiet. Forsøket på å blokkere Allendes inntreden til regjering ville ha vært signalet for en enestående bevegelse som ville ha hatt en radikal effekt i hver eneste by og landsby i landet.

Videre, for en marxist, selv om valgresultatet har en stor betydning som et barometer for graden av bevissthet blant massene, kan den aldri være den eneste faktoren, eller den avgjørende faktoren i vår strategi. Marxister er ikke anarkister. Av den grunn deltar vi i valg, og er villig til å bruke alle mekanismer i det borgerlige demokratiet, og selvsagt forsøke å endre samfunnet med fredelige midler, gjennom parlamentarisk lovgivning, i den grad det er mulig for oss å gjøre det. Likevel, hele historien, og fremfor alt historien til Chile, viser at den herskende klassen bare tolererer demokrati innenfor visse klart avgrensede rammer. I det øyeblikket borgerskapet ser sin makt og sine privilegier truet, nøler de ikke med å ensidig bryte med «spillereglene» (Regler fastsatt av dem selv for å forsvare deres makt og privilegier) og å ødelegge de demokratiske erobringene til arbeiderklassen. Nei, vi marxister er ikke anarkister. Men vi er realister, og har lært av historien. I denne forbindelsen har kamerat Sepulveda helt rett når han sier at:

«På spørsmålet om makt, er det ikke et spørsmål om en numerisk korrelasjon av krefter, for å ha et flertall. For eksempel, hvis vi i mars 1973, hadde fått 51% eller 55%, ville det ha betydd at imperialismen og borgerskapet ville ha stanset forberedelsene til kuppet, at de ikke ville ha fortsatt å jobbe sammen for å styrte oss? I det minste viser den historiske erfaringen at selv i et mindretall, vil reaksjonen forsvare klassedominansen med voldelige midler.» (Socialismo Chileno, s. 36)

Mange sosialistiske kamerater, og sannsynligvis kommunister også, forutså fellen som borgerskapet forberedte med dens beryktede betingelser.

Hovedpersonene i denne manøveren var, selvfølgelig, Kristendemokratene som igjen avslørte sin sanne natur som de mest utspekulerte forsvarerne av interessene til sine mestere, storkapitalistene, de private bankene og USA-imperialismen

Under det pågående trykket fra Corvalan og Co, kom Allende til enighet med Kristendemokratene og aksepterte den såkalte «konstitusjonelle garantipakten» som dannelsen av «private militser» eller nominasjonen av offiserer i de væpnede styrker som ikke hadde gått gjennom militærakademiet. På den annen side, ingen endringer skulle gjøres i hær, marine, luftforsvar eller politi, uten godkjenning fra Kongressen, der de borgerlige partiene fortsatt hadde et flertall. På denne måten falt Allende og de andre lederne av Folkeenheten i fellen fra første stund, de glemte marxismens grunnleggende prinsipper , og ordene til stiftelsesprogrammet til Chiles sosialisme: » En evolusjonær transformasjon gjennom det demokratiske systemet er ikke mulig siden borgerskapet har organisert seg selv i væpnede organisasjoner og opprettet sitt eget diktatur for å opprettholde arbeiderne i fattigdom, ignoranse og å forhindre deres frigjøring.»

Teori om staten

Lenin forklarte mange ganger at staten fundamentalt sett består av «grupper av væpnede menn til forsvar for privateiendommmen.» Akseptansen av den «konstitusjonelle garantipakten’ innebar et kompromiss om å ikke bevæpne arbeiderklassen og å ikke røre undertrykkelsesapparatet til borgerskapet «for å opprettholde arbeiderne i fattigdom og uvitenhet og hindre deres frigjøring.»

Men så, hvordan kunne de ellers bekjempe oligarkiet og imperialismen? Gjennom hele Folkeenehets-regjeringens levetid, lurte lederne av SP og, fremfor alt, de i CP seg selv, og derfor lurte de også massene av arbeidere og bønder når de insisterte på militærkastens «patriotiske» og upartiske karakter. På en helt utopisk måte, trodde de at de kunne nøytralisere generalene og admiralene av beroligende ord, medaljer og lønnsøkninger.

Statsapparatet, og fremfor alt den militære kasten, opptrer ikke uavhengig av klassene og samfunnet, men er et organ for undertrykkelse i hendene på den herskende klassen. De øverste lagene av hæren i Chile som i alle andre land, er tett knyttet sammen med det store borgerskapet, bank og landeiere, av tusenvis av bånd (av klassebakgrunn, familieforhold, utdanning, økonomiske interesser osv). Alt dette er ABC for enhver marxist. På den andre siden, så borgerskapet og dets politiske representanter, Kristendemokratene, dette helt klart. Denne ‘pakten’ var ikke et sekundært spørsmål, en detalj eller et innfall. Det var essensen i saken, som ble klart tre år senere, med katastrofale konsekvenser for arbeiderklassen og hele det chilenske folket.

Likevel, dannelsen av Folkeenhets-regjeringen åpnet opp en ny fase i den revolusjonære prosessen i Chile. Akkurat som i Spania i 1936, ble regjeringens opprinnelige program svært raskt tatt igjen av massenes bevegelser. Som forklart i dokumentet til «45 årsjubileet til CSP»:

« Under det første halvannen året til regjeringen, førte de borgerlig demokratiske virkemidlenes begrensninger til at massene krevde at regjeringen skulle utvide programmet til felt som økonomi, helse, utdanning og boliger. På denne måten begynte massene å mobilisere rundt aspirasjonene om at de store monopolene innen tekstil- og treindustri skulle overføres til arbeiderne, etc. Aspirasjoner regjeringen bare partielt kunne tilfredsstille, gitt kompromisset med opposisjonen og alle hindringene de høylydte representantene for reformismen innen Folkenheten plasserte i veien mot dette objektivet. Det var på dette punktet at de reformistiske seksjonene begynte å agere ved å lamme hvert initiativ som kunne ha mobilisert massene bak sosialistiske og revolusjonære perspektiver eller mål og skamløst satte deres egne representanter i lederskapet for det økonomiske apparatet, og utnyttet CUT for disse ender. Alt dette førte som konsekvens til en splittelse mellom massenes mål og målene til regjeringen.«(Side 17)

Massenes press

Under press fra massene, gikk Folkeenhets-regjeringen mye lenger enn hva mange av lederne hadde forutsett. Det mekaniske skjemaet til Stalinismen, som består av et kunstig skille mellom de borgerlige demokratiske oppgavene og oppgavene til arbeider revolusjon ble brutt av massenes bevegelse. Allende-regjeringen gjennomførte viktige tiltak innen nasjonalisering som representerte et hardt slag mot interessene til oligarkiet.

