Dette er en norsk oversettelse av en artikkel skrevet av Alan Woods som ble publisert den 7. januar i år. Den tar for seg den stormfulle inntredenen til det nye året.

Det nye året ble feiret med det sedvanlige ståheiet. I London bød de festende starten på det nye tiåret velkommen med fyrverkeri, og det samme gjorde mange folk i Edinburgh og andre store byer. Storbritannias nye statsminister feiret uten tvil enda mer entusiastisk enn de fleste andre. Etter å ha vunnet parlamentsvalget med et stort flertall, står han nå fritt til å lede nasjonen til en suksessfull avslutning på brexit-forhandlingene. Det er i hvert fall ideen.

Men virkeligheten er noe annerledes.

Kapitalens seriøse strateger ser ikke på fremtiden med entusiasme, men med redsel. Når man leser finanspressen kommer man til å tenke på Bertolt Brechts uttrykk: «Den som ler, har ikke hørt de dårlige nyhetene enda». Første januar leverte The Economist denne dystre dom over perspektivene for verdensøkonomien:

“Den globale veksten i 2019 var den langsomste siden finanskrisen i 2008-09. Verdens BNP vokste med omtrent 2.2%. Dette året blir ikke mye bedre ifølge de siste estimater fra the Economist Intelligence Unit (EIU), som er søstervirksomhetetn til The Economist. EIU forutser at den globale økonomien vokser med 2.4% i 2020.

Rike økonomier forventes å vokse i samme beskjedne tempo som i 2019 – eurosonens vekst blir nesten akkurat den samme: 1.3% mot 1.2% siste år. EIU forventer en relativ skarp nedgang i Amerika fra 2.3% til 1.7% i takt med, at handelsspenningene fortsatt presser handelen og investeringene.

En fortsettelse av nedgangen i den globale produksjonsindustrien kommer også til å trekke veksten ned verden over. Et no deal-brexit kan gjøre tingene verre for Storbritannia og landets handelspartnere.”

Et no deal-brexit er på ingen måte umulig. Boris Johnsons valgsuksess ser ut til å ha gjort ham enda dummere og mer uansvarlig enn han har vært hittil. Det første han gjorde etter å ha vendt tilbake til Downing Street nr. 10 (statsministerboligen) var å innføre en lov som gjør det ulovlig for Storbritannia å forlenge forhandlingene med EU lengre enn til desember 2020.

Ettersom alle (unntatt den Gale Hattemakerens teselskap, som nå regjerer Storbritannia) er utmerket klare over at det er umulig å ferdiggjøre en veldig kompleks handelsavtale på 12 måneder, utgjør dette et anfall av kollektiv sinnssyke. Storbritannia har balansert på kanten av stupet de siste 12 månedene. Men nå, under tsar Boris den Førstes dristige lederskap, tar vi nå enda et skritt fremover.

Den euforien som grep bankfolkene og kapitalistene, da det gikk opp for dem at Jeremy Corbyn ikke ble den neste statsministeren, varte ikke lenge. Pundet steg først i verdi, men falt så, da det gikk opp for verdens finanssentre at Storbritannia var gått fra asken til ilden.

Bekymringen til verdens aksjemarkeder er velbegrunnet. Et no deal-brexit vil være en katastrofe for Europa, en katastrofe for Storbritannia, og vil ha en alvorlig effekt på verdensøkonomien som, på tross av den triumferende propagandaen, nå befinner seg i en ekstremt skrøpelig posisjon. Ethvert alvorlig sjokk (et no deal-brexit, en krig i Midtøsten…) kan sende den ut i en dyp resesjon – enda dypere og mer alvorlig enn krisen i 2008.

Når den virkelige situasjon blir klar for det britiske folk, vil støtten til de konservative (som i virkeligheten er veldig overfladisk) fordampe som dugg for solen. Boris Johnson blir ikke i stand til å oppfylle sine løfter under en økonomisk krise, som kommer til å oppstå direkte ut av den idiotiske politikken som han og hans brexit-bande, som nå styrer det konservative parti, er fast besluttet på å gjennomføre.

Men hei! Hvorfor bekymre oss om fremtidige katastrofer, som ennå ikke har funnet sted? Lev i nuet! Kos deg! Spis, drikk og vær glad, for i morgen… ja, det er noe helt annet. Det er nok å si, at om kvelden den 31. desember fløt champagne og Londons skyline ble lyst opp av et herlig syn av 12.000 eksploderende fyrverkeri.

