Det ble en turbulent start på det nye året, forferdelige skogbranner i Australia og et attentat på en høytstående iransk general. At Midtøsten er i opprør og at Trump er impulsiv og meget uberegnelig er en kjensgjerning. Men Norge er stort sett traurig og stabilt. Men dette året har ikke startet helt som normalt, kongen er sykemeldt og denne vintermåneden januar er antakeligvis den varmeste som noensinne er målt. Folk er usikre på om det fortsatt er høst eller om våren er kommet. I tillegg tok den politiske situasjonen en sving, mandag 20. januar klarte ikke FrP lenger å holde ut i regjeringen. Tungen på vektskålen var at en kvinnelig norsk krigsfange i Syria med forbindelser til IS og med to barn, der det ene er alvorlig sykt ble fraktet til Norge av humanitære årsaker. 

Det har lenge ulmet i FrP, og det er ikke første gangen at deres rabiate medlemsmasse har protestert mot avgjørelsene til regjeringen. I fjor skrev vi i perspektivene våre at selv om den kapitalistiske økonomien er godt tjent med en regjering bestående av en forent høyreside, så er det slik at deres politiske representanter har mange andre faktorer å tenke på i tillegg til økonomien. Meningsmålingene er en av dem.

Alle regjeringspartiene har i en lang tid slitt på meningsmålingene, Venstre og KrF ligger begge rundt sperregrensen, ganske naturlig ettersom samfunnet de siste årene har blitt mer og mer preget av klassekampen og det fører følgelig til en større grad av polarisering som må komme til syne i det politiske spekteret også. Det er den lille oppslutningen om de to sentrumspartiene som har fått mest oppmerksomhet i mediene, imens har FrPs synkende oppslutning de siste ti årene i mindre grad blitt kommentert. FrPs fallende oppslutning startet allerede ved valget til den første blåblå regjeringen da det ble tatt igjen av Høyre som nest største parti, etter å ha figurert i nesten ett tiår som det nest største partiet etter AP.

De tiltrakk seg de misfornøyde, de mer konservative delene av arbeiderklassen og en stor skare av pensjonister og trygdede, spesielt på nittitallet og det tidlige 2000, da de fremstilte seg som et rent protestparti. De klaget over tilstanden på sykehjemmene, på hvordan situasjonen for de eldre var generelt. De tiltrakk seg store deler av småborgerskapet som følte seg tynget av skatter og avgifter, og samtidig som Karl I. Hagen kvittet seg med de åpne rasistene, spilte de hele tiden på fremmedfrykt.

Men mye av dette endret seg etter at Siv Jensen ble leder av partiet. Hun trakk liberalistene – som hadde blitt kastet ut av Hagen i 1994 – tilbake inn i varmen og forsøkte å gjøre FrP mer spiselig og ansvarlig overfor storkapitalen og de andre høyrepartiene, for å kunne komme i regjeringsposisjon. De første årene under hennes lederskap vokste FrP til å bli nest største parti, og de andre borgerlige partiene kunne ikke lenger tillate seg å overse FrP, dersom en regjering skulle dannes. Dermed var det ingen annen utvei for de andre høyrepartiene enn å danne en koalisjon med FrP. Problemet var bare at de mer ansvarlige liberalistene befant seg i en sjø av løse kanoner, som ikke er særlig gunstig med tanke på landets politiske stabilitet og som fort kan spille over på landets økonomiske situasjon. Som VG fikk nyss om, bekjente ledelsen selv at de manglet statsrådsemner, at FrP hadde en mangel på kvalifiserte kandidater, og at de til og med hadde sett på muligheten til å hente inn folk fra nærings- og organisasjonslivet. Men for å ikke skyve grasroten helt fra seg og for å noenlunde tilfredsstille den, var de nødt til å bekle enkelte av statsrådspostene med løse kanoner, som Per Sandberg i den første regjeringstiden, og eksempelvis Sylvi Listhaug, og ikke bare personer som Ketil Solvik Olsen og Anders Anundsen som ikke skilte seg nevneverdig ut fra en Høyre politiker.

Men dette løste ikke på langt nær alle problemene for FrP ledelsen, det var blitt et kontradiktorisk parti, der en del er for det frie markedets ideologi og en annen stor del som higer etter å bruke en større del av oljepengene på offentlige prosjekter som infrastruktur og eldreomsorg. Det siste har vært utelukket for regjeringsdeltagelse på grunn av handlingsregelen, og den reelle frykten for økt inflasjon hos de andre partiene. 

Enda et problem for FrP er at under kapitalismen er det bare kapitalistene som får i pose og sekk, i iveren etter regjeringsdeltagelse og utbyggingen av infrastruktur så regjeringen seg nødt til å måtte finansiere det med veibommer, stikk i strid med løftene og programmet til FrP. Samtidig så den rikeste prosenten sine skatter og avgifter minke, mens den fattigste delen av befolkningen opplevde at trygden ble kuttet. Regjeringen ble mer og mer upopulær, og egentlig skulle forrige Stortingsvalg ha vært en ren walkover for Støres Arbeiderparti og de rødgrønne. Men Støre og Ap maktet ikke å komme ut som et alternativ. 