‘Chileniseringen’ til Frei regjeringen hadde etterlatt 49% av kontrollen over kobberindustrien i hendene på de store amerikanske monopolene som Anaconda, Kennecott Copper, etc. Videre hadde Frei betalt ut enorme summer i erstatning ($ 80 millioner til Kennecott Copper mellom 1967 og 1969 for El Teniente alene). Massene av chilenske arbeidsfolk måtte bære denne ekstra byrden. I juli 1971, forklarte Allende at de amerikanske monopolene hadde investert mellom $ 50 og $ 80 millioner i Chile, og at deres fortjeneste utgjorde $ 1.566 millioner. Derfor skyldte selskapene Chile ca $ 642 millioner.

Nasjonaliseringen av kobberindustrien i juli 1971 var et stort skritt fremover. Kullgruvene, jern- og nitratgruvene, tekstilindustrien, ITT, Inasa og andre næringer ble også gjort om til offentlig eierskap. En rekke sosiale reformer i interessene til arbeidsfolk tjente også til å øke regjeringens folkelige støtte dramatisk: gratis distribusjon av melk til skolebarn, frysing av husleier og priser, lønns- og pensjonsregulering, etc.

Disse tiltakene ga en enorm drivkraft til massenes bevegelse. Endelig kunne de mest undertrykkede, apolitiske og apatiske elementene i samfunnet bevitne en regjering som handlet på deres vegne. Resultatet ble en voksende bølge av radikalisering i byene og landsbyene. Frei-regjeringens manglende evne til å gjennomføre en reell landbruksreform var en av de viktigste årsakene til Allendes økte opppslutning på meningsmålingene. Jo nærmere valgdagen kom, ble situasjonen på landet kjennetegnet, ifølge ordene til ex-landbruksministeren i Allende regjeringen, Jacques Chon-Chol av en «voksende frustrasjon.» Den samme forfatteren forklarer hvordan landbruksreformen ble satt i gang under et sterkt press fra massene i de rurale områdene:

«Det første aspektet, som måtte bli behandlet av Folkeenhets-regjeringen i jordbruks-politikken… var akselerasjonen av prosessen med ekspropriasjoner for å møte trykket og bekymringen til bøndene. De sistnevnte, i effekt, tenkte at , om den nye regjeringen var av det arbeidende folk, måtte alle deres mangfoldige ambisjoner om å få tilgang til land bli tilfredsstilt med ytterste hurtighet.» ( ‘Chile America,’ Nr. 25/26/27, s 27-28)

På den andre siden startet latifundistaene på en systematisk kampanje med sabotasje på landsbygda, de etterlot eiendommene sine og demonterte installasjoner på gårdene sine. Mange av dem hadde allerede å gitt penger til væpnede ultra-høyreorienterte grupper med sikte på å stå imot jordreformen. Pablo Goebbels, en stor landeier i Cautín provinsen kom med en offentlige uttalelse om at enhver offentlig tjenestemann som forsøkte å ekspropriere landet hans ville bli møtt med maskinpistoler. Ifølge en offisiell politirapport «hadde mer enn 2000 mennesker blitt rekruttert inn i angreps-grupper med sikte på å bryte ned transportsystemet, forårsake avbrudd i strøm- og vannforsyningen, og på denne måten, forårsake en generell misnøye.» (‘Militant’ 1/10/71)

Fra første stund, gjorde den herskende klassen forberedelser for et kupp. Som den samme artikkelen i «Militant forklarte:

«Selv om Allende snakker om ‘ansvarlighet’ og ‘disiplin’ til massene, akkumulerer reaksjonen sine krefter for et tellende slag. De er dypt demoraliserte av Allendes seier og skremt av massenes bevegelse, landeiere og kapitalister forstår at det ikke er mulig å umiddelbart styrte Allende. De er forberedte på å vente.

«Likevel er nøye forberedelser blitt gjort, våpen lagres, konspirasjoner klekkes blant de øverste nivåene i generalstaben. Faren er svært reell.» (‘Militant’ 1/10/71)

Byråkratisk motstand

Den eneste måten å avvæpne reaksjonen og knuse motstanden til de store landeierne ville ha vært å bevæpne de fattige bøndene, organisert i komiteer som tok seg av okkupasjonen av landeiendommene, med statlig støtte. Konfrontert med den kraftige bevegelsen av væpnede masser, ville landeierne og deres væpnede gjenger har blitt slått med et minimum tap av liv. Faktisk besto det eneste forsvaret av erobringene til massene under Folkeenheten av nettopp dette. Men lederne av Folkeenheten hadde ikke tillit til massenes revolusjonære initiativ, og var livredde for ideen om «å provosere reaksjonen». Av denne grunn, gikk de hardnakket imot alle forsøk fra de fattige bøndene på å utføre ‘ulovlige landokkupasjoner,’ selv sendte de den ‘offentlig ordensmakten’ til å fjerne bønder som hadde utført slike handlinger. I dag, hevder noen av de tidligere lederne av Folkeenheten i forsøk på å rettferdiggjøre seg selv, at disse bevegelsene ble organisert av ultra-venstre grupper, og at bøndene til tider gikk for langt, ‘de overtok ikke bare eiendommene til latifundistaene , men også tilhørende det ‘midtre laget av bønder.»

Utvilsomt, i alle revolusjonære bevegelser, spesielt de som involverer de mest undertrykte og tilbaketrukne lagene i samfunnet, er det alltid en tendens til å ‘gå for langt’, og disse «utskeielsene er til en viss grad uunngåelige. Det kan også være sant at noen små ultra-venstre grupper kan ha tatt fordel av bøndenes spontane bevegelse til å øke egen innflytelse. Men ansvaret for denne situasjonen hviler helt og holdent på lederne av Folkeenheten, og i første omgang, på CP og SP.

Den beste måten å unngå misbruk og ‘utskeielser,’ for å redusere vold og blodsutgytelsen til et minimum, og for å sikre en mest mulig fredelig og organisert overføring eierskap over landet fra de store grunneierne til fattige bønder var om arbeiderlederne, i stedet for å fordømme disse ‘ulovlige handlingene’ og å sende politi for å gjenopprette ro og orden’ i landsbyene, hadde satt seg i spissen for massebevegelsen, og gitt det en organisert karakter. Jaques Chonchol, i ovennevnte artikkel forsøker å tone ned betydningen av bondekomiteer, likevel, forklarer han selv grunnene som hindret utviklingen av disse organene for folkemakt på landet.

«Vi så at det å utvide disse (komiteene) og å tillate deltakelsen til disse gruppene, ville dessuten startet en politisk kamp mellom Folkeenheten og Kristendemokratene og mellom partene i Folkeenheten for å prøve og ta over komiteene, en situasjon som senere førte til at noen partier i Folkeenheten ikke støttet en organisering av bondekomiteer«. (Chile-Amerika, s.32)

En utrolig bekjennelse! noen av lederne i Folkeeneheten var imot opprettelsen av bondekomiteer på grunn av eksistensen av en kamp om kontrollen over disse organisasjonene utøvd av de ulike partiene… Men finner ikke den samme kampen sted på enhver fabrikk, i ethvert arbeiderstrøk, i alle lokale og nasjonale valg, i hver fagforening? Og likevel, argumenterte ikke Folkeenhets lederne for å oppgi fagforeningene og parlamentet. Den virkelige grunnen var at «noen ledere» av Folkeenheten ikke stolte på bondemassene, og var redde for at denne bevegelsen kunne unnslippe deres kontroll. En elementær plikt for arbeiderlederne var å støtte ethvert revolusjonært initiativ fra massene av fattige bønder, aktivt pushe på for å opprette bondekomiteer, til tross for alle vanskeligheter, og å inngå i en kamp i komiteene for en sosialistisk politikk, mot den giftige influensen til Kristendemokratene.