Fyrverkeri i New York – og i Baghdad

Samtidig, et par tusen mil vekk på den andre siden av Atlanteren, samlet mer enn en million mennesker seg for å feire nyttår i området omkring Times Square. Denne begivenheten finner sted hvert år. Men i år var det annerledes.

For første gang planla New Yorks politi å bruke en overvåkningsdrone til å holde øye med den årlige festen på Times Square. Utover dronen sa NYPD (New York Police Department), at de ville ta bruk av tusenvis av kameraer, betjenter og andre sikkerhetstiltak for å sørge for at festdeltakerne var sikre. «Du kommer til å se mange betjenter med mye utstyr og gevær», sa politisjef James O’Neill.

Disse ekstraordinære tiltakene er et grafisk uttrykk på en ny følelse av usikkerhet, som gradvis har fått hold i det amerikanske samfunnet. Denne følelsen avspeiler den ekstreme ustabiliteten på verdensplan, hvor USA blir trukket inn i konflikter på mange fronter.

Destruksjonen av Twin Towers i terrorangrepet den 11. september var en dyster advarsel om hva som kan skje i USA som følge av dets innblanding i de globale motsetningene, spesielt i Midtøsten. Denne ustabiliteten har blitt markant forverret av den nåværende beboeren av det Hvite Hus’ uforutsigelige handlinger.

Det viste seg, at den førstnevnte drone slett ikke ble brukt på nyttårsaften. Grunnen var ugunstige værforhold. President Trump er kanskje den mektigste mannen i verden, men det virker til at han fortsatt ikke kan kontrollere været. Politisjef Terence Monahan sa at dronen ikke kunne innsettes på grunn av sterkt regn og vind. I stedet brukte politiet helikoptre til å holde øye med festen ovenfra.

Med eller uten drone fortsatte festen uten noen alvorlige hendelser. Folkemengden nøt fyrverkeriet. Men få dager senere, i fjerne Bagdad, ble himmelen lyst opp av et annet, mer dødelig form for fyrverkeri. Etter nesten å være kommet til sammenstøt i 2019, feiret USA og Iran det nye året til lyden av krigstrommer.

Eskaleringen begynte den 27. desember, da flere dusin missiler, angivelig avfyrt av den iransk-støttede militsen i Irak kallt Kataib Hizbullah, rammet en irakisk militærbase i Kirkuk, og drepte en amerikansk ansatt og såret amerikanske og irakiske soldater. To dager senere svarte USA, på tross av protester fra den irakiske regjeringen, med luftangrep på irakisk jord, som drepte minst 25 medlemmer av militsen og såret over 50.

Etter at tusenvis av militsfolk og demonstranter deretter angrep den amerikanske ambassaden i Bagdad, sa president Donald Trump, at Iran ville bli holdt ansvarlig. “De kommer til å betale en veldig STOR PRIS«, tweetet Herr Trump. »Dette er ikke en advarsel; det er en trussel. Godt nyttår!”

Hr. Trump levde opp til løftet sitt. Den 3. januar ga han ordren om å snikmyrde den iranske generalen Qasem Soleimani med et droneangrep i Baghdad. Med denne handlingen sendte den amerikanske presidenten straks hele verden, og spesielt Midtøsten, ut i en dyp krise.

Trump var ikke tilfreds med bare å rive i sønder atomavtalen med Iran, som møysommelig hadde blitt satt sammen etter flere års diplomati, men er fast besluttet på å provosere regimet i Teheran i n’te grad. Og med det har han utvist en komplett forakt for USA’s såkalte allierte, som ikke ble spurt til råds om dette nye eventyret, selv om det påvirker dem veldig direkte.

Reaksjonen fra selv de mest høyreorienterte kommentatorene var universelt negativt. Den reaksjonære britiske konservative avisen Sunday Mail publiserte straks en artikkel med rubrikken:

“Drapet på den iranske general Qasem Soleimani var et statsmord. Hvordan kan noen være så håpløst dum?”

Hvem kan være så ”håpløst dum”? Det kan Donald J. Trump selvfølgelig: en nær venn av Boris Johnson, som Sunday Mail beundrer så høyt.

Dette er ikke det riktige sted å diskutere begivenhetene i Midtøsten. [Det ble håndtert utmerket i en annen  artikkel [https://marxister.no/2020/01/13/iran-mordet-pa-qassim-soleimani-bekjemp-amerikansk-imperialisme/]. Det er tilstrekkelig å si, at de seneste begivenhetene i Midtøsten kun understreker den ekstrem turbulensen og ustabiliteten, som nå eksisterer på verdensplan og på alle nivåer: det finansielle, økonomiske, sosiale, politiske, diplomatiske og militære.