Faktisk var regjeringen upopulær fra dag én, og den kunne fort ha falt i sin første periode, om den hadde blitt utsatt for litt mer press fra fagorganisasjonene. Men politikerne på venstresiden var ikke villige til å gå utover Stortingets vegger. Hvert tilløp til initiativ fra gaten – som protestene mot restriksjonene av abortloven, fordampet da ledelsen i arbeiderbevegelsen ikke engang tenkte tanken på å føre den videre.  

Regjeringsdeltakelsen i en lite populær regjering slet på partiet som ble trukket i forskjellige retninger. Hver eneste konsesjon til de andre regjeringspartiene skapte opprør blant grasrota som toppet seg da det ble kjent at den såkalte IS-kvinnen med norsk statsborgerskap ble hjulpet hjem fra Syria. Grasroten ønsker å ta FrP tilbake til gamle dager, da det var et rent protestparti. Grasroten har bevitnet at FrP i regjeringen ikke bare har blitt forbigått av SP på meningsmålingene, men også sett at SP har tatt over rollen som protestparti med sine klager over at byene trekker til seg ressurser på bekostning av distriktene og fremhevet en overfladisk konflikt mellom det urbane og det rurale, fremfor den primære som står mellom arbeid og kapital.

At FrP har gått ut av regjeringen innebærer selvsagt ikke at regjeringen tar et steg til venstre, regjeringen har selv gått ut og sagt at den vil forholde seg til Granavold-avtalen og FrP vil fortsatt gi den støtte, slik Venstre og KrF var støttepartier for den første blåblå regjeringen. Med dette håper FrP å fraskrive seg ansvaret for alle de lite populære avgjørelsene som regjeringen tar. Men på samme tid er FrP den eneste garantisten for at den borgerlige regjeringen fortsetter. 

Ved å gå ut av regjeringen viste partiet fasthet ( i motsetning til for eksempel SV som ble sett på som diltende etter AP, og som ikke engang stilte spørsmål til den militære deltakelsen i Afghanistan og besluttet å bli med på bombingen av Libya uten å rådspørre Stortinget) og håper at det bidrar til at FrP øker oppslutningen til neste Stortingsvalg i 2021. Ifølge en ny TV2 gallup har FrP allerede gjort et byks på målingene og tatt igjen SP. Men om dette bare en midlertidig økning eller varig, er for tidlig å si. Egentlig beror mye av FrPs oppslutning på venstresidens oppførsel. Hittil har venstresiden vært apatisk, og hele teateret har blitt ført utelukkende på det parlamentariske plan. Den første intervensjonen til Jonas Gahr Støre var – for å si det mildt, patetisk, da han stilte spørsmål til hvor sant det er at den ene sønnen er alvorlig syk. Hadde Støre og lederskapet i Arbeiderpartiet vært genuine sosialister, hadde de i stedet eksponert hva FrP virkelig gjør når de valgte å gå ut av regjeringen, og påkalt en mobilisering mot regjeringen for å velte den. Med denne merkverdige kommentaren virker det mer som om Støre sitt eneste problem er at FrP har stukket av fra arbeidsoppgavene sine! 

Mangelen på motsvar fra arbeiderbevegelsens ledere har underminert arbeidernes interesser og bare gitt regjeringen en forlenget levetid. Dette er å ta samme vei som under Stortingsvalget i 2015. En vei som garantert fører til tap, og økte oppslutninger om FrP. Denne regjeringen burde og kunne ha vært veltet for lenge siden, men venstresiden har holdt seg til samme taktikk (å ikke foreta seg noe utenfor Stortingets vegger) som har vist seg å være fruktesløs i land etter land.   

Det partiet som har vist seg mest markante i opposisjonen er Rødt, de har kommet med mistillitsforslag etter mistillitsforslag. Men Rødt har også utelukkende holdt seg til det rent parlamentariske, og når regjeringen har flertallet på Stortinget bak seg, og resten av opposisjonen er tafatte, har dette nesten vært som Quijotes kamp mot vindmøllene. Det eneste utfallet var til syvende og sist at Sylvi Listhaug skiftet post.

Venstresiden har hatt flere muligheter til å ta initiativet, men hittil har den ikke benyttet seg av muligheten til å vise seg som et alternativ, og i stedet gitt regjeringen – som burde ha vært felt for lenge siden, livreddende hjelp. Motstanden mot regjeringen utelukkende innenfor Stortinget har egentlig bare hatt katastrofale resultater. Det som må gjøres er å kanalisere den store misnøyen med regjeringen og gi den en organisert karakter på gata. Et stort press fra gata vil få regjeringen til å vakle og vil kunne være det som fører til regjeringens endelige fall.