Fra første øyeblikk la Folkeenhetens ledere tilliten sin til den borgerlige legaliteten og muligheten for å endre samfunnet ved å la det gamle statsapparatet være inntakt. Dette faktum hadde katastrofale konsekvenser innen jordreformen. Som Jacques Chonchol selv innrømmer: «I tillegg til alt dette, de juridiske begrensningene til regjeringen hindret den i å gi bondekomiteenes ledere og økonomi en juridisk status for arbeidet sitt, med mindre en ny lov ble passert som ikke hadde noen sjanse til å komme gjennom ettersom regjeringen var i et mindretall i parlamentet«. (Chile-Amerika, s. 32)

Den utopiske ideen om å bruke den borgerlige statens gamle byråkratiske apparat til å gjennomføre jordreformen er implisitt, men motvillig, anerkjent i følgende ord av Chonchol, som innrømmer at «bondekomiteene» ofte kom i kollisjon med motstanden til det byråkratiske statsapparatet: «På samme måte, en av problemene som Folkeenhets-regjeringen viste seg ute av stand til å løse til tross for alle anstrengelsene, var arbeidet til det byråkratiske statsapparatet.

«For alle prosesser med agrarforandring, som inkluderte så ulike problemer som ekspropriasjoner, teknisk bistand og kreditt til bøndene, omorganisering av det økonomiske systemet mellom jordbruk og resten av samfunnet osv, til det trengte vi å gi det byråkratiske apparatet, som har et betydelig ansvar for hele prosessen med endring (!) mye mer dynamikk, sammenheng og effektivitet enn hva som hadde vært dens tradisjonelle oppførsel.

«Flere forsøk ble gjort under Folkeenhetens samlingsregjering for å oppnå dette målet, men til slutt forhindret juridiske begrensninger, motstanden til byråkratiet mot å endre vanene, klasseforskjellene mellom byråkrater og bønder, den urbane situasjonen for en stor del av dette agrarbyråkratiet og indre parti-kamper en betydelig fremgang i å endre det tradisjonelle byråkratiet til en mer organisk (?) og effektiv kropp i jordreformens tjeneste. (Chile-Amerika, s.33)

Alle Jacques Chonchols argumenter viser tydelig at det er umulig å få til en radikal og irreversibel endring i sosiale relasjoner i den chilenske landsbygda med mindre som et resultat av en revolusjonær kamp av bønder, bevæpnet mot kontrarevolusjon og organisert i bondekomiteer, tett knyttet til landarbeidernes fagforeninger og organisasjonene til arbeiderklassen i byene.

Men på tross av alt, som et resultat av trykket fra massene, (allerede før 1. januar 1971 var det mellom 250 og 300 «ulovlige» okkupasjoner), gjennomførte Folkeenhets-regjeringen den mest dyptgripende jordreformen i hele Chiles historie. I ordene til Jacques Chonchol: «Under disse omstendighetene, satt Folkeenhets-regjeringen som mål for 1971 å ekspropriere tusen gårder, nesten like mange som ble tatt over av Kristendemokratene i løpet av sine seks år i regjeringskontorene ( 1,139 gårder) og som innebar en nesten firedobling av eksproprieringen i 1970 (273 gårder med 634 tusen hektar var blitt ekspropriert av Frei regjeringen i 1970).

«Dette innebar en enorm innsats for det byråkratiske statssystemet, gitt komplikasjonene og begrensningene til ekspropriasjonsprosessen gitt i lov nr. 16640. Til tross for dette, og under bøndenes press, måtte prosessens fart ha vært enda større, og ved slutten av 1971, hadde 1378 gårder blitt overtatt med 2,6 millioner hektar. Denne rytmen ble fremskyndet enda mer i 1972, da 2.000 gårder ble tatt over, med 2,8 millioner hektar, med dette var de store latifundistaene praktisk talt ferdige i Chile. I 1973 fram til kuppet, ble ytterligere 1.050 gårder tatt over, spesielt dårlig arbeidete mellomstore gårder og de resterende latifundistaene med 1 million 200 tusen hektar». (Chile-Amerika s. 28)

Tiltakene tatt av Allende-regjeringen av hensyn til arbeidere og bønder ga opphav til en enorm bølge av folkelig entusiasme, som kom klart til uttrykk i følgende resultater fra lokalvalgene 4. april 1971.

Parti	Antall stemmer	% av stemmene	% av stemmene i 67
Sosialistene	631939	22,4	13,9
Kommunistene	479206	17,0	14,8
De Radikale	225851	8,0	16,1
PSD	38067	1,4	–
USOPO	29132	1,0	–
DC	723623	25,6	35,6
Nasjonalpartiet	511669	18,2	14,3
Radikal Dem.	108192	3,8	–
Nat. Dem.	13435	0,4	2,4
Uavhengige	23907	0,8	0,7
Ugyldige	38772	1,4	2,2
Totalt	2823784	100	100

Mens Allende i presidentvalget bare fikk 36,3% av stemmene, fikk Folkeenheten 49,7% av stemmene, mot 48,05% til den samlede opposisjonen. Når stemmene til Raul Ampueros Folkelige Sosialistiske Union (USOPO) tas med, fikk venstresiden et samlet flertall.

Radikaliseringsbølgen i landet fant uttrykk i framtredelsen av begynnende organer av arbeidermakt på fabrikker og i arbeiderstrøk. På landsbygda forsøkte fattige bønder på ta over jord. Dette gjære blant folkemassene rystet de tradisjonelle partiene til middelklassen, provoserte frem en hel serie med spasmer og splittelser i rekkene deres. Sju politikere brøt vekk fra Kristendemokratene for å danne et nytt parti, MIC (Bevegelsen til kristne Venstre) som 20% av partiets ungdomsavdelinger sluttet opp om, den erklærte seg i favør av å «bygge sosialismen sammen med UP-regjeringen». Det radikale partiet undergikk en høyre-splittelse under sin 25. kongress når partiet formelt erklært seg i favør av «klassekampen og nødvendigheten av å ende utbyttingen av mann over mann».

Alberto Baltra, som ledet dannelsen av det feilaktig navngitte ‘Venstre’ Radikale parti (PIR)» til å representere interessene til middelklassen turte ikke engang å komme åpent ut mot UP-regjeringen med en gang. Bølgen i favør av regjeringen var for sterk selv blant massene hos småborgerskapet.