Disse er alle symptomer på et sykt sosioøkonomisk system, som har overlevd seg selv og nå utgjør en permanent trussel mot den menneskelige sivilisasjonens fortsatte eksistens, om ikke hele planetens fremtid.

Australia i flammer

Et av de mest spektakulære fyrverkerishows nytårsaften finnes alltid sted i Sydney. Dette året var ikke noen unntakelse, på tross av at mange andre fyrverkerishows landet over var avlyst. Australia har vært herjet av fryktinngydende skogbranner, som har blitt forverret av høye temperaturer og flere måneders tørke.

Siden september har branner i det østlige Australia drept mer enn seks personer, ødelagt mer enn 700 hjem og har dekket byer (inklusive Sidney) i røyk. Røykskyene fra brannene er så store, at de kan sees fra verdensrommet og er nådd hele veien til New Zealand.

Kritikere av showet i Sidney var mot det, fordi de mente, det ville sende et feil budskap. De oppfordret organisatorene til å avlyse og i stedet donere pengene til bønder og brannvesenet. Men hvorfor la en katastrofe, som har kostet utallige borgere liv og hjem ødelegge en stor fest? Fyrverkerishowet i Sidney ble gjennomført som planlagt.

Det sies, at keiser Nero sang og spilte på sin lyre, mens Roma brant. Sydneys Borgermester gikk i sin ærverdige forgjengers fotspor og forsvarte beslutningen om å fortsette med byens nyttårsfyrverkeri. Fru Moore fortalte i en pressekonferanse, at nyttår var en viktig feiring, som ville “gi folket håp i en fryktelig tid.”

Det er den rette ånd! Australierne må fortsette med å smile, selv når deres hjem reduseres til aske, deres byer kveles i tykke skyer av giftig damp og et ukjent antall brente lik ligger under ruinene. Det viktigste er å holde humøret oppe – og fremfor alt holde profittmarginen for hotelleiere, bankfolk og kapitalister oppe.

Spørsmålet om profitabilitet var tydeligvis først i borgermesterens tanker, da hun minte oss om at: “Mange mennesker har allerede fløyet hit og betalt for hoteller og restauranter, og de har reist fra over hele verden for å være her nyttårsaften. Det genererer 130 millioner australske dollar (ca. 600 millioner kr.) for New South Wales’ økonomi, styrker vår turistindustri, skaper jobber og støtter utallige små forretningsdrivende.”

Scott Morrisons Hawaii-ferie

For bare åtte måneder siden ble Scott Morrison, leder av “the Australian Liberal Party”, hyllet som et politisk geni, for å ha snappet seieren i et valg, hvor han var forventet å tape, delvis på grunn av hans entusiastiske støtte til landets maktfulle kullindustri.

Hvor tidene har skiftet! I takt med at temperaturen øker, har mange australiere anklaget statsministeren for ikke å gi tilstrekkelig støtte til de områder som var rammet av flammene. Hr. Morrison og hans regjering har også opplevd en stigende reaksjon mot deres klimapolitikk.

Den australske statsministeren er nå anklaget for å underspille krisens alvorlighet. Det virker litt urimelig. Avlyste han ikke sin velfortjente ferie for å se til brannsonene? Jo, det gjorde han da, selv om beslutningen ikke ble tatt lett, men kun etter nøye overveielse og en stor mengde dårlig omtale i pressen.

Hr. Morrisons beslutning om å reise på ferie med sin familie ble møtt med en forutsigelig vred reaksjon i mediene og på de sosiale medier, som fremførte, at han ikke burde være ”missing in action” på et tidspunkt med eskalerende krise, spesielt ettersom han selv hadde vært kritisk overfor en brannkommisær av samme grunn.

Hr. Morrisons kontor benektet i første omgang, at han var i Hawaii, men et bilde, som ble offentliggjort på sosiale medier, som tilsynelatende viste ham drikke øl på en strand sammen med andre turister,virket til å så tvil om sannheten i disse indignerte benektelser. Fraser som #WhereisScoMo og #FireMorrison ble spredt vidt omkring online.

Til sist bekreftet statsministeren, at han var på Hawaii, men ville vende tilbake snarlig. Denne forsinkede meldingen kom kort tid etter at to brannmenn – begge frivillige og fedre til små barn – var drept. De var de første brannmennene som døde under krisen.

“Som følge av de tragiske begivenhetene vender jeg tilbake til Sydney, så snart det kan arrangeres”, sa han i en uttalelse. Man kunne sågar si, at statsministeren først hoppet, da ilden begynte å svi hans bakdel. Men lederen av ”opposisjonen”, Hr. Albanese, uttalte, at statsministeren hadde ”rett til en ferie”, men kritiserte ”mangelen på informasjon og gjennomsiktighet”. For et kampspråk!