Den faktiske korrelasjonen av kreftene på det parlamentariske planet var ikke mer enn en blek refleksjon av den enorme styrken til arbeider- og bondebevegelsen på det øyeblikket. Alle de objektive forholdene tilsa for en fredelig transformasjon av det chilenske samfunnet. Den herskende klassen var demoralisert og vaklende. Bevegelsen til massene var i et øyeblikk av oppsving og, faktisk, hadde den forlatt de reformistiske skjemaene til arbeiderlederne. Middelklassen, og særlig bøndene, så med forhåpeninger på regjeringen. De sosialistiske og kommunistiske lederne okkuperte sentrale stillinger i regjeringen og i det offentlige. De hadde fordelen av å være den legitime regjeringen i landet som lettet arbeidet med den sosialistiske revolusjonen i øynene til de mer tilbakeliggende masser i middelklassen. Selv i de væpnede styrkene, hadde Folkeenheten mye støtte, ikke bare blant soldater og marinen, men også blant brede lag av offiserer og junioroffiserer som støttet SP eller CP. Presidenten i republikken hadde rett til å holde folkeavstemninger på viktige problemer. Det er umulig å forestille seg en mer gunstig objektiv situasjon. Likevel lederne av SP og CP klarte ikke å dra nytte av dette til å komme med et avgjørende slag og å gjøre en ende på oligarkiets makt.

I denne situasjonen fremkom elementer av dobbeltmakt i det chilenske samfunnet: «På dette punktet er det svært viktig å understreke den grunnleggende motsetningen som ble gitt av ambisjonene til massene for folkelig makt uttrykt i de såkalte kommunale kommandoene, ‘Cordones-Industriales’, folkeforsamlinger, former for kontroll over matforsyninger, arbeider-administrative råd, osv «. (45-årsjubileet til CSP, s. 17)

Likevel, lederne i fagbevegelsen lot alle spakene til makten være i hendene på den herskende klassen. De turte ikke å legge hånd over hær og politi. «Folkeenheten hadde den utøvende makten», sier Sepulveda, «men fienden kontrollerte alle de borgerlige institusjonene og skjermet seg bak dem for å gjøre sine kontrarevolusjonære forberedelser».

Regjeringen hadde juridiske fullmakter til å kunngjøre folkeavstemninger og innkalle til nyvalg, som uten den minste tvil, ville ha innebært en avgjørende seier for arbeiderpartiene. Men i dette ekstremt gunstige øyeblikket kastet lederne av UP bort mulighetene sine, betrodde seg blindt til den «gode viljen» til klassefienden.

Den borgerlige kontraoffensiven

«Folkeenheten seiret med 36% 4. September. Den 5. november etter drapet på den øverstkommanderende for hæren, general René Schneider, inntredde president Allende kontoret med et livredd og delt borgerskap. De væpnede styrkene forventet en grundig utrenselse. Ikke en eneste person ble flyttet fra posten sin. Starten på 40-punkts programmet ble påbegynt. Fem måneder etter inntredelsen, ble ordførervalg holdt: UP fikk 51% av stemmene«.

På denne måten mistet UP muligheten til å foreta en relativt fredelig samfunnsendring: Å kalle til nyvalg, å vinne et solid flertall ville ha tatt fra borgerskapet deres siste legale pretekster i å blokkere den sosialistiske lovgivningen, og siden en appell fra regjeringen til hele arbeiderklassen og bøndene om å eliminere makten til landeierne og kapitalistene i Chile: Bevæpne arbeidere og bønder til å forsvare deres demokratiske, sosiale og økonomiske erobringer: organisere råd, der arbeidere, bønder, soldater, husmødre, og småbutikkeiere kunne organisere produksjon og overse den revolusjonære ordenen: generalisere disse rådene til hvert eneste hjørne av landet på alle nivåer, for til slutt å utgjøre de virkelige maktorganer til chilenske arbeidere og bønder, folkevalgte med rett til tilbakekallingen når som helst. Konfrontert med en revolusjonær bevegelse med disse egenskapene, ville den herskende klassen, den militære kasten og statsbyråkratiet ha forblitt suspendert i luften, uten noen form for sosial base. Men lederne av de viktigste arbeiderpartiene, glemte marxismens mest elementære prinsipper, de kastet bort muligheten og initiativet til reaksjonen.

Ved å gjøre bruk av deres kontroll over presse, startet det chilenske oligarkiet, med aktiv støtte fra CIA, på sin motoffensiv i sidene til El Mercurio. Kristendemokratene intensiverte kampanjen mot regjeringen i allianse med Nasjonalistpartiet, de krevde en «avvæpning av alle væpnede grupper». Disse menneskene, tenkte logisk nok bare på de de venstreorienterte gruppene, siden væpnede fascistgjenger utførte sine terroristprovokasjoner i gatene med total frihet. På denne måten ble det etablert en praktisk arbeidsdeling mellom en «respektabel» motstand fra Kristendemokratene som systematisk blokkerte lovgivningen, og en væpnet aggresjon «Patria y Libertad» som skapte skrekk og forvirring i gatene.

Kapitalistene og landeierne saboterte den nasjonale økonomien. USA-imperialismen kuttet all økonomisk støtte til Allende-regjeringen og prøvde å organisere en verdensomspennende boikott av chilensk kobber. Nasjonaliseringen, som hadde blitt utført stykkevis og uten en overordnet planlegging av økonomien, ga opphav til konvulsjoner. Dette provoserte fram en enorm økning av inflasjonen, som raskt oppløste fordelene med lønnsøkningene og rammet middelklassen hardt. Svært raskt, ble sympatien middelklassen hadde til den nye regjeringen omgjort til en voksende opposisjon.

Kontraoffensiven begynte med lastebileier-streiken i oktober 1972. De fleste i arbeiderklassen, forsto faren, de svarte med massive mobiliseringer som lyktes i å stanse forsøket. Men hvordan reagerte lederne? Med en regjeringsendring som for første gang tok inn representanter fra den militære kasten. Nok en gang ble triumf oppnådd av mobiliseringer og initiativer fra arbeiderklassen omgjort til et nederlag som følge av de reformistiske ledernes kortsiktighet.

«Forsvaret ble kalt inn som dommere i en kamp som allerede var vunnet», sier A. Sepulveda bittert. Sentralkomiteen i det chilenske sosialistpartiet, som gir stemme til arbeiderklassens indignasjoner over kapitulasjonen, protesterte mot «utfallet som lurte oss fra seieren i en avgjørende fase i prosessen». (Socialismo Chileno s. 40)

Kupp-plottet

Mellom streiken i oktober og 4. mars hadde det gått fire måneder med kontrarevolusjonære forberedelser: propaganda mot «varemangelen» og «svartebørsen», kunstig forårsaket av borgerskapet. Samtidig ble reaksjonære konspirasjoner trappet opp i brakkene. I denne situasjonen holdt lederne av Folkeeneheten hardnakket på sine reformistiske skjemaer og hadde en blind tillit til de «patriotiske» generalenes lojalitet, og viste en ekstremt manglende evne til å stoppe de høyreekstreme angrepene. Til tross for alt fikk Folkeenheten 44% av stemmene i valget i mars 1973. «Fra første øyeblikk anså folk dette som en triumf og fienden ble forstummet. Dette var tidspunktet til å gå over på offensiven… Dette er hva Sosialistpartiet la frem. Men det var ingen offensiv«. (Socialismo Chileno s. 40/41)

Uten tvil ønsket arbeiderklassens grasrot både innen det sosialistiske og kommunistiske partiet å gå over til en offensiv. Arbeiderne ventet på beskjed fra lederne sine til å gå ut på gatene og knuse reaksjonen. Arbeiderne ba om våpen. Men de fikk bare velklingende ord, løfter og appellerer om disiplin, ansvarlighet, ro … Likevel, som Sepulveda sier, allerede i mars 1973 «ønsket ikke proletariatet «flere prosesjoner, men makt». (Socialismo Chileno s. 41)

I ordene til dokumentet sitert tidligere: «UP-regjeringen i konfrontasjon med borgerskapets opprør var ikke kapabel til å løse situasjonen i den chilenske revolusjonens favør med organiserte masseaksjoner for å sette en stopper for denne offensiven, på grunn av sine reformistiske tilnærminger og forsøk på å inngå forsoninger for å utsette den endelige løsningen på en situasjon som ble stadig mer uutholdbar«. (45 årsjubileet til CSP s. 18)

Arbeiderklassen som Sosialistpartiet baserer seg på, gikk instinktivt sterkt imot de militæres inntreden i regjering. På denne måten viste de sosialistiske arbeiderne at de hadde en mye bedre innsikt enn ledelsen over hva som skjedde i landet. Kapitulasjonen til UPs ledere i november økte bare appetitten til de reaksjonære. Valgresultatet fra mars utsatte bare den fatale slutten. Om revolusjoner bare hadde vært avhengig av lederskapet, ville kontrarevolusjonen i Chile ha seiret nesten ett år tidligere. Heldigvis forårsaket den enorme kraften i arbeiderbevegelsen og dens store vilje til å kjempe de reaksjonære kreftenes nøling. Som den engelske journalisten Lawrence Whitehead skrev i en artikkel i The Economist ((30/7/73): «Dersom den chilenske hæren har nølt til nå, er ikke forklaringen på det noen spesiell nasjonal tradisjon, men den formidable makten akkumulert av arbeiderbevegelsen»

Beviset for denne enorme makten var det fullstendige nederlaget til «Tankskuppet» 29. juni. I løpet av noen timer, iscenesatte tusenvis av arbeidere streiker, okkuperte fabrikker, bevoktet okkuperte arbeidsplasser, marsjerte til regjeringsbygningen, Palacio de la Moneda. «Enda en ekstraordinær mulighet til å avansere og streike,» sier Sepulveda. «Bøndene så nøye på. Bevegelsen var blitt varslet, de høyreorienterte politikerne skalv i parlamentets korridorer.» ( ‘Socialismo Chileno p-41)

Og hva var ledelsens reaksjon? Allende manet arbeiderne til å gå tilbake til arbeidet. Politiet ble sendt ut for å spre massene som ble vandrende formålsløst, uten retning eller lederskap, gjennom gatene i hovedstaden. Denne oppførselen til regjeringen ga et livreddende elektrisk støt til reaksjonens hjerte som igjen lanserte en ny lastebileier streik. Arbeiderne svarte med en 24-timers generalstreik den 9. august. Som en artikkel i ‘Militant’ 17. august kommenterte: «Det er ingen mangel på mot eller vilje til å kjempe Det som mangler er et lederskap.» Nesten tre år senere når den sosialistiske lederen Adonis Sepulveda ser tilbake, kommer han til samme konklusjon: «Bevegelsens ledere ville ikke komme med noen orientering i det hele tatt. Det ville heller ikke CUT.» ( ‘Socialismo Chileno’, p41)

Mangelen på lederskap

Her lå tragedien for den chilenske arbeiderklassen. Til tross for den enorme makten de hadde i hendene sine, til tross for det arbeidende folkets kampvilje og heltemot, sviktet lederskapet deres dem i det avgjørende øyeblikket. I motsetning handlet kapitalistklassens representanter på alvor. De kunne ikke bry seg mindre om «spillereglene.» De visste at deres klasseinteresser var på spill, og handlet på en avgjørende måte for å forsvare dem:

«Fienden visste alltid hva de skulle gjøre,» legger Sepulveda til, «De trakk seg tilbake eller avanserte for å oppnå målene sine i henhold til omstendighetene. I kontrast til Folkeenheten, mistet de ingen muligheter til å vinne terreng. De organiserte kuppet nøye og med besluttsomhet og de gikk til handling på et gunstig tidspunkt, når forvirringen og motsetningene om hva de skulle gjøre hadde lammet ledelsen.» ( ‘Socialismo Chileno’, P42).

Muligens overdriver Sepulveda den chilenske herskende klassens intelligens og langsynthet, men det som sikkert er sant er at dersom lederne av den chilenske arbeiderbevegelsen hadde handlet med en fjerdedel av det de borgerlige politikerne hadde gjort i å forsvare sin klasse, i å forsvare arbeiderklassens interesser kunne det chilenske proletariatet ha kommet til makten ikke én gang, men tre eller fire ganger i løpet av Folkeenhetens levetid. Forholdene for det fantes. Viljen til å kjempe var til stede. Det som manglet var et revolusjonært lederskap, med en marxist-leninistisk politikk og vilje og evne til å gjennomføre det i praksis.

Forsøket til Allende og de andre lederne i Folkenheten på å komme til enighet med reaksjonen ved å inngå en pakt med Kristendemokratene og å la militære tre inn i regjeringen førte bare til å desorientere arbeiderklassen og oppmuntre de kontrarevolusjonære. En stor del av ansvaret for denne politikken tilhører Corvalan og lederne av det «kommunistiske» partiet som fra ordet gå, la et press på Allende og de sosialistiske lederne til å følge med på denne katastrofale veien. Etter nederlaget til tankskuppet i juni ga Corvalan en tale, ironisk gjengitt i det britiske kommunistpartiets tidsskrift ‘marxisme i dag’ i september 1973 der han roste «den raske og besluttsome handlingen til den øverstkommanderende for hæren , lojaliteten til Forsvaret og politiet.»