Statsministeren tilbyr ofrene – sine bønner

Etter dette ultimative offer, hvor han motvillig måtte forlate sitt skjul i Hawaii, viste Hr. Morrison seg å være ytterst sjenerøs i sin ros til de frivillige brannmennene. De fleste av dem er trent – hvilket er godt – men også ubetalte – hvilket er enda bedre.

Disse modige menn og kvinner risikerer daglig sine liv for å bekjempe dette voldsomme infernoet. Noen har mistet livet til flammene. Men Hr. Morrison mener tydeligvis at en god gjerning er en belønning i seg selv. Han har fast avvist alle oppfordringer til bedre finansiering av brannmenn, og har sagt at de eksisterende ressursene er tilstrekkelige og at de frivillige “ønsker å være der”.

Til gjengjeld har statsministeren vært i stand til å vise sin sjenerøsitet og menneskelighet på andre måter. Han har vært hurtig til å tilby ofrene for dette infernoet – sine “tanker og bønner”. Som vi alle vet, er tanker og bønner ikke spesielt dyre. Men når det kommer til penger til de nedtrykte og garantier om forsikring, blir Hr. Morrison plutselig veldig stille, sikkert fordi stillhet gjør det lettere å be.

Dessverre ser det ut til at statsministerens bønner hittil ikke har blitt besvart. Temperaturene er steget til nye høyder og ilden sprer seg fortsatt med foruroligende hastigheter, og ødelegger hele lokalsamfunn. Man har vært nødt til å mobilisere Marinen til å redde folk fra strander i områder som har blitt oppslukt av flammene. Antallet av folk, som har mistet livet, kjennes ennå ikke. Men et stort antall mennesker har mistet sine hjem og alle sine eiendeler.

Samtidig gikk tusener av folk på gaten i Sydney, hvor luftkvaliteten er falt til farlige nivåer. En kvinne, hvis hus ble ødelagt av en skogbrann, sto utenfor parlamentsbygningen i Canberra med et håndskrevet skilt, hvor det helt enkelt stod “Morrison, din klimakrise ødela mitt hjem.”

Australia har med sin kull-avhengige økonomi et av de høyeste utslipp av drivhusgasser per innbygger i verden. Klima-rangeringslisten Climate Change Performance Index rangerte i 2020 Australia sist ut av 57 land for landets klimapolitikk, og sa at det var gått bakover under Morrison-regjeringen.

De enorme uutnyttede kullreservene i det nordøstlige Australia har i årevis vært begjært av den indiske kullgiganten Adani. Da den australske regjeringen i juni ga virksomheten lov til å utvinne kull fra reservatet, belønnet den ikke bare lobbyarbeidet og politiske krumspring, de åpnet også døren for at Adani kunne føre sin store plan for en kull-forsyningskjede som strekker seg over tre land, ut i livet.

Kull fra den australske operasjonen som går under navnet Carmichael Project, vil bli transportert til India, der virksomheten bygger et nytt kullkraftverk til nesten 2 milliarder dollar for å produsere elektrisitet. Strømmen vil bli solgt over grensen til Bangladesh. Adanis seier i Australia er med på å sikre at kull vil forbli bundet sammen med de tre landenes (som tilsammen står for en fjerdedel av jordens befolkning) økonomi og liv i årevis, hvis ikke årtier.

Men disse bekymringene avvises av den liberale regjeringen. Australias visestatsminister har sagt, at landet ”absolutt” bør fortsette med å bruke og utvide dens kullindustri. Visestatsminister Michael McCormack avviste sådanne spørsmål som værende bekymringer for “gale venstreorienterte fra de indre byer”, og tilføyde: “Vi har hatt brann i Australia siden tidenes morgen”. Muligens, men ikke på en så hurtig og ødeleggende en skala som den nåværende storbrannen.

Under kapitalismen kommer miljøet og selv menneskehetens interesser på en fjern andreplass etter avkastninger, renter og profitt. Profitt kommer først, alltid. Alminnelige menneskers liv, helse og sikkerhet må aldri forstyrre kapitalistenes grådige higen etter merverdi.

Disse borgerlige politikeres holdning til millioner av alminnelige australieres skjebne er karakteristisk for den forakt som utvises av “big business” og dens politiske representanter i alle land. Det eneste, som mangler for å ferdiggjøre bildet er at noen rekker Hr. McCormick og hans sjef en brukt lyre og et ark med vers fra keiser Nero.