Indignert avvisende til ideen om at CP var i favør av en arbeidermilits, svarer Corvalan: «Nei, mine herrer! Vi fortsetter å støtte den absolutte profesjonelle karakteren til de væpnede institusjonene. Deres fiender er ikke i folkets rekker, men i reaksjonens leir.» Men Allende og SP lederne hadde også en stor del av ansvaret for det som skjedde, de hadde akseptert den samme politikken, for eksempel, 24. juni ba Allende «tilhengerne sine om å holde en dialog med gruppene til opposisjonen som også ønsket en transformasjon av landet «(dette refererer til de samme Kristendemokratene som nettopp i det øyeblikket støttet de fascistiske konspiratørene), og» advarte mot å klassifisere Forsvaret som ‘reaksjonære’, og motvirke at det sistnevnte blir en dynamisk kraft i Chiles utvikling.» Og alt dette bare fem dager før tankskuppet 29. juni!

Det er ingen tvil om at intensjonene til Salvador Allende og de andre lederne i UP var ærlige. De ønsket oppriktig en «fredelig samfunnsendring uten traumer». Dessverre, for å gjennomføre den sosialistiske revolusjonen, er ikke gode intensjoner nok. Som veldig godt sagt av en av lederne av det chilenske sosialistpartiet (Internt Lederskap) i en artikkel publisert i den spanske marxistiske avisen Nuevo Claridad ‘(Nr. 24, april 1978): «Hvis prosessen hadde blitt målt av intensjonene, ville vi si at hensikten med UP var dannelsen av sosialisme i Chile. Men likevel har vi fascisme og diktatur.«

I dag, prøver noen av lederne av UP i eksil på å rettferdiggjøre seg selv, omtrent langs følgende linjer: «Hvis vi hadde kjempet, ville det ha betydd en blodig borgerkrig, med tusenvis av døde.» Hvor ironisk høres ikke disse ordene ut i dag! Tusenvis av arbeidere og bønder, kremen av arbeiderklassen, er blitt utryddet, torturert, fengslet i konsentrasjonsleire eller har bare «forsvunnet». Og fortsatt er det folk som klamrer seg til nødvendigheten av «å unngå vold med alle kostnader.» Selvfølgelig, ingen sosialist ønsker seg vold. Vi ønsker alle en «fredelig endring, uten traumer», men vi har også lært noe av historien: at ingen herskende klasse opp gjennom historien har noensinne gitt opp makt og privilegier uten kamp eller begrensninger.

De sosialistiske og kommunistiske arbeiderne ønsket å kjempe mot reaksjonen. Dette faktum ble tydelig demonstrert 4. september da 800.000 arbeidere, mange av dem bevæpnet med kjepper, marsjerte gjennom Santiagos gater. Sepulveda beskriver hendelsene med følgende ord:

«De bakerste lagene fra fattige forsteder, bønder, mange husmødre og de fattigste delene av samfunnet var ikke formelt medlemmer, men de var en del av den sosiale kraften til Folkeenheten. Den 29. juni svarte de på kuppforsøket med en formidabel demonstrasjon av styrke. Republikkens presidenten sto i mer enn fem minutter på balkongen på Moneda Palasset før han kunne starte å snakke midt i det øredøvende brølet fra massene som krevde en avstengelse av parlamentet. Den 4. september, syv dager før kuppet, fantes det sted i hver eneste by og landsby i Chile massive demonstrasjoner til støtte for regjeringen, i Santiago krevde 800.000 mennesker, i febrilsk entusiasme. «Slå hardt, slå hardt, vi vil ha sterke tiltak!» ‘Bygg folkemakt!’ «Allende, Allende, folket vil forsvare deg!» ( ‘Sosialismo Chileno’, s. 36-37).

De chilenske arbeiderne hadde tillit til lederne sine, de ba om våpen og en kampplan. Hvis, de i stedet for stokker, hadde fått våpen, selv få i antall og av mangelfull kvalitet, ville Chiles historie i dag vært radikalt annerledes. De gigantiske demonstrasjonene 4. September viste at arbeiderklassen ikke hadde mistet vilje til å kjempe, og ba om våpen til å motstå reaksjonen. Dessverre, ga deres ledere, i stedet for våpen, fint-klingende ord og formaninger om «fred», gå hjem rolig, som bare tjente til å avvæpne dem like før kuppet.

På dette punktet oppstod spørsmålet om hæren naturlig, og i henhold til noen historier, spurte Allende Altamirano: «Og hvor mange masser er nødvendige for å stanse en tanks?»

Men dette er en helt feilaktig måte å stille spørsmålet på. Dersom spørsmålet om hæren kunne blitt redusert til «så mange generaler til å kontrollere så mange bajonetter,» ville det i hele vår historie aldri ha vært mulig med noen løsning. Men som kong Fredrik av Preussen en gang bemerket: «Når bajonettene begynner å tenke, er vi fortapte.»

I den chilenske hæren var det mange soldater, underoffiserer, selv offiserer som sympatiserte med Folkeenheten. Mange av dem bar selv SP og CP-kort. Forsøket til den venstreorienterte marinens opprør 7. August var en indikasjon på hva som var mulig dersom Allende hadde kommet med en seriøs appell til arbeiderklassen i de væpnede styrkene.

Dessverre, opp til det aller siste øyeblikket, var Allende sikker på at generalene ikke ville bryte loven og at de ville forsvare regjeringen. Som en makaber historisk ironi nominerte Allende selv, kort tid før kuppet, generalene Guzman og Pinochet som ledere for henholdsvis flyvåpenet og hæren. Frem til slutten, da tanksene allerede var på gata, ba Allende arbeiderne om å forbli «rolige» og «rolige» mens han forgjeves forsøkte å kontakte Pinochet via telefon.

Staten, ikke nøytral

Den grunnleggende feilen til lederne i UP var å forestille seg at den borgerlige staten hadde en «upartisk» holdning i klassekampens utvikling, og at Chile var eksepsjonelt på grunn av de «demokratiske tradisjonene» til de væpnede styrkene. Disse illusjonene ble nøret oppunder til siste øyeblikk av generalene. Kort tid før kuppet, etter nominasjonen av Leigh Guzman, holdt sistnevnte en tale der han bekreftet at de væpnede styrkene «aldri ville bryte med sin tradisjon med respekt for den lovlig konstituerte regjeringen.» Disse samme illusjoner ble holdt av lederne i UP, spesielt de tilhørende det såkalte «kommunistiske» partiet. Fra begynnelsen av, var Luis Corvalan aldri lei av å insistere på «profesjonaliteten» og «patriotismen» til det chilenske militæret. I en artikkel publisert i ‘World marxist Review’ (desember 1970) understreket Corvalan den spesielle karakteren til de chilenske væpnede styrkene som «opprettholdt ånden sin av profesjonalitet, deres respekt for grunnlov og regler.» Ifølge ham, ville det være feil å si at ‘de er lojale tjenere av imperialistene og de øvre klassene.»

Igjen, i november 1972, i samme tidsskrift, insisterte Corvalan på at «Til tross for sitt mangfold, har de militære menn felles moralske verdier. Respekt for grunnloven, og lojalitet mot den valgte regjeringen» Det samme skrev Corvalan i ‘Morning Star’ (29.12.70): «For å opprettholde det uunngåelige med en væpnet konfrontasjon, innebærer det dannelsen av en bevæpnet folkemilits. I dagens situasjon, vil dette være ensbetydende med å utfordre for hæren.. .. (dette) må vinnes over til Chiles utviklings sak og ikke presset på, fra den andre siden av barrikadene.«

Hvordan en kan vinne soldatene til seg

Hvis lederne i UP hadde brukt en tiendedel av energien de hadde dedikert til å vinne tillit og respekt fra den militære kasten i et seriøst arbeid for å vinne over grunnplanet i hæren, arbeiderbevegelsen til seg, ville nederlaget 11. September ha vært helt umulig.

Hvis Allende hadde brukt sin enorme personlige prestisje og hans juridiske myndighet som president i republikken til å komme med en appell til rekkene i hæren over hodene på generalene, ville utfallet av situasjonen ha vært svært annerledes. De menige soldatene, med en gang konfrontert med massenes bevegelse, ville ha uunngåelig opplevd en rekke spenninger og splittelser. Selv om toppen av pyramiden til enhver hær er koblet med tusenvis av usynlige tråder til den herskende klassen, er de «andre rekkene» alltid nær arbeiderklassen og bøndene. Soldater og sjømenn sympatiserte med arbeiderbevegelsen og med UP-regjeringen. Men for å få en aktiv bevegelse av solidaritet i hærens rekker, er det nødvendig at soldatene kan bli overbevist av arbeidernes besluttsomhet og vilje til å gjennomføre kampen til ytterste konsekvens. Kort sagt, må soldatene ha tro på muligheten for suksess. Uten dette, vil frykten for offiserene være nok til å opprettholde disiplinen.

Det faktum at det 11. September bare var et mindretall av soldatene som aktivt deltok i kuppet, mens de fleste forble i brakkene, indikerer at Pinochet forstod langt bedre enn Allende spenningene som eksisterte i hærens rekker. Men i fraværet av en massiv og modig motstand, fantes det ingen mulighet for å vinne over den delen av soldatene som på en slags passiv måte, sympatiserte med arbeidernes sak. I denne forstand, vil de «pasifistiske» metodene til reformismen alltid føre til resultater som er i diametral motsetning til det som er målet.

Nå, i eksil, forsøker mange av de menneskene som hadde et personlig ansvar for nederlaget, på å rettferdiggjøre seg ved hjelp av alle typer argumenter. Ett av argumentene som har blitt brukt er at arbeiderklassen, i det avgjørende øyeblikk, var «isolert». Som svar på dette argumentet, sier Sepulveda: «Arbeiderklassen var ikke isolert Det er sant at det var tegn til tretthet. Klassen fikk ikke se belønningen for innsatsens sin i kraftmålingen med fienden. De var lei av… parader. Det ville se reelle tiltak for å avvikle den sosiale konflikten og den oppfattet ikke noen vilje til det hos sitt politiske lederskap. Men det var beredt til å kjempe det øyeblikket ordren hadde blitt gitt. Den 11. og i noen tilfeller, selv den 12. og 13. ventet arbeiderne på ordren.» ( ‘Socialismo Chileno, s. 37)

Massene forlatt

Både SP og CP hadde våpen, og i teorien en militær politikk. Men i sannhetens øyeblikk uteble våpnene, den militære politikken viste seg verdiløs, og flertallet av lederne flyktet, forlot sine medlemmer til å redde seg selv så godt de kunne.

Det var en uverdig avslutning på tre år med heroiske kamper utført av arbeiderklassen og bøndene i Chile. Det er de som sier at Allendes død «reddet æren» til den chilenske sosialismen. Som om det var et spørsmål om «ære» og moral i det abstrakte, og ikke seier eller nederlag for den sosialistiske revolusjonen. Som om det var et spørsmål om livet eller døden til en mann, på en dag der arbeiderklassens blomst ble massakrert uten en eneste mulighet til å forsvare seg. Uten tvil, er det faktum at Salvador Allende ble igjen for å dø i ruinene av Moneda i hans favør sammenlignet med oppførselen til mange av de som forlot medlemsmassen til sine skjebner, for senere, fra komfortable steder i eksil, å kunne skrive lange artikler om «den heroiske motstanden i Chile. Salvador Allende har blitt en martyr for arbeiderklassen. Men all verdens sympati kan ikke endre hva som tok plass 11. september 1973, og heller ikke frikjenne Allende for sin del av ansvaret for hva som skjedde. Forsøket på å avlede oppmerksomheten til arbeiderne fra hva som egentlig skjedde og hvorfor det skjedde ved hjelp av all slags sentimentalitet og myter er uverdig av sosialister og revolusjonære. Hvis vi virkelig ønsker å gi en hyllest til minnet om Allende, og de tusenvis av andre navnløse menn og kvinner, som ble drept den dagen for arbeiderklassens sak, er vår første plikt å lære av erfaringene for ikke å gjenta dem.

Hva slags regime?

All historie viser at det ikke er noe verre for arbeiderklassen enn å overgi seg uten kamp. Å se deres organisasjoners lammelser i sannhetens øyeblikk, gjør at massene faller inn i en dyp demoralisasjon. Selv et nederlag etter en heroisk kamp, ​​som Pariserkommunen eller Asturia opprøret i Spania i 1934 har mindre skadelige effekter, det etterlater en tradisjon hvorpå en ny generasjonen kan bygge på.

Det mest forferdelige eksempelet på en slik prosess er det som hendte i Tyskland i 1933. Ved hjelp av omtrent samme argumenter som lederne i den chilenske Folkeenheten, tillot lederne av det tyske sosialdemokratiet Hitler å komme til makten «uten å knuse en vindusrute» som han selv senere skrøt av. Hva var resultatet av en pasifistisk og forsonende holdning til arbeiderlederne i Tyskland? Den tyske arbeiderbevegelsen, verdens mektigste, falt i grus over natten, og forsvant praktisk talt fra jordens overflate. Fortvilelse og forvirring hos den tyske arbeiderklassen, var resultatet av den politiske blindheten til lederne, det er den mest grunnleggende forklaringen på passiviteten under Hitlers tyranni og det praktiske fraværet av en organisert motstand mot nazistene i Tyskland, i forhold til hva som eksisterte i andre land.

Etter kuppet 11. september, var det mange som karakteriserte Pinochet-regimet som «fascistisk». Og, faktisk, de metodene som brukes mot arbeiderklassen av Juntaen – mord, tortur, konsentrasjonsleire – er de samme metodene som ble brukt av Hitler, Mussolini og Franco.

Likevel sammenlignes Chile og Tyskland, var det grunnleggende forskjeller. For det første, var forholdene i Chile like før kuppet mye mer gunstig for arbeiderklassen enn i Tyskland. Arbeiderklassen i Tyskland hadde lidd en rekke svært alvorlige nederlag mellom 1919 og 1933. Tvert imot, i Chile, hadde arbeiderne beseiret ulike forsøk på kontrarevolusjon i månedene før kuppet og viste 4. september vilje til å kjempe.

Men den grunnleggende forskjellen var at Hitler baserte seg på en masse-fascistisk bevegelse, «nasjonal sosialisme», som regnet med aktiv støtte fra millioner av frustrerte småborgere og hundretusener av væpnede lumpenproletarer organisert i SA. Det er nettopp denne massebasen som skiller fascismen fra andre former for reaksjon, hvor enn voldsomme og blodige de kan være. Målet med fascismen er en total ødeleggelse av arbeiderorganisasjonene, en fullstendig utrydding av det nye samfunnets embryoer i det gamle samfunnets livmor.

Men de vanlige instrumentene til den borgerlige staten er ikke tilstrekkelig for dette ødeleggelsesarbeidet. Statens base er for smal til å oppnå en total atomisering av proletariatet. For å gjøre dette, er en massebase i befolkningen nødvendig: for dette, betegnes fascisme i første omgang som en massebevegelse av småborgerskapet som «går berserk’ som en følge av krisen i kapitalismen, og av at de mister tilliten til at arbeiderklassen har et levedyktig alternativ, søker de en vei i fascismen med sin radikale demagogi og dens «nasjonalsosialisme». Det er denne massebasen som gir en relativ stabilitet til fascistregimet og tillater en total ødeleggelse av arbeiderbevegelsen. (i Tyskland, ble selv arbeidernes sjakk-klubber nedlagt). Fascismen i Tyskland varte i 12 år, i Italia 20, i Spania 40 år, selv om det er sant at det sistnevnte regimet hadde blitt forvandlet til et militært-politi diktatur satt opp av massenes treghet.

Pinochet-regimet har imidlertid aldri hatt en massebase som kan sammenlignes med de tradisjonelle fascistiske regimene. Fascistiske grupper som «Patria y Libertad» sådde terror og forvirring, men var alltid i en liten minoritet. De spilte ikke en uavhengig rolle, men fungerte som reaksjonens sjakaler, de forberedte veien for generalenes intervensjon. De var ikke mer enn en hjelpende hånd til den borgerlige staten. De nådde ikke engang samme nivå av støtte som de spanske Falangistene i 30-årene.

Det er sant at når kuppet fant sted, så en del av middelklassen, som var hardt rammet av en inflasjon på mer enn 300% og demoralisert av politikken til UP regjeringen, på generalene med en viss sympati i håp om å finne en løsning på sine økonomiske problemer. Men denne passive støtten kan på ingen måte sammenlignes med de fascistiske bevegelsene i Italia eller Tyskland i 1930-årene. Pinochets kupp var et militærkupp med samme egenskaper som mange andre statskupp i Latin-Amerika, men med en forferdelig forskjell. Den spesielt brutale og blodige karakteren til dette kuppet var noe nytt, selv for Latin-Amerika. Forklaringen på dette faktum består i frykten som den herskende klassen hadde opplevd under Allende-regjeringen som under trykket av massene, hadde gått mye lenger enn forutsett. Kapitalistene og landeierne tok en fryktelig hevn med sikte på å «lære dem en god lekse». På den annen side, selve styrken i arbeiderbevegelsen innebar at reaksjonen måtte ty til en større og blodigere undertrykkelse enn i andre land.

Et bonapartistisk regime

Et militær-politi diktatur som baserer seg på «sverdets lov» er et bonapartistisk regime. Men det bonapartistiske regimet i Chile, av grunner som allerede nevnt, hadde nødvendigvis en spesielt ondartet karakter. Det er et bonapartistisk regime som prøver å imitere fascismens metoder. Men Pinochet har ikke, og har aldri hatt, en sosial massebase som ville være nødvendig for å gjennomføre den sentrale oppgaven for fascismen: en total ødeleggelse av arbeiderbevegelsen og atomisering av arbeiderklassen. Til tross for den svært undertrykkende naturen til Juntaen, er det et iboende ustabilt regime som ikke har den minste mulighet til å vare like lenge som regimene til Hitler og Mussolini. Snarere er det en type regime som ligner diktaturet i Hellas, som varte i syv år, inkapable til å løse noen av den greske kapitalismens problemer, og som tilslutt kollapset, og åpnet opp for en ny bølge av radikalisering og sosiale konvulsjoner.

Hva som på kort sikt har gitt et uriktig inntrykk av stabilitet til Juntaen er den dype skuffelsen til massene i Chile og deres følelse av maktesløshet for en triumferende reaksjon, etter sammenbruddet til arbeiderorganisasjonene den 11. september. Den forferdelige massakren på arbeideraktivister, ødeleggelsen av partiene og fagforeningene skapte en atmosfære av desorientasjon. Har denne situasjonen med økonomisk krise, arbeidsledighet og sult, langt fra å stimulere til å kjempe, bare virket til å dempe arbeidernes ånd ytterligere. Det er denne skuffelsen som kommer fra den som forklarer hvordan diktaturet har fått forlenget livet sitt, til tross for alle sine problemer og indre motsetninger.

Det er ironisk å se i månedene etter 11. september at de samme lederne som på systematisk vis nektet å væpne arbeidere og bønder da dette ville ha ført til seier, nå ved mange anledninger, vier seg til å skrive artikler, fra de mest fjerne og sikre steder, om behovet for en væpnet kamp mot diktaturet.

Mer enn ett år etter kuppet, har en talsmann for CP kommet med en rekke erklæringer i den italienske avisen La Stampa, som bekrefter at «organisasjonene til den chilenske venstresiden fremdeles besitter betydelige mengder våpen» og at «en kamp vil føres for å styrte militærregimet». For en verden av drømmer disse heltene i eksil lever i!

Selvfølgelig, er det siste som burde ha blitt foreslått under disse forholdene en væpnet kamp, ​geriljakrig eller individuell terrorisme. De eneste resultatene oppnådd av disse minoritetsgruppene som pusher på disse ideene i Chile har vært fullstendig negative: meningsløse og unødvendige tap av en rekke unge og heroiske kamerater, med helt feilaktige ideer og et total oppbrudd av disse gruppene.

Likevel, begynte små kjerner av arbeiderklassens kadre, både sosialister og kommunister, sakte og smertefullt, å påta seg et seriøst arbeid i undergrunnen.

Disse kameratene, i motsetning til lederne i eksil, har aldri forsøkt å skjule en forferdelig situasjon med fine ord, men snakker ærlig om realiteten av «et kuet, undertrykt, sultent og terrorisert folk». De beste elementene fra arbeiderklassen, i fengsler, i undergrunnen, i konsentrasjonsleirene, prøver å oppfylle sin elementære plikt: å trekke riktige konklusjoner fra deres forferdelige opplevelser. Dessverre ser det ut til at mange av de gamle lederne ikke er i stand, eller er uvillige til å gjøre det samme.